Jeg HATER stefaren min!!

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen mann, gift med barn. Foreldrene mine ble skilt da jeg var småbarn, og noen år etterpå møtte mora mi han som siden har vært stefaren min. 

Vi har hatt et relativt greit forhold, selv om mor og stefar har hatt perioder med turbulens. De har holdt sammen som kjærester, bodd sammen i noen år og bodd fra hverandre i andre. Mor ville aldri gifte seg (igjen) ettersom de hadde perioder med problemer var det et bevisst valg fra hennes side å ikke ha felles bostedsadresse, selv om de disponerer en felles bolig. (Hun eier i tillegg en egen bolig vedsidenav) 

Stefar har gjort mye drit mot meg igjennom årene, men ikke noe spesiel alvorlig. Primært har forholdet vært preget av sjalusi mot meg siden jeg og mor har vært veldig tett. Det har vært episoder med fyllekjefting, kasting av ting i raseri, stygge skjellsord, (av stefar mot meg) - samtidig som at min inngiftede familie har måttet «rette seg» mye etter stefars behov og ønsker (eksempelvis om stefar sine barn skulle komme på besøk til min mors bolig, så har jeg og min familie blitt skuflet til side) Dette er egentlig kjent i familien, og mor har slitt med å satt grenser overfor stefar.

Nå er mor alvorlig syk, og stefar dominerer henne fullstendig. I prosessen av at mor ble syk ble jeg og min familie fullstendig kjørt til siden. Vi fikk beskjed om å ikke komme på besøk (selv om stefars barn og barnebarn var velkommen) Når vi besøkte dem på hytta til mor kunne han låse døren rett foran ansiktet på min kone og mine barn, med beskjed om at mor ville ha fred (dette er ikke typisk for min mor, hun er på sin side veldig sosial og ønsker alle i familien velkommen) 

Jeg jobber selv innenfor helse, og ga utrykk for at jeg ønsket å få snakke med legene når mor over tid hadde blitt utredet uten at de kunne avklare noe, og hun ble tydelig sykere og sykere. Da nektet min stefar meg dette. Jeg ble hudflettet og utskjelt (han var nok beruset) med klar beskjed om å holde meg unna legene.

 Mor var på dette tidspunktet skrøpelig og ganske avhengig av stefar, så for å nok en gang ivareta husfreden lot jeg det derfor ligge. 

I flere måneder så vi nesten aldri mor uten at stefar var rundt henne som en hauk. Det var umulig å snakke sammen åpent, fordi stefar kunne kritisere eller eksplodere over den minste ting. Mor mistet språket og klarte ikke uttrykke seg tydelig lenger heller, og som helsepersonell med mange års erfaring var det spesielt frustrerende å ikke forstå eller vite hva som foregikk når mor ble innlagt gang på gang. Behovet mitt for å vite hva de gjorde av utredninger, hva resultatene var, hva de tenkte osv. Var stort. Jeg følte et ansvar i å engasjere meg og holde meg oppdatert, som en av nærmeste pårørende. Til slutt trosset jeg stefars beordring (med mors samtykke såklart) - og snakket med legene. Informasjonen stefar hadde gitt videre var feil (at «de ikke visste noe») - legene kunne gi en god forklaring på hva som skjedde med mor og at det ikke var noe man kunne gjøre for å helbrede, og at vi måtte «ta vare på tiden sammen».

Endelig fikk jeg en oppklaring i hva ståa var, samtidig følte jeg meg lurt, avvist, dårlig behandlet og ekskludert i en viktig prosess, av noen som egentlig ikke hadde rett til å ta slike avgjørelser. 

Mor vil mest sannsynlig ende opp på institusjon som pleiepasient, men kunne nok ha vært boende hjemme om ting ble håndtert annerledes tidligere i prosessen.

Jeg har i perioder tatt med mor hjem og pleid henne over noen dager, for å ble skjelt ut av stefar i ettertid. Stefar ringer og kjefter, slenger på, også ringes det igjen for å kjefte mer.  Han ser helst at mor er på sykehuset fremfor hjemme med meg.

Jeg har mange feil og mangler, og dette er såklart en side av saken. Men nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke orker mer.

Jeg har kuttet all kontakt med stefar og nekter å møte han eller ha noe mer med han å gjøre.

Jeg kontakter mor direkte og forsøker å stille opp som best jeg kan, vel vitende om at det kunne sikkert vært bedre, hadde jeg fått «frie tøyler» til å hjelpe. Men mor gir utrykk for at ingen avgjørelser skal taes uten samtykke fra stefar. Så nå orker jeg ikke å være på tilbudssiden mer, annet enn at jeg besøker mor og holder meg oppdatert direkte gjennom sykehuset.

Til tross for alt, har jeg alltid vært glad i stefar.

Som barn elsker man blindt, og jeg inkluderte og beundret stefar fra den dagen han kom inn i livet mitt, da jeg var en liten gutt.. men nå har alle gode følelser blitt erstattet av først og fremst skuffelse, skam, også sinne og nå rent raseri. 

Jeg hater stefaren min.

Jeg hater hvordan han har ødelagt sorgprosessen min, skuflet min familie til side, kjeftet meg ut, duppert meg, fått meg til å tvile på megselv og tro på alt det stygge han har sagt om meg. Og jeg hater han for at han endelig oppnådde det han ville mest av alt; skyve meg og mine så langt ut av mor sitt liv. 

Anonymkode: e3ca3...0f9

[AnonymBruker]

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 08e5d...ed9