Kjæreste til noen med barn fra før??

[Gjest 2ne]

Hei!

JEg vil gjerne høre fra noen som har erfaringer fra liknende situasjon, for jeg føler meg litt låst nå... Gjerne fra gutter/menn som kjenner til den siden av saken.

Jeg er 26 år og mor til en gutt på to år. Pappaen og jeg har avklarte forhold og har klart å beholde vennskapet, basert på at vi har et barn sammen.

Jeg er blitt sammen med verdens herligste fyr. Han er tyve år, vi har kjent hverandre i flere år, og han har selvsagt vært klar over at jeg har barn og kjenner også til situasjonen ellers, han kjenner barnefaren og alle slike "ytre" ting er helt ukomplisert.

Problemet er utelukkende mitt, kan det se ut til - jeg har litt problemer med å kombinere rollene kjæreste og mamma, siden dette nå er to roller som IKKE er forent, slik det var med barnets far - da er man jo foreldre og kjærester osv SAMMEN fra begynnelsen av og trenger ikke definere rollene i den grad jeg føler jeg må det nå.

Vi vil gjerne bo sammen. Og kjæresten min er enormt opptatt av sønnen min, er kjempeglad i ham, han vil gjerne være en stor del av livet hans, ta det ansvaret han kan osv - med andre ord virker det som om han helt og fullt tar "hele pakka", ikke sant - når han vil være kjæreste for meg, er det en selvfølge at sønnen min er den delen av livet vårt som han er.

Jeg bare aner hvordan man gjør dette, jeg... Jeg ble alene med sønnen min da han var ni måneder, og har alltid hatt hovedansvaret i ett og alt. Og, er du gutt og leser dette, ikke tro jeg skaffer meg reservepappa, for jeg forventer ikke at noen skal ta seg av mitt barn fra tidligere forhold, det klarer jeg jo vitterlig selv.

Det jeg lurer på er - hvordan ordner man seg i hverdagen? Kjæresten min sa til meg for ikke lenge siden at han gjerne ditter hos sønen min hvis jeg vil av gårde en kveld og trene etc. Synes det var kjempekos av ham, og setter pris på alt han måtte føle for å gjøre sammen med sønnen min.

Men hverdagen er jo så mange rare ting - det er tidlige morgener, kan være sykdom, nattevåk, det bleier, enkelte trass-episoder osv. Hva er naturlig her+ Skal jeg leve som jeg har gjort til nå, være alenemor i forhold til sønnen min, of så er kjæresten min "med" oss, altså til stede? Eller lever man etter hvert mer som en normal familie ville gjort det, at begge har sine ting å gjøre om kveldene, den andre er hjemme, osv? Jeg er i utgangspunktet FOR at samboeren min ikke skal føle han plutselig er den nye pappaen i huset, dersom han ikke føler for det. Men jeg kjenner selv at ganske mange "små" hverdagssituasjoner kan bli temmelig kunstige hvis han demonstrativt IKKE skal delta fordi "han er jo ikke barnets far"...

Jeg syntes det var lettere å være singel jeg... jeg hadde egentlig tenkt å forbli singel til sønnen min var en, tja, 15-20 men sånt rår man vel ikke med...Jeg har problemer med dette, fordi når jeg snur situasjonen på hodet, vet jeg jo hva jeg ville gjort - jeg har selv vært sammen med en mann med barn fra før, FØR jeg fikk barn selv - og jeg ville gjort det som måtte gjøres, ta del i hverdagen, gjøre ting sammen, være hjemme om kveldene hvis han skulle ut osv. Det var en selvfølge for meg å ta konsekvensen av at han hadde barn fra tidligere forhold. Men har alle det sånn? Man opplever sikkert situasjoner forskjellig, så jeg vil gjerne høre fra noen med erfaringer her!!!

[Gjest Lottemor]

Jeg er ikke mann men jeg velger å svare deg alikavel......

Er vel i samme situasjon som deg.....har vært det i snart et år no.....

Jeg ble aleine med min datter før hun ble født og var aleine til hun var et år,jeg traff min kjære sammboer da hun var 7 månder,men jeg kombinerte aldrig rollene .....

Var kjæreste når jeg var med min kjære og mamma når jeg var med min datter var ikke med dem sammen før hun var rundt 11 månder.....

Viste ikke hvordan jeg skule lage tid til begge og hvordan de ville reagere på hverandre og så hadde jeg og har jeg veldig vanskelig med å "dele " henne med min sammboer.....

Han er en voksen mann på snart 30 og jeg er en ung kvinner i tidelig 20.årerene ....... Han har barn fra før og vet hva det innebærer og var innstillt på å ta ansvar for henne som om hun var hans egen.....

Vi har no snart bodd sammen i et år og jeg har ennda ikke gått ut på kvelden ,mens han er hjemme....

Klarer ikke gå påbutikken alene ,uten henne en gang....

Tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har latt han bytte bleie og bade henne ,gi henne kvelds og ta henne med ut alene......

Han prøver hele tiden og fortelle meg at hvist de skal får et bra forhold så må jeg la han få slippe til og la han selv får lov å ta den kontakten han føler for......

Noe jeg anstregener meg for å la han få gjøre.....

Men no når jeg ser hvor bra de har det sammen klarer vi bedre og være kjærester før hun har lagt seg også.....

Vi er blitt en familie og det eneste jeg behøvde å gjøre var å slappe av og stole på at han ikke gjorde noe han ikke hadde lyst til og føltes naturlig for hans forhold til henne.....

Så slapp av og ikke press noen veier ,la han gjøre det som føles naturlig for han og bare vær deg selv.......

Det ordner seg er bare litt vanskelig å venne seg til den nye hverdagen

[siina]

Hei!

Jeg er heller ikke mann, men ville gjerne si noen ord likevel. Jeg er også samboer med en som har barn fra før.

Jeg tror dette kommer til å gå av seg selv jeg, etterhvert som barnet og kjæresten din blir bedre kjent. Og akkurat det høres jo ikke ut som det er noe problem, hvis kjæresten din er så ivrig på å "være med". :D

Jeg tror det er viktig at du lar ham være med på det han VIL ta del i. Selvfølgelig skal du og barnet finne på ting alene, men i det daglige synes jeg du skal la kjæresten ta akkurat så mye ansvar for tidlige morgener og tannpuss som han føler for. Ikke press ham, eller få ham til å føle at ting som angår barnet er hans ansvar, at det er noe han MÅ gjøre. Han har jo ikke barn, og det er det antakelig en grunn til. At han synes han er for ung til egne barn, eller at han er redd for det ansvaret det innebærer ol. Og det er enda vanskeligere å ta seg av og ha ansvar for et barn som strengt tatt ikke er ditt eget!

Når det gjelder å sitte hjemme mens den andre er ute en tur er det en selvfølge, iallefall for oss, at samboeren min ikke legger noen planer på kveldstid uten å høre med meg, om jeg har mulighet for å være hjemme den aktuelle kvelden. (Altså, det er ingen selvfølge at "jeg satt hjemme i går, så er det din tur i kveld"). Han er veldig bevisst på at jeg så langt har valgt å ikke få barn, og derfor ikke skal være bundet som om jeg hadde det. Jeg har ikke noe ansvar for ting han har gjort før han møtte meg.

Så for oss er det en selvfølge at han har hovedansvaret og må holde seg hjemme, med mindre han spør meg eller jeg tilbyr meg det.

Uff, dette hørtes fryktelig kynisk og egoistisk ut :oops: , men vi synes begge to at dette er et greit teoretisk utgangspunkt. I praksis har det blitt sånn at jeg tar like stor del i ting som foregår som faren. Men da er det jo fordi jeg har valgt det selv, og da er det HELT ok å ta ansvar for henne. :blunke:

Dette ble litt rotete ja, håper du fikk noe ut av det!

-siina-

[Salamandra]

Nå er jeg heller ikke mann, men har også vært i omtrent samme situasjon..

Jeg var alene med sønnen min fra han var fem måneder til han var 3 1/2, da jeg møtte kjæresten min.

Jeg har hele tiden vært veldig bevisst på at gutten er min og pappan hans sitt ansvar, og har ikke forventet annet enn at kjæresten min og sønnen min skulle utvikle et slags kamerat-forhold, og hvor jeg tar alle de kjedelige tingene som å hente/bringe i barnehage, stå opp tidlig om morgenen, tannpuss osv osv.

Sånn fungerer det til en viss grad nå, og jeg har fortsatt den instillingen, men samboeren har absolutt ingen problemer med å ta en del av oppgavene.

Han var veldig klar over hva han gikk til når han ble sammen med meg som hadde barn fra før, og hadde tenkt nøye gjennom dette på forhånd.

Det har blitt litt mer utviskede linjer etterhvert, rett som det er er han hjemme med sønnen min hvis jeg har planer en kveld.

Sånn blir det bare, og sånn skal det være, men jeg tar det heller ikke som en selvfølge.

Vi skal gifte oss til neste år, og etterhvert kommer vi sikkert til å få felles barn, og da tror jeg disse skillene vil bli ennå mer uklare.

Sønnen min får to pappaer, men det er jo ikke det verste et barn kan få..

Syns du skal være utrolig takknemlig for at du har funnet en så fin gutt som er villig til å påta seg det ansvaret det innebærer å bli sammen med ei med barn fra før, jeg.

Sånne gutter finnes det nemlig ikke så mange av...

Ta det med ro og la ting gå sin gang, la han få ta en så stor del i barnet som han ønsker, disse tingene regulerer seg selv som regel.

Det hadde tross alt vært mye verre hvis han ikke viste noen interesse for barnet ditt i det hele tatt?

Frk. Busybody

[@lfa]

Blander meg inn i tråden jeg også, selv om heller ikke jeg er mann...

Jeg har også en gutt på 3 år fra før, og har nå blitt samboer med en som også har barn fra før. Han har ikke hovedomsorgen for disse, men de er hos oss annenhver helg pluss ferier når faren er hjemme fra jobb.

Sambo og junior går også veldig godt sammen. Men også jeg føler at junior er mitt ansvar, og det er jeg som står opp, bytter bleier og gjør alt det "kjedelige". Sambo er derimot like fullt med i oppdragelse og ansvar ellers. Han synes heller ikke det er noe problem å passe på lillegutt hvis det er noe jeg skulle gjort alene.

Men selv om han har den innstillingen, så benytter jeg meg ikke av det så veldig ofte.

Foreldrene hans har også tatt til seg lillegutt med åpent sinn, og gjør absolutt ikke noe forskjell på ungene. Noe som i bunn og grunn bare er positivt, men jeg synes det er litt "ekkelt" likevel, siden han tross alt ikke er deres ekte barnebarn...

Jeg har heller ikke noe i mot barna til sambo. De er litt eldre enn lillegutt, men alt har gått helt greit.

Også der er det faren som tar de "kjedelige" oppdragene, men jeg er like fullt med hva som angår oppdragelse osv.

Ungene respekterer et nei fra meg like fullt som et nei fra faren.

Jeg går ikke inn i noen morsrolle, men som en voksen "lagspiller" men med de samme grensene som faren.

Når det gjelder rollen mor-kjæreste, så går det helt fint an å kombinere.

Det at kjæresten din og barnet ditt går godt sammen, er jo bare flott og positivt.

Tror det er mye opp til hvilket forhold barn-voksne har. Har barnet et godt forhold til stefar/stemor, så er det mye enklere for de voksne å være kjærester både foran og uten barna.

[Gjest Cassandra, ikke innlogget]

Min samboer sier at han vil delta fullt og helt. Han er reserve far for mine fem barn. Vi har latt alt gå på barnas premisser, han har aldri trengt seg på dem. De henvendte seg til ham når de følte det naturlig. Nå går det hele av seg selv. De anser ham som en omsorgsperson, og spør like gjerne ham om hjelp som meg. Jeg tror det blir trygt for barna....

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg synes det er kjempefint at du har funnet en som er villig til å ta seg av barnet ditt, du må holde på han.

Men dere må også huske på at det er en person til som man ikke må glemme, barnets virkelige far!!

Det bør være klare skillelinjer mellom pappa og reservepappa, særlig hvis foreldrene ikke har bodd sammen etter at barnet kom til, slik at barnet ikke kjenner sin virkelige far. Da mener jeg selvsagt barn på spedbarn-stadiet og opp til tre-fire år, og som kommer til å ha samvær med sin biologiske far.

[Gjest 2ne]

Tusen takk for svar. Jeg ser at de fleste mener det samme her, at man selv har hovedansvaret, og at man spør den andre om deltagelse dersom det er noe.

I prinsippet er jeg jo enig i det, tanken "det er ikke hans barn" osv. Men jeg må innrømme jeg synes det er rart, uvant eller hva jeg skal si, jeg synes situasjonen er pussig. Klart jeg er hovedomsorgspersonen, ingen tvil om det. Men som jeg sa, det finnes jo situasjoner som dukker opp - barnet vil jo etter hvert henvende seg til ham som en selvfølgelig omsorgsperson, for ban skiller ikke på blodsbånd, men tillit og samhørighet - og i sike tilfeler kan det jo dukke opp - hva sier man da? "Det kan ikke jeg hjelpe deg med, lille venn, for jeg er nok ikke pappaen din"???? Jeg ville aldri, i motsatt situasjon, unnlate å imøtekomme et barns behov, selv om det ikke var mitt eget.

Mulig jeg ser spøkelser ved høylys dag, jeg er veldig sår på dette, og redd for at ting skal bli feil for hans del. For meg er det jo en selvfølge.

Og hva pappaen angår, så har han og gutten et kjempefint forhold, ingen er interessert i å dyte vekk ham. Men la meg si det slik, dersom han skulle svikte sønnen vår, ville jeg ikke ha dårlig samvittighet for å kompenserer for det på andre måter - han må ta ansvaret for det froholdet selv.

[Anki1971]

Hei

Jeg er ikke mann, men ville svare på denne fordi jeg er i en lignende situasjon selv. Jeg har vært alene med sønnen min hele tida - ble slutt mellom faren hans og meg da jeg var gravid. Da sønnen min var 5 år traff jeg han som jeg nå er gift med. Fra første øyeblikk har kontakta mellom han og sønnen min vært kjempetopp. Selvfølgelig har det tatt litt tid med tilvenning for oss alle tre, men det har gått over all forventning.

Mannen min har hele tida vært med på å ta avgjørelser, han har vært med oss på mange ting. Han og sønnen min har funnet på mange ting alene uten meg til stede. De har sine rutiner på ting og tang, som f.eks å ha "avtale" om dataspill sammen om kveldene, mannen min leser for sønnen min om kveldene. Han tar tannpuss, det er han som lærte sønnen min å sykle. Kort sagt, han er som om han skulle vært faren til sønnen min. Og jeg er utrolig glad for at de to har så godt forhold

Et lite råd er å la din kjære ta ansvar for sønnen din, la han være med på barneoppdragelse. Det tror jeg er nødvendig for å få et forhold til å fungere når man har barn.

Lykke til videre