Gjest Tungsinn Skrevet 28. september 2017 #1 Skrevet 28. september 2017 Vet ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg finner livet kjedelig. Kjedelig at de samme dagene bare går om og om igjen år etter år. Føler at jeg har levd livet ferdig. Siden jeg kjeder meg, siden livet ikke gir noen mening så tenker jeg en del og har tenkt litt på det å bli slått eller å kanskje slå tilbake. Hadde det vært godt å bli slått? Er det noen andre som har tenkt tanken eller er jeg snål? Jeg vet at det er en unormal tanke å ha da man tenker jo at slag gjør vondt. Jeg er veldig usikker på om jeg burde skrive dette, men det er kun tanker.
Viernes Skrevet 28. september 2017 #2 Skrevet 28. september 2017 Begynn med boksing da vel, så kan du få slått fra deg litt. 1
WubWub Skrevet 28. september 2017 #3 Skrevet 28. september 2017 Hvor vanlig det er å tenke slik har jeg ingen data, kunnskap eller tall på men jeg har personlig aldri tenkt i disse baner. Min antagelse er at de færreste ønsker bli utsatt for smerte, vold og håndgemeng. Om du føler livet ditt mangler mening så oppfordrer jeg deg til å finne noe litt mer meningsfylt og produktivt å fylle det med enn vold da vold til syvende og sist bare er selvutslettende og meningsløst. 1
Gjest Tungsinn Skrevet 28. september 2017 #4 Skrevet 28. september 2017 Er kanskje bare litt nysgjerrig på hvordan det føles
AnonymBruker Skrevet 28. september 2017 #5 Skrevet 28. september 2017 Jeg tenker sånn av og til. Jeg vil bare føle! Være til stede. Bli slått til bevissthet, være her og nå, og det må man jo når man blir slått. Er vel litt den samme greia med selvskading. Men å gjøre det derimot er bare destruktiv. Prøv å rope høyt, slå i veggen, eller gjøre noe annet også som bare bryter totalt med rutinen og normene. Overrask deg selv og merk at du er til stede. Anonymkode: 6720c...0f3 1
Gjest Tungsinn Skrevet 28. september 2017 #6 Skrevet 28. september 2017 Det er vel kanskje derfor jeg og tenker det fordi jeg føler ingenting. Har også tenkt på om jeg skal prøve å haike fordi kanskje det er spenning i det? Men der og kommer fornuften inn. Problemet mitt er at jeg orker ikke å gjøre noe selv så om noen andre slår så kan man bare ta imot uten å måtte bruke energi selv
AnonymBruker Skrevet 28. september 2017 #7 Skrevet 28. september 2017 Det er flere som tenker det. En av grunnene til at noen driver med selvskading. Anonymkode: cc19c...b1f 1
AnonymBruker Skrevet 28. september 2017 #8 Skrevet 28. september 2017 3 timer siden, Tungsinn skrev: Det er vel kanskje derfor jeg og tenker det fordi jeg føler ingenting. Har også tenkt på om jeg skal prøve å haike fordi kanskje det er spenning i det? Men der og kommer fornuften inn. Problemet mitt er at jeg orker ikke å gjøre noe selv så om noen andre slår så kan man bare ta imot uten å måtte bruke energi selv Hvis du ikke oker å skrike ut så ville jeg oppsøkt profesjonell hjelp. Det er liksom et stort stengsel for å faktisk gjøre det, for hva om naboene hører eller slike ting. Men hvis problemet er at du ikke orker å gjøre en liten kraftinnsats i 3 sek så er du kanskje deprimert? Jeg har pleid å gjøre slike ting innimellom, av og til kjører jeg f.eks på gå og sykkelsti, eller jeg går ut og går tur midt på natten, går ut på balkongen i bare trusa selv om det ikke er sommer. Slike ting som er utenfor normalen, og bare i noen øyeblikk kjenner jeg meg litt levende. Når jeg har ropt ut har jeg begynt å le fordi det føles så merkelig ut. Jeg lever jo. Selv om det sjelden føles sånn. Anonymkode: 6720c...0f3
Gjest Tungsinn Skrevet 28. september 2017 #9 Skrevet 28. september 2017 (endret) Det er ikke så mye profesjonel hjelp å få. Jeg er deprimert, men ikke deprimert. Om du skjønner. Det er en del av meg nå. Jeg klarer ikke å rope. Det har jeg hatt lyst til selv, å gå ut midt på natta men aldri gjort det. Spesielt på sommertid når det er lyst, synsså det virker fint. Ja, lurer på hva som ville gjort så jeg hadde følt meg levende Endret 28. september 2017 av Tungsinn
AnonymBruker Skrevet 28. september 2017 #10 Skrevet 28. september 2017 2 timer siden, Tungsinn skrev: Det er ikke så mye profesjonel hjelp å få. Jeg er deprimert, men ikke deprimert. Om du skjønner. Det er en del av meg nå. Jeg klarer ikke å rope. Det har jeg hatt lyst til selv, å gå ut midt på natta men aldri gjort det. Spesielt på sommertid når det er lyst, synsså det virker fint. Ja, lurer på hva som ville gjort så jeg hadde følt meg levende Har du prøvd da? Depresjon og tungsinn er forferdelig, det er sykdommer, men ingen kan hjelpe oss om vi ikke gir dem sjansen. Depresjonen kan virke som en del av deg. Jeg klarte lenge ikke se hva som var meg og hva som var depresjonen, jeg trodde det var meg! Men det er det ikke. Jeg har gjort mange dumme ting for å føle meg levende, men mitt tips er å gjøre de tingene som ikke er destruktive. Det er gjerne de minst ubehagelige også. Hva med å bare gå ut nå. Ta på deg jakke og sko og gå utenfor døra i noen minutter. Si noe ut i lufta. Bare gjør noe som helst som er utenfor normalen. Så skal du se at du er her! Anonymkode: 6720c...0f3
Gjest Tungsinn Skrevet 28. september 2017 #11 Skrevet 28. september 2017 32 minutter siden, AnonymBruker skrev: Har du prøvd da? Depresjon og tungsinn er forferdelig, det er sykdommer, men ingen kan hjelpe oss om vi ikke gir dem sjansen. Depresjonen kan virke som en del av deg. Jeg klarte lenge ikke se hva som var meg og hva som var depresjonen, jeg trodde det var meg! Men det er det ikke. Jeg har gjort mange dumme ting for å føle meg levende, men mitt tips er å gjøre de tingene som ikke er destruktive. Det er gjerne de minst ubehagelige også. Hva med å bare gå ut nå. Ta på deg jakke og sko og gå utenfor døra i noen minutter. Si noe ut i lufta. Bare gjør noe som helst som er utenfor normalen. Så skal du se at du er her! Anonymkode: 6720c...0f3 Jeg har prøvd og har hatt det slik som det er i så mange år nå at det har grodd inn i meg. Jeg har veldig vanskelig for å tro at det er et skille der, at jeg ikke er denne sykdommen. Jeg kjenner ingen, kan hende det er derfor jeg føler det slik. Om jeg hører noen så er det liksom mine egne tanker og ikke en annen person stemme. En kjent stemme. Jeg ønsker heller det destruktive, det er noe ved det som virker å trekke oppmerksomheten min. Men jeg vet at ingen andre hadde villet gjort det for meg. Jeg vet at jeg er til, det er bare en følelse av at alt står stille. Men takk for at du skrev.
AnonymBruker Skrevet 28. september 2017 #12 Skrevet 28. september 2017 1 minutt siden, Tungsinn skrev: Jeg har prøvd og har hatt det slik som det er i så mange år nå at det har grodd inn i meg. Jeg har veldig vanskelig for å tro at det er et skille der, at jeg ikke er denne sykdommen. Jeg kjenner ingen, kan hende det er derfor jeg føler det slik. Om jeg hører noen så er det liksom mine egne tanker og ikke en annen person stemme. En kjent stemme. Jeg ønsker heller det destruktive, det er noe ved det som virker å trekke oppmerksomheten min. Men jeg vet at ingen andre hadde villet gjort det for meg. Jeg vet at jeg er til, det er bare en følelse av at alt står stille. Men takk for at du skrev. Har du snakket med profesjonelle? Jeg har nå vært i psykiatrien i ... jeg måtte tenke, 8 år. Og først var det mye drit frem og tilbake, og ingen hjelp å få, jeg fikk nye traumer i møtet med helsevesenet og slikt, men nå er jeg veldig heldig og har møtt en god behandler. Man vinner ikke gull første gangen man spiller alltid. Da må man oppsøke hjelp på nytt, prøve på nytt. Gå til fastlegen din og snakk om hvordan du har det. Hvis du er sykdommen, hvordan kan det da være en sykdom? Og hvis det er sånn at du er denne tilstanden, er det ikke mulig at man kan gjøre noe med det likevel? Klarer du å huske tilbake til en verden der du ikke hadde det sånn? Og når du tenker på andre som har det sånn, tenker du at det er de som ER depresjon, eller at de har en depresjon? Boken Hello Cruel World: 101 alternatives to suicide, høres ut som en bok som kan passe for deg. Den er ganske interessant og peker på hvor mange muligheter vi har for å gjøre sære, rare ting som er utenfor normen, som kan få oss til å føle litt lettelse. Gå til legen, oppsøk hjelp. Anonymkode: 6720c...0f3
Gjest Tungsinn Skrevet 29. september 2017 #13 Skrevet 29. september 2017 Jeg har vært hos legen, jeg ble bedt om å finne psykolog selv. Har vært hos legen igjen flere ganger og har også vært på venteliste. Må man gjøre noe så må man gjøre det selv. Eller kanskje om jeg hadde hatt penger så kunne jeg prøvd privat psykolog Har opplevd behandling som et sted man møter til for å bli pressa ut i arbeid. Det er det første de prater om fra og med andre time. De ønsker ikke å jobbe med rota, selve problemet. Her skal alt gå kjapt så neste i køen kan ta opp plassen man holder opp Dessuten så sier de at alt er opptatt, man må vente.
AnonymBruker Skrevet 30. september 2017 #14 Skrevet 30. september 2017 Det gjør vondt Anonymkode: fa609...790
lillesky Skrevet 30. september 2017 #15 Skrevet 30. september 2017 Kjære Trådstarter Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym. Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre. Lykke til! Vennlig hilsen lillesky (mod) 1
Fremhevede innlegg