Bonusbarn - følelseskaos

[AnonymBruker]

Jeg synes det til tider er utfordrende å ha et bonusbarn. Det vekker så mange følelser i meg, og noen av følelsene er jeg ikke stolt av. Jeg trodde jeg kunne elske alle barn som om de var mine egne, men jeg kan faktisk ikke det. Det er en viss avstand mellom oss, meg og mitt bonusbarn, som jeg ikke klarer å helt sette fingeren på. Vi har ikke valgt hverandre, men lever sammen fordi jeg er gift med hennes far. Vi liker hverandre, kommer veldig godt overrens og hun har stor tillit til meg, noe jeg er takknemlig for. Men allikevel så sliter jeg med å slå meg til ro med tanken om at hun er en del av "oss", og en del av "vår" familie med fremtidig felles barn. 

Noen som har lignende tanker som meg? Går dette litt over med tiden, eller når vi opplever å få felles barn? 

Føler meg til tider som et fælt menneske, som kan irritere seg over at et barn som ikke er mitt deler samme hus som meg annenhver helg. Kan det være sjalusi jeg til tider føler på? - at min mann elsker også henne, og ikke kun meg og det vi lager/har felles. 

Anonymkode: 4d383...5af

[AnonymBruker]

Er sikkert vanlig dette her. Vil tro det blir bedre med tiden, men vær det bevisst. Du bør ikke få barn med mannen hvis det er et voksende problem. Hvis ikke, så husk at hun kan bli en berikelse for ditt evt barn også. Det er fint å ha flere søsken, og en storesøster er ofte en fin ting å ha! 

Anonymkode: a8abe...e27

[AnonymBruker]

Jeg er bonusdatter og har hatt/har en stemor med samme følelser som du beskriver. Det ble bare værre jo eldre jeg ble, og hun sleit mer og mer med sjalusi overfor meg, og ville ha pappa "for seg selv". Jeg er sjeleglad for at de aldri fikk noe felles barn, det ville vært et mareritt for min del. 

Barn ønsker bekreftelse og kjærlighet. Selv om du tenker selv at du oppfører deg fint vil jenta mest sansynlig lese eller forstå over tid hvor landet ligger (kanskje vet hun det allerede) Du må jobbe med at dette er faktisk ditt problem. Hun ba aldri om en stemor. 

Jeg var heldig og hadde en pappa som aldri lot seg påvirke av henne. Faktisk ble vi nærmere ettersom han gradvis forsto hvordan hun egentlig var. Jeg er voksen nå og de er enda sammen. Jeg behandler henne med respekt, men den naive kjærligheten jeg følte for henne som barn er borte, og kanskje er det jeg nå, som behandler henne slik hun behandlet meg som barn; med respekt men en kjølig distanse. 

Du får tilbake det du selv gir.  

Anonymkode: 96833...e67

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde jeg kunne elske alle barn som om de var mine egne, men jeg kan faktisk ikke det.

Anonymkode: 4d383...5af

Det å elske andres barn på samme måte som sine egne er ofte ikke mulig, men det burde ikke være noe problem å elske et bonusbarn som det individet barnet er.

Jeg ser på det slik.

Vi har en uutømmelig kilde til kjærlighet i oss.
Vi har ikke en "konto" kjærlighet som vi må fordele på alle de vi er glade i,  det hadde vært merkelig hvis vi skulle sagt: "jeg har 100 % kjærlighet stående på kontoen.  I begynnelsen fikk foreldrene mine 50 % hver, og jeg kunne ikke være glad i noen andre.  Så fikk mannen min 100 %, men da barna ble født måtte jeg bli mindre glad i ham for å ha noe kjærlighet å gi barna"

Nei, vi har heldigvis evnen til å åpne en ny "kjærlighetskonto" for hvert menneske vi blir glade i, der alle kontoene inneholder 100 % kjærlighet til alle.
Vi har ulike følelser for alle, det er naturlig at vi ikke føler romantisk kjærlighet til alle, eller at vi ikke føler det samme for naboens barn som våre egne, men ulikt betyr ikke dårligere, bare annerledes.

Vi åpner hjertene våre, og lager en konto for for søsknene våre, for vennene våre, for jobben vår, for husdyrene våre, og da burde det også være mulig å åpne en konto for hvert av bonusbarna vi har i livene våre også.
Jeg har mange bonusbarn i livet mitt.  Ikke fordi jeg er skilt, og gift med en ny mann, men fordi jeg blir knyttet til barnas venner, mine venners barn, min brors stebarn og stebarnebarn og mange andre.  Og jeg har en kjærlighetskonto for dem alle. 

 

Anonymkode: 52384...d26

[AnonymBruker]

Så fint du er åpen, det er nyttig å sette ord på dette betente tema. Jeg tror det kan være så enkelt i noen tilfeller at man utrolig forskjellige. Krasjer personlighetene deres? Jeg går for å ha barnetekke i alle aldere mens mitt eget stebarn og jeg er på totalt ulik bølgenivå. Han er utrolig bortskjemt, utakknemmelig og frekk , noe som ikke er hans feil men det hjelper ikke på å komme inn i den gode sonen. For å være ærlig så gruer jeg meg ofte til han skal være hos oss en uke. Jeg føler jeg gir og gir av meg selv. Prøver å være så varm og inkluderende jeg kan. Prøver hardt å finne ting vi kan gjøre sammen for å knytte et bedre bånd men jeg får likevel ikke det varme gode følelsen jeg burde ha hatt og skammer meg litt over det. 

Anonymkode: 55007...d66

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje at mange som opplever den type sjalusi også kjenner litt på følelsen av at dette barnet er et bevis på at mannen har hatt noen andre før. At det ikke er sjalusi som kun er rettet mot barnet, men også rettet mot hans tidligere liv og hans eks. Det blir mer tydelig at han har elsket noen før og vært igjennom svangerskap og fødsel, og at det ikke da blir hans første med deg. 

Anonymkode: 68e36...326

[Gjest NotNaomi]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det til tider er utfordrende å ha et bonusbarn. Det vekker så mange følelser i meg, og noen av følelsene er jeg ikke stolt av. Jeg trodde jeg kunne elske alle barn som om de var mine egne, men jeg kan faktisk ikke det. Det er en viss avstand mellom oss, meg og mitt bonusbarn, som jeg ikke klarer å helt sette fingeren på. Vi har ikke valgt hverandre, men lever sammen fordi jeg er gift med hennes far. Vi liker hverandre, kommer veldig godt overrens og hun har stor tillit til meg, noe jeg er takknemlig for. Men allikevel så sliter jeg med å slå meg til ro med tanken om at hun er en del av "oss", og en del av "vår" familie med fremtidig felles barn. 

Noen som har lignende tanker som meg? Går dette litt over med tiden, eller når vi opplever å få felles barn? 

Føler meg til tider som et fælt menneske, som kan irritere seg over at et barn som ikke er mitt deler samme hus som meg annenhver helg. Kan det være sjalusi jeg til tider føler på? - at min mann elsker også henne, og ikke kun meg og det vi lager/har felles. 

Anonymkode: 4d383...5af

Tror dette er ganske så vanlig. Slutt å ha dårlig samvittighet. Det hjelper ingen,tvert i mot :-) hadde ikke de samme følelsene for bonusbarna som til mine egne jeg heller.

Nå var eksen ti år eldre enn meg,og bonusbarna vokser opp og sier til meg at jeg var en god "reservemor". Det er det de kaller det. Har tilmed fått ros av ordentlig mamma,og at de var lei seg da det ble slutt mellom eksen og meg.

Så lenge du bryr deg om og tar godt vare på,så er det bra nok Ts. Ikke stress med tanker rundt dette. Bare godta og aksepter er mitt råd.

[Gjest NotNaomi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det å elske andres barn på samme måte som sine egne er ofte ikke mulig, men det burde ikke være noe problem å elske et bonusbarn som det individet barnet er.

Jeg ser på det slik.

Vi har en uutømmelig kilde til kjærlighet i oss.
Vi har ikke en "konto" kjærlighet som vi må fordele på alle de vi er glade i,  det hadde vært merkelig hvis vi skulle sagt: "jeg har 100 % kjærlighet stående på kontoen.  I begynnelsen fikk foreldrene mine 50 % hver, og jeg kunne ikke være glad i noen andre.  Så fikk mannen min 100 %, men da barna ble født måtte jeg bli mindre glad i ham for å ha noe kjærlighet å gi barna"

Nei, vi har heldigvis evnen til å åpne en ny "kjærlighetskonto" for hvert menneske vi blir glade i, der alle kontoene inneholder 100 % kjærlighet til alle.
Vi har ulike følelser for alle, det er naturlig at vi ikke føler romantisk kjærlighet til alle, eller at vi ikke føler det samme for naboens barn som våre egne, men ulikt betyr ikke dårligere, bare annerledes.

Vi åpner hjertene våre, og lager en konto for for søsknene våre, for vennene våre, for jobben vår, for husdyrene våre, og da burde det også være mulig å åpne en konto for hvert av bonusbarna vi har i livene våre også.
Jeg har mange bonusbarn i livet mitt.  Ikke fordi jeg er skilt, og gift med en ny mann, men fordi jeg blir knyttet til barnas venner, mine venners barn, min brors stebarn og stebarnebarn og mange andre.  Og jeg har en kjærlighetskonto for dem alle. 

 

Anonymkode: 52384...d26

Så fint innlegg.

[schwifty]

Så, hvor er far her på banen? Er det bare opp til deg å lage en god relasjon til jenta i huset?

[AnonymBruker]

Veldig fint innlegg d26.

Jeg tror også en del av det handler om hvordan barnas mor snakker om stemor hjemme hos seg. Mor kan lett påvirke et barn i negativ retning. 

Anonymkode: 614a3...536

[Gjest Rødstrømpe]

Det er nok vanlig, men en ganske smålig form for sjalusi.

Slik jeg ser det, som har barn selv - så kommer barn alltid foran voksne. Og jeg hadde stusset om en eventuell ny fremtidig partner ikke prioriterte sitt barn like høyt som jeg prioriterer mitt.

Selvsagt skal man jobbe for gode relasjoner, og dette handler ikke om at man aksepterer negativ atferd.

Men det handler om at en mann aldri kan overgå den kjærligheten jeg har for mitt barn, selv ikke den jeg deler barnet med kan det. Det faktumet startet idet barnet ble født, og slik vil det alltid være.

Dette er jo en ekstrem variant av sjalusi ovenfor partnere, bare at man tar det utover barn i tillegg. Og det er jo igrunnen ganske smålig.

Men at man reagerer på forskjellsbehandling og kjip stemning, det er iorden - og det ville man reagert på med egne barn også.

Det er også en illusjon at man har et uproblematisk forhold hele livet til egne barn, og at det ikke dukker opp miksede følelser. 

Jeg har en bekjent som uttalte mens hun var gravid at "mine barn vil aldri gjøre X og Y slik bonusbarna gjør, fordi jeg kommer til å oppdra dem annerledes". Jeg tenkte jo ikke bare i mitt stille sinn, men sa også rett ut at sånn er jo ikke realiteten. Barn er barn, tenåringer er tenåringer.

At noen her i tråden drar opp ekstrem sjalusi fra bonusbarn som har påvirket en hel familiesituasjon er jo ikke generaliserbart, dette skjer også i kjernefamilier støtt og stadig. Det er nok av barn der ute som skaper hodebry og irritasjon/splittelse hos foreldre. 

Jeg tenker at barna ikke har bedt om dette, og du TS må innse at du har en smålig sjalusi du bare må jobbe med selv. Dette har med deg å gjøre, ingen andre. 

At du har lav grad av selvsikkerhet og må være den eneste ene i noens liv er ganske urimelig, og det må du nesten jobbe litt med. 

Men at man ikke ønsker stor grad av konflikter, det er jo helt greit. Dog virket det ikke som om det var utgangspunktet her. Og dine egne barn kommer ikke til å være en dans på roser uansett hvor ekstremmonogamt de ble produsert i øyeblikket. 

[AnonymBruker]

Så må man ha i bakhånd st det er ganske mange steforeldre som egentlig aldri ønsket å bli akkurat det og det er nok derfor det kan bli  konflikt og pressede følelser. Stemødre har ofte en slags snodig dobbeltrolle hvor de skal være omsorgsfulle og gi alt av seg selv til et stebarn samtidig som hun ikke skal høres eller synes. 

Anonymkode: 614a3...536

[AnonymBruker]

23 minutter siden, NotNaomi skrev:

Så fint innlegg.

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det å elske andres barn på samme måte som sine egne er ofte ikke mulig, men det burde ikke være noe problem å elske et bonusbarn som det individet barnet er.

Jeg ser på det slik.

Vi har en uutømmelig kilde til kjærlighet i oss.
Vi har ikke en "konto" kjærlighet som vi må fordele på alle de vi er glade i,  det hadde vært merkelig hvis vi skulle sagt: "jeg har 100 % kjærlighet stående på kontoen.  I begynnelsen fikk foreldrene mine 50 % hver, og jeg kunne ikke være glad i noen andre.  Så fikk mannen min 100 %, men da barna ble født måtte jeg bli mindre glad i ham for å ha noe kjærlighet å gi barna"

Nei, vi har heldigvis evnen til å åpne en ny "kjærlighetskonto" for hvert menneske vi blir glade i, der alle kontoene inneholder 100 % kjærlighet til alle.
Vi har ulike følelser for alle, det er naturlig at vi ikke føler romantisk kjærlighet til alle, eller at vi ikke føler det samme for naboens barn som våre egne, men ulikt betyr ikke dårligere, bare annerledes.

Vi åpner hjertene våre, og lager en konto for for søsknene våre, for vennene våre, for jobben vår, for husdyrene våre, og da burde det også være mulig å åpne en konto for hvert av bonusbarna vi har i livene våre også.
Jeg har mange bonusbarn i livet mitt.  Ikke fordi jeg er skilt, og gift med en ny mann, men fordi jeg blir knyttet til barnas venner, mine venners barn, min brors stebarn og stebarnebarn og mange andre.  Og jeg har en kjærlighetskonto for dem alle. 

 

Anonymkode: 52384...d26

Jeg stusset litt på at du sier at du måtte få mindre kjærlighet til mannen din når barna ble født ? Hvis man har en uuttømmelig konto av kjærlighet, trenger man vel ikke redusere den? 

Anonymkode: 55007...d66

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg stusset litt på at du sier at du måtte få mindre kjærlighet til mannen din når barna ble født ? Hvis man har en uuttømmelig konto av kjærlighet, trenger man vel ikke redusere den? 

Anonymkode: 55007...d66

Hun skriver at det ikke er slik det fungerer, men at alle har en egen kjærlighetskonto der alle får 100% kjærlighet. Derfor minsker ikke kjærligheten til de eksisterende personene i livet når det kommer noen nye. 

Anonymkode: b22eb...1cd

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det til tider er utfordrende å ha et bonusbarn. Det vekker så mange følelser i meg, og noen av følelsene er jeg ikke stolt av. Jeg trodde jeg kunne elske alle barn som om de var mine egne, men jeg kan faktisk ikke det. Det er en viss avstand mellom oss, meg og mitt bonusbarn, som jeg ikke klarer å helt sette fingeren på. Vi har ikke valgt hverandre, men lever sammen fordi jeg er gift med hennes far. Vi liker hverandre, kommer veldig godt overrens og hun har stor tillit til meg, noe jeg er takknemlig for. Men allikevel så sliter jeg med å slå meg til ro med tanken om at hun er en del av "oss", og en del av "vår" familie med fremtidig felles barn. 

Noen som har lignende tanker som meg? Går dette litt over med tiden, eller når vi opplever å få felles barn? 

Føler meg til tider som et fælt menneske, som kan irritere seg over at et barn som ikke er mitt deler samme hus som meg annenhver helg. Kan det være sjalusi jeg til tider føler på? - at min mann elsker også henne, og ikke kun meg og det vi lager/har felles. 

Anonymkode: 4d383...5af

Når du har valgt å gifte deg med hennes far, har du også valgt å leve sammen med hans tidligere barn. Når du velger noen som har tidligere barn har du valgt en pakkeløsning. Du kjente vel på disse følelsene før dere giftet dere også, går jeg ut i fra. Da er du veldig egoistisk som valgte å gifte deg med han likevel. Får vondt i hjertet når jeg leser at du sliter med å slå deg til ro med tanken om at hun er en del av deg og mannen din, og som fremtidig del av deres familie med felles barn. Hun er jo tross alt mer i familie med mannen din enn hva du er, og har større rett i å være hans familie enn du. Du visste hva du gikk til når du giftet deg med han, du tok et valg, mens hun hadde tross alt ikke noe valg. 

Tipper det bare blir verre når du får egne barn, dessverre. Syns veldig synd på datteren til mannen din. Dere kunne vært en fin familie sammen, men valgene dine ødelegger for det. Skal det ha noe håp om å bli bedre bør du få profesjonell hjelp til å finne ut av følelsene dine, så vil anbefale psykolog. 

Anonymkode: 9abe2...baa

[AnonymBruker]

For min del endret alt seg etter jeg og mannen fikk barn selv. Ikke at det er å anbefale og få barn bare fordi... Fellesbarnet var ikke planlagt, men det ble født likevel. Først da innså jeg hvorfor og hvordan far har behandlet sønnen slik og slik, selv om jeg vart helt uenig i det der og da. Som barnløs. Forholdet til meg og stesønn ble mye bedre også. Ikke at vi hadde et dårlig forhold før, men vi har kommet nærmere hverandre mye pga. lillebror. 

 

Det som er skummelt, som en annen skrev lengre opp, er at barna alltid skal komme først. Det er viktig å balansere barn og kjæresteforhold. Forholdet kan fort ta slutt hvis man aldri får pleie kjærligheten eller den ene parten alltid blir prioritert vekk til fordel for barna. Da har man fort flere skilsmissebarn. 

Anonymkode: 06f5c...559

[Bonusmammaen]

Dere har henne kun annen hver helg og da er det rett og slett vanskelig å få dypere relasjon, synes det høres ut som dere har er godt utgangspunkt jeg . Hun er kanskje litt fremmed for deg ennå? 

Ikke uvanlig å føle litt sjalusi i starten.Det er jo mannen du er forelsket i, ikke barnet.

Du får bare prøve å tenke det i såfall er gjensidig fra din bonusdatter, både du og hun vil være sammen med pappa/ mannen din og den lille tiden hun er hos dere trenger hun all den kontakten hun kan få. Hun trenger pappaen sin.

Mange av oss kvinner ønsker så inderlig en familieidyll der alle skal gå sammen og være glad i hverandre og kanskje mannen har høye forventinger til hvordan det skal bli.

Avklare roller og forventninger. Ønsker han at du skal ta del i oppdragelsen? Eller skal du være bonus/venn? Tror ikke det er noe som er feil eller riktig her, alle har ulike roller som fungerer for de.

Å gjøre noe gøy sammen, kun du og bonusdatteren for å fremme deres forhold  kanskje du etter en tid vil føle at du gleder deg til hun kommer og at hun vil være en fin storesøster i fremtiden når dere får barn! 

Det er så klart lettere å irritere seg over andres barn enn sine egne. Helt naturlig. Man kan ikke pushe frem følelser for en annen og vet du.. det holder at du er en inkluderende og koselig person !

Du kan være en trygghet og ressurs.

Men aldri skam deg fordi du ikke klarer å bli glad i henne som ditt eget barn. 

[MajorasMaske]

Det hjelper nok å huske på at mannen din er like glad i henne som deres fremtidige barn.

[Gjest NotNaomi]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du har valgt å gifte deg med hennes far, har du også valgt å leve sammen med hans tidligere barn. Når du velger noen som har tidligere barn har du valgt en pakkeløsning. Du kjente vel på disse følelsene før dere giftet dere også, går jeg ut i fra. Da er du veldig egoistisk som valgte å gifte deg med han likevel. Får vondt i hjertet når jeg leser at du sliter med å slå deg til ro med tanken om at hun er en del av deg og mannen din, og som fremtidig del av deres familie med felles barn. Hun er jo tross alt mer i familie med mannen din enn hva du er, og har større rett i å være hans familie enn du. Du visste hva du gikk til når du giftet deg med han, du tok et valg, mens hun hadde tross alt ikke noe valg. 

Tipper det bare blir verre når du får egne barn, dessverre. Syns veldig synd på datteren til mannen din. Dere kunne vært en fin familie sammen, men valgene dine ødelegger for det. Skal det ha noe håp om å bli bedre bør du få profesjonell hjelp til å finne ut av følelsene dine, så vil anbefale psykolog. 

Anonymkode: 9abe2...baa

Må du gi deg! Det er veldig bra at det er åpenhet om dette! Hun benandler bonusbarn bra,og det viktigste. Tror du Ts er den eneste?? 

Tror ikke bonusbarn lider fordi bonusmor,-eller far ikke elsker dem like høyt som sine egne. Det er ikke noe en demonstrerer akkurat.Ts skriver at de har et godt forhold. Les ordentlig.

Tror du bonusbarn elsker bonusforeldre mer enn sine egne foreldre?

Nei,dette er helt  biologi.

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat flyttet sammen med kjæresten, han har et barn fra før og sammen så venter vi baby nå i høst. Dette med å bo sammen er veldig nytt, og det er en overgang for meg å forholde meg til hans barn ved å ikke være på besøk men å være i samme hus over flere dager. Men overgangen kan nok oppleves større for barnet, og jeg synes det er viktigst å legge til rette for at den minste av oss skal få en grei overgang i de forandringene som skjer. Nå tar vi en litt gradvis tilvenning på det, og jeg tror det er lurt da får også far og barn mye tid alene sammen. Og det kan sikkert være fint før det kommer baby.

Jeg er enig med NotNaomi over her. Dette med begrepet å elske tror jeg det er altfor mye fokus på. Selv er jeg glad i og bryr meg om min samboers barn, men jeg kunne ikke brukt ordet elske på nåværende tidspunkt. Kanskje vil det vokse seg fram over tid, men hvis ikke så ser jeg ikke noen grunn til at det er noe krise for det. Jeg liker barnet og setter pris på dets selskap, det vil også bli storesøsken til min baby og jeg tror det blir fint. 

Anonymkode: eb2eb...daf