Når visste dere at tiden var inne for å prøve å få barn?

[Gjest kliip]

Jeg er i en situasjon i livet at jeg er gift, har hatt fast bosted i 5 år og vært gift i 2 år.

(Alder er 27 år)

Det vil si at jeg var de kriteriene jeg selv satte som måtte være innfridd før jeg skulle få barn.

Nå har jeg innfridd disse kriteriene og jeg er fortsatt like usikker. Vil jeg bli sikker noen gang?

Når og hva var det som gjorde at dere følte dere sikre på at nå er tiden for å prøve å få barn???

[Siam]

Det vil aldri passe helt perfekt uansett.

Så har man bestemt seg for at man vil ha barn og de fleste til ligger tilrette for å få barn, er det bare å kjøre på spør du meg.

Det er vel ingen grunn til å vente? Livet er ikke over selv om du har barn.

[Gjest Hulderjenta]

Hei!

Her kommer et lite svar i fra meg... Ikke sikkert du får svar på akkurat det du lurer på, men tankene mine kan jeg dele med deg...

Min kjære og jeg har begge alltid ønsket oss barn og vært enige om at barn skal vi ha en gang. Men barn har vært "langt de fremme et sted", liksom.

Høres kanskje patetisk ut på måten jeg sier det, men etter hvert våknet det noe i meg som gjorde at barn ikke lenger var noe i framtiden, men som jeg ønsket meg i nåtiden. Jeg kjente det inni meg at jeg var klar for å få barn.

Mannen brukte lenger tid på å venne seg til tanken, vel et år gikk det fra vi begynte å snakke om det til han også følte seg klar for det. Så da han var med på notene, sluttet vi med p-piller. Jeg var da 25, han 23. De ytre forutsetningene (som fast inntekt og et hjem) var til stede, og det viktigste av alt: vi lever i et stabilt og godt forhold hvor vi begge to ønsker oss barn og har mye å gi.

Man skal ikke få barn bare fordi alt er lagt til rette eller det er forventet av omverdenen, er min tanke - man må ønske det, selv om det selvasgt bør passe inn i livet også. Men hvis man bare bruker fornuften, så passer det vel egentlig aldri helt!

Og usikker? I begynnelsen var jeg fryktelig usikker! Selv om vi hadde tatt et valg. Men nå har vi prøvd fryktelig lenge uten klaff, så jeg har liksom vent meg til tanken på en liten, og lengselen bare vokser, og usikkerheten har bleknet. Jeg er fremdeles litt usikker innimellom, i den forstand at jeg tenker "hjelp - hva går vi til", og blir det helt sikkert i mye større grad den dagen det klaffer. Men vi som ikke har barn aner jo ikke hva vi går til, så det er klart vi har lov å være usikre! Det er nok sunt også, tror jeg. Å ikke være skråsikker.. Om ikke annet så er usikkerheten veldig vanlig!

Lykke til med valg om prøving/ikke prøving! :D

fra Huldra

[Grooo]

Lurer også på det samme. Alt ligger til rette for det her også, vi har vært gift i halvannet år, sammen i åtte og et halvt. Har kjøpt hus, jeg har fast jobb og det virker som om mannen får det snart også. Vi vil ha barn begge to. Han vil nå, jeg er litt mer usikker. Hvorfor vet jeg ikke riktig, men jeg klarer bare ikke helt å bestemme meg for at nå er jeg klar så jeg går fortsatt på pillene.

Vet jo at vi ville klart det fint, og vi har mange rundt oss som ønsker tanteunger og barnebarn og oldebarn det som er. Men liksom.. hm...

Derfor tenkte jeg at det å ta på meg oppgaven som moderator her inne på prøverforumet kanskje kunne gjøre utslag...

[Gjest Hulderjenta]

Derfor tenkte jeg at det å ta på meg oppgaven som moderator her inne på prøverforumet kanskje kunne gjøre utslag...

..sånn at du blir smittet av verpesyke?

[Grooo]

Hehe, jepps

Eller i alle fall finner ut mer om alle de tingene jeg lurer på.