De upopulære på ungdomsskolen - hvordan gikk det med dem?

[AnonymBruker]

Sett utad kan det virke som om jeg har klart meg enormt bra. Har en jobb som gjør meg godt synlig i media. Har en mann som også er suksefull. Opptatt av å se bra ut og har en fin kropp og er alltid velstelt. Har et kreativt talent som jeg har utviklet mye og som flere ser opp til og som har gitt meg mye oppmerksomhet. Men innvendig sliter jeg fortsatt enormt med selvbildet. Jeg tror det er derfor jeg har kommet så langt. Fordi jeg aldri føler meg bra nok og derfor må jobbe hardere for å bevise hva jeg kan. Jeg sliter med relasjoner og alle mine forhold med menn (innkludert dette) har vært dårlige. Jeg godtar alt for mye dritt fra menn selv om jeg VET at det de gjør er feil. Fordi jeg ikke føler meg verdt å elske. Jeg bruker mye penger på å se bra ut, men føler meg aldri fin og har slitt med spiseforstyrrelser i mange år. 

Jeg tror at mange ser på meg som taperen som virkelig blomstret opp og som fikk et fantastisk liv. Men innvendig er jeg temmelig ødelagt. Alt jeg har oppnådd i livet er et resultat av at jeg sliter med meg selv. 

Jobber veldig mye og er ofte sliten. I natt skriver jeg her på forumet fordi angsten har blitt sterkere og jeg får ikke sove. Jeg vil ikke prate med noen fordi jeg ønsker ikke å slippe folk for nært innpå meg. Det er skummelt, jeg får det ikke til og jeg ønsker ikke å bli såret igjen. Jeg har kun overfladiske venner. Vil ikke ha noe annet.

Det var et lite innblikk bak min fasade. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det slik. Tror det er mange "blomstrere" som sliter på innsiden slik som jeg gjør. Det jeg har oppnådd er ikke et resultat av at jeg på et vidunderlig vis klarte å legge mobbingen bak meg, eller "hevn" som noen hintet til. Nei det er fordi jeg fortsatt faktisk blir mobbet. Bare at denne gangen er mobberen blitt meg selv. Det er slitsomt og kanskje enda vanskeligere nå enn da. 

Men jeg liker at andre tror jeg har det veldig bra. Jeg er stolt av glansbildet jeg har skapt og det gir meg litt trøst. Selv om det er rimelig fucked up.

Anonymkode: b707e...d5d

[funginger]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes heller det er merkelig at du legger så mye i brukernes erfaringer. Hvor er det du leser at "mange her" godter seg over at noen fikk et dårlig liv? Sist jeg sjekket dreier denne tråden seg om de upopulære på ungdomsskolen. Jeg ser ikke et problem med å glede seg over at mennesker som hadde et dårlig utgangspunkt har klart seg bra i livet. Dette kalles medmenneskelige evner, ikke usikkerhet og misunnelse. Kanskje du skulle prøve det ut? 

Anonymkode: 9ab9d...8a3

For ikke lenge siden hadde vi en lik tråd hvor alle godtet seg over hvor mislykkede de populære har blitt, så, jo, jeg mener det er mange her som tenker slik. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, funginger skrev:

For ikke lenge siden hadde vi en lik tråd hvor alle godtet seg over hvor mislykkede de populære har blitt, så, jo, jeg mener det er mange her som tenker slik. 

Det har ingenting med denne tråden å gjøre. 

Anonymkode: 9ab9d...8a3

[AnonymBruker]

Strålende. Barn,samboer,venner,hus,bil,utdannelse og jobb osv.

Jobber fortsatt med mindreverdighetskompleksene mobbingen ga meg,men livet ble bra til slutt. 

Anonymkode: 65bc0...a71

[AnonymBruker]

4 timer siden, funginger skrev:

For ikke lenge siden hadde vi en lik tråd hvor alle godtet seg over hvor mislykkede de populære har blitt, så, jo, jeg mener det er mange her som tenker slik. 

Jeg tror du må skille mellom "de populære" og "de som mobbet". Ofte er det de samme menneskene, men ikke alltid. Jeg tror det er gruppe nr. 2 folk godter seg litt over ulykken til.

Anonymkode: 429ec...020

[AnonymBruker]

Jeg falt dessverre ut av skolen, og har vært på NAV siden. Men dette var pga en alvorlig personlighetsforstyrrelse, som nok førte til at jeg var lett å holde utenfor i utgangspunktet.

Jeg traff så min nåværende kjæreste og trives bedre enn noensinne. Jeg sliter fremdeles en del med mentale ting, men jeg føler meg mer tilfreds. 

Anonymkode: 3a9fa...f3c

[AnonymBruker]

Hos oss så har det skilt seg i to grupper.

1) de som var upopulære fordi de hadde sterke adferdsproblemer,  svært lav IQ eller en veldig avvikende og irriterende væremåte.

2) de som rett og slett var nerdete. Ofte veldig beskjedne, ikke gode til å stå opp for seg selv, ikke helt "med" på de aktivitetene og populærkulturelle impulsene som de andre hadde.

Gruppe 2 har klart seg utmerket. De fleste har blomstret, fått seg god utdannelse, statusyrker, venner, fin familie, enebolig osv. Jeg anser dem som de mest suksessrike av oss.

Gruppe 1 ser ut til å klare seg enda verre enn på skolen. Ingen venner, ingen jobb. Mye rus og uføretrygd. 

Anonymkode: 97a29...93d

[Supernova17]

Det gikk ganske ille med meg en stund etter VGS. Jeg ble veldig syk, og det blir mange etter så mange år i skolen. Jeg var svært upopulær på både ungdomsskolen og VGS. På grunn at jeg hadde blitt mobbet i nesten alle årene mine på skolen hadde jeg mer problemer sosialt enn det faglige på universitetet. Det tok lang tid for å bygge opp det sosiale, og det er enda ikke helt i orden. Utdannelse klarte jeg allikevel.

[Gjest Walkingdead]

Det gikk bra. Jeg er et ess.

[Emmelise]

Barneskolen og ungdomsskolen var ganske ensomme og fæle på mange måter. Deriblant en gutt som brukte 6 år på å si "Hei Stygga" til meg hver eneste morgen når jeg kom inn i klasserommet.

Jeg hadde ei venninne som ikke kunne vedkjenne meg på skolen i frykt for at hun også ble mobbet, men etter skoletid hang vi sammen til tider.
Jeg fullførte aldri videregående skole. Angsten for å møte på skolen ble for sterk. Selve skolen lå ikke langt vekk fra hvor jeg bodde og ingen jeg kjente gikk der, men halvveis ned bakken måtte jeg vrenge inn i en busk og brekke meg. Hver dag. Så det gikk bare ikke.

Men jeg traff en mann som er snill og etter 15 år sammen giftet vi oss. Jeg fikk en jobb som jeg ikke blir rik av, men jeg har hjemmekontor og masse tid og mulighet til å gjøre mye annet jeg setter pris på.

Jeg har ikke mange venner, og de jeg har ser jeg utrolig sjeldent. Jeg er ensom, men alikevel ikke. Introvert på min hals, men noen ganger blir alenetiden litt for mye av det gode kan man si.

Man kan jo si at det "gikk greit til slutt", men samtidig så er man jo litt skadet også. Det tar tid før jeg varmer opp til nye folk, de få gangene jeg faktisk møter dem. Jeg liker ikke å være lenge på steder hvor det er mye folk, og jeg takler dårlig å se bilder av meg selv.  For å nevne noen få ting jeg sliter litt med.

 

[AnonymBruker]

På 29.9.2017 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Min bror ble mobbet og utfryst, hadde ingen venner og var deprimert til han var ferdig med videregående. Nå har han kone, barn, hund, hus, bil, lederjobb og bruker tiden sin på familie, venner og sport Han gikk det kjemepfint med.

Anonymkode: ec966...4a0

Kjempefint med et a4 liv? Det er jo din mening, ikke fakta.

Anonymkode: 7bd37...cf0

[Mari Y]

21 timer siden, funginger skrev:

Jeg vil si både de aller fleste populære og de upopulære jeg gikk på skole med ser ut til å ha tatt eller tar utdannelse. De få det ikke "ble noe av" er bøllete gutter og noen få som ikke hadde venner.

Det er tydeligvis mange her som liker at de populære har fått et dårlig liv og at det har gått bedre med de upopulære og nerdene. Dette bunner nok i deres egen usikkerhet og misunnelse, som dere ennå ikke har kommet dere over. Jeg var personlig ikke veldig populær, har vært både mobber og mobbeoffer, men har også hele tiden hatt en liten gruppe gode venner. Det kunne ikke falt meg inn å ønske eller godte meg over at noen fikk et dårlig liv.

Kanskje er det en generasjonsgreie? De populære på min skole var pene, drev med idrett, var flinke på skolen og endte derfor opp med tilsynelatende gode liv. Men nå var heller ikke de populære slemme eller mobbere. Mobbere var ofte fra "mellomsjiktet". 

Minner meg litt om Penny og nerde- jentene i Big Bang theory: 

'Your saying Im not smart?'

'Your smart'. Og etterpå:'this is like doing homework for the prom queen, so shed like us'. . 

Men alt i alt; man skal ikke tro for mye på stereotyper. Noen forandrer seg til det bedre eller det verre. 

[Mari Y]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjempefint med et a4 liv? Det er jo din mening, ikke fakta.

Anonymkode: 7bd37...cf0

Hvis det er fint for ham, så er det vel greit😎. Vi er alle forskjellige

[Mari Y]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sett utad kan det virke som om jeg har klart meg enormt bra. Har en jobb som gjør meg godt synlig i media. Har en mann som også er suksefull. Opptatt av å se bra ut og har en fin kropp og er alltid velstelt. Har et kreativt talent som jeg har utviklet mye og som flere ser opp til og som har gitt meg mye oppmerksomhet. Men innvendig sliter jeg fortsatt enormt med selvbildet. Jeg tror det er derfor jeg har kommet så langt. Fordi jeg aldri føler meg bra nok og derfor må jobbe hardere for å bevise hva jeg kan. Jeg sliter med relasjoner og alle mine forhold med menn (innkludert dette) har vært dårlige. Jeg godtar alt for mye dritt fra menn selv om jeg VET at det de gjør er feil. Fordi jeg ikke føler meg verdt å elske. Jeg bruker mye penger på å se bra ut, men føler meg aldri fin og har slitt med spiseforstyrrelser i mange år. 

Jeg tror at mange ser på meg som taperen som virkelig blomstret opp og som fikk et fantastisk liv. Men innvendig er jeg temmelig ødelagt. Alt jeg har oppnådd i livet er et resultat av at jeg sliter med meg selv. 

Jobber veldig mye og er ofte sliten. I natt skriver jeg her på forumet fordi angsten har blitt sterkere og jeg får ikke sove. Jeg vil ikke prate med noen fordi jeg ønsker ikke å slippe folk for nært innpå meg. Det er skummelt, jeg får det ikke til og jeg ønsker ikke å bli såret igjen. Jeg har kun overfladiske venner. Vil ikke ha noe annet.

Det var et lite innblikk bak min fasade. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det slik. Tror det er mange "blomstrere" som sliter på innsiden slik som jeg gjør. Det jeg har oppnådd er ikke et resultat av at jeg på et vidunderlig vis klarte å legge mobbingen bak meg, eller "hevn" som noen hintet til. Nei det er fordi jeg fortsatt faktisk blir mobbet. Bare at denne gangen er mobberen blitt meg selv. Det er slitsomt og kanskje enda vanskeligere nå enn da. 

Men jeg liker at andre tror jeg har det veldig bra. Jeg er stolt av glansbildet jeg har skapt og det gir meg litt trøst. Selv om det er rimelig fucked up.

Anonymkode: b707e...d5d

Du kan kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS 

[AnonymBruker]

En stille og upopulær ble ordfører. En annen advokat. En tredje kommunalsjef. En fjerde driver suksessfylt eget AS.

Anonymkode: 6ee5a...daf

[Gjest GT-R]

Jeg lever

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet så mye på ungdomsskolen at jeg fikk erstatning fra fylket. Den brukte jeg til å betale videregående skolegang i et annet fylke så foreldrene mine slapp å ruinere seg. Samtidig gikk jeg mye til psykolog, for jeg slet med depresjon og spiseforstyrrelser. Jeg var heldig og kom til en psykolog som virkelig torde å være "kjærlig brutal" mot meg, fortsatt over 20 år seinere husker jeg ting hun sa som hjalp meg . Jeg har alltid vært skoleflink, så den delen gikk bra. Jeg møtte nye mennesker og klarte å gi slipp på mye av skammen. Jeg tok høyere utdanning og fikk kjæreste og mange venner. Jeg har leilighet og katt, og håper på barn om noen år. Jeg har dessverre vært gjennom noen samlivsbrudd, kanskje fordi jeg har blitt dratt til folk som har hatt vonde opplevelser selv. Men jeg er ikke redd for å elske eller gi meg hen, og har "alltid" hatt kjæreste. 

Mobberne mine var ikke flink på skolen og det var mye av bakgrunnen for mobbinga. Det var ikke kult å være skoleflink og lærerne var nok ikke så pedagogisk smarte når de hele tiden roste meg foran hele klassen. Jeg leste som voksen at de skolene jeg har gått på, er blant de verste i byen når det gjelder mobbing. Jeg var ikke den eneste som ble mobbet,  nei. 

Jeg ble i fjor kontaktet av en tidligere klassevenninne som ville be om unnskyldning, 25 år etterpå. Hun har mobbet meg litt. Men mest vært passiv tilskuer. Det var litt fint og litt provoserende å høre fra henne. Jeg tenkte mest av alt at det var synd på henne, som var så opphengt i fortida. Hun sa at hun så seint som i forfjor pleide å gjemme seg inne i butikken hun jobbet i når jeg kom forbi på vei til min jobb (jeg syntes det var merkelig at jeg ikke så henne, men tenkte at hun kanskje hadde byttet jobb). Hun hadde vært bekymret for at jeg skulle få et fælt liv. Jeg tenkte mest av alt at hun var litt... dum. Og at hun bad meg bære hennes skam og uro og dette med at de skulle behandle meg som dritt og at jeg likevel skulle stå på beina. Men folk er jo de samme som alltid. Jeg har gått videre, men hun kunne ikke gå videre uten min tilgivelse. Det var rart. 

 

 

Anonymkode: bddb4...905

[Gjest O.G.]

På 29.9.2017 den 17.11, AnonymBruker skrev:

Hvordan har det gått med de upopulære i klassen din på ungdomskolen i voksen alder; nerdene, utskuddene, de venneløse?

Anonymkode: 56f5b...2a7

Gått bra med de. Den ene av de var krigshelt og havnet i avisene. 

[introvert_]

Det gikk bra med meg 

[AnonymBruker]

På 1.10.2017 den 6.12, AnonymBruker skrev:

Sett utad kan det virke som om jeg har klart meg enormt bra. Har en jobb som gjør meg godt synlig i media. Har en mann som også er suksefull. Opptatt av å se bra ut og har en fin kropp og er alltid velstelt. Har et kreativt talent som jeg har utviklet mye og som flere ser opp til og som har gitt meg mye oppmerksomhet. Men innvendig sliter jeg fortsatt enormt med selvbildet. Jeg tror det er derfor jeg har kommet så langt. Fordi jeg aldri føler meg bra nok og derfor må jobbe hardere for å bevise hva jeg kan. Jeg sliter med relasjoner og alle mine forhold med menn (innkludert dette) har vært dårlige. Jeg godtar alt for mye dritt fra menn selv om jeg VET at det de gjør er feil. Fordi jeg ikke føler meg verdt å elske. Jeg bruker mye penger på å se bra ut, men føler meg aldri fin og har slitt med spiseforstyrrelser i mange år. 

Jeg tror at mange ser på meg som taperen som virkelig blomstret opp og som fikk et fantastisk liv. Men innvendig er jeg temmelig ødelagt. Alt jeg har oppnådd i livet er et resultat av at jeg sliter med meg selv. 

Jobber veldig mye og er ofte sliten. I natt skriver jeg her på forumet fordi angsten har blitt sterkere og jeg får ikke sove. Jeg vil ikke prate med noen fordi jeg ønsker ikke å slippe folk for nært innpå meg. Det er skummelt, jeg får det ikke til og jeg ønsker ikke å bli såret igjen. Jeg har kun overfladiske venner. Vil ikke ha noe annet.

Det var et lite innblikk bak min fasade. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det slik. Tror det er mange "blomstrere" som sliter på innsiden slik som jeg gjør. Det jeg har oppnådd er ikke et resultat av at jeg på et vidunderlig vis klarte å legge mobbingen bak meg, eller "hevn" som noen hintet til. Nei det er fordi jeg fortsatt faktisk blir mobbet. Bare at denne gangen er mobberen blitt meg selv. Det er slitsomt og kanskje enda vanskeligere nå enn da. 

Men jeg liker at andre tror jeg har det veldig bra. Jeg er stolt av glansbildet jeg har skapt og det gir meg litt trøst. Selv om det er rimelig fucked up.

Anonymkode: b707e...d5d

Herregud, dette var akkurat som å lese om meg selv❤️ 🙈 bortsett fra at jeg er ikke et kjent fjes! 😊 

Anonymkode: f8268...b6c