Bonusbarn - følelseskaos

[Kalevala]

Jeg tror det vil gå seg til for deg når du får eget barn.

Da blir bonusbarnet i slekt med ditt barn. De blir søsken. Det vil antakelig gjøre noe positivt med ditt forhold til det også. 

Jeg opplevde da jeg ble mor selv, at jeg begynte å forholde meg annerledes til andres barn. Før det var jeg ikke så ineressert i barn generelt. Syntes de var ganske uinteressante.  Men da jeg fikk mitt eget, fikk jeg også øynene opp for andre. Nå er barna mine tenåringer, og jeg er så glad i vennene deres, fetterne og kusinene deres, og barn generelt. 

 

[AnonymBruker]

Setter stor pris på tilbakemeldinger og at dere deler erfaringer med meg. Jeg visste hva jeg gikk inn i da vi giftet oss, og datteren og jeg har et veldig godt forhold, til dere som stilte spørsmålstegn ved det, og jeg føler at livet mitt er blitt mye rikere med henne tilstede. Allikevel kan jeg iblant kjenne på disse «forbudte følelsene» som bl.a sjalusi og irritasjon ovenfor henne, samt de «forbudte tankene» som eks. at ting hadde vært enklere uten henne. Og ja, jeg vet det er en veldig egoistisk tanke, men det er nå slike tanker som kan poppe opp i hodet mitt iblant.

De første årene ga jeg utrolig mye av meg selv, for det var viktig for meg å klare å bygge en god relasjon, og som resultat er hun blitt veldig knyttet til meg. Søker ofte meg om hun er lei seg, behov for å snakke osv. Og det er jo positivt, men til tider er dette også veldig irriterende av en eller annen grunn. Kan eks få tanke om at hun er jo ikke mitt barn, så hvorfor ta så himla mye ansvar? Jeg vet jeg høres ut som et fælt menneske, men jeg agerer ikke på disse følelsene/tankene, og jeg møter hennes behov så godt jeg kan. 

Jeg synes det bare kan være så mange følelser i sving når det kommer til dette med bonusbarn - litt sånn «elsk/hat om hverandre følelser» kanskje. Men jeg jobber stadig med meg selv omkring dette.

Anonymkode: 4d383...5af

[HalldirV2]

Jeg for min del hadde aldri inngått et forhold med ei kvinne jeg visste ikke kunne elske mine barn. Det er en forutsetting som god far at man velger bort kvinnfolk som føler konkurranse overfor potensielle bonusbarn. Hadde jeg sett den minste antydning til noe slikt hadde det vært over og ut. Ikke bare fordi jeg tenker på barna, men fordi jeg ikke hadde vært i stand til å elske ei kvinne som ikke har omsorg nok overfor barn...det er så lite kvinnelig, så smålig, og så turnoff at jeg vet ikke hva. Det holder med å ha unger om ikke man skal være sammen med ei også.

[Majott]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Setter stor pris på tilbakemeldinger og at dere deler erfaringer med meg. Jeg visste hva jeg gikk inn i da vi giftet oss, og datteren og jeg har et veldig godt forhold, til dere som stilte spørsmålstegn ved det, og jeg føler at livet mitt er blitt mye rikere med henne tilstede. Allikevel kan jeg iblant kjenne på disse «forbudte følelsene» som bl.a sjalusi og irritasjon ovenfor henne, samt de «forbudte tankene» som eks. at ting hadde vært enklere uten henne. Og ja, jeg vet det er en veldig egoistisk tanke, men det er nå slike tanker som kan poppe opp i hodet mitt iblant.

De første årene ga jeg utrolig mye av meg selv, for det var viktig for meg å klare å bygge en god relasjon, og som resultat er hun blitt veldig knyttet til meg. Søker ofte meg om hun er lei seg, behov for å snakke osv. Og det er jo positivt, men til tider er dette også veldig irriterende av en eller annen grunn. Kan eks få tanke om at hun er jo ikke mitt barn, så hvorfor ta så himla mye ansvar? Jeg vet jeg høres ut som et fælt menneske, men jeg agerer ikke på disse følelsene/tankene, og jeg møter hennes behov så godt jeg kan. 

Jeg synes det bare kan være så mange følelser i sving når det kommer til dette med bonusbarn - litt sånn «elsk/hat om hverandre følelser» kanskje. Men jeg jobber stadig med meg selv omkring dette.

Anonymkode: 4d383...5af

Hva eksakt er det som hadde blitt enklere uten henne? Hun er jo hos dere bare annenhver helg, så mesteparten av tiden er dere jo alene uten henne. Og hvor gammel er hun? Jeg synes det er flott at du er åpen om disse tankene, for det sier også at du vil gjøre noe med dem.

Er det sånn at du tenker at det hadde blitt enklere å starte egen familie, uten å ha henne å ta hensyn til? Uten å ha moren hennes å ta hensyn til? For jeg regner med at moren hennes også er litt "tilstede" i deres samliv ettersom dere må samarbeide med henne. Er det altså følelsesmessige ting og ikke praktiske ting som hadde vært enklere uten henne?

Du sier du tar så "himla mye ansvar". Gjør du egentlig det når datteren kun er hos dere annenhver helg? Føler du at du må være 100% tilstede for henne den tiden hun er hos dere, og at du blir sliten av det?

Kanskje du ikke er vant til å være sammen med barn? Jeg har selv to voksne barn, og har fått barnebarn. Jeg er ikke lenger vant til å være sammen med små barn hele tiden, og når jeg er sammen med barnebarna føler at jeg må være der 100% for dem den tiden jeg er det. Da blir jeg faktisk sliten, for jeg har på en måte brukt mye energi på å være på "en annen kanal" og i et annet modus enn jeg pleier å være.

Jeg har liksom "følere" ute hele tiden for deres behov og hvordan jeg bør være sammen med dem, og får dårlig samvittighet hvis jeg ikke klarer å oppfylle alt jeg forventer av meg selv i min rolle som mormor. Jeg har stor glede av barnebarna, og elsker dem, men akkurat dette jeg har beskrevet nå, gjør meg sliten. Og det har med mine følelser og forventninger til meg selv i rollen som mormor å gjøre. 

Hadde jeg bodd sammen med barnebarna, så hadde jeg ikke følt det sånn, da hadde alt vært mer naturlig. Også det å f.eks si til barn at nå må du leke litt selv, osv. Det har man jo ikke samvittighet til når man er med barnet av og til. Nå er jeg sammen med dem når foreldrene trenger barnevakt (ikke så ofte), og vi møtes også ca en gang i uka med foreldre til stede, enten det er til middag eller vi gjør andre ting. 

Jeg kan tro at steforeldre kanskje kan kjenne igjen noen av disse følelsene og måtene å tenke på. Du er ikke et fælt menneske, men du må omstille deg til å ha en morsrolle annenhver helg. Som du aldri har hatt før. Jeg kan godt forstå at det er vanskelig!

Du tar opp problemet, analyserer dine følelser rundt det å ha et stebarn, og det er flott! Det er ikke enkelt å ha stebarn, og det bringer ofte med seg mange flere problemer, følelser av å ikke strekke til, dårlig samvittighet, "forbudte" følelser av at alt hadde blitt lettere uten stebarnet osv. Jeg synes det er fint at du tar opp dette, det er nok mange som føler på slike ting!

Jeg vet ikke helt hva du kan gjøre for at du skal føle det bedre, det avhenger av deg. En ting er at dere har datteren så lite. Om hun var mer hos dere, så hadde du kanskje fått et mer naturlig forhold til henne.

En annen ting er at du sier livet har blitt rikere på grunn av henne. Bygg på det. Ta henne med ut på shopping, kafe, turer i skogen eller annet (bare dere to), og dere kan få et eget forhold uavhengig av andre. Det kan bli verdifullt for dere begge både nå og i framtida. Du har allerede et godt grunnlag med at du har brukt mye tid på å prate med henne, og hun har tillit til deg. Ikke ødelegg det med irritasjon, men se framover. Hun vil være i livet ditt i mange år. Se på henne som en person, og ikke et barn som er til irritasjon. Du påvirker hvordan livet hennes blir som voksen, og selv om det er krevende akkurat nå, kan dere begge få glede av samværet litt senere.

Når/hvis du og mannen får barn, så er det verdifullt å ha en storesøster. Om dere ikke får barn, så vil du ha et nært forhold til et barn som etterhvert blir en voksen kvinne med egne barn. Barn som mannen din er morfar til. Dere som par vil ha utrolig mye mer verdi i hverandre hvis dere klarer å finne gleden i felles familie, og ha rom i hjertet for alle, istedet for å skille på mine og dine og felles barn.

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Føler på akkurat det samme... samboer har tilogmed reagert på om jeg misliker barnet hans, men det skal mye til for at jeg misliker et barn, et barn er et barn, helt uskyldig! Jeg føle det bare eg hele greia rundt, moren til denne ungen, som hele tiden må lage styr osv... Og at ungen ikke har så god oppdragelse fra mor. Så kjenner bare jeg blir irritert noen ganger, på hvorfor han måtte få dette barnet... hadde han bare hatt det barnet og ingen styr fra barnemor osv, eller om vi bare hadde hatt et bra samarbeid, så hadde ting vært mye kjekkere..

Anonymkode: 9d618...d5f

[AnonymBruker]

På 1.10.2017 den 8.39, AnonymBruker skrev:

Det å elske andres barn på samme måte som sine egne er ofte ikke mulig, men det burde ikke være noe problem å elske et bonusbarn som det individet barnet er.

Jeg ser på det slik.

Vi har en uutømmelig kilde til kjærlighet i oss.
Vi har ikke en "konto" kjærlighet som vi må fordele på alle de vi er glade i,  det hadde vært merkelig hvis vi skulle sagt: "jeg har 100 % kjærlighet stående på kontoen.  I begynnelsen fikk foreldrene mine 50 % hver, og jeg kunne ikke være glad i noen andre.  Så fikk mannen min 100 %, men da barna ble født måtte jeg bli mindre glad i ham for å ha noe kjærlighet å gi barna"

Nei, vi har heldigvis evnen til å åpne en ny "kjærlighetskonto" for hvert menneske vi blir glade i, der alle kontoene inneholder 100 % kjærlighet til alle.
Vi har ulike følelser for alle, det er naturlig at vi ikke føler romantisk kjærlighet til alle, eller at vi ikke føler det samme for naboens barn som våre egne, men ulikt betyr ikke dårligere, bare annerledes.

Vi åpner hjertene våre, og lager en konto for for søsknene våre, for vennene våre, for jobben vår, for husdyrene våre, og da burde det også være mulig å åpne en konto for hvert av bonusbarna vi har i livene våre også.
Jeg har mange bonusbarn i livet mitt.  Ikke fordi jeg er skilt, og gift med en ny mann, men fordi jeg blir knyttet til barnas venner, mine venners barn, min brors stebarn og stebarnebarn og mange andre.  Og jeg har en kjærlighetskonto for dem alle. 

 

Anonymkode: 52384...d26

Det er ikke det samme. Det er noe helt annet å elske andres barn, enn sitt eget bonusbarn. 

Det har noe med at din rolla ligner mamma-rollen, som allerede er tatt. Det gjør forholdet langt mer komplisert. 

Det er en grunn til at Den onde stemoren er en arketype. 

Anonymkode: 16dd2...f8f

[AnonymBruker]

På 6.10.2017 den 0.40, HalldirV2 skrev:

Jeg for min del hadde aldri inngått et forhold med ei kvinne jeg visste ikke kunne elske mine barn. Det er en forutsetting som god far at man velger bort kvinnfolk som føler konkurranse overfor potensielle bonusbarn. Hadde jeg sett den minste antydning til noe slikt hadde det vært over og ut. Ikke bare fordi jeg tenker på barna, men fordi jeg ikke hadde vært i stand til å elske ei kvinne som ikke har omsorg nok overfor barn...det er så lite kvinnelig, så smålig, og så turnoff at jeg vet ikke hva. Det holder med å ha unger om ikke man skal være sammen med ei også.

Du har et naivt forhold til menneskesinnet om du tror folk elsker bonusbarn like høyt som sine egne. 

Anonymkode: 16dd2...f8f

[HalldirV2]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du har et naivt forhold til menneskesinnet om du tror folk elsker bonusbarn like høyt som sine egne. 

Anonymkode: 16dd2...f8f

Nei det har jeg ikke, jeg har et sunt syn på hvem jeg innleder et forhold med og hvem jeg selekterer bort. Hvordan i all verden klarer du å konkludere med at jeg tror alle mennesker elsker bonusbarn like mye som sine egne? 

 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke det samme. Det er noe helt annet å elske andres barn, enn sitt eget bonusbarn. 

Det har noe med at din rolla ligner mamma-rollen, som allerede er tatt. Det gjør forholdet langt mer komplisert. 

Det er en grunn til at Den onde stemoren er en arketype. 

Anonymkode: 16dd2...f8f

Det har du helt rett i, og det står til og med to ganger i det innlegget du siterte.  Faktisk står det allerede i første setning.

Sitat

Det å elske andres barn på samme måte som sine egne er ofte ikke mulig, men det burde ikke være noe problem å elske et bonusbarn som det individet barnet er.

Sitat

Vi har ulike følelser for alle, det er naturlig at vi ikke føler romantisk kjærlighet til alle, eller at vi ikke føler det samme for naboens barn som våre egne,

Men det står også at "vi føler ulikt for alle, men ulikt betyr ikke dårligere, bare annerledes"

 

Anonymkode: 52384...d26

[AnonymBruker]

På 1.10.2017 den 10.11, AnonymBruker skrev:

Så fint du er åpen, det er nyttig å sette ord på dette betente tema. Jeg tror det kan være så enkelt i noen tilfeller at man utrolig forskjellige. Krasjer personlighetene deres? Jeg går for å ha barnetekke i alle aldere mens mitt eget stebarn og jeg er på totalt ulik bølgenivå. Han er utrolig bortskjemt, utakknemmelig og frekk , noe som ikke er hans feil men det hjelper ikke på å komme inn i den gode sonen. For å være ærlig så gruer jeg meg ofte til han skal være hos oss en uke. Jeg føler jeg gir og gir av meg selv. Prøver å være så varm og inkluderende jeg kan. Prøver hardt å finne ting vi kan gjøre sammen for å knytte et bedre bånd men jeg får likevel ikke det varme gode følelsen jeg burde ha hatt og skammer meg litt over det. 

Anonymkode: 55007...d66

Du er fars partner, og barnet ba aldri om deg. Du er påtvunget i barnets liv. 

Å snakke om varme følelser blir å kvele og påtrengende seg barnet. Barnet ønsket aldri å gifte seg med deg.

Anonymkode: 8bdef...0f6

[FluffyJuggernaut]

Akkurat dette er grunnen til at jeg ikke kunne tenkt meg og være stemor, jeg tror jeg hadde kjent på samme følelsene, og det er ikke rettferdig mot barnet. 

Jeg har selv en stemor, hun er en flott dame på mange måter, en god mor og kone. Men så snart hun fant ut at hun kunne få egne barn så var det tydelig at hun følte at jeg og søsteren min var som den første pannekaken, mislykket første forsøk for pappa. Og selv om hun prøvde og enda prøver er det tydelig at hun helst ser at vi står litt på utsiden av familien, og siden pappa har syns det var greit og forskjellsbehandle mellom barna, så er forholdet litt anstrengt mellom oss og pappa. Og som jeg har skrevet, hun prøver. Men hun liker for eksempel ikke at vi går på kjøkkenet å tar oss ett glass vann, hun vil behandle oss som gjester, selv om det var vårt hjem først. Hun henger bildene av sine barn på hedersplassen i stuen, våre henger i mørke kroker og i gangen. Hun kommer med små stikkere mot meg, hel-søsteren min og mamma. Men på andre måter er hun helt fantastisk, og har vært en støttespiller. Men hun er som du beskriver det, litt varm og kald. Og vi vet aldri hvem vi møter. Og jeg er redd stedatteren din kommer til å oppleve det samme når du og mannen din får barn.

[AnonymBruker]

Bra du reflekterer rundt dine egne følelser. Det er nettopp noe av det vanskelige med bonus-situasjonen; den kan vekke mange vanskelige (og normale) følelser, men som man er tvunget til å legge lokk på. Det er jo barn det handler om, den voksne kan ikke ta ut hele følelsesregisteret selv om man blir sjalu, sliten, irritert. Man må sette eget følelsesliv til sides når barnet er i nærheten.

Å elske stebarn som om de skulle vært egne barn, blir en rar forventning. Noen gjør sikkert det, men jeg tror de fleste ikke gjør det, fordi rollen som barnets «ekte» mor allerede er tatt. Det er lettere å elske barnet som sitt eget hvis moren er ute av bildet og barnet trenger at du fungerer som en erstatning. Men barnet har jo en mor, og barnet kommer heller ikke til å elske stemor på samme måte som hun elsker mammaen sin. Sånn er det bare. 

Man kan likevel ha et godt forhold til stebarn. Det blir bare en annen rolle; en voksenperson som bryr seg, men uten å ta rollen som mamma. En egen type kjærlighet. Jeg er 30 år og har hatt min stemor siden jeg var 10. Hun er på ingen måte min mamma, for en mamma har jeg jo. Men vi liker og respekterer hverandre enormt, vi kan sitte i timesvis og bare prate om livet, bøker og politikk, og relasjonen er uhyre viktig for meg. Med mamma er det mer komplisert, vi er liksom for sammenknyttet til at vi kan prate på samme måte. Men med stemor så er det nok avstand der til at vi kan være venner, og det har vært en stor støtte for meg.

Å «lykkes» som stemor tror jeg handler om aksept. Å omfavne situasjonen slik den er. Stebarnet er ikke et vedheng til mannen. Stebarnet er en del av mannen. Det er ikke noe «tenk hvis..» - barnet ER der, og det kommer aldri til å endre seg. For far er det helt utenkelig at barnet ikke var der, det er en helt integrert og selvsagt del av hans liv og identitet som menneske, og sånn er det for alle som har barn. Skal man leve sammen med en mann med barn fra før, så må man bare omfavne det faktum. Og ta innover seg den rollen man selv spiller i barnets identitet.

Du er nemlig med på å gi denne lille jenta bagasjen hun skal bruke resten av livet. En dag er hun en ung kvinne som skal finne sin plass i verden. Du, som også har vært en ung kvinne, vet hvor viktig den bagasjen er. Har hun fått med seg selvtillit, følelse av egenverdi og styrke? Eller er hun utrygg, tør ikke ta plass og gjør seg usynlig, fordi det er sånn hun tilpasset seg de voksne i barndommen? Hvis du tenker på det sånn, at du også skal kunne være stolt av det du ga når hun er blitt voksen, stolt av den trygge basen du og mannen skapte for henne, så er det kanskje lettere å se at sjalusien og småligheten ikke er verdt den skammen den vil medføre i retrospekt. Det er ikke bare for barnets del at du bør jobbe med disse følelsene, det er også for din egen del - at det skal være en fin opplevelse for deg å være en del av hennes liv, og ikke konfliktfylt, bittert og sårt.

Anonymkode: 32e9f...249

[AnonymBruker]

Jeg har to bonusbarn som begge er søte og snille. De er bortskjemte, men det er ikke deres skyld. De har verdens fineste pappa som nå er min mann. Vi har et barn sammen. Barna hans bor hos oss 50/50. Jeg er langt fra så glad i hans barn som jeg er i vårt felles barn. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg gjerne vært hans barn foruten. Det hadde vært lett for meg å velge dem vekk, men det er hans barn og de kommer alltid til å være i livet hans og jeg i hans liv og dermed de i mitt liv - dessverre. Det er lov å føle mindre kjærlighet for barn som ikke er ens eget, men det må ikke bli slik at det blir for stor forskjells behandling for det blir urettferdig. Det har vært utrolig vanskelig og slitsomt for meg med bonusbarn og kunne jeg valgt det vekk så hadde jeg gjort det. Dessverre. 

Anonymkode: 60f19...23c

[AnonymBruker]

Jeg var stefar fram til Oktober i år. Jeg har nå kjempet/holdt ut med min stedatter i nesten 6 år.

Mitt ønske var at jeg og kjæresten skulle få et flott liv sammen med datteren hennes,men dessverre gikk det ikke slik.

Som mange her på KG er stebarn en utfordring leser jeg.

I mitt tilfelle kom jeg og datteren hennes ikke overens på grunn av hennes negative innstilling og krangling på absolutt alle avgjørelser av moren og også mine meninger/avgjørelser.

Det hjalp ikke mye at barnemor og barnefar ikke samarbeidet heller. Så datteren hadde jo to forskjellige oppdragelser.

Barnefar gjorde så mye dritt slik at barnemor hadde nok å streve med. Jeg prøvde så godt jeg kunne å hjelpe til med datteren,men ble bare værre å værre med datteren som kjempet mot meg.

Anonymkode: 9bfc5...775

[AnonymBruker]

Jeg er stemamma og kan aldri elske mine stebarn. Men jeg er snill med de og hjelper til osv. De er ikke mitt ansvar, og bra er det. 😊 De har en mamma og en pappa. 

Anonymkode: a2d78...ec7

[AnonymBruker]

Samme her... Kommer aldri til å elske mine stebarn like mye som mitt eget barn.. men vil selvfølgelig alltid at de skal føle seg hjemme her like mye som oss.. 

 og så bruker jeg mest penger på vårt barn, stebarna får jo av mammen sin i tillegg, det gjør jo ikke vårt barn! Men sånn egentlig så går jo mest penger til stebarna i barnebidrag, men det er jo sånn de ikke merker... kjøper selvfølgelig aldri noe til vårt barn når stebarn er til stede, og at de ser det, er selv imot forskjellsbehandling, så vil ikke at de skal merke noe til det, men allikevel så vil jeg jo kjøpe klær og div til mitt eget barn.. syns det er litt vanskelig til tider.. og når det kommer til ferie, så har vi stebarna 4 uker i strekk + vi må betale barnebidrag til barnemor, Så det vil si at hun som mor har barnefri, og får fullt bidrag, mens jeg som stemor må betale for at vi skal kunne ha de med oss på ferie, sånn heller ikke det blir helt rettferdig.. så vi har ikke råd til å ta de med på noe dyr ferie... noen ganger sko jeg helst vert foruten de stebarna

Anonymkode: 9d618...d5f

[AnonymBruker]

I dyreriket verner flokken sin om sine. Dette er likt hos menneskene og. De som truer flokken blir avvist og stengt ute. 2 som får barn er en flokk. Så flytter den ene ut og flokken splittes. Barnet prøver iherdig å samle flokken igjen. Så kommer det nye inn i flokken. Dette passer ikke. Man verner om sin flokk og sin biologi. Likt som i dyreriket. Så full forståelse at steforeldre aldri passer inn til barnet. 

Anonymkode: b32a3...dbc

[AnonymBruker]

Godt å høre at andre føler det likt som meg. Synes ikke det er noe kjekt med stebarn i det hele tatt og kunne ønske at jeg slapp det. Hadde det ikke vært for vårt felles barn som trenger pappaen sin og at jeg fremdeles er forelsket i han så hadde jeg aldri blitt i dette forholdet. Lurer litt på om det kommer til å vare når annenhver uke er kjip og jeg gruer meg til å måtte late som...Uff, synd på barna oppi det hele selv om de ikke merker noe i følge barnefar. 

Anonymkode: 60f19...23c

[AnonymBruker]

Tragisk lesning. Håper alle som vurderer skilsmisse leser dette og tenker seg om en gang til.

Anonymkode: 57a01...d08

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Godt å høre at andre føler det likt som meg. Synes ikke det er noe kjekt med stebarn i det hele tatt og kunne ønske at jeg slapp det. Hadde det ikke vært for vårt felles barn som trenger pappaen sin og at jeg fremdeles er forelsket i han så hadde jeg aldri blitt i dette forholdet. Lurer litt på om det kommer til å vare når annenhver uke er kjip og jeg gruer meg til å måtte late som...Uff, synd på barna oppi det hele selv om de ikke merker noe i følge barnefar. 

Anonymkode: 60f19...23c

Jeg forstår veldig godt hva du mener!! Skal mye til for at jeg misliker et barn, så jeg føler ikke jeg misliker mine stebarn, men det er bare alt rundt det, mye styr med barnemor, som skjeller oss annen hver uke for ingen grunn, far som hele tiden kjenner på dårlig samvittighet, og som alltid må punge ut penger for div til de barna, fordi barnemor aldri kommer seg i jobb, (og ikke så trenger hun det heller, for lever jo Ok på alt det hun får utbetalt for å ha barn) sko Helst hvert foruten de.

Anonymkode: 9d618...d5f