19-åring som bor hjemme

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger råd angående sønnen min. Han er 19 år gammel, ble ferdig med videregående før sommerferien, og bor hjemme. Han trenger å forbedre karakterene sine for å komme inn på det studiet han ønsker, men har ikke vist noe initiativ til å ta fatt i det. Han har en deltidsjobb, men den stillingen har blitt mindre, ikke større, etter at han sluttet på skolen. Nå skal han jobbe to dager i uka. Bortsett fra det, så trener han, er sammen med venner, eller bare henger hjemme. Han er ikke spesielt sosial med meg.

For å være ærlig så har han begynt å irritere meg, og jeg tenker at han i det minste er nødt til å få seg en skikkelig stillingsstørrelse eller søke andre jobber. Han hjelper svært motvillig til hjemme. Det har hendt et par-tre ganger at han har laget middag. Jeg betaler for all maten hjemme. Han betaler for egne klær, produkter og bensin til bilen. Det hender at han låner min bil, uten at han da fyller på det han har brukt. 

Hva er det rimelig av meg å kreve av denne unge mannen? Hva gjør jeg hvis han ikke går med på kravene? Jeg tror ikke jeg klarer å kaste han ut. 

Anonymkode: ee259...2c8

Ser du får mange råd om å sette hardt mot hardt. Det funker godt i teori, men rådene kommer sannsynligvis fra folk som ikke har eller har hatt en tenåring. 

Jeg har derimot hatt det; han er 21 nå. En periode rundt18-19 år vaset han rundt, virket lite framtidsrettet og hadde i hele tatt lite fokus. Jeg begynte å bli bekymret for om dette var resultatet av den gode oppdragelsen jeg TRODDE jeg hadde hatt, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg maste, kjeftet og satte krav til. Ingen god strategi, men hodet mitt var fullt av velmente råd fra andre ;" sett hardt mot hardt," " la ham betale husleie," etc. Igjen: supert i teorien...

vi fikk jobbet oss gjennom det ved at jeg gjennom samtale hjalp ham å stake ut alternativer. Hva ER mulighetene dine? Hva vil du? Hva liker du?

mange ungdom i den alderen kommer i en krise. De er ferdig med skole og barndom, men er enda ikke voksne nok til å hoppe ut i voksenlivet. Flere av de som leser vil nå provosert, og si "jammen VÅR ungdom var ikke slik. Han/hun gikk rett på høyere utdanning og alt var bare supert". Vel- gratulerer til dere.

de andre, en veldig stor gruppe, trenger tid for å finne sin rolle. I ettertid har jeg snakket med mange ungdomsforeldre, og de sier de samme som meg. Det var et år eller to som var forvirrende, lite produktivt og som ga foreldrene bekymring. Men etter prat for å stake ut kurs (gjerne mange samtaler- gjerne ved å Google mulighetene sammen med ungdommen), har de fleste skikket seg.

ved 20-21 års alder er de fleste av denne gruppen i høyere utdanning eller i en heltidsjobb. 

Krisen de går igjennom forsterkes så klart at de ser "alle" sine venner dra på høyskoler og universitet med tilsynelatende klare mål, mens en selv ikke helt vet hva man skal bli. Fortvilelse, forvirring og deperesjon venter under overflaten- sånn som det alltid gjør når mennesket har kriser.

husker du når barnet ditt var tre og det fikk raserianfall fordi det ikke fikk akkurat det det ønsket? Da hjalp du barnet å trøste, viste forståelse for at det ikke alltid er lett, og hjalp det å peke på ulike handlingsalternativer. Gjør det samme nå- bare i "eldre" format så klart. En 19 åring ser voksen ut, men sannheten er at mange av dem er umodne og trenger fortsatt motivasjon og veiledning videre.

kommer dere dere godt gjennom denne fasen, vil jeg vedde mye på at situasjonen er helt annerledes om et års tid.

for min sønns del, er han -snart 22 år gammel- nå på hybel i annen by, forsørger seg selv ved stipend/lån og deltidsjobb og er i et utdanningsløp på universitet.

en slik utvikling gjelder mange av barna til de foreldrene jeg snakket med også.

så ikke fortvil, og ikke hør på råd fra de som ikke kjenner situasjonen selv. Hør på dem som har vært der selv. 

Masse lykke til- det går over. Er kun siste del av barndommen som må gjøres ferdig

Anonymkode: 2ac2e...dd0

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er 18 år og går vg3 nå. Foreldrene mine vil ikke kreve noe husslån eller noe type form for penger fra meg. Kan hende det er fordi jeg er fra en muslimsk familie.. Men når jeg jobber, og har penger men bor forsatt hjemme så ville jeg ha gitt dem penger men jeg vet de vil forsatt ikke ta imot de penga. 

Nordmenn er faktisk kalde rundt dette området. 

Anonymkode: e5dde...a46

Nei, forskjellen her er at du går vg3. Det er forhåpentligvis ingen foreldre, heller ikke norske, som krever leie av ungene sine så lenge de går på videregående. De fleste jeg kjenner vil ikke engang kreve leiepenger av ungene sine så lenge de studerer. Det e forskjell på en 18-åring som bare suller hjemme og en som går på skole.

Anonymkode: 872f6...919

[estrella]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Uff, dere sier akkurat det samme som jeg har tenkt. Jeg spurte en kollega som er muslim, og fikk samme svar som fra den som mente nordmenn er kalde. Så da blir jeg forvirret, skal jeg la det gå, kanskje han plutselig våkner og får tiltakslyst... men samtidig, hvor lenge skal man vente? Pluss at jeg irriterer meg skikkelig. Kjenner at jeg har lyst til å si noen velvalgte ord, som man absolutt ikke skal si til sønnen sin.

Anonymkode: ee259...2c8

Gi han litt tid, men si at du forventer at han ila høsten har gjort en av to ting (enten jobbe mer eller ta opp fag). I tillegg bør han bidra mer hjemme (husarbeid, handle inn matvarer, lage middag) uavhengig av hva han ellers gjør. 

Skjer ingen av delene må han flytte ut sommeren 2018 - for å lære å ta ansvar. 

Jobber han (og ikke studier) bør han bidra økonomisk (litt husleie, mat og strøm?). Tar han opp fag kan han jo iallefall bidra med matpenger? Og ikke minst spare litt penger til studietiden? 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å være frekk, men skjerp deg. Det er sønnen din, og han har nettopp blitt ferdig med 13 års skolegang. Kanskje han vil ha en pause? Kreve husleie? Wtf? Be ham heller lage middag eller rydde en gang i blant. Du er moren hans og ikke sjefen hans. Jo mer man maser om jobb og sånt, jo mer vil man føle seg utilstrekkelig. Han vil etterhvert innse at dette livet hjemme hos mamma må kanskje ikke er det ideale, og vil begynne å stå på. Bare la ham puste litt. Ok?

Anonymkode: 28b1a...26a

Jeg er nettopp ferdig med 24 år på jobb, har begynt på mitt 25. år nå. Kanskje jeg vil ha en pause? Sose rundt og jobbe et par dager i uka? Har tross alt stått på både de 18 skoleåra og så 25 år på jobb! 

Eller nei...Kan vel ikke det, jeg må jo betale husleie, boliglån, bilutgifter, mat, klær, strøm, telefon samt forsørge ungene mine. Shit. Bare å henge i stroppen da....

Anonymkode: 93df2...51a

[Citpensacola]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Herregud.. får sjokk noen ganger av dere norske. Altså, ditt eget barn.. kreve husleie av DITT BARN? Dette er noe jeg aldri kommer til å forstå. 

Hvordan kan dere kaste ut deres barn bare fordi de er "18 år, voksne osv"? 

Akurrat derfor havner mange av dere på sykehjem, fordi dere ikke vil ha deres barn med engang de fyller 18 år. De gjør det samme mot dere når dere blir eldre. 

Anonymkode: 95697...70b

Jeg tror du misforstår litt hva dette her handler om. Det er viktig å lære guttungen litt selvstendighet og forberede ham på at ting faktisk koster penger. Husleie må han jo starte å forholde seg til når han skal flytte hjemmefra en gang uansett, og det er virkelig ikke mye forlangt at en person som tjener penger bidrar til familien.

Dersom det er romslig økonomi i familien ville jeg fremdeles krevd en form for husleie av voksne barn som jobber og eller ikke bidrar stort i huset. Det handler ikke om å være gjerrig eller knipen, men å realitetsorientere ungen litt. Husleia kan man jo sette inn på en sparekonto, og gi de oppsamlede pengene tilbake når barnet flyttet for seg selv. Da er det jo veldig fint med litt ekstra å rutte med til møbler, interiør og slikt.

[AnonymBruker]

Da min bror bodde hjemme, jobbet han som avisbud og portør, og trente aktivt (for å møte kravene til befalsskole) og tok exphil. Det syntes foreldrene mine var greit, de tok ingen husleie. Men faren min fulgte ham veldig opp, kjørte han til jobb, trente sammen med han og hadde skjema for framsteg, gikk gjennom exphil-oppgavene. Har ikke gutten en far? Kan du ikke stille krav til det faglige? Dere må lage en plan SAMMEN, hvordan han skal utnytte denne tiden. 

Anonymkode: 8831e...45c

[Linaa]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

At du var en bortskjemt drittunge som ikke klarte deg selv uten at noen dyttet deg betyr ikke at det er slik for alle

Anonymkode: d2fe0...d45

Betyr ikke at jeg var bortskjemt, jeg kan ha vært rebelsk for den saksskyld. Hva vet du? Jeg har sagt hva jeg tenker og mener om en slik situasjon, og som jeg sa så er det i bunn og grunn foreldres ansvar og forberede sine barn til et liv uten dem. Det kan være økonomisk, det kan være ved å hjelpe til hjemme osv. Så når de første møter voksen livet, at veggen de krasjer i, ikke er så hard...
 

[AnonymBruker]

Har en 20 åring som bor hjemme og han betaler husleie. Han har utbetalt 20 000 i måneden. Han betaler 2500 kr og jeg føler meg ikke kald. Jeg føler mer at jeg behandler han som en voksen selvstendig person med forpliktelser. Han synes det er helt greit å betale. Han vet ikke at jeg sparer de pengene. Han sparer selv også. Når han flytter ut så får han tilbake husleiepengene for det er greit å ha litt når han skal kjøpe møbler og utstyr.

Anonymkode: a7360...187

[Snadder]

Hva med å ta en prat med 19 åringen. Forklar at nå er han voksen og det stilles krav til han dersom han skal fortsette å bo hjemme. f.eks foreslå at dersom han skal bo hjemme uten å betale for seg så må han begynne å ta opp fag eller studere fra etter nyttår (så får han litt tid på å forberede seg psykisk). Og hvis ikke så blir dere å innføre husleie og faste arbeidsoppgaver fra etter nyttår. Begrunn dette i at dere forbereder han på voksenlivet og at det forventes at en voksen skal kunne ta ansvar og bidra i familien.