Kurere seg selv for overspising?

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd veldig god effekt av syrenøytraliserende. Har reflux som en bivirkning av annen sykdom, og overvekt hjelper jo ikke. Prøvde først Gaviscon som er reseptfritt etter råd fra ØNH-spesialist. Hjalp ingenting. Begynte på Lanzoprezol og merket effekt med en gang.

Jeg overspiser enda, men spiser mye mindre mengder enn før jeg startet på medisinene. Kjenner meg igjen i din beskrivelse, og har ikke det samme suget lenger. Hadde faktisk glemt ut hvor mye medisinene hadde å si på spisingen. Jeg var også veldig plaget av bihulebetennelse og halsbetennelse før jeg begynte på medisin.

Anonymkode: c2bde...86e

[AnonymBruker]

På 3.10.2017 den 20.30, AnonymBruker skrev:

  Se svar ovenfor. 

En pt jeg hadde sa det, først må du elske og respektere deg selv, så kan du begynne jobbe med vekten.  

Skulle ønske jeg kunne omfavne den Body Positive bølgen, bare gi faen, gi meg hen til mat og fråtsing. Men jeg trived ikke med all den maten, egentlig, Og trives ikke med egen kropp. Eller så ønsker jeg at det var anorexi jeg hadde, da viser jeg opp selvkontroll og stålvilje, noe som er bedre enn "tjukk, lat og manglende selvkontroll".

Hvorfor jeg vil gå ned i vekt, eller hvorfor jeg overspiser? (til siste uthevede)

Hvorfor ned i vekt: Fordi jeg skammer meg over å være tjukk, ikke ha kontroll over maten. Så, da har jeg sagt det... Fordi helsen blir lidende, jeg vil orke mer i hverdagen, orke gå trapper uten puste og pese. 

Hvorfor jeg overspiser: Vet ikke. Klarer bare ikke stoppe, er som om en annen personlighet tar over. Jeg kan til og med stå og dividere med meg selv. Meg selv mot "en annen jeg". Behøver jeg denne sjokoladen/ekstra brødskiva/xx? Nei det gjør jeg ikke, jeg er dessuten kvalm. Men den smaker godt, kanskje. Spist den. En til. 

Anonymkode: 28d0f...f1d

Altså hvordan skal jeg si dette ... Det er ikke det at jeg har omfavnet kroppen min og elsker meg selv og derfor funker det, men jeg har funnet ut at jeg kan ikke hate meg selv til en slank kropp, jeg må være glad i meg selv til en slank kropp. Innse at å gå ned i vekt ikke er noe jeg gjør for å straffe meg selv fordi jeg var så idiot og ble så overvektig i utgangspunktet. Det er ikke noe jeg gjør for å passe inn i andres forventninger eller samfunnets krav. Jeg elsker ikke og respekterer ikke meg selv. Og body positive har jeg ikke veldig mye til overs for, det blir ofte misbrukt for at folk skal være likegyldig til helsa si uten dårlig samvittighet. 

Men jeg aksepterer kroppen min, og jeg velger å være glad i kroppen min for at den lever og får ting til og er det redskapet som gjør at jeg får oppleve alt jeg opplever i livet mitt. Jeg jobber med å være glad i meg selv og respektere meg selv, men ikke som noe jeg skal gjøre før jeg går ned i vekt, men omvendt. Jeg går ned i vekt for å vise meg selv at jeg er glad i meg selv, og for å vise meg selv at jeg respekterer helsa mi og fremtiden min. Jeg har funnet ut at det å gå ned i vekt er en fin ting jeg gjør for meg selv. Det er ikke å begrense meg, eller ofre alt annet. Det er å prioritere meg selv, å være god mot meg selv, å sette meg selv først! Ikke de destruktive tankene. For hvis jeg er ærlig så er det ikke konstruktive tanker som driver meg når jeg propper meg full i mat. Det er selvforakt ("alle hater deg, en bolle hater meg ikke", "jeg er så tjukk uansett, det har ikke noe å si") og likegyldighet til meg selv ("jeg skal dø uansett, hva har det å si om kista er 200 kg"), det er å devaluere meg selv om min evne til å mestre ("jeg er så trist og lei, får ikke til noe så jeg spiser en bolle"), det er å bryte meg selv ned med en indre monolog og påfølgende handlinger (trøstespising og spising som følelsesregulering). Å ikke ta tak i helsa mi med å gå ned i vekt er å hver dag bekrefte mine egne negative tanker om meg selv.

Så nei, langt i fra, jeg elsker ikke meg selv og deretter går ned i vekt. Men å gå ned i vekt er å vise at jeg bryr meg om meg selv, og at jeg er viktig. For meg gjorde dette hele forskjellen. Å slutte å skamme meg over å være tykk, eller til og med skamme meg litt en god del av tiden, bare ikke la det være drivkraften. Drivkraften er at jeg fortjener mer av livet. Jeg fortjener mer av meg selv. Jeg fortjener at jeg er min egen støttespiller, som heier på meg! Du også fortjener mer! Og kanskje det hjelper deg hvis du begynner å heie mer på deg selv. Ikke nekte deg selv ting, og ikke tro at å hate deg selv vil gjøre deg slank. 

Vet ikke om noe av dette ga mening?

Jeg pleide også å ønske på meg anorexi, for da kunne jeg slite med akkurat de samme tingene men jeg ville i det minste være slank og pen. Men nå innser jeg at jeg fortjener mer enn det også. Begge deler er spiseforstyrrelser, begge deler ville vært drevet av mitt selvhat. Det hender jeg har gjort det også innimellom, brukt å holde tilbake mat i en uke som form for å straffe meg selv. Men ja, som skrevet over, jeg ønsker ikke å være enda en stemme i livet mitt som bryter meg selv ned. Jeg har vært igjennom mye, men det er på tide at jeg tar ansvar for å ikke videreføre de stygge stemmene fra barndommen som nærmest er personifisert inni hodet mitt og blitt til en del av meg selv. Men jeg jobber med å la være. For jeg vil ha mer av livet. 

Anonymkode: 28be2...338

[AnonymBruker]

AB #22 ^^

Wow, så bra skrevet!  

 

Må nok selv fundere litt på det der....

Anonymkode: 28d0f...f1d

[lillesky]

Kjære trådstarter, jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med  Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

 

Lykke til.
Vennlig hilsen
lillesky (mod)