Slår du barna dine?

[sol87]

På 9/19/2017 den 19.59, AnonymBruker skrev:

Faren min ga meg og søsteren min ris på rumpa. Jeg kan ikke se at noen av oss har tatt skade av det. Nå har ikke jeg barn selv, men det er ikke sånn at jeg er helt hysterisk motstander mot at barn får ris. Så lenge det blir gjort med kjærlighet og ikke med noe annet enn flat hånd så ser jeg ikke noe problem i det. Det gjør at barn lærer seg å lytte etter.

Anonymkode: 55f1f...cb4

Hvordan slår man med kjærlighet, egentlig? Slår du din kjære med "kjærlighet" også, kanskje, eller er det bare barn som skal utsettes for vold når de har uønsket atferd? For vi voksne gjør jo også dumme ting i blant. Hvordan gjør fysisk avstraffelse at barn lytter bedre, mener du?

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Min mann gjør det når det er nødvendig. Men bare når det er nødvendig for at de skal høre. Jeg orker ikke høre hylene så jeg plier å gå ut i hagen.

Anonymkode: e786d...c5f

Wtf? Hylene? 

Anonymkode: 72125...a6c

[sofie777]

Tråden er ryddet for brukerdebatt

sofie777, mod

[AnonymBruker]

Tar denne som anonym:

Jeg pleie å få ørefiker, bli kløpet, dyttet eller klemt hardt fra jeg var barn til voksen. Jeg husker en gang på ungdomsskolen hvor jeg gav moren min en ørefik tilbake, litt hardere enn hun pleide men vanskelig å vite hvor hardt man skal slå da jeg ikke hadde gjort det før. Hun reagerte med å bli hysterisk å gråte, sa at jeg hadde slått henne. Jeg sa at hun har gjort det det mot meg mange ganger, og hun svarte da helt sjokkert at hun aldri hadde gjort det SÅ hardt og at det gjorde vondt. Pleide ikke jeg å få vondt da?? 

Det var ikke ofte vold, ikke ukentlig, men det var jevnlig hele oppveksten min. Det har ikke hendt etter at det svartnet for meg og jeg banket moren min. 

 

I dag har vi et veldig godt forhold, jeg er veldig glad i min mor og far men skulle ønske de ikke hadde utsatt meg for vold i årevis selvom det var for oppdragelse. Det preger meg enda og kommer nok alltid til å gjøre det.

 

-jente 23

Anonymkode: 31e96...76b

[AnonymBruker]

Nei! Mine foreldre slo meg og jeg vil aldri at datteren min skal gå gjennom det samme som meg. Jeg hatet foreldrene mine for det! Lenge! 

Anonymkode: 2af1f...e9a

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp i Norge men også her var det vanlig med oppdragervold for noen 10-år siden. Jeg tok ingen skade av det, skjedde jo ikke hele tiden, bare når man hadde gjort noe skikkelig ille, så for meg var det logisk. Var mye verre med husarrest eller kjefting om hvilken umulig unge jeg var, det traff mer i dybden av min person, mens lugging etc gikk veldig fort over, ingen slemme ord, bare en rask fysisk straff der og da, og så kunne man gå ut og leke igjen  .

Anonymkode: e02b9...b4b

Det at du mener at dette er normalt og greit iser jo at du tok skade av det. Kvalmt med det smilefjeset du setter på også.

Anonymkode: 77838...7a6

[bettsa]

På 20.9.2017 den 18.46, AnonymBruker skrev:

Min mann gjør det når det er nødvendig. Men bare når det er nødvendig for at de skal høre. Jeg orker ikke høre hylene så jeg plier å gå ut i hagen.

Anonymkode: e786d...c5f

Er du seriøs? Griper ikke du inn når mannen din slår barna? Hadde mannen min slått barna hadde han blitt kasta ut.

Når barna dine blir eldre kan de hate deg for at du ikke grep inn og hjalp dem. 

Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser innlegget ditt.

[AnonymBruker]

Nei, men skulle gjerne ha banket mannen min hver dag. Synd at jeg ikke har mulighet til det.

Anonymkode: fb8ee...a94

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det at du mener at dette er normalt og greit iser jo at du tok skade av det. Kvalmt med det smilefjeset du setter på også.

Anonymkode: 77838...7a6

Det er faktisk jeg som eier mine egne opplevelser, og når jeg sier at det overhodet ikke skadet meg så er det faktisk slik. Dette var noe som ikke skjedde ofte, husarrest eller sinte foreldre som fortalte flere ganger at jeg var en umulig unge, var heller det som satte spor. 

Anonymkode: e02b9...b4b

[Ylva Virvla]

På 20.9.2017 den 18.46, AnonymBruker skrev:

Min mann gjør det når det er nødvendig. Men bare når det er nødvendig for at de skal høre. Jeg orker ikke høre hylene så jeg plier å gå ut i hagen.

Anonymkode: e786d...c5f

Vold og omsorgssvikt i barndommen kan føre til endringer i strukturen og funksjonen til hjernen. Mannen din slår barna til å bli mindre smarte. De kan få både fysiske og psykiske problemer. Det han gjør er forbudt, og du er medskyldig når du ikke griper inn.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk jeg som eier mine egne opplevelser, og når jeg sier at det overhodet ikke skadet meg så er det faktisk slik. Dette var noe som ikke skjedde ofte, husarrest eller sinte foreldre som fortalte flere ganger at jeg var en umulig unge, var heller det som satte spor. 

Anonymkode: e02b9...b4b

Dette er faktisk et poeng. 

Vi snakker rnye om at vold mot barn er ugreit. Ett klaps er ett for mye. Jeg er ikke uenig - så det er sagt. Men! Et stort men!

Det å jevnlig, ukentlig, daglig bli kalt en umulig unge, bli brølt til for småtterier, få husarrest for å ha glemt smøret på benken, få vite at man ikke duger, ikke er bra nok, ikke kan leve opp til foreldrenes standard, bli nedsnakket og aldri få ros - det er faktisk mer skadelig enn to-tre klaps/knips/omganger med ris i løpet av oppveksten dersom man ellers blir roset, sett, oppmuntret og får kjærlighet. 

La oss snakke like mye om de negative konsekvensene av dårlig emosjonell omsorg, som om konsekvensene av oppdragervold! Begge deler kan faktisk i ytterste konsekvens føre til død - ved drap eller selvmord. 

Ingen er perfekte foreldre, alle har områder eller episoder de kunne håndtert bedre (og dere som aldri har klapset eller brølt, hvis dere tenker etter så er det garantert ganger dere kunne lyttet bedre, støttet bedre, vist mer forståelse for noe), la oss støtte hverandre i å være gode nok foreldre. Det er ikke det ene klapset, den ene negative kommentaren, den ene avvisningen, den glemte lua eller den for tykke brødskiva som skaper omsorgssvikt. Det er den manglende evnen til å se at man gjør feil og den manglende evnen til å be om hjelp til å gjøre ting annerledes. 

La oss være åpne for å drite oss ut en gang eller to - og la oss melde fra når vi ser at familier trenger hjelp til å få andre verktøy enn vold og trusler i barneoppdragelsen!

Anonymkode: ce9ee...abb

[AnonymBruker]

Dere som slår barna deres (eller lar ektefelle slå dem), syns dere at det også burde være fysisk avstraffelse for forbrytelser? Hvorfor/hvorfor ikke? Hva er forskjellen?

Anonymkode: 72125...a6c

[Chiyo]

Jeg tenker at mange gjør det på grunn av kultur, og da er det ofte helt umulig om å omvende dem. De har vokst opp med den holdningen at det er helt greit, og fordi alle gjør det og alltid har gjort det, så er det greit. Når jeg bodde i USA gikk jeg på skole med mange som fortalte at de hadde fått ris ofte gjennom oppveksten. Foreldrene der slo dem med hånden sin, hårbørste, belte, kleshengere, sko, ledninger osv osv. I tillegg kunne man få ris på skolen med en "paddle". 
Amerikanerne jeg kjente var ikke høfligere enn nordmenn, men det var mange som slet med å mestre sinnet sitt, psykisk helse, og de var generelt "dummere" enn nordmenn. Jeg tror dette var veldig mye å gjøre med oppveksten deres. 

Jeg husker at jeg leste en artikkel skrevet av en amerikansk dame, hvor hun beskriver at hun var livredd for å gå på skolen fordi læreren i klasserommet på andre siden av gangen ofte slo elevene sine. Hun beskrev at hun satt og skalv ved pulten sin hver dag fordi bygget var fylt med skrik og barnegråt. Høres ikke det ut som et supert skolemiljø??  

Jeg kan forstå at noen som har vokst opp i en slik kultur tenker at det er normalt, men jeg har ikke forståelse for at de kan forsvare det når de finnet ut av det finnes land hvor man ikke gjør det i det hele tatt, og hvor barna vokser opp til høflige produktive mennesker. Til og med de umulige, bråkete elevene jeg kjente på ungdomskolen, vokste opp til å bli skikkelig mennesker. 

[AnonymBruker]

Nei, jeg har aldri slått barna mine. 

Men jeg hadde veldig lyst å slå mitt eldste barn ved flere anledninger. Han var så trassig og sta, at jeg til tider så det som eneste løsning. Jeg gjorde det aldri, og nå er jeg veldig glad for det. Vi hadde nok ikke hatt et like nært forhold som vi nå har, om jeg hadde slått. 

Det var når jeg var sliten han trigget meg mest, så jeg fant andre metoder for å snu trasset. Jeg tenkte at jeg vil slå, kun for å få utløp for egen frustrasjon, som igjen hadde bygget seg opp fordi jeg var sliten. Skulle barnet mitt bli slått fordi jeg var sliten? Det hjalp meg veldig å analysere situasjonene og konkludere med at å slå ville vært feil. Hver gang. Jeg ble dermed veldig bevisst på at å IKKE slå, var et valg jeg tok i situasjonen. Jeg begynte å heller gi han en klem, positiv oppmerksomhet og mer spillerom, og det var bra for oss begge  

Anonymkode: df0d3...629

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er faktisk et poeng. 

Vi snakker rnye om at vold mot barn er ugreit. Ett klaps er ett for mye. Jeg er ikke uenig - så det er sagt. Men! Et stort men!

Det å jevnlig, ukentlig, daglig bli kalt en umulig unge, bli brølt til for småtterier, få husarrest for å ha glemt smøret på benken, få vite at man ikke duger, ikke er bra nok, ikke kan leve opp til foreldrenes standard, bli nedsnakket og aldri få ros - det er faktisk mer skadelig enn to-tre klaps/knips/omganger med ris i løpet av oppveksten dersom man ellers blir roset, sett, oppmuntret og får kjærlighet. 

La oss snakke like mye om de negative konsekvensene av dårlig emosjonell omsorg, som om konsekvensene av oppdragervold! Begge deler kan faktisk i ytterste konsekvens føre til død - ved drap eller selvmord. 

Ingen er perfekte foreldre, alle har områder eller episoder de kunne håndtert bedre (og dere som aldri har klapset eller brølt, hvis dere tenker etter så er det garantert ganger dere kunne lyttet bedre, støttet bedre, vist mer forståelse for noe), la oss støtte hverandre i å være gode nok foreldre. Det er ikke det ene klapset, den ene negative kommentaren, den ene avvisningen, den glemte lua eller den for tykke brødskiva som skaper omsorgssvikt. Det er den manglende evnen til å se at man gjør feil og den manglende evnen til å be om hjelp til å gjøre ting annerledes. 

La oss være åpne for å drite oss ut en gang eller to - og la oss melde fra når vi ser at familier trenger hjelp til å få andre verktøy enn vold og trusler i barneoppdragelsen!

Anonymkode: ce9ee...abb

Spot on! Du skrev akkurat det jeg tenkte, og da blir litt lugging og kniping rene bagatellene i forhold. Hvis jeg skulle gått til en psykolog så hadde jeg nok ikke nevnt den fysiske straffen, den var så lite skadelig at jeg ikke ville brukt opp korte timer på noe så ubetydelig. 

Anonymkode: e02b9...b4b

[AnonymBruker]

Jeg ble slått, lugget og ristet som barn. Ble også ropt og skreket til og det har blitt sagt mange harde ord. Husker jeg tok igjen en gang da jeg var 14-15 og ga mamma store blåmerker på armene. Da våget hun å konfrontere meg med det. Jeg blir faktisk fremdeles sjokket den dag i dag nå når jeg skriver om det, for hun burde ha skam nok til å innse at det var en direkte konsekvens av sine egne handlinger. Min søster ble aldri slått. 

Hun forklarer/unnskylder seg med at hun selv ble slått som barn og lærte det mønsteret. Og jeg var nok en "vanskelig" unge. Hun mener jeg med vilje strakk henne til hun eksploderte. Jeg mener jeg bare protesterte mot en følelse av dyp urettferdighet over overreaksjonen hennes. Men det var ofte hett i heimen. Vi har et godt forhold i dag og har snakket mye om fortiden. Jeg har vært for ettergivende og orker ikke konfrontere henne og det vil nok alltid sette en demper for forholdet likevel. Men hun er veldig tydelig på at hun har dårlig samvittighet og bebreider seg selv. Det har alltid vært veldig mye kjærlighet, ros, klemmer og gode ord også, og hadde det ikke vært for det hadde jeg nok følt meg mishandlet. Det gjør jeg ikke nå. 

Jeg er faktisk mest skuffet over min far som lot det gå for langt før han brøt inn så mange ganger. Han er så rolig og sindig og ville aldri brukt vold. Han burde ikke akseptert at hun slo sin datter. 

Jeg har nok blitt konfliktsky overfor dem som følge av dette. Mamma er fremdeles veldig hissig, og selv om hun ikke slår mer så kan hun si så mye stygt og jeg orker ikke sinnet hennes. 

Drt jeg er mest redd for i hele verden er å fortsette "arven" ved å slå mine barn. Heldigvis er jeg mye mindre hissig enn henne. Og det er nok også dette som gjør at jeg kan si vi har et godt forhold.

Anonymkode: 3a1f0...feb

[AnonymBruker]

På 19.9.2017 den 20.23, CaramelDevil skrev:

Nei. Men jeg har smikket de lett på fingrene ved gjentakende å røre det de vet ikke er lov, samt bært de bort fra en situasjon med makt om de har vært helt krakilsk. Men å slå, rise og annen vold mot barn er ikke greit. 

Jeg skjønner at man lett kan miste beherskelsen og klappe til sitt barn en gang uten at det skal ropes på barnevern. Barn tåler ekstremt mye, men ikke psykisk vold og trusler. Det burde overhode ikke forekomme, og skader veldig.

Her taler du jo mot deg selv: det er greit å slå, fordi det bare er et smikk på fingrene. 

Nei! Skam deg! Det er ikke under noen omstendigheter ok å slå barn. Du ville blitt meldt tii barnevernet om jeg så deg!

Har du blitt smikket på hendene selv som barn, siden du synes det er en ok barneoppdragelse?

Anonymkode: 3d309...0a3