Utslitt av studiet

[AnonymBruker]

Jeg går på et helsefagligstudiet. 

Jeg har holdt en maske på meg siden begynnelsen av studieåret, men i dag så sprakk jeg. 

Jeg viste en stygg side av meg selv til noen venner jeg har fått. Jeg var sur, avvisende og nedenfor fordi jeg var så stresset for en presentasjon vi skulle ha. Jeg mener ikke å være det, men angsten gjør at jeg blir sånn. Jeg har prøvd skikkelig hardt å få venner og å jobbe med å presentere en bedre versjon av meg selv, men jeg syntes det er så vanskelig å holde dette gående. 

Burde jeg ta det opp med dem? Jeg tenkte å gjøre det (selvom de allerede vet om min presentasjonsangst), men samtidig vil jeg ikke ha medlidende blikk fra dem hver gang jeg skal gjøre noe som de antar at jeg ikke liker å gjøre. Jeg foretrekker å ignorere at jeg sliter så med angst, men det vises på ansiktet mitt og i måten jeg er på.

 

Jeg smiler fordi jeg må og ikke fordi jeg vil. Når jeg kommer hjem, er jeg utslitt og sliten.

 

Så ja, jeg er utslitt fra å prøve å være med. Utslitt fordi jeg sover dårlig fordi jeg er så redd for hva som skal skje på skolen, om jeg består praksis, om jeg må prate foran andre osv. 

Jeg har tenkt å prate med noen fra skolen som stiller om som samtalepartner, men vil gjerne høre om det er andre i samme båt, og evt. hvordan dere takler dette....

 

 

Anonymkode: ca9fd...f4f

[AnonymBruker]

Vil også legge til at jeg er redd for å få en bekymringsmelding på meg om jeg sier ifra til medstudentene mine om angsten min og hvor ille den kan være... Er dette irrasjonelt?

Anonymkode: ca9fd...f4f

[AnonymBruker]

Slutt å bruke angsten som unnskyldning, hvis du mener det hemmer deg i hverdagen så skaffer du hjelp. Hvordan ahr du tenkt å fungere i en helsefaglig jobb når du er sur og tverr? Tror du pasienter/brukere/pårørende og kolleger aksepterer en så umoden oppførsel?

Anonymkode: e7fb4...824

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å bruke angsten som unnskyldning, hvis du mener det hemmer deg i hverdagen så skaffer du hjelp. Hvordan ahr du tenkt å fungere i en helsefaglig jobb når du er sur og tverr? Tror du pasienter/brukere/pårørende og kolleger aksepterer en så umoden oppførsel?

Anonymkode: e7fb4...824

Herregud, umoden oppførsel? Å slite psykisk er ikke umodent oppførsel. Og jeg skal søke hjelp. 

 

 Les innlegget mitt igjen (lurer på om du bare har lest det du vil) og kanskje du vil oppdage at angsten min berører PRESENTASJONER. Sist jeg sjekket skal jeg ikke presentere noe for pasienter, og til vanlig er jeg veldig omgjengelig og smiler mye.

Anonymkode: ca9fd...f4f

[AnonymBruker]

Det heter prestasjonsangst.

Anonymkode: ce5ae...470

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det heter prestasjonsangst.

Anonymkode: ce5ae...470

prestasjonsangst er angst for å prestere bra. Jeg har mye angst for å presentere. Da blir det presentasjonsangst. Kan også omtales som taleskrekk...

Anonymkode: ca9fd...f4f

[AnonymBruker]

Det er mange i samme båt som deg når det kommer til presentasjoner. Jeg var der selv i dag, sammen med flere andre som slet med denne forbanna taleskrekken. Noen blir så lammet av skrekk at de ikke husker noe av det de sa, og kun står og leser opp fra ark. Og det er helt greit!

Det er som du sier, at du skal ikke holde presentasjoner foran folk i arbeidslivet. Du må kunne snakke med de du jobber med, men det blir på en helt annen måte.

Jeg tror du sliter med unødvendig mange bekymringer rundt dette studiet ditt. Det kan være greit å prate med f.eks en i klassen du føler deg trygg på. Er det en tillitsperson der?

Eventuelt kan du snakke med studieveileder, eller programleder, i fortrolighet. Det finnes alltids noen som kan berolige deg litt.

Det kan være en idé å prate med de ulike lærerne du har om akkurat dette. Det kan være de viser forståelse rundt denne skrekken, og dermed gir deg litt mer "slakk".

Anonymkode: 10e30...fad

[Sillyline]

Du sier bare at du var stresset på grunn av en presentasjon, og det var derfor du oppførte deg slik. Senk skuldrene og snakk med helsesøster eller noe på skolen. Det er flere og flere som sliter, ta tak i det så fort som mulig før det blir verre

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

prestasjonsangst er angst for å prestere bra. Jeg har mye angst for å presentere. Da blir det presentasjonsangst. Kan også omtales som taleskrekk...

Anonymkode: ca9fd...f4f

Presentasjonsangst er et helt passende ord, det betyr ikke at du har angst for å prestere bra. Alle vil vel prestere bra. 

Men; dine studiekollegaer tåler helt sikkert at du har en dårlig dag i blant. Synes du skal sjekke om skolen har ressurser for å hjelpe deg med å komme over angsten for å presentere. Disse ressursene er der for å brukes, og nesten alle høyskolen/universiteter har et slikt tilbud.

For presentasjoner kommer dessverre i bøtter og spann. Tror vi hadde mellom 2 og 5 presentasjoner hvert eneste semester. Det blir bedre. Dette semesteret skal jeg ha alenepresentasjon foran 140 amerikanske medelever, og engelsken min er på nivå med Torbjørn Jagland. Men jeg kommer sansynligvis ikke til å dø selv om det blir grusomt flaut. 

 

 

Anonymkode: 9b543...dd5

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud, umoden oppførsel? Å slite psykisk er ikke umodent oppførsel. Og jeg skal søke hjelp. 

 

 Les innlegget mitt igjen (lurer på om du bare har lest det du vil) og kanskje du vil oppdage at angsten min berører PRESENTASJONER. Sist jeg sjekket skal jeg ikke presentere noe for pasienter, og til vanlig er jeg veldig omgjengelig og smiler mye.

Anonymkode: ca9fd...f4f

Det skal du. Du skal, dag ut og dag inn, prestere å ikke ta livet av pasienter. Og du skal forklare ovenfor sinte, irrasjonelle og voldelige pasienter hvorfor de må gjøre sånn og slik. Du skal stå ansikt til ansikt med sinte, sørgende anklagende pårørende, og du må i begge situasjonene stå i det, fordi begge grupper gir blanke f* i om du har angst. For den forventer både de og arbeidsgiver (med rette) at du legger igjen hjemme. Helsevesenet er ikke stedet for sarte sjeler, Ts. Revurder. 

Virkeligheten er, lover jeg deg (av erfaring) tusen ganger mer egnet til å gi prestasjonsangst enn en presentasjon.

Seriøst. For egen del: om du ikke kan behandle angsten - Finn deg et annet yrke.

 

Sånn her og nå: beklag din oppførsel. Ikke nevn angst, fordi angst er irrelevant når en er frekk. Det vil fremstå som en bortforklaring, og sånt er en uting.

Anonymkode: c3160...fed

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det skal du. Du skal, dag ut og dag inn, prestere å ikke ta livet av pasienter. Og du skal forklare ovenfor sinte, irrasjonelle og voldelige pasienter hvorfor de må gjøre sånn og slik. Du skal stå ansikt til ansikt med sinte, sørgende anklagende pårørende, og du må i begge situasjonene stå i det, fordi begge grupper gir blanke f* i om du har angst. For den forventer både de og arbeidsgiver (med rette) at du legger igjen hjemme. Helsevesenet er ikke stedet for sarte sjeler, Ts. Revurder. 

Virkeligheten er, lover jeg deg (av erfaring) tusen ganger mer egnet til å gi prestasjonsangst enn en presentasjon.

Seriøst. For egen del: om du ikke kan behandle angsten - Finn deg et annet yrke.

 

Sånn her og nå: beklag din oppførsel. Ikke nevn angst, fordi angst er irrelevant når en er frekk. Det vil fremstå som en bortforklaring, og sånt er en uting.

Anonymkode: c3160...fed

Ts, dette innlegget som jeg siterer synes jeg er skikkelig fjottete.

Det finnes tusenvis av helsepersonell rundt om i landet som sliter med ting og tang uten at det gjør dem uegnet til jobben sin. Jeg selv har lidd av angst i mange mange år og likevel hatt jobber der det hviler masse ansvar på meg, både medisinering, samtaler med vanskeligstilte mennesker (rus, kriminalitet osv), praktiske helseprosedyrer, osv. Angst er ingen stopper for at en kan utøve et yrke på en profesjonell og tilfredsstillende måte.

Og jo, du kan fint forklare vennene dine at det er angst som forårsaker din merkelige oppførsel innimellom. Det er del av lidelsen.

Ville bare ha det sagt!

Anonymkode: 10e30...fad

[AnonymBruker]

Syns det er råttent at du bruker angsten for å bortforklarte ting og unngå presentasjoner. Du må oppsøke hjelp for å takle angsten og de ubehagelige situasjonene istedenfor å fortelle noe mer til de. Det kan faktisk slå ut negativt også, hvis du fortsetter å fortelle om det du sliter med.

Og før du skal si at jeg ikke vet hvordan det er å slite psykisk, så er det ikke nødvendig. Jeg vet hvordan det er å leve med angst, da jeg har slitt med det tidligere. Men jeg tok tak i problemet. Jeg brukte ikke angsten som et skjold for å unngå presentasjoner. Jeg utfordret meg selv.

Anonymkode: 0b42b...9ff

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det skal du. Du skal, dag ut og dag inn, prestere å ikke ta livet av pasienter. Og du skal forklare ovenfor sinte, irrasjonelle og voldelige pasienter hvorfor de må gjøre sånn og slik. Du skal stå ansikt til ansikt med sinte, sørgende anklagende pårørende, og du må i begge situasjonene stå i det, fordi begge grupper gir blanke f* i om du har angst. For den forventer både de og arbeidsgiver (med rette) at du legger igjen hjemme. Helsevesenet er ikke stedet for sarte sjeler, Ts. Revurder. 

Virkeligheten er, lover jeg deg (av erfaring) tusen ganger mer egnet til å gi prestasjonsangst enn en presentasjon.

Seriøst. For egen del: om du ikke kan behandle angsten - Finn deg et annet yrke.

 

Sånn her og nå: beklag din oppførsel. Ikke nevn angst, fordi angst er irrelevant når en er frekk. Det vil fremstå som en bortforklaring, og sånt er en uting.

Anonymkode: c3160...fed

Feil. Feil.  Feil. Jeg klarer meg helt fint i min jobb hvor jeg må prate med MANGE folk hver dag, jeg er ansvarlig for deres velvære osv. Så hva er egentlig poenget ditt? Det å stå foran 50 personer er ikke det samme som å stå foran 3-5 og forklare ting.

 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk er så raske med å trekke beslutninger om hvordan angsten er. Angst varierer fra hver person. Å tale foran mange folk utløser angst. Å snakke til 3 personer utløser ikke angst. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts, dette innlegget som jeg siterer synes jeg er skikkelig fjottete.

Det finnes tusenvis av helsepersonell rundt om i landet som sliter med ting og tang uten at det gjør dem uegnet til jobben sin. Jeg selv har lidd av angst i mange mange år og likevel hatt jobber der det hviler masse ansvar på meg, både medisinering, samtaler med vanskeligstilte mennesker (rus, kriminalitet osv), praktiske helseprosedyrer, osv. Angst er ingen stopper for at en kan utøve et yrke på en profesjonell og tilfredsstillende måte.

Og jo, du kan fint forklare vennene dine at det er angst som forårsaker din merkelige oppførsel innimellom. Det er del av lidelsen.

Ville bare ha det sagt!

Anonymkode: 10e30...fad

Takk! Blir stadig overrasket av de mange negative svarene jeg får...

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er råttent at du bruker angsten for å bortforklarte ting og unngå presentasjoner. Du må oppsøke hjelp for å takle angsten og de ubehagelige situasjonene istedenfor å fortelle noe mer til de. Det kan faktisk slå ut negativt også, hvis du fortsetter å fortelle om det du sliter med.

Og før du skal si at jeg ikke vet hvordan det er å slite psykisk, så er det ikke nødvendig. Jeg vet hvordan det er å leve med angst, da jeg har slitt med det tidligere. Men jeg tok tak i problemet. Jeg brukte ikke angsten som et skjold for å unngå presentasjoner. Jeg utfordret meg selv.

Anonymkode: 0b42b...9ff

Jeg er veldig glad for at jeg klarer å ignorere personer som ikke klarer å forstå hvor ille det er å leve med angst.  Råttent å bruke angsten min for å bortforklare? Nei, det er ingen bortforklaring. Det er en FORKLARING på hvorfor jeg er som jeg er. 

 

Jeg bryr meg ikke om du har slitt med det før - det gjør faktisk at kommentaren din blir verre mottatt fordi man ville forvente at noen som har slitt med det ville vært mer forståelsesfullt. 

 

Anonymkode: ca9fd...f4f