Hvor mye åpner du deg til nye venner?

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er veldig vanskelig å inngå nye vennskap, jeg har ingen problemer med å få dem men store problemer med å holde liv i dem. Pleier å syntes det er ubehagelig når noen deler mye privat om livet deres for da tenker jeg de forventer jeg også skal dele noe privat. Det greier jeg ikke siden jeg har brent meg på venner som viste seg å ikke fortjene min tillitt før. 

Jeg greier ikke dele erfaringer om meg selv, eller ting om andres liv for å drøfte eller sammenligne så jeg har lite å prate om utenom dønn seriøse temaer som krig og politikk og det gidder man jo ikke sitte p snakke om i timesvis. 

Hvor mye deler du og åpner deg til nye venner? Er det lettere med venner ingen andre i kretsen din kjenner, eller klarer du det godt med venners bekjente som du blir venn med også? 

Hvor går grensen for det du holder for deg selv, og det du snakker om for å bonde i et nytt vennskap? 

Anonymkode: 530f6...25c

[AnonymBruker]

Jeg deler det jeg vil dele, det som føles naturlig i situasjonen. Enkelte mennesker er som åpne bøker, og vil gjerne brette ut sjelen i løpet av de første samtalene. Men det betyr ikke at du er nødt til å være like åpen i møte med dem. 

Jeg har en del venninner som er sånn, de forteller alt, men jeg har "holdt liv i" vennskapene ved å lytte og være tilstede for dem, og så etter en stund, om jeg stoler på dem og har kommet nær dem, så velger jeg å dele mer om meg selv. 

Det er ikke forventet i et vennskap at du skal utlevere absolutt alle detaljer i din livshistorie. Man kan dele litt, men ikke alt. Jeg sier feks "jeg har hatt noen problematiske som ikke fungerte", uten at jeg trenger å gå i detalj om disse forholdene. Om de spør så sier jeg feks "det er litt sårt å snakke om". Og så forteller jeg kanskje mer etter hvert.

Det sosiale spillet er å gi og ta, men det gjelder å holde "gi'ett" innenfor noe man er komfortabel med. 

Anonymkode: 7dbaa...ed2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes det er veldig vanskelig å inngå nye vennskap, jeg har ingen problemer med å få dem men store problemer med å holde liv i dem. Pleier å syntes det er ubehagelig når noen deler mye privat om livet deres for da tenker jeg de forventer jeg også skal dele noe privat. Det greier jeg ikke siden jeg har brent meg på venner som viste seg å ikke fortjene min tillitt før. 

Jeg greier ikke dele erfaringer om meg selv, eller ting om andres liv for å drøfte eller sammenligne så jeg har lite å prate om utenom dønn seriøse temaer som krig og politikk og det gidder man jo ikke sitte p snakke om i timesvis. 

Hvor mye deler du og åpner deg til nye venner? Er det lettere med venner ingen andre i kretsen din kjenner, eller klarer du det godt med venners bekjente som du blir venn med også? 

Hvor går grensen for det du holder for deg selv, og det du snakker om for å bonde i et nytt vennskap? 

Anonymkode: 530f6...25c

Jeg forteller ingenting jeg. Jeg burde nok være mye mer åpen. 

Anonymkode: c2e85...27d

[AnonymBruker]

Jeg har blitt mye mer skeptisk og tenker mer over hva jeg deler og ikke. Til gamle venner så trenger jeg ikke tenke sånn fordi de kjenner man og det er veldig deilig å slippe og vokte ordene sine. Men noen nye vennskap har overrasket meg over tid og det er jeg veldig glad for.  Det finnes faktisk gode mennesker der ute. 

Det er nok den indikatoren som gir best uttelling for å bli best kjent med mennesket bak i et vennskap, nettopp -tid. Alle gode og dårlige sider belyses over tid og slik finner man ut om dette er noe å bygge videre på. 

Anonymkode: d1527...5a9

[AnonymBruker]

jeg deler nok mer enn hva som er vanlig. fordi jeg er lei av alt skal være så hysj og tabu og de fleste gangene ender det med at den andre åpner seg mye mer og vi får et tettere vennskap. tåler de ikke at jeg kan si at jeg har angst eller at jeg har hatt en uvanlig oppvekst passer vi ikke som venner likevel.

Anonymkode: ae5c7...858

[AnonymBruker]

Jeg har mistet mange venner fordi de har krevd at jeg skal fortelle om ting jeg ikke vil snakke om.

Det startet med at en venninne venninne ville at jeg skulle fortelle detaljer om sykdommen min.  Jeg kan godt fortelle at jeg har en sydom, at den påvirker hverdagen min i stor grad, og i generelle trekk fortelle hva den går ut på, men detaljene er private.
Men hun insisterte, og sa at hvis jeg ikke delte det med henne var det et tegn på at jeg ikke hadde tillit til henne, og da var vennskapet over.

Jeg var redd for å miste henne som venn, og svarte på spørsmålene hennes mens tårene rant.  Etterpå sa hun at hun følte at vi hadde kommet nærmere hverandre, og at vi hadde fått et bedre vennskap, mens jeg følte ikke det samme, jeg følte meg bare ydmyket. 

Det ironiske er at mens hun var den som truet med å bryte vennskapet hvis jeg ikke snakket om det, var det jeg som til slutt avsluttet vennskapet.
Som jeg sa, jeg følte meg ydmyket, og jeg klarte ikke se henne i øynene lenger.

Denne episoden, samt noen andre episoder der jeg har opplevd at private ting jeg har delt har blitt brukt i mot meg, har ført til at jeg har blitt veldig privat. Det har ført til at jeg har mistet flere vennskap, men det får så være.
Jeg vil ikke bli presset til å fortelle ting jeg ikke er komfortabel med å fortelle, for da ryker vennskapet uansett.
 

Anonymkode: e2073...8bc

[Gjest O.G.]

Pr i dag forteller jeg lite pga ting og tang som har foregått er det kun jeg selv som kan ta tak i, ergo det er liten vist i å snakke med andre om det siden de ikke kan gjøre noe med det uansett. 

[AnonymBruker]

Jeg har to gode venninner som virkelig vet omtrent alt som er verd å vite om meg.. Begge disse har jeg kjent i mange år. Nye venninner jeg har møtt de siste årene er det litt forskjell på. Hun ene blir en mer perifer venninne, så henne forteller jeg svært lite om private og vanskelige ting og unnlater detaljer i det jeg forteller. Ellers har jeg nylig blitt kjent med to nye hyggelige damer. Den ene er svært åpen om ting hun har opplevd i livet, og jeg åpner meg mye mer for henne - også fordi vi har opplevd en del lignende ting i fortiden. Hun andre er også veldig grei, men litt mer lukket personlighetstype. Kan diskutere mye med henne, men holder veldig igjen på private ting når jeg snakker med henne.

Generelt kan jeg vel si at jeg er utadvendt, men også veldig privat i forhold til hva jeg deler med andre. Noen åpner jeg meg for ganske tidlig hvis jeg merker at vi har mye til felles, andre kan jeg åpne meg for etter hvert som jeg blir godt kjent med de og får god tillitt. Atter andre igjen blir bare mer perifere venninner, og de forteller jeg fint lite og ingenting om mine mest private anliggender. Så lenge jeg selv kan porsjonere ut hvor mye ulike mennesker skal vite om meg så synes jeg det fungerer bra slik.

Anonymkode: 5547f...3c9

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har mistet mange venner fordi de har krevd at jeg skal fortelle om ting jeg ikke vil snakke om.

Det startet med at en venninne venninne ville at jeg skulle fortelle detaljer om sykdommen min.  Jeg kan godt fortelle at jeg har en sydom, at den påvirker hverdagen min i stor grad, og i generelle trekk fortelle hva den går ut på, men detaljene er private. Men hun insisterte, og sa at hvis jeg ikke delte det med henne var det et tegn på at jeg ikke hadde tillit til henne, og da var vennskapet over.
 

Anonymkode: e2073...8bc

Jeg hadde også en slik venn. En barndomsvenninne hevdet jeg ikke var venninnen hennes om jeg ikke fortalte henne om jeg fortsatt var jomfru eller ei. Hun gravde og gravde, og sa at det var heeeelt greit om jeg ventet til ekteskapet (noe jeg ikke gjorde - jeg hadde bare ikke møtt noen enda). Hun selv øste ut informasjon om de 30+ mennene hun i en alder av 21 hadde hatt sex med, og ble da fornærmet da jeg ikke ville fortelle noe tilbake. Ikke snakket med henne på årevis nå, og det er jeg glad for. 

Anonymkode: b34fc...772

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mistet mange venner fordi de har krevd at jeg skal fortelle om ting jeg ikke vil snakke om.

Det startet med at en venninne venninne ville at jeg skulle fortelle detaljer om sykdommen min.  Jeg kan godt fortelle at jeg har en sydom, at den påvirker hverdagen min i stor grad, og i generelle trekk fortelle hva den går ut på, men detaljene er private.
Men hun insisterte, og sa at hvis jeg ikke delte det med henne var det et tegn på at jeg ikke hadde tillit til henne, og da var vennskapet over.

Jeg var redd for å miste henne som venn, og svarte på spørsmålene hennes mens tårene rant.  Etterpå sa hun at hun følte at vi hadde kommet nærmere hverandre, og at vi hadde fått et bedre vennskap, mens jeg følte ikke det samme, jeg følte meg bare ydmyket. 

Det ironiske er at mens hun var den som truet med å bryte vennskapet hvis jeg ikke snakket om det, var det jeg som til slutt avsluttet vennskapet.
Som jeg sa, jeg følte meg ydmyket, og jeg klarte ikke se henne i øynene lenger.

Denne episoden, samt noen andre episoder der jeg har opplevd at private ting jeg har delt har blitt brukt i mot meg, har ført til at jeg har blitt veldig privat. Det har ført til at jeg har mistet flere vennskap, men det får så være.
Jeg vil ikke bli presset til å fortelle ting jeg ikke er komfortabel med å fortelle, for da ryker vennskapet uansett.
 

Anonymkode: e2073...8bc

Det der er jo bare helt jævlig slemt!! :o 

Anonymkode: ae5c7...858