Dere som er slanke og veltrente

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler dere at dere ofrer mye mat og søtsaker? Eller tenker dere på det som et valg dere har valgt og at det da er enklere?

Anonymkode: b0e0b...b4e

Hvorfor skriver du "ofrer"? Jeg skjønner ikke tankegangen din. Så i ditt hode så er alle slanke mennesker på en evig slankekur hvor de ikke kan spise noe som er godt?

Slik er det selvfølgelig ikke. Jeg har veid det samme hele mitt voksne liv, i nedre del av BMI-normalen. Jeg spiser helt normal kost, og kan gjerne spise litt godteri hver dag om det er tilgjengelig. Jeg trener fordi jeg liker det, og liker hva det gjør for helsen min og liker hvordan det gir meg energi og glede. Noen ganger er det et ork, men føler ikke det er noe "offer". 

Anonymkode: cf0b1...c10

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva må dere ofre for å være slanke og veltrente?

Er det verdt det?

Anonymkode: b0e0b...b4e

Nei, det er ikke verdt det. Derfor slutta jeg å trene. Nå drikker og spiser jeg akkurat det jeg vil. Lever bare en gang.

Anonymkode: 5251b...540

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ikke verdt det. Derfor slutta jeg å trene. Nå drikker og spiser jeg akkurat det jeg vil. Lever bare en gang.

Anonymkode: 5251b...540

Man lever bare en gang. Derfor spiser jeg sunt og trener for å leve godt og lenge.

Anonymkode: cf0b1...c10

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Nei, det er ikke verdt det. Derfor slutta jeg å trene. Nå drikker og spiser jeg akkurat det jeg vil. Lever bare en gang.

Anonymkode: 5251b...540

Og det livet blir gjerne 40 år kortere enn det kunne vært om man propper i seg mye kjøtt, bacon, salt, dårlig fett og sukker

Anonymkode: 922bd...3a0

[AnonymBruker]

Vel, jeg skal gå mot strømmen og si det som det er; jeg føler jeg ofrer ganske mye. 

Jeg trener, men det er noe jeg må presse meg litt til. Det handler ikke om at jeg "ikke har funnet treningen for meg", som folk alltid snakker om, men at jeg generelt er en litt stillesittende person. Jeg er en introvert som liker å lese og se film og fordype meg i ting, og liker meg i min egen sfære. Jeg trener slik at jeg kan spise mer av det jeg har lyst på, i tillegg til de andre 'godene' som at jeg sover bedre og holder meg mer i form. 

Er også veldig glad i mat. Søtsaker spiser jeg nesten ikke, og det gode med sukker er jo at du kan kutte det ut og derav miste behovet. Så godteri spiser jeg ikke og savner det heller ikke.

Det jeg derimot er veldig glad i er karbohydrater. Pasta, pizza, hvitt brød. Spiser jeg slik mat uten proteiner kan jeg spise mye. Derfor går jeg aktivt inn for å legge inn mye grønnsaker og sunne proteiner i kostholdet. Det koster mer og krever planlegging, men er verdt det.

Er også glad i rødvin og ost. Salte kjeks med fete oster er helt fantastisk, men så kaloririkt og ikke mettende at jeg nesten aldri spiser det.

Så skal det sies at folk har ulik definisjon av 'slank'. Når jeg er slank og føler meg vel er jeg i nedre delen av normal BMI. Å holde den vekten krever en del av meg, og jeg spiser sjelden mer enn 1700 kcal per dag.

Anonymkode: 4ef2f...fb3

[AnonymBruker]

Jeg har vært slank hele livet, men vet ikke om jeg vil kalle meg veltrent. Ser trent ut, men ikke med masse markerte muskler. For min del har jeg ikke ofret en dritt, jeg har bare fått denne kroppsbygningen av min mor. Kan spise hva jeg vil og trene så lite jeg vil, og vekta står stille. Blir selvsagt litt fastere av trening, men jeg syns det er vanskelig å se resultater. Jeg tror de fleste som er naturlig slanke har mindre matlyst eller automatisk spiser mindre porsjoner enn andre. Selv om jeg alltid spiser meg mett ser jeg at andre spiser mer for å bli mette.

Anonymkode: 10d7f...a07

[miore]

På 8.10.2017 den 0.13, AnonymBruker skrev:

Hva må dere ofre for å være slanke og veltrente?

Er det verdt det?

Anonymkode: b0e0b...b4e

 

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler dere at dere ofrer mye mat og søtsaker? Eller tenker dere på det som et valg dere har valgt og at det da er enklere?

Anonymkode: b0e0b...b4e

Ofre? Jeg ofrer ingenting. Jeg spiser den maten jeg har lyst på - det er stort sett relativt sunn, normal kost, men på ingen måte kun det. Jeg utelukker ingenting, spiser meg alltid mett, og jeg spiser vanligvis noe søtt omtrent hver dag. Jeg teller aldri kalorier eller makroer eller noe sånt. Jeg trener ca 5 ganger i uka, men det eneste jeg går glipp av da er jo en time eller to med koping i sofaen. Jeg er en av dem som genuint liker å trene, så for meg er dette på ingen måte noe offer - det er gøy! Jeg blir gal om jeg ikke får trent, så det  å droppe trening er mye mer av et offer for meg. Det virker som om det er to typer mennesker - de som instinktivt liker å trene, og de som hater det. Jeg har skjønt at mange i den siste gruppen tror de i den første gruppen lyver, men sånn er det altså ikke  

[Pearl2.0]

Jeg løper hver dag, alt fra 6 km til litt lengre turer innimellom. Men som regel 6-10 km vil jeg si. Periodevis mer hvis jeg trener til løp. Jeg kan stort sett unne meg det jeg vil, men det betyr ikke at jeg propper i meg syke mengder mat. Men spiser nok mer enn mange av vennene mine som ikke trener så "mye". Unner meg lett både eplekake og is til kaffen og pizza til middag, spiller ingen rolle her.

Vi har en aktiv unge da, tror det er undervurdert hvor mye energi som går med til å følge med på barn😊

Jeg brukte å tenke at hvis jeg hadde trent, gjort husarbeid og vært en tur på handletur før barn så hadde jeg gjort mye. Men nå gjør vi det samme, pluss at vi er ute med barna, leker inne, rydde etter dem, lager mat etc etc i tillegg. Er nok en del gratis der, i hvert fall i småbarnsperioden.

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som må ofre litt for å være slank. Jeg er veldig glad i mat, og i søtsaker. Jeg kan ikke spise akkurat hva jeg vil, selv om jeg trener hver dag. Så jeg føler det er et offer når jeg har så lyst på en skillingsbolle, men så må jeg spise en grovbrødskive i stedet. Det hjelper ikke at samboeren har helt motsatt kroppstype enn meg, og kan ete akkurat det han vil og likevel være for tynn. 

Jeg føler også at det er et offer å bruke så mye tid på trening. Noe trening er lystbetont, men det er også veldig ofte jeg er trøtt, sliten og lei, og ikke har lyst til å trene, men heller vil sitte på sofaen og se film, lese, game, etc. Etter at vi fikk barn føler jeg at jeg ikke har noen moro-tid til meg selv. Hverdagen før barna har lagt seg går med til jobb og være med ungene. Når de så endelig har lagt seg, er det bare tid til å trene og legge seg. Ikke noe kose seg med en bok, eller være med venner her nei...

Anonymkode: 0ce9f...564

[Ulla Ullsokk]

På 8.10.2017 den 0.13, AnonymBruker skrev:

Hva må dere ofre for å være slanke og veltrente?

Er det verdt det?

Anonymkode: b0e0b...b4e

Jeg spiser ikke mye godteri/sukker. Det er vel det eneste jeg føler er et "offer", men jeg kan det uansett ikke av helsemessige grunner, så jeg har ikke noe valg. Men jeg merker det på vekta med en gang i perioder jeg gir beng og spiser masse sukker hver helg, selv om jeg er sunn i ukedagene. 

Ellers trener jeg, men det synes jeg ikke er noe offer, det er bare deilig.

Så egentlig synes jeg vel ikke at det koster meg noe, nei.

[AnonymBruker]

Jeg ofrer ingenting. Jeg trener en idrett jeg syns er veldig gøy, så jeg koser meg på trening. Og er generelt i aktivitet fordi jeg trives med det.

Jeg spiser gjerne godteri i helger og om jeg får lyst på en ukedag. Så - eneste jeg ofrer er den tiden treningen tar, og det føles ikke som et offer når treningen er gøy  

Anonymkode: 6e217...557

[AnonymBruker]

Enig med de fleste her at det ikke er så mye "offer". Trener tung styrke og styrkeløft 5-6 ganger i uken, kardio av og til for helsen sin del. Har fått ganske mye muskler gjennom årene og kan derfor spise mer mat enn gjennomsnittet og fortsatt holde en vekt rund 56-58 kg året rundt. Er utrolig glad i søtt og spiser dermed snop flere ganger i uka, men kontrollerer kaloriene hvis jeg skal konkurrere i vektklasse. 

Finn en treningsform som er gøy, gjør det til en vane i hverdagen, sikt mot å gjøre mer/bli bedre over tid. For meg var nøkkelen å skifte fokus fra utseende til prestasjon! Lykke til 

Anonymkode: f913f...290

[AnonymBruker]

Ofrer ingenting. Teller makroer, og får litt godteri og potetgull til å passe inn i helgene (litt vanskeligere når jeg cutter, men nå er jeg på vedlikehold, så da går det fin-fint). Spiser mer nå enn da jeg konstant tenkte at jeg måtte være forsiktig med hva jeg spiste for å ikke legge på meg. Spiser over 2000 kalorier og er 55 kilo, og jeg spiser omtrent det jeg har lyst på, men jeg tenker jo over at det er mye fett i ting og sånt. Så jeg føler ikke jeg ofrer, men at jeg er mer bevisst.

Også elsker jeg å trene, da, det er dopet mitt, så jeg gjør det hver dag!  Så det hjelper jo på ganske bra!

Anonymkode: 733c2...0d9

[AnonymBruker]

På 9.10.2017 den 8.37, miore skrev:

Det virker som om det er to typer mennesker - de som instinktivt liker å trene, og de som hater det. Jeg har skjønt at mange i den siste gruppen tror de i den første gruppen lyver, men sånn er det altså ikke  

Godt observert! Ikke tenkt på det sånn før! Jeg digger å trene, samboeren min hater det! Blir alltid spurt om hvordan det gikk for meg å gå fra å synes at trening var ok til å elske det, men jeg har liksom ikke noe svar. Det er bare gøy! Kanskje samboeren aldri kan bli en treningselsker!

Anonymkode: 733c2...0d9

[miore]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt observert! Ikke tenkt på det sånn før! Jeg digger å trene, samboeren min hater det! Blir alltid spurt om hvordan det gikk for meg å gå fra å synes at trening var ok til å elske det, men jeg har liksom ikke noe svar. Det er bare gøy! Kanskje samboeren aldri kan bli en treningselsker!

Anonymkode: 733c2...0d9

Min trener i alle fall kun av plikt, og hater det like mye hver gang - selv om han har trent regelmessig to ganger i uken i mange år nå  

[OPIgirl]

Ofrer ingenting. Jeg er veldig glad i å trene. Og når man tenker på hvor god helse man får, er det ikke noe offer i det hele tatt. At man holder seg slank i tillegg, er bare en bonus. Men unge er vel ikke akkurat kjent for å tenke så mye på helsa har jeg inntrykk av. Det viktigste er å være slank.

[AnonymBruker]

Så lenge jeg ikke hadde barn, var ikke det å bruke tid på trening et offer. Jeg hadde likevel tid til å gjøre alt annet jeg ville. Men etter jeg fikk barn, så har jeg nå ikke tid til så mye annet de dagene jeg trener. Jeg får aldri gamet lenger, får knapt slengt meg ned på sofaen med en bok, osv. Og da føles det som et offer, når jeg må velge vekk masse annet jeg synes er minst like gøy som å trene, og ikke får i både pose og sekk. 

Anonymkode: 0ce9f...564

[Perle]

Ja, for meg er det verdt det selvom det er kjipt, men Alternativet er kjipere. 

 

Endret 11. oktober 2017 av Perle

[Hulderen]

Jeg liker ikke å trene. Men jeg liker den gode følelsen av god samvittighet etter at jeg har trent. Jeg vet at jeg må holde meg slank av helsemessige grunner. Så jeg har ikke noe valg. Jeg savner å kunne spise mer av god mat og god drikke. Men jeg syns det er verdt det, siden det er en investering i helse og et lenge liv. 

Det skjedde en forandring da jeg passerte 40 år.  Før det var jeg naturlig slank, slet mer med å komme meg opp i vekt enn ned.

[Gjest Zeitgeist]

Det eneste offeret er at jeg ikke kan være like udisiplinert som tidligere, dvs. jeg "kan" ikke sose bort halve dagen på slumring på sofaen, kaffeslabberas med folk og fe, poengløs nettsurfing, osv. Selvsagt gjør jeg dette fortsatt, men ikke like mye og like ofte som før. Jeg har to prioriteringer - arbeid og kropp. Jeg har en jobb som i hovedsak består av å tilbringe mange timer daglig ved skrivebordet. Skal jeg kunne skjøtte arbeidet mitt ordentlig, trenger jeg et hode og en kropp som klarer å holde tritt. I tillegg har jeg helseproblemer som ikke blir bedre av å kun sitte i ro, derimot verre - og jeg er altfor glad i mat til å forsake noe til evig tid. 

Følgelig har jeg ikke noe annet fornuftig valg - også med hensyn til min egen forfengelighet - enn å gi dørstokkmila durabelig med juling og komme meg ut hhv. til treningssenteret. Nå er jeg kommet så langt at jeg blir skikkelig nedstemt, tverr og sur hvis jeg ikke får min dose med "post-workout bliss" fire-fem ganger i uka. 

Offeret er altså at jeg må strukturere dagene mine bedre enn tidligere. Forøvrig en lett overkommelig oppgave, da jeg bare har meg selv å tenke på.