Angst og trikotillomani

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette.

Så lenge jeg kan huske har livet mitt vært preget av angst og manglende mestringsfølelse. Angst knyttet til helt dagligdagse ting. Ofte dersom jeg må gjøre noe jeg aldri har gjort før, men også om jeg skal gjøre noe helt vanlig og noen ser på. For det er særlig det at noen ser på som gjør at jeg kjenner angsten. Bor i kollektiv nå og tør ikke engang sette noe i mikroen hvis noen ser på, knapt åpne kjøleskapet. 

Føler meg mislykket og at jeg ikke får noe til. Og verst av alt er kanskje følelsen av at så å si ingen liker meg. At jeg ikke er bra nok, ikke som de andre. For jeg vet at jeg skiller meg ut fra jevnaldrende jenter, på mange måter, og opplever stadig sanksjoner på dette. 

Jeg har blitt såpass utestengt i løpet av mine skoleår at jeg knapt lenger vet hvordan man opptrer i sosiale sammenhenger. Det er så sårt for meg og jeg er så fortvilt, føler meg helt håpløs.

Også når jeg snakker og noen ser på meg, stokker jeg om ordene eller bare formulerer meg elendig. Blir så stressa.

Det å bli avvist, ikke akseptert, er virkelig det vondeste. For noen år siden var jeg innlagt på ungdomspsykiatrisk, og psykologen der sin væremåte overfor meg bekreftet bare den følelsen jeg har i meg til enhver tid: Jeg er rar, annerledes, ikke normal, fungerer ikke sosialt. Ikke en man kan like. Psykologen ødela mye for meg ved å ikke ta meg på alvor, og skrev masse i journalen min som ikke stemmer og som dermed ødelegger for eventuell videre behandling, da fremtidige behandlere ikke vil kunne ta meg seriøst. 

Det vondeste må kanskje være at jeg har mista det som var bestevennen min gjennom 10-11 år. At også hun kunne svikte meg, at til og med hun bidro til å bekrefte at jeg ikke er normal, ikke bra nok... Du kan tro det gjorde vondt.

Jeg trengte å komme meg vekk fra miljøet der jeg hadde blitt mobbet og utestengt siden barneskolen. Ble noe bedre på videregående, men fremdeles utestenging og til tider ufine kommentarer/latterliggjøring. Jeg innser imidlertid nå at uansett hvor mange kilometer jeg forflytter meg hjemmefra, kan jeg ikke flykte fra disse følelsene. Og det føles som det aldri kommer til å bli bra igjen, at jeg aldri kommer til å bli bra igjen. 

På toppen av det hele kom jeg ikke inn på studiet jeg hadde jobba så jævlig hardt for, kom på 15. plass på venteliste. Studerer et annet studie som også har ganske høyt snitt, men det føles bare ikke bra nok. Hadde bare så lyst å oppleve mestring for én gangs skyld, at jeg fikk noe til, at jeg er noe, men neida. 

Får ikke sove, sliter med å konsentrere meg om studiene. Spesielt når jeg ikke får sove blir dagene ekstra tunge. Føler ikke engang at de jeg bor med liker meg, vil bare forsvinne (les: IKKE suicidal, har familie som jeg vet ville blitt knust). 

For å gjøre saken enda bedre har jeg hatt trikotillomani (https://nhi.no/sykdommer/hud/har-og-hodebunn/trikotillomani/) i rundt syv år. Min tidligere behandler (ikke psykologen på ups) var dyktig, men hadde ikke særlig kunnskap/erfaring med denne diagnosen, så fikk ikke hjelp med det.

Så her sitter jeg på rommet mitt i et kollektiv, får ikke sove, klarer ikke studere, får ingenting til utenom å nappe hår. Tror dessverre løpet er kjørt for min del, men kunne kanskje trengt sovemedisin igjen. Hadde i det minste hjulpet litt. 

Tanken på å skulle åpne meg for nok en behandler for så å bli kasta vekk igjen, er ikke særlig fristende. Leste i journalen min i går, og psykiateren jeg hadde før jeg flytta skrev at det var mistanke om personlighetsforstyrrelse, men pga. min unge alder var det for tidlig å konkludere med noe. Men det er vel også en diagnose man ikke ønsker å ha, så da er det kanskje best å holde seg unna behandling.

Hvis noen har noen solskinnshistorier eller bare ett tips eller to til min situasjon, hadde det vært topp. Trenger det akkurat nå. Men mest av alt trengte jeg kanskje bare å skrive alt dette ned.

Anonymkode: fde15...136

[AnonymBruker]

Noen?

Anonymkode: fde15...136

[bobleplast_]

Jeg tenkte også personlighetsforstyrrelse da jeg leste innlegget ditt. 

Ville fått en henvisning til psykolog. Det er jo åpenbart at du trenger noen å prate med, og kanskje lære noen måter å mestre livet på.