Emosjonell ustabil personlighet

[AnonymBruker]

Hei dere. Jeg ønsker å høre fra dete som har borderline, fortell meg og utredning, hvorfor dere søkte hjelp og generelt livet deres med border line( parforhold, barn osv) blir det bedre? Funksjonsnivå i hverdagen, jobber dere osv? Og ikke minst symptomer. Vil gjerne også høre fra dere som lever sammen med noen med denne type lidelse. PS. Dette er en sykdom som mange har meninger om, jeg ber dere ikke rakke ned på og eller dømme når dere skriver her 

Anonymkode: b9d34...9d8

[AnonymBruker]

Utredning ble gjort med scid ii, ga eksempler på ting jeg har tenkt, følt og gjort. 
Søkte hjelp fordi jeg skjønte at jeg ikke var normal. Livet har vært et helvete. Har/hadde 8 av 9 kriterier. Ekstremt høyt lidelsestrykk, mye selvdestruktivitet og inn og ut av sykehus. Fungerte overhodet ikke i forhold, var ekstremt sjalu for den minste ting, konstant redd for å bli forlatt. Er faktisk ikke sikker på hvordan jeg har overlevd. 
Er langt i fra frisk i dag, men jeg skader meg sjeldent, er aldri innlagt lenger, går sjeldent til psykolog. Jeg jobber litt og er stabil i jobben min. Jeg er ikke i et forhold, men jeg takler nå nære relasjoner noenlunde greit ved hjelp av hensiktsmessig atferd. Og ja, det blir bedre om man jobber med seg selv, man må bare vite HVA man skal gjøre istedenfor det man gjør nå. 

 

Anonymkode: 26e61...296

[AnonymBruker]

Visste ikke det var det som var boarderline før nå ☺️  Alt er bare sus rør og dus for min del..  å det rare er at jeg trives litt 🙃

Anonymkode: d4513...f7b

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utredning ble gjort med scid ii, ga eksempler på ting jeg har tenkt, følt og gjort. 
Søkte hjelp fordi jeg skjønte at jeg ikke var normal. Livet har vært et helvete. Har/hadde 8 av 9 kriterier. Ekstremt høyt lidelsestrykk, mye selvdestruktivitet og inn og ut av sykehus. Fungerte overhodet ikke i forhold, var ekstremt sjalu for den minste ting, konstant redd for å bli forlatt. Er faktisk ikke sikker på hvordan jeg har overlevd. 
Er langt i fra frisk i dag, men jeg skader meg sjeldent, er aldri innlagt lenger, går sjeldent til psykolog. Jeg jobber litt og er stabil i jobben min. Jeg er ikke i et forhold, men jeg takler nå nære relasjoner noenlunde greit ved hjelp av hensiktsmessig atferd. Og ja, det blir bedre om man jobber med seg selv, man må bare vite HVA man skal gjøre istedenfor det man gjør nå. 

 

Anonymkode: 26e61...296

Tusen takk. Jeg skal utredes nå, har vært litt frem og tilbake på om det er bipolar eller borderline. Jeg heller vel mest mot borderline, da jeg er utrolig svart hvit. Og forhold kan jeg bare glemme. Jeg svinger så enormt i følelseslivet når jeg er i forholl og nære relasjoner generelt. Uff. Er ikke enkelt, jeg har gjort og sagt så mye dumt i mitt liv. Men jeg har hatt det vondt, veldig vondt med meg selv. Jeg føler jeg ikke hører til i denne onde verden, jeg finner liksom ikke min plass. Har ingen tilhørighet. Jeg er til tider svært seksuelt utagerende, og jeg er enormt impulsiv. Humøret svinger fra høye topper til dype daler. Det mest skremmende er at det er kaos inni meg konstant. En enormt uro som er så stressende og gjør meg vondt. 

Anonymkode: b9d34...9d8

[WubWub]

Hei! Denne linken kan muligens besvare noen av spørsmålene dine ;

https://sykehuset-ostfold.no/behandlinger/emosjonelt-ustabil-personlighetsforstyrrelse-borderline

Ha en fin kveld

[AnonymBruker]

Min mor hadde emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Hun var svært sint hele min oppvekst, ustabil og deprimert. Hele verden kretset om henne og var meget selvsentrert. Jeg fikk vite om diagnosen i voksen alder. Der har hjulpet meg mye og mange spørsmål er blitt besvart med den diagnosen...

 

Anonymkode: d0efd...3b9

[AnonymBruker]

Min mor har også diagnosen. Preget meg ekstremt i oppveksten, siden hun var alt annet enn egnet til å være mor. 

Hun ruset seg hver eneste dag, og humøret var en berg og dalbane. Hun kunne hate meg det ene sekundet og kalle meg slem, og andre sekundet gråt hun og beklaget seg. Det var og litt flaut og ha henne som mor også da hun sa mye rart i ruset tilstand til andre på besøk, og pratet SOM EN FOSS. Hun er konstant ute av seg, stresset til de grader, engstelig og et nervøst vrak rett og slett. Hun har etter min mening blitt gradvis verre med årene.

Hun har i tillegg en rar virkelighetsoppfatning og er veldig naiv. Jeg vil nesten beskrive hennes personlighet som et forvirret lite barn. Hun har og null forståelse for økonomi. Hun lyver mye. 

Vi i familien fant ikke ut at dette var diagnosen hun hadde før nå i senere tid etter hun endelig dro til psykolog etter uendelig prat om det i alle år. 

Nå har både jeg og alle i familien kuttet nesten all kontakt, men i voksen alder har jeg endret mitt syn på henne fra å hate henne til å synes synd på henne. Jeg vet at hun ikke kan noe for hvordan hun er, og at hun mest sannsynlig har arvet dette da det ligger mye alvorlig psykiske lidelser i familien hennes. Jeg skriver nå litt meldinger med henne innimellom og ønsker henne virkelig alt godt. Jeg forstår at hun lider mye pga dette, både fysisk og psykisk, og jeg håper bare hun en eller annen gang kan få fred med seg selv og bli lykkelig, selv om det er tvilsomt sånn det ser ut nå.

 

 

Anonymkode: b273d...1f0

[AnonymBruker]

Jeg har pleid å være veldig ustabil og ekstrem og dette synes spesielt i parforhold. En sykelig frykt for å bli forlatt, og svært svært krenkbar, noe som kan skyldes en tilknytningstraume. Usikker på om krenkbarheten har noe med borderline å gjøre. Jeg har ruset meg, og drevet med selvskading. Var veldig impulsiv. Etter jeg ble innlagt og fikk diagnosen, noe jeg opplevde som en lettelse, har jeg endelig blitt bevisst på meg selv og mine tanker og reaksjonsmønstre og jeg har virkelig gått inn for å endre meg. Gjort så og si alt på egenhånd. Jeg er nå 23 og alle symptomene har avtatt MYE i løpet av ett års tid. Jeg har fortsatt mye å trene på, og har ikke vært i et forhold på en stund. Men jeg håper og tror at det vil gå mye bedre denne gangen.

Anonymkode: ed06c...157

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk. Jeg skal utredes nå, har vært litt frem og tilbake på om det er bipolar eller borderline. Jeg heller vel mest mot borderline, da jeg er utrolig svart hvit. Og forhold kan jeg bare glemme. Jeg svinger så enormt i følelseslivet når jeg er i forholl og nære relasjoner generelt. Uff. Er ikke enkelt, jeg har gjort og sagt så mye dumt i mitt liv. Men jeg har hatt det vondt, veldig vondt med meg selv. Jeg føler jeg ikke hører til i denne onde verden, jeg finner liksom ikke min plass. Har ingen tilhørighet. Jeg er til tider svært seksuelt utagerende, og jeg er enormt impulsiv. Humøret svinger fra høye topper til dype daler. Det mest skremmende er at det er kaos inni meg konstant. En enormt uro som er så stressende og gjør meg vondt. 

Anonymkode: b9d34...9d8

Jeg forstår deg og kjenner meg igjen i alt du skriver og jeg skjønner at det gjør ekstremt vondt. Jeg har sagt og gjort mye dumt selv som jeg skammer meg over. Jeg håper virkelig at du får hjelp til å regulere følelsene dine, for det er mulig! Det finnes gode tips på YouTube fra profesjonelle du kan se litt på om du vil  

Anonymkode: 26e61...296

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg og kjenner meg igjen i alt du skriver og jeg skjønner at det gjør ekstremt vondt. Jeg har sagt og gjort mye dumt selv som jeg skammer meg over. Jeg håper virkelig at du får hjelp til å regulere følelsene dine, for det er mulig! Det finnes gode tips på YouTube fra profesjonelle du kan se litt på om du vil  

Anonymkode: 26e61...296

Oi tusen takk for gode ord. Jeg klarer å se tilbake på min barndom og oppvekst og jeg kan se hvor det gikk gale. Jeg har så lenge jeg kan huske hatt det vondt og en angst følelse inni meg. Som alle her sier ; livredd for og bli forlatt. Jeg har vokst opp med en jævel av en far, hissig, sur, voldelig og truende jævel av en far, samt en mor som var verdens snilleste og beste. To rake motsetninger. Mobbing, venner som gikk fra meg og en følelse gjennom hele oppveksten om at jeg hører ikke til på denne jorden. Så nå i en alder av 30, to ødelagte forhold bak meg og panikk angst, depresjoner osv osv så ser jeg hvor ille jeg er blitt. Heldigvis får jeg hjelp nå. Men jeg er redd, redd for om jeg kan bli verre? Er enormt sinne noenganger, det føles på mange måter som om jeg ikke kan tenke og føle samtidig. Jeg føler så sterkt om ALT, så er det skammen! Jeg skammer meg for jeg vet veldig godt at jeg ikke er som andre, og jeg vet at vennene mine vet. Det synes jeg er flaut, selv om de ikke dømmer meg så synes jeg det er flaut. Er rart, for har fått høre opp igjennom av folk at jeg har personlighetsforstyrrelser, men først nå ser jeg at det må jo være borderline jeg sliter med. Alt stemmer på en prikk. Bortsett fra at jeg ikke skader meg med kutting og selvmordsforsøk. Selv om jeg ikke er noen grunn til å fortsette dette livet. Er derfor jeg spør her inne. Er det mulig og få det godt igjen? 

Anonymkode: b9d34...9d8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi tusen takk for gode ord. Jeg klarer å se tilbake på min barndom og oppvekst og jeg kan se hvor det gikk gale. Jeg har så lenge jeg kan huske hatt det vondt og en angst følelse inni meg. Som alle her sier ; livredd for og bli forlatt. Jeg har vokst opp med en jævel av en far, hissig, sur, voldelig og truende jævel av en far, samt en mor som var verdens snilleste og beste. To rake motsetninger. Mobbing, venner som gikk fra meg og en følelse gjennom hele oppveksten om at jeg hører ikke til på denne jorden. Så nå i en alder av 30, to ødelagte forhold bak meg og panikk angst, depresjoner osv osv så ser jeg hvor ille jeg er blitt. Heldigvis får jeg hjelp nå. Men jeg er redd, redd for om jeg kan bli verre? Er enormt sinne noenganger, det føles på mange måter som om jeg ikke kan tenke og føle samtidig. Jeg føler så sterkt om ALT, så er det skammen! Jeg skammer meg for jeg vet veldig godt at jeg ikke er som andre, og jeg vet at vennene mine vet. Det synes jeg er flaut, selv om de ikke dømmer meg så synes jeg det er flaut. Er rart, for har fått høre opp igjennom av folk at jeg har personlighetsforstyrrelser, men først nå ser jeg at det må jo være borderline jeg sliter med. Alt stemmer på en prikk. Bortsett fra at jeg ikke skader meg med kutting og selvmordsforsøk. Selv om jeg ikke er noen grunn til å fortsette dette livet. Er derfor jeg spør her inne. Er det mulig og få det godt igjen? 

Anonymkode: b9d34...9d8

Du er ikke alene om det du har opplevd  Vet ikke hvor mye det hjelper, men jeg kjenner flere med borderline og alle som har fått behandling får det bedre, inkludert meg men det er hard jobbing, hele døgnet. Kanskje du skal forhøre deg med psykologen om det? Det finnes jo til og med behandling for "de som er umulige å behandle". Nå maser jeg mye om det, men det er fordi det funker og livet mitt er SÅ mye bedre nå og det vil jeg at du også skal oppleve. 

Anonymkode: 26e61...296

[AnonymBruker]

4 minutes ago, AnonymBruker said:

Du er ikke alene om det du har opplevd  Vet ikke hvor mye det hjelper, men jeg kjenner flere med borderline og alle som har fått behandling får det bedre, inkludert meg men det er hard jobbing, hele døgnet. Kanskje du skal forhøre deg med psykologen om det? Det finnes jo til og med behandling for "de som er umulige å behandle". Nå maser jeg mye om det, men det er fordi det funker og livet mitt er SÅ mye bedre nå og det vil jeg at du også skal oppleve. 

Anonymkode: 26e61...296

Jeg ble diagnostisert da jeg var 23, er 33 nå og mere eller mindre symptomfri, er av alle medisiner og har kuttet ned på psykologbesøk (i samarbeid med psykolog) Har det fint nå, og andre mennesker har det fint med meg, noe som var helt utenkelig da jeg var på mitt verste.

Anonymkode: 07448...0ac

[Gjest wahaj]

Fikk diagnosen for 4 år siden, men mistenkt det lenge før. Forhold har vært veldig vanskelig, for begge parter. 

Etter riktig diagnose og gruppeterapi (mbt)  er jeg "frisk", kriteriene på scid er under halvert og jeg har ikke lenger nok til å ha diagnosen. 

Det har vært veldig tøft i behandling. 2 skritt frem, ett tilbake. Så når man har følt at man har blitt bedre, så plutselig får en episode så var det tungt. 

Nå etter nesten 3 år i behandling som jeg avsluttet før sommeren så går det bra. Fått mye utbydde av alt jeg har lært, mestrer tanker og følelser på en konstruktiv måte. Er ikke impulsiv i den grad jeg var før, ikke så destruktiv, ikke så svart hvitt osv.

Men var en periode i terapien jeg bare følte meg helt tom. Fra å konstant ha en storm av følelser, til at ting er  rolig, tok tid å venne seg til. Nå er det deilig at ting bare preller av, eller at jeg ser at det ikke er noe å reagere på. 

Forholdet med mannen er mye bedre. Med barna er bedre (i tillegg til cos p kurs, som anbefales til alle foreldre). Og generelt bedre. Har mine perioder der ting faller litt tilbake ved depresjon o.l, men laangt i fra hvordan det var tidligere. 

Var sikker på at jeg aldri kom til å få drt bedre, at jeg ville ha det sånn resten av livet, men heldigvis jobbet jeg hardt, og ble "normal". 

[AnonymBruker]

Et lite tips. Hvis noen av dere som sliter med denne diagnosen går på p-piller: Slutt.
Jeg har gått på p-piller i mange, mange år mens jeg slet enormt. 3 måneder etter at jeg sluttet på pillene var jeg et helt annet menneske. Det var som natt og dag. For min del gjorde p-pillene alt 100 ganger værre. Jeg har det mye mer stabilt nå og jeg kan ikke beskrive hvor deilig det er.
Skal ALDRI begynne på p-piller igjen.

Anonymkode: 018bb...cb1

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Et lite tips. Hvis noen av dere som sliter med denne diagnosen går på p-piller: Slutt.
Jeg har gått på p-piller i mange, mange år mens jeg slet enormt. 3 måneder etter at jeg sluttet på pillene var jeg et helt annet menneske. Det var som natt og dag. For min del gjorde p-pillene alt 100 ganger værre. Jeg har det mye mer stabilt nå og jeg kan ikke beskrive hvor deilig det er.
Skal ALDRI begynne på p-piller igjen.

Anonymkode: 018bb...cb1

Jeg byttet bare p-pillemerke og de mentale bivirkningene forsvant. Trenger ikke slutte helt om det fortsatt er piller man ikke har prøvd og man ikke er supergira på spiral eller unger.

Anonymkode: 07448...0ac