Hvordan straffe små barn ?

[Gjest Anonymous]

Jeg lurer litt på hvordan en forelder kan konsekvent omtale sitt eget barn som "det"? For meg hørest det da ut som om trådstarter mest er ute etter å kverulere, ikke beskytte barnas rettigheter. Hvorfor ikke "h*n" som så mange skriver?

[Annie]

Lett å si det Melk! Menn står ufattelig svakt i forhold til det norske rettssystemet når det gjelder å overta omsorgen for barn. Da skal moren utøve fysisk vold mot barna eller andre ting som gjør ikke gjør henne i stand til å ha barna.

Det hjelper ikke om faren kan bevise at han er en "grei" kar, han må nærmest være overmenneske og kjenne sakkyndige PLUSS dommeren for å få omsorgen. Trist men sant. Derfor orker ikke menn å gå gjennom rettsapparatet. Det koster for det første MASSE penger og de er tapt om man ikke får omsorgen. Man må i tillegg svelge mange kameler i forhold til exen (vise at man ikke bærer nag osv.), det er psykisk slitsomt og man går hele tiden og veksler mellom håp og fortvilelse.

Bl.a derfor går ikke menn til sak!

[Gjest Melk]

Lett å si det Melk! Menn står ufattelig svakt i forhold til det norske rettssystemet når det gjelder å overta omsorgen for barn. Da skal moren utøve fysisk vold mot barna eller andre ting som gjør ikke gjør henne  i stand til å ha barna.  

Det hjelper ikke om faren kan bevise at han er en "grei" kar, han må nærmest være overmenneske og kjenne sakkyndige PLUSS dommeren for å få omsorgen. Trist men sant. Derfor orker ikke menn å gå gjennom rettsapparatet. Det koster for det første MASSE penger og de er tapt om man ikke får omsorgen. Man må i tillegg svelge mange kameler i forhold til exen (vise at man ikke bærer nag osv.), det er psykisk slitsomt og man går hele tiden og veksler mellom håp og fortvilelse.

Bl.a derfor går ikke menn til sak!

Som sagt: i lagmannsretten får menn omsorgen i ca 50 % av sakene.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/ar...ticle852982.ece

En undersøkelse foretatt av Kristin Skjørten av barnefordelingssaker som har vært avgjort i lagmannsretten, viser at domstolen i nesten 50 prosent av sakene gir far daglig omsorg. Vi har dermed ingen indikasjoner på at mor har noe fortrinn i barnefordelingssaker.

Det var ment som en oppmuntrende kommentar.

[Gjest alisia ikke innlogget]

Jeg har tidligere fortalt om barna som fra tid til annen har rømt over til meg pga "litt hardhendt avstraffelse".

Nå kan det virke som om slik straff ikke har skjedd på flere uker. Derimot finnes det tydligvis andre straffemetoder som barna ikke aksepterer.

Barn lever i sin verden på godt og vondt. Dette betyr at de fra tid til annen gjør gale ting som de bør stå til rette for, avhengig av alder.

I går skjedde det igjen en mindre hendelse hvor det ene barnet, som er godt under 12 år, rømte fra moren kl. 21.30 om kvelden tiltross for at det er veldig mørkeredd. Og det tok igjen veien over til meg. Desverre var jeg ikke hjemme og barnet retunerte heldigvis til moren senere.  

Slik jeg forstod hendelsen var saken i utgangspunktet en bagatell hvor barnet hadde nektet å bære noen poser et lite stykke. Straffen var at mor klappet til barnet over armen (iflg moren).

I dag har det skjedd nye småting som har gjort moren sinnt. Enhver forelder kan bli det fra tid til annen så jeg ser ikke noe galt i det.

Men denne gangen fant barnet ut at det skulle ringe til meg først (før det evt stakk av igjen). Heller ikke i dag var jeg hjemme så vi ble sittende å prate litt på mobiltelefonen. Dette oppdaget moren som nå mener at jeg undergraver hennes straffemetoder, noe jeg selv mener jeg ikke gjør etersom jeg fortalte barnet at det måtte forholde seg til de reglene moren setter opp.

Problemet er imidlertid at hun igjen har begynt å ta fra dem ukepengene. Denne gangen for å ha gjort noe galt. Sikkert akseptabelt. Men så 10 minutter senere tar hun fra barnet enda en ukelønn fordi barnet ringte til meg.

Er det ikke litt strengt å frata barnet ukepenger på en slikt grunnlag ?

For en tid tilbake fratok hun dem ukepengene hvis de kom bort til meg på fritida (ettermiddagen). Dengangen ble det en mindre konflikt mellom mor og meg pga dette.

Før det igjen gjemte hun den bærbare hjemmetelefonen slik at barna ikke skulle få ringe om det skjedde noe.

Det virker altså som at enhver kontakt mellom barna og barnas far skal straffes med å ta fra dem ukelønna.

På den ene siden vet jeg at jeg ikke bør reagere ovenfor moren som stadig truer med å ta barna å flytte langt "om jeg legger meg opp i hennes tid med barna". På den andre siden har jeg også et ansvar å ivareta, men vil nødig fremprovosere ytterligere konflikt som ofte går utover barna og deres forhold til meg som far.

Hvordan bør jeg håndtere en slik sak ?

Bør jeg legge på umiddelbart om barnet ringer (det er jo barnet som mister ukelønna) om vi snakker sammen?

Bør jeg sette barnet i bilen, kjøre det hjem med en gang (om barnet kommer til meg om kvelden) og late som ingenting (da jeg skulle kjøre barnet hjem fra noen aktiviteter på skolen for noen uker siden nektet det å gå ut, ropte og skrek og holdt seg fast i setet slik at jeg måtte bruke makt for å få det hjem).

Eller bør jeg la det være hos meg, selv om det medfører at det mister ukepengene om mor og jeg begynner å krangle. (Hvis jeg gjør det siste risikerer jeg at mor tar barna å flytter.)

Åpen for forslag.

Far til 2

Barn bør ikke straffes i den forstand, men de bør få naturlige konsekvenser i forhold til noe de har gjort. At moren opptrer slik er direkte ondskapsfull. Jeg vil anbefale deg å gå til familie vernkontoret, for å se om konfliktene kan løses der. Stakkars barn, de blir jo truet.

[Gjest gjest1]

er mora til ugene helt låst, sånn at dere ikke kan samarbeide? For om det lar seg gjøre er det jo et sted å begynne med å ha samme regler. Bli enige og møtes på midten.. Bare en tanke fra meg..

Tenkte ikke at du kunne søke foreldre rette på grunnlag av dette her, men da andre tingene du har fortalt om.. Finnes det f.eks folk som kan bevitne ting som har hent? hva med trusler om å flytte? Synes bare det ikke høres bra ut for ungene sin del. (hvor gammle er de?)

[Gjest Anonymous]

Jeg lurer litt på hvordan en forelder kan konsekvent omtale sitt eget barn som "det"? For meg hørest det da ut som om trådstarter mest er ute etter å kverulere' date=' ikke beskytte barnas rettigheter. Hvorfor ikke "h*n" som så mange skriver?[/quote']

Makan, henge seg opp i det!! Denne pappaen vil være så anonym som mulig, og ønsker ikke å avsløre hvilket kjønn barnet har, da er det da vel helt naturlig å skrive det ?!? For du vet vel at substantivet barn er intetkjønn??

H*n "som så mange skriver" - hvorfor skulle det være så mye smartere og bedre?

Du er ikke sann...

[Far til 2]

Jeg lurer litt på hvordan en forelder kan konsekvent omtale sitt eget barn som "det"? For meg hørest det da ut som om trådstarter mest er ute etter å kverulere' date=' ikke beskytte barnas rettigheter. Hvorfor ikke "h*n" som så mange skriver?[/quote']

Jeg skal passe på å bruke h*n fremover.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Heldig er han som får noen til å forsvare seg. ...Dette er ofte blitt bemerket til andre, ingen har forsvart de.

[Gjest Anonymous]

Som sagt: i lagmannsretten får menn omsorgen i ca 50 % av sakene.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/ar...ticle852982.ece

Det var ment som en oppmuntrende kommentar.

Noen som har de samme tallene for utfall i by-og herredsretten? Jeg vil jo tro at ikke alle sakene havner i lagmannsretten, og at om far eller mor taper i første instans så tør de ikke gå videre med det.

[Gjest Anonymous]

Jøss, hva er det du er så sår for?? Ingen som forsvarer deg, dakal?

Tror ikke far til 2 trenger noen til å forsvare seg, han virker talefør nok selv.

Er dette med å omtale et barn som "det" noe som "ofte er blitt bemerket til andre"?? Hvorfor i huleste skal man bemerke at noen bruker "det" om et barn, DET ER DA FOR SVINGENDE HELT NORMALT!!! Har du noen gang lest et barns legejournal, f.eks.? Prøver du å antyde at dersom jeg omtaler barnet mitt som "det", så mener jeg at det er en ting eller noe???

[Gjest Anonymous]

Tror ikke far til 2 trenger noen til å forsvare seg, han virker talefør nok selv.

Det er blitt gjort, uansett om han trengte det eller ei!

[Gjest lilletroll]

Det kan jo være at mor er lei av at hver gang hun setter foten ned og er streng, så løper/ringer barna til deg for trøst? Sånn at hun blir den slemme, strenge mamman med regler og forbud mens du blir den milde, gode trøsteren.

Det virker jo som dere har ganske ulikt syn på oppdragelse, så kanskje du burde tatt opp dette med henne? Spør henne hva hun vil du skal gjøre når barna rømmer til deg pga konflikter hjemme.  

Jeg ville IKKE likt om mine barn rømte hver gang vi hadde konflikt, og jeg syns absolutt du skal kjøre de hjem når de gjør det!

Skriver under her jeg!!

[Rigmor]

tror jeg vil råde deg til å ta kontakt med familieværnkontoret ....der kan du diskutere alle forhold med en profesjonell person, som kan også kan hjelpe deg med å komunisere med moren...veldig greit med en person som kun taler BARNAS sak....i en sånn diskusjon

[Rigmor]

det er viktig å huske at en som voksen har respekt for den andre foreldrens avgjørelser å.....om en setter barna opp mot den andre av foreldrene....oppnår en jo kun at barna blir utrygge

[Far til 2]

Det kan jo være at mor er lei av at hver gang hun setter foten ned og er streng, så løper/ringer barna til deg for trøst? Sånn at hun blir den slemme, strenge mamman med regler og forbud mens du blir den milde, gode trøsteren.

Det virker jo som dere har ganske ulikt syn på oppdragelse, så kanskje du burde tatt opp dette med henne? Spør henne hva hun vil du skal gjøre når barna rømmer til deg pga konflikter hjemme.

Jeg ville IKKE likt om mine barn rømte hver gang vi hadde konflikt, og jeg syns absolutt du skal kjøre de hjem når de gjør det!

Å kjøre barna hjem er er greit alternativ i mange tilfeller. Men hva om de da igjen blir fysisk straffet for det som har skjedd ? Å kjøre barna hjem samtidig som jeg antar at dette medfører at de får juling og blir slått må det nesten regnes som delaktig i barnemishandling. Det må vel kunne sammeliknes med de tilfellene vi leser om her inne hvor bostedsforelder nekter barnet å besøke besøksforelder pga omsorgssvikt (f.eks. narkotika eller alkoholproblem som går utover barna).

Og når de ringer kan jeg ikke hente dem ettersom at det kan sammeliknes med kidnapping.

Det har tidligere vært situasjoner hvor barna har ringt og hysterisk bedt om hjelp. Jeg har da reist bort, men moren og hennes samboer har nektet å lukke opp.

Barnervernet har som tidligere nevnt ikke tatt så mye som en tlf bort til moren, sansynlig fordi jeg regnes som part i saken (tiltross for at jeg har skrevet at det ikke har vært aktuelt med omsorgsovertagelse på det stadiet).

Når det er snakk om straff som f.eks. å frata barna ukepenger så synes jeg dette i hovedsak er en akseptabel måte. Uenigheten relaterer seg i hovedsak til når denne typen straff skal brukes. Det er noe jeg som oftest kan leve med uten å blande meg inn.

Men jeg synes det er strengt å ta fra dem ukepengene fordi de ringer til meg. Og jeg synes det er strengt når moren fratar barna ukepenger fordi de kommer bort til meg på ettermiddagen (vi bor bare noen hundre meter fra hverandre i luftlinje). Jeg har ALDRI blandet meg inn i morens straffemetoder utover at jeg har spurt hva som har skjedd (dvs spurt om årsaken).

Jeg er altså inneforstått med forskjellige regler. Jeg har selv langt strengere regler enn moren på enkelte områder. Men jeg behøver aldri å reagere med straff på det nivået moren gjør. Det er rett og slett unødvendig fordi barna vet så altfor godt hvor min grense går.

Kansje mitt spørsmål i hovedinnlegget skulle relatert seg mer til hvilke straffemetoder som er akseptable ved de enkelte anledninger. Men da kunne vi sansynligvis ha diskutert de forskjellige hendelsene og reaksjonene i flere år fremover :-) .

Far til 2

[CeeCee]

Far til 2....

Så lenge det ikke skjer noe straffbart hos den andre forelderen, så har ikke man ikke noe med det.

Du skrev i hovedinlegget at mor hadde "klappet til barnet på armen"? Det er mishandling/ fysisk avstraffelse. Det er en straffbar handling i Norge! ERGO: Du har noe med hva som skjer i hjemmet til mor...

Hilsen CeeCee.

[Far til 2]

Jeg har ikke lest svarene du har fått, men sitter igjen med et par spørsmål.

For det første: En sak har alltid to sider.

Du har selv valgt å få barn med denne damen, og jeg syns at i en rekke innlegg fremstiller du henne som den forelderen som gjør noe galt, og du gjør selv alt rett. Jeg tror rett og slett ikke noe på det.

Jeg lurer på hennes versjon av saken?

Og for det andre, er du bare snill og enkel mot barna og henne, eller er du en kverulant som aldri gir deg, og stikker kjepper i hjulene på henne og barna ved enhver anledning???

Hvis det er tilfelle (ikke det at du ville innrømmet noe sånt) så skjønner jeg mors reaksjon godt.

Du skriver nemlig så mange innlegg om det samme temaet, at jeg bare lurer litt.

En sak har ALTID to sider. Ihvertfall to oppfatninger av hva som har skjedd.

Jeg kan desverre ikke gi en beskrivelse for hvordan den andre parten oppfatter problemstillingen. Antar at det samme gjelder for andre problemstillinger som blir lagt frem i dette forumet.

Jeg har IKKE sagt at jeg gjør alt rett. Tvert i mot har jeg sagt at jeg også gjør feil. Hvis du har spesielle ønsker om bekreftelse på dette kan du sikkert søke tilbake på innlegg jeg har hatt tidligere.

Og det er riktig at jeg skriver mange innlegg om dette temaet. Kansje for å få ut litt frustrasjon. Men hvem vil ikke være frustrert når en blir truet med å miste mesteparten av kontakten med egne barn ?

Som far stiller jeg i utgangspunktet svakt som bostedsforelder. Dette er noe som er opplest og vedtatt tiltross for at lovens bokstav tilsier at foreldrene er likeverdige. Jeg har ingen tall tilgjengelig, men mye tilsier at far må gå til rettsak for å få den daglige omsorgen imotsetning til mødrene som ser på en slik rolle som en selvfølge. Utifra det skulle en tro at mødre er mye mer glad i egne barn enn det fedrene er. Det mener jeg er like feil som å si at foreldre fra den 3,dje verden er mindre glad i egne barn enn det foreldre fra vesten er.

Når det gjelder "å være kverulant og stikke kjepper i hjulene for mor" tror jeg ikke jeg er så ille som du insinuerer.

Etter samlivsbruddet valgte jeg å gi henne 100.000,- for hvert år vi hadde vært gift. I tillegg fikk hun flere tusen kroner hver eneste måned (skattefritt i tillegg til bidraget) for ikke å flytte langt bort slikhun truet med.

Jeg ble nektet å leke med ungene på en lekeplass i nærheten fordi "det aldri passet" tiltross vår skriftlige avtale. Jeg fikk ikke lov til å være trener for ungene tiltross for at jeg i utgangspunktet hadde en bra faglig bakgrunn. Jeg fikk ikke engang lov å kjøre barna på fritidsaktivitetene fordi moren mente de burde gå selv (de sluttet etterhvert fordi de var mørkeredde). Og de ble fratatt ukepengene om de besøkte meg på fritiden.

De ble nektet å snakke med meg på telefon ved at hun la hjemmetelfonen (en sånn bærbar) så høyt at barna ikke rakk opp om de stod på en stol. Jeg ble kritisert fordi jeg lot meg velge inn i styret og foreldreutvalget i barnehagen. Og jeg har ikke fått lov til å delta i foreldresamtalene som lærerene arrangerer (argumentet sak være at "jeg spør om så mye rart" med henvisning til tilsvarende møter i barnehagen).

Moren kom med anklager om at barna tok skade av samvær med meg (noe hun gråtende måtte tilstå var oppspinn da psykologen gjennomskuet dette ved noen møter senere).

Men jeg har mye støtte fra lokalmiljøet. Til og med ledere i barnehagen ga meg dårlig tilslørt støtte i konflikten som oppstod etter bruddet. Foreldrene til barnas klassekamerater/venninner kommer bort til meg pga historier de har hørt fra barna. Naboer har sagt de vil stille i evt rettsak for meg. Det samme har HENNES arbeidskolleger gjort.

Men jeg har valgt en linje for å skape minst mulig konflikt. Ikke det at jeg lykkes med dette til enhver anledning. Jeg kan også bli forbannet over ting som skjer med barna eller det jeg, i min subjektive verden, oppfatter som overgrep mot barnas rettigheter.

Og på tross av den kritiske holdningen jeg har til saker som er nevnt ovenfor eller tidligere, er jeg inneforstått med at moren har sider som jeg ikke kan matche. Ikke minst mht å involvere dem i de samme interessene som hun har (dvs bruk av fritid). Men dette gjør meg ikke til en dårlig far.

Barn burde hatt en selvskreven rett til samvær med begge foreldrene. Å frata dem dette kan få konsekvenser på et senere tidspunkt.

Jeg har delevis innsett at jeg ikke kan overta noen omsorg for barna nå. Og dette tiltross for deres sterke ønske om dette ved flere anledninger. Men jeg vil fremover forsøke å være tilstede for barna når de trenger meg. Moren har iflg barna lovt at de skal få flytte til meg når de blir 15 år. Da skal jeg også være her om de fortsatt har et slikt ønske.

Jeg er ikke noe unikum. Jeg er en helt vanlig pappa som er glad i barna og gjør mitt ytterste for å være tilstede når barna ønsker det. Hvorfor er det så vanskelig for enkelte mødre å forstå at også vi fedre ønsker samvær ?

Far til 2

[Annie]

Flott skrevet Far til 2. Jeg skjønner veldig godt at du vil ha like mye samvær med barna dine som moren vil. Jeg syns også det er feil at fedre stiller så svakt når det gjelder omsorg.

Jeg sitter kanskje i glasshus og kaster stein nå, jeg flyttet nemlig 19 mil med datteren vår. MEN jeg har hele tiden lagt til rette for at hun sakulle være like mye hos faren sin. Da hun gikk i barnehagen var hun 2 uker hos oss hver. Nå når hun går på skolen er hun 1 langhelg hos han en gang i mnd. Det var hans forslag forresten. Jeg tenkte at hun kunne være der 2 helger i mnd.

Det er jeg som kjører og henter henne. Og jeg kan med hånden på hjertet si at hadde han fått omsorgen/ gått inn for å få omsorgen, hadde jeg ikke klart å flytte. Sånn som det er pr i dag, fungerer det veldig bra for alle parter. Den nye samboeren til eksen er ingen god stemor, noe han også har innrømmet. Datteren vår lider ingen nød når hun er der, men hun gir heller ikke det ekstra som jeg syns man må når man har stebarn. Det er nok også noe av grunnen til at eksen ikke "ville" han henne mer enn som det er i dag.

[Gjest Anonymous]

Selv om mor er sint på ungene skal ikke det hindre i kontakt med faren,og jeg synes absolutt at far respekterer mor og sier ikke noe nedsettende om henne privat.

Han tar opp aktuelle saker og holder seg til fakta.

En annen hadde vel laget masse bråk og ikke tenk på konsekvenser i det hele tatt.

Synes denne faren har stor tålmodighet og absolutt ikke undergraver mor sin autoritet.

Så stå på,synes ikke du gjør noe galt jeg.

Ta imot barnet.

Om barnet kommer til deg så er det fordi du kan gi noe hun ikke kan og barnet trenger trygghet og forståelse.

[Gjest Gjest]

Jeg har tidligere fortalt om barna som fra tid til annen har rømt over til meg pga "litt hardhendt avstraffelse".

Nå kan det virke som om slik straff ikke har skjedd på flere uker. Derimot finnes det tydligvis andre straffemetoder som barna ikke aksepterer.

Barn lever i sin verden på godt og vondt. Dette betyr at de fra tid til annen gjør gale ting som de bør stå til rette for, avhengig av alder.

I går skjedde det igjen en mindre hendelse hvor det ene barnet, som er godt under 12 år, rømte fra moren kl. 21.30 om kvelden tiltross for at det er veldig mørkeredd. Og det tok igjen veien over til meg. Desverre var jeg ikke hjemme og barnet retunerte heldigvis til moren senere.

Slik jeg forstod hendelsen var saken i utgangspunktet en bagatell hvor barnet hadde nektet å bære noen poser et lite stykke. Straffen var at mor klappet til barnet over armen (iflg moren).

I dag har det skjedd nye småting som har gjort moren sinnt. Enhver forelder kan bli det fra tid til annen så jeg ser ikke noe galt i det.

Men denne gangen fant barnet ut at det skulle ringe til meg først (før det evt stakk av igjen). Heller ikke i dag var jeg hjemme så vi ble sittende å prate litt på mobiltelefonen. Dette oppdaget moren som nå mener at jeg undergraver hennes straffemetoder, noe jeg selv mener jeg ikke gjør etersom jeg fortalte barnet at det måtte forholde seg til de reglene moren setter opp.

Problemet er imidlertid at hun igjen har begynt å ta fra dem ukepengene. Denne gangen for å ha gjort noe galt. Sikkert akseptabelt. Men så 10 minutter senere tar hun fra barnet enda en ukelønn fordi barnet ringte til meg.

Er det ikke litt strengt å frata barnet ukepenger på en slikt grunnlag ?

For en tid tilbake fratok hun dem ukepengene hvis de kom bort til meg på fritida (ettermiddagen). Dengangen ble det en mindre konflikt mellom mor og meg pga dette.

Før det igjen gjemte hun den bærbare hjemmetelefonen slik at barna ikke skulle få ringe om det skjedde noe.

Det virker altså som at enhver kontakt mellom barna og barnas far skal straffes med å ta fra dem ukelønna.

På den ene siden vet jeg at jeg ikke bør reagere ovenfor moren som stadig truer med å ta barna å flytte langt "om jeg legger meg opp i hennes tid med barna". På den andre siden har jeg også et ansvar å ivareta, men vil nødig fremprovosere ytterligere konflikt som ofte går utover barna og deres forhold til meg som far.

Hvordan bør jeg håndtere en slik sak ?

Bør jeg legge på umiddelbart om barnet ringer (det er jo barnet som mister ukelønna) om vi snakker sammen?

Bør jeg sette barnet i bilen, kjøre det hjem med en gang (om barnet kommer til meg om kvelden) og late som ingenting (da jeg skulle kjøre barnet hjem fra noen aktiviteter på skolen for noen uker siden nektet det å gå ut, ropte og skrek og holdt seg fast i setet slik at jeg måtte bruke makt for å få det hjem).

Eller bør jeg la det være hos meg, selv om det medfører at det mister ukepengene om mor og jeg begynner å krangle. (Hvis jeg gjør det siste risikerer jeg at mor tar barna å flytter.)

Åpen for forslag.

Far til 2

←

Utrolig stygt gjort å henge ut ekskona på nettet