Bonusbarn - følelseskaos

[Snadder]

Jeg tenker slik at det her er nok et ganske vanlig problem, spesiellt i starten. Det tar tid å bygge en relasjon, men det fine er at du er bevisst på dette og dine følelser og det er kun da du kan gjøre noe med det. Kanskje prøve å finne på noe kun du og henne, dra ut på kino, ut å spise, teater, bowling, jentetur osv. Bli kjent med hverandre skikkelig og ikke bare i hjemmet. 1

 

[AnonymBruker]

Blir helt satt ut jeg.. Jeg er bonusmamma for to flotte barn og jeg elsker de! De er verdens skjønneste og jeg bruker gjerne pengene mine på dem! Jeg rlsker pappaen deres og barna var en del av «pakka» og der visste jeg godt da jeg ble sammen med han. Jeg savner de når de er hos mor❤️

Anonymkode: b7454...5fe

[LoveMessage]

Jeg er også en bonus mamma, og har vært det i 7-8 år nå. Det er komplekst å være det, og man kan innimellom innebære motstridige følelser. Mannen min forventet også at jeg skulle elske barna hans på samme måte som han, mem det er nok unulig å oppnå for mange. Jeg er derimot veldig glad i bonusbarna mine, og jeg bryr meg om de, følger de opp og ønsker de alt godt. Når vi tillot at det var akseptert at jeg kunne ha mer en «supernær tante» rolle slappet vi mer av alle sammen. Bonusbarna slapp å forholde seg til at jeg «skulle late som jeg var mammaen deres» , og motsatt. De har allerede en mamma som fungerer topp, 2 blir egentlig litt smør på flesk og unaturlig.. (blir litt annerledes når man MÅ ta en full rolle, feks at man har en fraværende mor/far til ett stebarn) Nå har vi det rimelig fint alle sammen.. Alle må finne seg sin egen måte å få det til å fungere på i alle fall, ingen familier er like.. 

Endret 7. november 2017 av LoveMessage

[AnonymBruker]

Til TS: Jeg synes det er ganske utrolig at du har så negative følelser overfor et barn som bare er hos dere annenhver helg. Du sier at du ikke klarer å tenke på henne som en del av "vår" familie. Her må du snu tankemønsteret ditt. Hun og faren var faktisk en familie før du kom inn i bildet. Så det er faktisk DU som må prøve å bli en del av DERES familie, ikke omvendt. Hele denne tråden er forresten et eksempel på hvor pinlig påklistret "bonus"-begrepet er. Du ønsker at hun IKKE var der, dvs. ikke akkurat en positiv bonus. Herved lanserer jeg et nytt begrep: malus-barn (google malus hvis du ikke vet hva det er) -  altså det motsatte av belønning.

Anonymkode: 57a01...d08

[AnonymBruker]

Pussig at det så ofte er de minst rause, minst tolerante, minst åpne og mest sjalu menneskene som insisterer på å bli sammen med en partner som har barn fra før.

Hvorfor velger dere en slik familiekonstellasjon, da? Hvorfor etablere seg med en mann som har unger man ikke takler eller liker, hva får dere ut av det?

Virker også som om flere har hatt hastverk og ikke tatt seg god tid til å bli kjent med bonusbarn før hele bonusfamiliesirkuset A/S sparkes igang. Det er alltid hastverk og samboerskap og fellesbaby før selve grunnmuren i familielivet er støpt, nemlig at alle har blitt godt kjent over tid, respekterer hverandre og er glad i hverandre. Det tar jo tid å bygge sånne relasjoner når man ikke er biologisk i slekt. Modenheten og intelligensen hos de voksne virker helt fraværende.

Anonymkode: 32e9f...249

[AnonymBruker]

Forventet ikke å få så stor respons på innlegget mitt, men er svært takknemlig for alle svar/erfaringer. 

Ønsker å kommentere en ting, som jeg ser går igjen, ala at dere stiller spørsmålstegn omkring: om jeg ikke tenkte meg godt om før jeg inngikk forholdet, ikke kjente barnet godt nok osv. Jeg og barnet kommer veldig godt overrens, og vi kjenner hverandre godt. Finner på mange ting sammen, kun oss to iblant, da vi har noen like interesser. Og på en måte ville jeg ikke vært foruten dette barnet, MEN allikevel kjenner jeg på ulike følelser, eks at det hadde vært sååå mye enklere uten dette barnet. Veldig klar over at dette er kun følelser, ofte knyttet til spesifikke situasjoner «der og da». Disse følelsene er slitsomme, og bringer med seg mye dårlig samvittighet blant annet. Jeg ble overrasket over at jeg faktisk kan føle så negativt ovenfor et barn. Trodde jeg elsker alle barn, heeele tiiiden! Har slått meg til ro med tanken om at jeg ikke kommer til å elske dette barnet som mitt eget. Og det er helt greit. MEN jeg skal være der, tilgjengelig og tildstede, for dette barnet, forhåpentligvis resten av barnets liv:) 

Anonymkode: 4d383...5af

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forventet ikke å få så stor respons på innlegget mitt, men er svært takknemlig for alle svar/erfaringer. 

Ønsker å kommentere en ting, som jeg ser går igjen, ala at dere stiller spørsmålstegn omkring: om jeg ikke tenkte meg godt om før jeg inngikk forholdet, ikke kjente barnet godt nok osv. Jeg og barnet kommer veldig godt overrens, og vi kjenner hverandre godt. Finner på mange ting sammen, kun oss to iblant, da vi har noen like interesser. Og på en måte ville jeg ikke vært foruten dette barnet, MEN allikevel kjenner jeg på ulike følelser, eks at det hadde vært sååå mye enklere uten dette barnet. Veldig klar over at dette er kun følelser, ofte knyttet til spesifikke situasjoner «der og da». Disse følelsene er slitsomme, og bringer med seg mye dårlig samvittighet blant annet. Jeg ble overrasket over at jeg faktisk kan føle så negativt ovenfor et barn. Trodde jeg elsker alle barn, heeele tiiiden! Har slått meg til ro med tanken om at jeg ikke kommer til å elske dette barnet som mitt eget. Og det er helt greit. MEN jeg skal være der, tilgjengelig og tildstede, for dette barnet, forhåpentligvis resten av barnets liv:) 

Anonymkode: 4d383...5af

Det er ikke noe "uten dette barnet", TS. Det er som å ønske at mannen var fra Bergen eller at han var 20 cm høyere. Du må bare omfavne situasjonen slik den er - med hjertet, ikke bare med hodet.  Faren og barnet hører sammen til evig tid. Det er veldig merkelig at du ikke forstår det. Du, derimot, kan fjernes fra likningen eller byttes ut. 

Anonymkode: 57a01...d08

[AnonymBruker]

På 16.10.2017 den 4.33, Elliespelli skrev:

Akkurat dette er grunnen til at jeg ikke kunne tenkt meg og være stemor, jeg tror jeg hadde kjent på samme følelsene, og det er ikke rettferdig mot barnet. 

Jeg har selv en stemor, hun er en flott dame på mange måter, en god mor og kone. Men så snart hun fant ut at hun kunne få egne barn så var det tydelig at hun følte at jeg og søsteren min var som den første pannekaken, mislykket første forsøk for pappa. Og selv om hun prøvde og enda prøver er det tydelig at hun helst ser at vi står litt på utsiden av familien, og siden pappa har syns det var greit og forskjellsbehandle mellom barna, så er forholdet litt anstrengt mellom oss og pappa. Og som jeg har skrevet, hun prøver. Men hun liker for eksempel ikke at vi går på kjøkkenet å tar oss ett glass vann, hun vil behandle oss som gjester, selv om det var vårt hjem først. Hun henger bildene av sine barn på hedersplassen i stuen, våre henger i mørke kroker og i gangen. Hun kommer med små stikkere mot meg, hel-søsteren min og mamma. Men på andre måter er hun helt fantastisk, og har vært en støttespiller. Men hun er som du beskriver det, litt varm og kald. Og vi vet aldri hvem vi møter. Og jeg er redd stedatteren din kommer til å oppleve det samme når du og mannen din får barn.

For en svak person din far må være, sin har drasset dette mennesket inn i bolig som opprinnelig var ditt og din søsters hus og hjem - der dere faktisk gjør som hun befaler: å ikke kunne ta seg et glass vann uten skriftlig søknad først er hårreisende sykt. 

Din far tillot dette: utilgivelig. Deres eget hjem...😢😳

Anonymkode: 8bdef...0f6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For en svak person din far må være, sin har drasset dette mennesket inn i bolig som opprinnelig var ditt og din søsters hus og hjem - der dere faktisk gjør som hun befaler: å ikke kunne ta seg et glass vann uten skriftlig søknad først er hårreisende sykt. 

Din far tillot dette: utilgivelig. Deres eget hjem...😢😳

Anonymkode: 8bdef...0f6

Sånn som dette blir det desverre ganske ofte, sett dere inn i mannens situasjon, der han er alenefar for 2 barn, og søker ny kjærlighet.. der han finner ei som tar han for den han er og villig til å leve med han og omstille livet sitt for han og hans barn. Når denne kvinnen da blir gravid, og han får enda et barn, så tror jeg han vil gjøre hva som helst for å ikke bli alene far igjen, og utsette nok et barn for skillsmisse, og som i mange tilfeller faktisk ikke har råd til det! Da blir desverre far satt litt i midten, og velger og være på samme siden som sin samboer..

så vil ikke si at far er den svake her..

men når det er sagt, så må stemor inkludere barna, umuligt å inkludere like mye som sine egne som bor der fast enn stebarn, men inkluder så godt en kan..

Anonymkode: 9d618...d5f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forventet ikke å få så stor respons på innlegget mitt, men er svært takknemlig for alle svar/erfaringer. 

Ønsker å kommentere en ting, som jeg ser går igjen, ala at dere stiller spørsmålstegn omkring: om jeg ikke tenkte meg godt om før jeg inngikk forholdet, ikke kjente barnet godt nok osv. Jeg og barnet kommer veldig godt overrens, og vi kjenner hverandre godt. Finner på mange ting sammen, kun oss to iblant, da vi har noen like interesser. Og på en måte ville jeg ikke vært foruten dette barnet, MEN allikevel kjenner jeg på ulike følelser, eks at det hadde vært sååå mye enklere uten dette barnet. Veldig klar over at dette er kun følelser, ofte knyttet til spesifikke situasjoner «der og da». Disse følelsene er slitsomme, og bringer med seg mye dårlig samvittighet blant annet. Jeg ble overrasket over at jeg faktisk kan føle så negativt ovenfor et barn. Trodde jeg elsker alle barn, heeele tiiiden! Har slått meg til ro med tanken om at jeg ikke kommer til å elske dette barnet som mitt eget. Og det er helt greit. MEN jeg skal være der, tilgjengelig og tildstede, for dette barnet, forhåpentligvis resten av barnets liv:) 

Anonymkode: 4d383...5af

Hva med å snu på det? Om mannen din ikke hadde dette barnet, så er det jo slett ikke sikkert at du og han hadde blitt sammen heller. At vi er på nåværende sted, er et resultat av de hendelsene, erfaringene og tilfeldighetene som har skjedd oss i fortiden og som har bragt oss dit vi er nå. Om din mann aldri hadde møtt eksen sin og fått barn med henne, så hadde han ikke nødvendigvis bodd på samme sted, jobbet der han jobber, hatt de vennene han har, truffet deg, eller at det hadde vært riktig timing. Kanskje hadde ikke deres veier krysset hverandre.

Kanskje hadde han heller ikke vært en like god og attraktiv mann. Mange endres positivt av å få barn, modnes og blir voksne, lærer seg betydningen av ansvar, blir mindre selvsentrerte, evner å sette andre først. Lærer å se andre mennesker, vise omsorg. De kvalitetene mannen din har, og som gjør ham så spesiell for deg, kan ha blitt forsterket gjennom erfaringen å bli far. Hans datter er ikke et vedheng, hun er en del av ham og den mannen han har modnet til å bli. Å ønske at barnet ikke eksisterte er som å ønske at mannen var 10 år yngre. Det er umulig å ta vekk 10 år eller et barn fra et menneskes identitet og personlighet, og det er ikke sikkert at du hadde trivdes bedre sammen med ham av den grunn. Kanskje hadde det snarere vist seg å bli en nedtur at han manglet den livserfaringen han har.

Det er ingen som mener at du må elske barnet hans som ditt eget, på samme måte som barnet heller ikke kan forventes å elske deg som hun elsker sin mor. Men man kan jobbe med tankemønstre og forsones med situasjonen, vri den til noe positivt.

Anonymkode: 32e9f...249

[AnonymBruker]

Er selv stemor, og har et godt forhold til min stedatter som nå straks blir 18 år. Men ikke samme "morskjærlighetsfølelsen" som for min egen datter.

Jeg har alltid respektert, aldri forskjellsbehandlet og ikke lagt meg i oppdragelsen da hun alt har to foreldre. Det har heller aldri vært noe problem eller konflikter. Har ikke noe dårlig samvittighet annet enn at jeg tenker ulikt nå enn for 11 år siden. Nå er vår felles datter 1 år yngre enn hva stedatter var da jeg traff mannen min. Hadde ikke noe erfaring med barn eller spesielt interesse  av de. Hadde det vært nå hadde jeg nok gjort en større innsats, men da igjen, kanskje jeg hadde tråkket mor på tærne ved å være for "nærgående"? 

Anonymkode: 98ec3...554

[Menchit]

På 6.10.2017 den 0.25, AnonymBruker skrev:

Setter stor pris på tilbakemeldinger og at dere deler erfaringer med meg. Jeg visste hva jeg gikk inn i da vi giftet oss, og datteren og jeg har et veldig godt forhold, til dere som stilte spørsmålstegn ved det, og jeg føler at livet mitt er blitt mye rikere med henne tilstede. Allikevel kan jeg iblant kjenne på disse «forbudte følelsene» som bl.a sjalusi og irritasjon ovenfor henne, samt de «forbudte tankene» som eks. at ting hadde vært enklere uten henne. Og ja, jeg vet det er en veldig egoistisk tanke, men det er nå slike tanker som kan poppe opp i hodet mitt iblant.

De første årene ga jeg utrolig mye av meg selv, for det var viktig for meg å klare å bygge en god relasjon, og som resultat er hun blitt veldig knyttet til meg. Søker ofte meg om hun er lei seg, behov for å snakke osv. Og det er jo positivt, men til tider er dette også veldig irriterende av en eller annen grunn. Kan eks få tanke om at hun er jo ikke mitt barn, så hvorfor ta så himla mye ansvar? Jeg vet jeg høres ut som et fælt menneske, men jeg agerer ikke på disse følelsene/tankene, og jeg møter hennes behov så godt jeg kan. 

Jeg synes det bare kan være så mange følelser i sving når det kommer til dette med bonusbarn - litt sånn «elsk/hat om hverandre følelser» kanskje. Men jeg jobber stadig med meg selv omkring dette.

Anonymkode: 4d383...5af

Har ikke lest hele tråden, men vil bare si at det du kjenner på tror jeg er veldig normalt! At du er så bevisst er en stor fordel både for deg og jenta. 

Akkurat det med irritasjon kjenner jeg på ofte selv. Og det er mine egne barn. Noen barn er mer krevende enn andre, og det er lett å bli irritert eller føle seg litt «invadert» på en måte. Det er slett ikke alle foreldre og barn som har naturlig god kjemi heller. Mange ganger må det jobbes med å skape gode relasjoner også med biologiske barn.

Tenk bare på alle trådene om mødre som skriver at det ikke er rom for dem selv i hverdagen, kun barn, hus, mann og forpliktelser. De blir både oppgitt, irritert og sinte barna de også.

Så lenge du er bevisst og har fokus på å skape en god relasjon (og jenta godtar deg) tror jeg det vil gå veldig fint ☺

[askjiir]

On 11/5/2017 at 10:02 PM, AnonymBruker said:

Jeg har to bonusbarn som begge er søte og snille. De er bortskjemte, men det er ikke deres skyld. De har verdens fineste pappa som nå er min mann. Vi har et barn sammen. Barna hans bor hos oss 50/50. Jeg er langt fra så glad i hans barn som jeg er i vårt felles barn. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg gjerne vært hans barn foruten. Det hadde vært lett for meg å velge dem vekk, men det er hans barn og de kommer alltid til å være i livet hans og jeg i hans liv og dermed de i mitt liv - dessverre. Det er lov å føle mindre kjærlighet for barn som ikke er ens eget, men det må ikke bli slik at det blir for stor forskjells behandling for det blir urettferdig. Det har vært utrolig vanskelig og slitsomt for meg med bonusbarn og kunne jeg valgt det vekk så hadde jeg gjort det. Dessverre. 

Anonymkode: 60f19...23c

Du sa de er søte og snille og rett etterpå sier du alle de forferdelige tingene om dem..

[AnonymBruker]

askjiir skrev (23 minutter siden):

Du sa de er søte og snille og rett etterpå sier du alle de forferdelige tingene om dem..

Har sikkert gått seg til de fem siste årene  

Anonymkode: d83e9...9b5

[askjiir]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Har sikkert gått seg til de fem siste årene  

Anonymkode: d83e9...9b5

Eller ikke, hvem vet. Hun virker... tja hva skal man kalle det. 

Endret 6. juni 2023 av askjiir