Håpløse unger

[Olaug Olsen]

Jeg og venninnen har barn på samme alder. Vi har passet hverandres barn siden de var små. Problemet er at jeg føler hun har ikke kontroll på guttungen sin. Han sparker baller inne. Leker med flygende gjenstander. Farer rundt i huset og må ofte ha tilsnakk. Han gjør rare ting, og det virker som at han hele tiden er ute etter de voksnes absolutte oppmerksomhet. Han sitter ikke ved bordet, når det er mat. Han klager på maten, roper æsj, rekker tunge og krever seg når vi skal spise noe. Jeg har tidligere laget god mat, som har blitt ødelagt med store mengder ketsjup, i morens forsøk på å få sønnen til å ta en bit. Gutten trekker ned stemningen og utøver dårlig innflytelse på min datter. Jeg ha forsøkt ulike metoder, men har kommet fram til at det er best at jeg ikke stiller noen form for krav til denne gutten. Da er han relativt rolig, og jeg kan observere når mor og sønn krangler. Dette har etterhvert blitt et vanskelig forhold. Jeg ønsker å beholde vennskapet til min venninne, men føler at jeg kan ikke stille opp i forhold til barneoppdragelse, og sønnens behov. Hun prater ofte med meg om dette temaet, og hun er også oppgitt over situasjonen. Jeg forsøker å dele tanker om pedagogikk og barneoppdragelse, men til liten nytte. I forhold til andre foreldre virker det som at folk er inne en stund, og så trekker seg unna, fordi de får nok. Faren til gutten er død, og farens familie bor langt unna. Venninnen min vil at vi skal dra på ferier sammen. Jeg føler trang til å beskytte meg. Om jeg drar alene, er jeg uthvilt etter ferien. Om jeg tar vennene mine med, blir det kaos, og jeg blir sliten av alt bråket. Jeg har forsøkt å ta dem med tidligere. Matlaging og organisering er også arbeid, men moren til denne gutten gjør ikke mer enn hun må, når vi er sammen. Det er alltid jeg som lager mat og inviterer. Nå har jeg dårlig samvittighet, og føler nesten at jeg må snike meg avgårde på ferie i høsten. Vil ikke ha selskap. Finnes der egentlig annen løsning på problemet, enn å skjerme seg?

Endret 30. september 2017 av Olaug Olsen

[AnonymBruker]

Huff da, synes nesten synd i denne damen som er alene med en så hyper unge. Det er fort gjort når man er alene og er sliten at man blir dårlig på å sette grenser. Ikke alle er like sterke og har like mye energi og stahet til å hanskes med unger. Har hun ikke familie i området?

Du må da dra på ferie med din familie. Men snill er du som stiller opp for henne.

Anonymkode: d0b97...739

[Olaug Olsen]

Takk for støtten. Jeg stikker av fra situasjonen denne gangen, så får jeg samlet krefter til å støtte dem når jeg er hjemme igjen. Det er viktig for meg at mine unger fungerer, og dette er noe man kan ordne til i ferier. Lære å gå langt i naturen. Tid til å slå av datamaskiner mm. Venninnen min har heldigvis andre venner enn meg, og de fleste forstår at gutten "trenger mye voksenkontakt". Har hørt pedagoger si at når de er ekstremt vanskelig i barneårene, så snur gjerne situasjonen seg når de kommer i puberteten. De blir rolige og stabile, mens de andre ungdommene slipper seg løs med tenåringsproblemer. La oss håpe det er rett!

Endret 1. oktober 2017 av Olaug Olsen

[AnonymBruker]

Dette trenger slett ikke å ha noe med barneoppdragelse å gjøre. Noen unger er mye mer krevende og har mye mer temperament enn andre, og det tar lang tid før de roer seg til samme nivå som andre unger. Når man ser innad i søskenflokker, fins det gjerne ulike typer unger der, til tross for tilnærmet lik oppdragelse. Noen er enklere enn andre. Min første var som et lam bestandig, og man måtte nærmest pirke i henne jevnlig for å sjekke at hun fremdeles hadde puls...min neste, not so much. Hun er høyt og lavt, responderer fint lite på irettesettelse og konsekvenser, og når man har et slikt barn, lærer man seg å velge sine kamper, for man kan ikke gå rundt å si "nei" hele himlade dagen. Det blir både mor og barn gale av. 

Jeg har samme aversjonen mot ketchup på god mat som du har, men jeg har lært å vende det blinde øyet til når villdyret våkner og vil ha ketchup og grillkrydder og whatnot på god mat jeg har brukt timer på. Det handler mer om mine preferanser enn at ungen er vanskelig, så den kampen tar jeg faktisk ikke.  Det gjør slett ikke hverdagen min bedre at velmenende venninner med enkle unger skal belære meg om hvordan jeg burde takle min egen. Vær der, gi henne muligheten til å blåse litt ut når hun har hatt en tung dag, så skal du se det roer seg etterhvert.

Anonymkode: 383f5...d83

[Olaug Olsen]

Ja, det er klart. Dette handler mye om ulike personligheter. Det er ikke all oppførsel som skyldes oppdragelse. Noen unger er av granitt, og andre av leire. Jeg ser den.