En form for angst?

[AnonymBruker]

De siste årene har jeg isolert meg mye mer hjemme med mann og barn. Er sliten og har lite overskudd til å være sosial med andre... takker ofte nei/finner på en unnskylding for å avslå når noen spør om vi skal finne på noe. Dette er greit nok, jeg jobber med det og tvinger meg selv til å takke ja annenhver gang.

Det som plager meg, i økende grad, er når jeg tilfeldigvis møter noen kjente og vi slår av en prat går det kjempefint der og da, men når vi sier hadet begynner jeg å analysere alt jeg har sagt... får en klump i magen og angrer sikkelig. Tenker mye "hvorfor sa jeg det? Hvorfor snakket jeg så mye om meg selv? Hørtes jeg for skrytete ut?" O.l. Dette kan jeg gå å gnage på i dagesvis. 

F.eks: jeg var ute på byen med en venninne for første gang på 2 år (grunnet graviditet og babytid) for 14 dager siden, fremdeles kan jeg plutselig huske ting jeg sa og angre på det. Helt normale ting, ikke noe å henge seg opp i i det heletatt. Ting jeg ikke ville tenkt over hvis noen sa det til meg. 

Dette gjør at jeg gruer meg til å møte folk. Har og begynt å stamme/snuble i ord.

Det er dog ikke et problem i jobbsammenheng der jeg jobber tett med kunder.

Anonymkode: 94a7a...ee9

[AnonymBruker]

Mild grad av sosial angst kanskje. Det der er relativt vanlig for innadvente mennesker

Anonymkode: 71538...c48

[bobleplast_]

Du overtenker og overanalysere situasjoner. Det må ikke bety at du har angst. 

[AnonymBruker]

Vanlig at man blir litt sånn etter å ha vært hjemme med baby. Følte jeg ble litt sosialt klønete og analyserte mye. Tror rett og slett man bare må øve på å være sosial igjen.

Anonymkode: a5424...592