Vanskelig familieforhold (langt)

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten møttes under studietiden i hovedstaden, men kommer begge fra et sted noen timer unna. Da vi flyttet hjem oppdaget jeg raskt at foreldrene hans ville være mye sammen med oss. Det var egentlig helt greit, de var hyggelige. Etter hvert som jeg ble kjent med dem viste det seg at den ene forelderen var litt spesiell. For eksempel ville vedkommende ha ekstremt mye oppmerksomhet og bekreftelse, og ingen andre fikk snakke med mindre det var for å svare denne personen eller rose vedkommende. Man kunne ikke være uenig i noe som ble sagt, ikke engang på en mild og forsiktig måte. Det var litt slitsomt og uvant, men jeg bestemte meg for å bare sitte pal og lytte og jatte med. Jeg var aldri uhøflig mot dem, jeg var opptatt av å gjøre et godt inntrykk. 

Men siden de ville være sammen med oss hele tiden måtte vi noen ganger si at vi ikke hadde tid. Vi hadde mye å gjøre med nye jobber og oppussing av ny leilighet. I tillegg jobbet samboeren min halvparten av tiden fra et kontor i Oslo og var mye borte, så det var en del å ta igjen på fritiden. Jeg la merke til at de virket skuffet hver gang vi måtte takke nei, men siden vi gjorde så godt vi kunne og fortsatt stort sett besøkte dem ukentlig og oftere, så tenkte jeg at det bare var innbilning. De ringte jo også mange ganger i uken og ville snakke en time av gangen, noe samboeren min stort sett alltid tok seg tid til. På det tidspunktet syntes jeg det var rart at de ikke hadde noen andre å være sammen med, men jeg har senere fått vite at de har blitt uvenner med slekt, venner og kollegaer. 

Plutselig en dag ville de snakke med samboeren min om noe viktig, han måtte komme ned til dem alene. De sa det måtte være min skyld at vi aldri var hos dem, for det var ikke sånn før. De hadde merket at jeg ikke likte dem. De skjønte at min egen familie var mer interessant, selv om vi nesten aldri var hos min familie. Det rakk vi jo ikke, og mine ble ikke skuffet hvis vi takket nei til invitasjoner. Derfor hadde vi prioritert hans foreldre. De mente at samboeren min hadde forandret seg, at de ikke kjente han igjen lenger. De var bekymret. Jeg kontrollerte han, og at han måtte våkne opp og se hva han gjorde mot sin egen familie. På samme tidspunkt hadde samboeren min begynt å irritere seg over den ene forelderens oppførsel, siden denne overkjørte og prøvde å manipulere han og alle andre, og lagde mye drama ut av lite. Samboeren min mente også at denne forelderen kuet den andre forelderen, og antageligvis alltid har gjort det. Derfor hadde han begynt å si fra når han var uenig, noe som ble svært dårlig mottatt og førte til komplett kaos i familien. Personlig tror jeg at han begynte å se foreldrene i et nytt lys da han ble voksen og flyttet tilbake til hjemstedet, de tror altså at jeg har ødelagt familien deres. 

Så kan man kanskje tenke at dette er noe familien må snakke om og rydde opp i. Men han har forsøkt å forklare seg for dem mange ganger nå, de forholder seg bare ikke til det han sier. Det er egentlig veldig merkelig å se på fra utsiden, og vanskelig å forklare. Jeg har faktisk redigert dette avsnittet i en halvtime nå. Men jeg gjør et siste forsøk: De har oppført seg veldig drøyt mot han mange ganger nå (vil ikke henge dem ut på nett og gå inn på detaljer i tilfelle de kan bli gjenkjent) og ber aldri om unnskyldning for noe, så de har fint klart å skyve han fra seg på egenhånd. Men de overser alt han sier når han prøver å forklare, og svarer på en helt merkelig "god dag, mann økseskaft"-måte. Det eneste som gjelder er at jeg har ødelagt familien deres, alt var så mye bedre før. Uansett hva han prøver å si om at "den gangen dere gjorde/sa sånn og sånn, så fikk det meg til å føle sånn og sånn", så svarer de ikke på det, men sier heller noe om hvor synd det er på dem. Det ser ut som de har lagd seg sin egen versjon av hva som har hendt mellom dem, og nekter å ta til seg hans versjon av saken siden informasjon fra den siden ikke passer inn i deres versjon. Jeg har aldri sett noen kommunisere på denne måten før, det er som om alt han prøver å si bare glir vekk i sanden. Derfor tok han til slutt avstand fra dem, han kom ingen vei og ble både fysisk og psykisk utslitt av all kranglingen. De sender masse stygge meldinger til han om hvor fæl han er mot dem som ikke vil møte dem. Uansett hva han opplever og går gjennom som de får høre om, så kan de skrive at de skjønner det er vanskelig, men de har det enda verre siden han ikke vil være sammen med dem. Det virker som om de prøver å spille på hans samvittighet for å få han tilbake, og de er aldri ydmyke eller unnskylder noe av de har gjort. I noen av meldingene virker de faktisk rett og slett litt gale, de sier så mye som man nesten ikke kan tro. 

Han er kjempesliten nå, og jeg synes innmari synd på han. Han er en veldig snill gutt av typen som vil gjøre alt han kan for å gjøre alle til lags. Han vil jo ikke kutte ut sin egen familie. Men hvis han skal være sammen med dem blir han nødt til å late som at alt er greit, for de vil aldri bli enige. Foreldrene er eksperter på å late som ingenting, og han mener selv at han kan få det til han også. Men siden de bare vil ha han tilbake og ikke meg, må han også akseptere at de alle sammen later som at jeg ikke finnes - jeg er ikke en del av familien og vil ikke bli invitert når de skal treffes. Han tror heller ikke det vil være nok å møte dem et par ganger i måneden for å få fred, de vil ha mye mer. Så han føler seg klemt mellom barken og veden, og jeg føler meg syk av hele situasjonen. Jeg har tidligere slitt med angst og depresjon, og dette får alt til å komme tilbake igjen. Jeg synes det er ubehagelig å være syndebukk, og det gjør vondt å se på at han har det så vondt. Det er også ekkelt at de snakker om dette til alle, og kjører forbi leiligheten vår for å se hva vi holder på med (vi bor i en blindvei, så ja, det er derfor de kjører forbi). Vi skulle egentlig prøve å starte en familie, men vi har utsatt det siden dette fører til så mye stress. Vi vil helst ikke flytte heller, pga. sykdom i familie og at jeg endelig har fått bygd opp en bedrift som er vanskelig å starte på nytt et annet sted. 

Hva ville du gjort i en slik situasjon? 

Anonymkode: bd334...31a

[Sunstone]

Først og fremst, du er ikke syndebukken her! Disse menneskene er oppriktig gale. Jeg ville vurdert og flytte til et annet sted så dere slipper og ha de så nært. Også håper jeg samboeren din har virkelig satt foten sin ned og sagt alt han mener? At han ikke aksepterer slik oppførsel. Tror ikke det funker og tråkke varsomt og fortelle disse menneskene hva man føler. Her må man gå hardt mot hardt og virkelig stå opp for seg selv og nekte slik oppførsel. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Sunstone skrev:

Først og fremst, du er ikke syndebukken her! Disse menneskene er oppriktig gale. Jeg ville vurdert og flytte til et annet sted så dere slipper og ha de så nært. Også håper jeg samboeren din har virkelig satt foten sin ned og sagt alt han mener? At han ikke aksepterer slik oppførsel. Tror ikke det funker og tråkke varsomt og fortelle disse menneskene hva man føler. Her må man gå hardt mot hardt og virkelig stå opp for seg selv og nekte slik oppførsel. 

Takk for svar! 

Ja, han har sagt alt han mener, mange ganger. De tar det ikke til seg, de vil ikke tro at han mener det. Han har også satt hardt mot hardt, da skriver de bare enda flere meldinger om hvor lite de kjenner han igjen og hvor fryktelig dårlig de blir behandlet. Det er faktisk verst når han setter hardt mot hardt, da blir det alltid veldig urolig etterpå siden de gjør mye for å gi han dårlig samvittighet. 

I kveld da jeg kom hjem fra jobb hadde han fått enda en melding, en lang en. Det var ingen av anklagelsene der som hadde rot i virkeligheten, og ingen ydmykhet. Bare "stakkars oss, nå må du skjerpe deg". Men det er jo han det er synd på. 

Ts 

Anonymkode: bd334...31a

[Gjest noe tilfeldig]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! 

Ja, han har sagt alt han mener, mange ganger. De tar det ikke til seg, de vil ikke tro at han mener det. Han har også satt hardt mot hardt, da skriver de bare enda flere meldinger om hvor lite de kjenner han igjen og hvor fryktelig dårlig de blir behandlet. Det er faktisk verst når han setter hardt mot hardt, da blir det alltid veldig urolig etterpå siden de gjør mye for å gi han dårlig samvittighet. 

I kveld da jeg kom hjem fra jobb hadde han fått enda en melding, en lang en. Det var ingen av anklagelsene der som hadde rot i virkeligheten, og ingen ydmykhet. Bare "stakkars oss, nå må du skjerpe deg". Men det er jo han det er synd på. 

Ts 

Anonymkode: bd334...31a

Dette er ikke foreldre, det er tyranner. 

Jeg kjenner til et lignende tilfelle, der endte det med brudd. Ikke utelukkende grunnet svigerfamilien, men de bidro nok på god vei til å ødelegge mye for den familien det gjaldt..

dette er destruktive familieforhold, og i stor scala. mannen din kan faktisk trenge mer "profesjonell" hjelp. 

I det tilfellet jeg kjenner til, hadde foreldrenes destruktive adferd bidratt til å gi barnet sitt (da voksen) endel negative handling og reaksjonsmønster. Disse ble ikke tydelig før lengre ut i forholdet med vedkommendes partner. 

Ved enhver anledning hvor "barnet" deres var noe irritert, uenig eller hva det skulle være, med sin partner, benyttet foreldrene anledningen til å kaste ved på bålet. 

Mannen din må forstå hvor ille dette er. Det er ikke "kjærlighet". Det er rein og skjær egoisme. 

Det er naturlig at voksne barn stifter sin egen familie og dermed tar mindre kontakt med mor og far. De burde være glade på hans vegne. Og forstå at konstant kjefting ikke bidrar til å skape nærhet men distanse mellom dere og dem. 

Mannen din må forstå at dette vil neppe bli bedre, han har nok levd med det hele sitt liv men er først nå mer bevisst på alvoret fordi han befinner seg i en situasjon hvor han faktisk har distansert seg litt fra dem, og nå ser han adferden deres mer tydelig. Men dette er garantert mønster helt tilbake fra barndommen hans, hvor lojalitet, eller misforstått lojalitet, har vært en klar maktbruk av hans foreldre, spesielt den dominante av dem. 

Du og mannen din må sette klare regler og grenser for disse foreldrene. 

Får dere barn sammen, kjøper felles bolig, krangler og kanskje er uvenner; de vil garantert legge seg borti alt.

Og om det skulle være noe tvil; nei, du er ikke problemet. Hadde dere flyttet inn til dem og du hadde fungert som lydig slave 24/7 hadde de fortsatt funnet noe å "ta" deg for. Du er en konkurrent, de vil ha "gutten sin" for segselv. Sånn vil de mest sannsynlig alltid være. Og igjen; Dette er ikke kjærlighet.

Det er narsissisme og egendyrking. 

Lykke til, dere vil trenge det  

Endret 6. september 2017 av noe tilfeldig

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Dette er ikke foreldre, det er tyranner. 

Jeg kjenner til et lignende tilfelle, der endte det med brudd. Ikke utelukkende grunnet svigerfamilien, men de bidro nok på god vei til å ødelegge mye for den familien det gjaldt..

dette er destruktive familieforhold, og i stor scala. mannen din kan faktisk trenge mer "profesjonell" hjelp. 

I det tilfellet jeg kjenner til, hadde foreldrenes destruktive adferd bidratt til å gi barnet sitt (da voksen) endel negative handling og reaksjonsmønster. Disse ble ikke tydelig før lengre ut i forholdet med vedkommendes partner. 

Ved enhver anledning hvor "barnet" deres var noe irritert, uenig eller hva det skulle være, med sin partner, benyttet foreldrene anledningen til å kaste ved på bålet. 

Mannen din må forstå hvor ille dette er. Det er ikke "kjærlighet". Det er rein og skjær egoisme. 

Det er naturlig at voksne barn stifter sin egen familie og dermed tar mindre kontakt med mor og far. De burde være glade på hans vegne. Og forstå at konstant kjefting ikke bidrar til å skape nærhet men distanse mellom dere og dem. 

Mannen din må forstå at dette vil neppe bli bedre, han har nok levd med det hele sitt liv men er først nå mer bevisst på alvoret fordi han befinner seg i en situasjon hvor han faktisk har distansert seg litt fra dem, og nå ser han adferden deres mer tydelig. Men dette er garantert mønster helt tilbake fra barndommen hans, hvor lojalitet, eller misforstått lojalitet, har vært en klar maktbruk av hans foreldre, spesielt den dominante av dem. 

Du og mannen din må sette klare regler og grenser for disse foreldrene. 

Får dere barn sammen, kjøper felles bolig, krangler og kanskje er uvenner; de vil garantert legge seg borti alt.

Og om det skulle være noe tvil; nei, du er ikke problemet. Hadde dere flyttet inn til dem og du hadde fungert som lydig slave 24/7 hadde de fortsatt funnet noe å "ta" deg for. Du er en konkurrent, de vil ha "gutten sin" for segselv. Sånn vil de mest sannsynlig alltid være. Og igjen; Dette er ikke kjærlighet.

Det er narsissisme og egendyrking. 

Lykke til, dere vil trenge det  

Tusen takk for langt svar. 

På en måte var det litt godt å høre at noe lignende har skjedd med noen andre, men det var veldig skummelt å høre at de gikk fra hverandre. Jeg tror du har rett i at jeg er en konkurrent og at de vil ha han for seg selv, det er akkurat sånn det føles. Det er fryktelig ubehagelig.

Kan du si litt mer om de negative mønstrene? 

Ts 

Anonymkode: bd334...31a

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for langt svar. 

På en måte var det litt godt å høre at noe lignende har skjedd med noen andre, men det var veldig skummelt å høre at de gikk fra hverandre. Jeg tror du har rett i at jeg er en konkurrent og at de vil ha han for seg selv, det er akkurat sånn det føles. Det er fryktelig ubehagelig.

Kan du si litt mer om de negative mønstrene? 

Ts 

Anonymkode: bd334...31a

I tilfellet jeg snakker om var "barnet" (nå da altså voksen) samme kjønn som den dominante foreldren. Dermed kopierte nok vedkommende ubevisst endel type adferd, spesielt når nyforelskelsen var over og hverdagen kom. 

Disse foreldrene var ikke spesielt gode på kommuniksjon når det var uenighet mellom dem (den dominante bestemte jo bare) dette igjen gjorde jo at deres barn ikke hadde lært særlig mye om konflikthåndtering. Så ble "barnet" og partneren uenig, var det veldig vanskelig for partneren å få kjæresten til å samarbeide. Hen "slo seg fullstendig vrang", i ganske tilnærmet stil som den dominante foreldren brukte å gjøre.

"Barnet" opplevde jo også støtte og hengivenhet fra foreldrene, og når en hadde konflikter på hjemmebane var det godt med trøst og støtte hjemmefra. Det er jo forsåvidt ikke så unormalt; som nybakt mor har jeg selv kjørt gråtende hjem som en liten unge til min mor, og klaget over barnefar  men "normale" foreldre vil jo forsøke å gi litt motvekt, lyspunkt og bygge bro, (min mor trøstet og lyttet men forsøkte også å rasjonalisere situasjonen, og se problemet fra min mann sitt ståsted) - foreldrene til dette "barnet" gjorde jo det stikk motsatte; de kunne for det første være de som kom med små stikk og kommentarer om kjæresten til "barnet", for å skape et frø av usikkerhet/uro (slik dine "svigerforeldre" nå forsøker å gjøre med din mann, via å baksnakke deg) og igjen ikke gi barnet sitt noe motforestillinger eller rasjonelle tanker. Kun fyre opp med misnøye. Hen var jo kritisk til sine foreldre, men påvirkninga var så sterk, systematisk og over så lang tid, at spesielt når de var i sårbare og stressede situasjoner (småbarnstiden, økonomiske utfordringer osv) - sto hans foreldre der som "hjelpsomme engler" (avlastet med barna, ga dem penger) - hvor "prisen" egentlig var at de samtidig fikk satt dypere klør inn i "barnet" sitt og påvirke hen i en retning som passet dem. Hen så jo foreldrenes gode gjerninger, og dermed var vedkommende mer åpen for manipulasjon.

Dette foregikk over mange ÅR. 

Jeg tror at om dette paret hadde visst da det de vet idag hadde de satt klare grenser ikke bare til foreldrene men også seg selv; hva skal vi tillate oss å snakke om med dem? Hvor nære skal vi la dem komme? Bør vi bruke dem som støttespillere når vi selv sliter ?

Ærlig talt ville jeg sagt at dette er foreldre hvor dere aldri må vise svakhet. Aldri må de høre deg komme med en irritabel kommentar om at han "alltid er forsinka" eller "jobber seint". Aldri må han klage over om du kjefter mye eller er i dårlig humør. Alle "tegn til svakhet" er for slike foreldre en åpning for å komme inn, slippe til, og gradvis påvirke og ødelegge. 

Dere må skape en enorm emosjonell distanse til dem. Kanskje til og med nærmest en form for "falskhet" hvor dere gir inntrykk av å stå dem nære men vet dere to imellom nøyaktig hvordan landet ligger. Dere må avklare dette tidlig i forholdet og etterleve det.

Når de forsøker å manipulere eller skape splid må dere snakke om det og anerkjenne det. Dere vil lese tegnene over tid. 

Det høres kanskje ekstremt ut, men det er også ekstremt det du forteller. Den adferd de utviser er ikke normal. Derfor kan dere heller ikke forholde dere til dem som "normalt". 

Håper noe av dette kan være til hjelp  

 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

I tilfellet jeg snakker om var "barnet" (nå da altså voksen) samme kjønn som den dominante foreldren. Dermed kopierte nok vedkommende ubevisst endel type adferd, spesielt når nyforelskelsen var over og hverdagen kom. 

Disse foreldrene var ikke spesielt gode på kommuniksjon når det var uenighet mellom dem (den dominante bestemte jo bare) dette igjen gjorde jo at deres barn ikke hadde lært særlig mye om konflikthåndtering. Så ble "barnet" og partneren uenig, var det veldig vanskelig for partneren å få kjæresten til å samarbeide. Hen "slo seg fullstendig vrang", i ganske tilnærmet stil som den dominante foreldren brukte å gjøre.

"Barnet" opplevde jo også støtte og hengivenhet fra foreldrene, og når en hadde konflikter på hjemmebane var det godt med trøst og støtte hjemmefra. Det er jo forsåvidt ikke så unormalt; som nybakt mor har jeg selv kjørt gråtende hjem som en liten unge til min mor, og klaget over barnefar  men "normale" foreldre vil jo forsøke å gi litt motvekt, lyspunkt og bygge bro, (min mor trøstet og lyttet men forsøkte også å rasjonalisere situasjonen, og se problemet fra min mann sitt ståsted) - foreldrene til dette "barnet" gjorde jo det stikk motsatte; de kunne for det første være de som kom med små stikk og kommentarer om kjæresten til "barnet", for å skape et frø av usikkerhet/uro (slik dine "svigerforeldre" nå forsøker å gjøre med din mann, via å baksnakke deg) og igjen ikke gi barnet sitt noe motforestillinger eller rasjonelle tanker. Kun fyre opp med misnøye. Hen var jo kritisk til sine foreldre, men påvirkninga var så sterk, systematisk og over så lang tid, at spesielt når de var i sårbare og stressede situasjoner (småbarnstiden, økonomiske utfordringer osv) - sto hans foreldre der som "hjelpsomme engler" (avlastet med barna, ga dem penger) - hvor "prisen" egentlig var at de samtidig fikk satt dypere klør inn i "barnet" sitt og påvirke hen i en retning som passet dem. Hen så jo foreldrenes gode gjerninger, og dermed var vedkommende mer åpen for manipulasjon.

Dette foregikk over mange ÅR. 

Jeg tror at om dette paret hadde visst da det de vet idag hadde de satt klare grenser ikke bare til foreldrene men også seg selv; hva skal vi tillate oss å snakke om med dem? Hvor nære skal vi la dem komme? Bør vi bruke dem som støttespillere når vi selv sliter ?

Ærlig talt ville jeg sagt at dette er foreldre hvor dere aldri må vise svakhet. Aldri må de høre deg komme med en irritabel kommentar om at han "alltid er forsinka" eller "jobber seint". Aldri må han klage over om du kjefter mye eller er i dårlig humør. Alle "tegn til svakhet" er for slike foreldre en åpning for å komme inn, slippe til, og gradvis påvirke og ødelegge. 

Dere må skape en enorm emosjonell distanse til dem. Kanskje til og med nærmest en form for "falskhet" hvor dere gir inntrykk av å stå dem nære men vet dere to imellom nøyaktig hvordan landet ligger. Dere må avklare dette tidlig i forholdet og etterleve det.

Når de forsøker å manipulere eller skape splid må dere snakke om det og anerkjenne det. Dere vil lese tegnene over tid. 

Det høres kanskje ekstremt ut, men det er også ekstremt det du forteller. Den adferd de utviser er ikke normal. Derfor kan dere heller ikke forholde dere til dem som "normalt". 

Håper noe av dette kan være til hjelp  

 

Tusen takk for at du tok deg tid, det setter jeg pris på. Og takk for gode råd. 

Slik det er nå har han ingen kontakt med dem, det ble for slitsomt for han. Samtidig ser jeg at meldingene han får fra dem også sliter han ut. Så det er ikke godt å si hva som er best å gjøre, det er pest eller kolera. Hvis han begynner å treffe dem igjen blir det som sagt uten meg (siste avsnitt i første innlegg), foreldrene vil ikke ha meg med i den familien. Og jeg vil i alle fall IKKE trenge meg på når jeg vet de hater meg. Så det blir et merkelig familieforhold, resten av livet. 

Ts 

Anonymkode: bd334...31a

[BeautyBox]

Huff. Er det noe alternativ at han bytter nummer og at han rett og slett bryter all kontakt med dem?

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du tok deg tid, det setter jeg pris på. Og takk for gode råd. 

Slik det er nå har han ingen kontakt med dem, det ble for slitsomt for han. Samtidig ser jeg at meldingene han får fra dem også sliter han ut. Så det er ikke godt å si hva som er best å gjøre, det er pest eller kolera. Hvis han begynner å treffe dem igjen blir det som sagt uten meg (siste avsnitt i første innlegg), foreldrene vil ikke ha meg med i den familien. Og jeg vil i alle fall IKKE trenge meg på når jeg vet de hater meg. Så det blir et merkelig familieforhold, resten av livet. 

Ts 

Anonymkode: bd334...31a

Om mannen din har vært vant med å ha daglig kontakt med dem hele sitt liv, er det høyst usannsynlig at han nå bare vil kutte dem.

Om dere får barn vil de mest sannsynlig se barnebarna og være endel av den opplevelsen.

Jeg tror dere gjør klokt i å trekke dere unna en periode, men jeg ville anbefalt dere å lage en rasjonell strategi for hvordan dere ønsker å forholde dere til dem i fremtiden, fremfor å anta at dere skal unngå dem for resten av livet. Det er jo uansett høyst usannsynlig.. 

Jeg tror også du må forstå at dette kan utgjøre en sorgprosess for din mann. Han innser jo mer tydelig nå at de flotte foreldrene hans kankje ikke var sånn som han trodde. Og han liker jo ikke å vite at de "lider".. (som du sier så tærer det på han) 

Han vil nok trenge foreldrene sine, noe han må få lov til. Du skal ikke finne deg i å bli behandlet dårlig eller baksnakket. Men forsøk også å ha empati med mannen din, og la han slippe mest mulig "drag" mellom deg og dem.. selv om det kan være veldig vanskelig også for deg.. 

[Gjest Mass]

Alle andre sine "feil" og "mangler" skal man altså se, men ikke sine egne. 

Jeg blir nesten litt fascinert av tålmodigheten til deg og din samboer, for jeg hadde nok selv bare holdt det ut i noen mnd før jeg hadde kjørt hardt mot hardt.

Her tror jeg ikke at snikk snakk som "når du gjør sånn, så føler jeg slik.." og etc vil fungere. Kanskje dere (din samboer) må prøve å gå ganske bestemt inn i kommunikasjonen med dem, kverke ethvert forsøk på avbrytelser og bare si nøyaktig hva han tenker, mener og forventer heretter og deretter gå tilbake til sitt, mens de får kjenne litt på det som ble sagt. 

Bevisstgjøring.

Viss man snikk snakker og lar det få surre og gå, så vil det aldri skje en forandring. 

 

[AnonymBruker]

Dette skjedde med meg også. Svigermor virket først veldig ok, ung og grei. Hun bor i nord, så første gang hun kom på besøk hos oss ble hun en uke, og jeg ble sjokkert over hvordan hun sjefet med meg og kom med små verbale stikk. 

Overgangen fra hvordan hun virket tidligere har så stor at jeg tenkte det kanskje lå hos meg, og at jeg var veldig hårsår uten være klar over det. Men hun fortsatte og gjentok ting hun merket jeg ble lei meg for at hun sa.

For å gjøre en 14 års histohistorie kortere; hun ble verre og verre og oppførte seg nesten som en sjalu kjæreste (de er skilt) , og mannen min orket nesten ikke å besøke henne eller være sammen med henne i det hele tatt. Han skrev en lang e-mail og fortalte at hun bare måtte endre væremåte og innstilling ovenfor meg, og det tok hun ikke pent.

Etter en tids stillhet fra henne så begynte vi sakte å få litt kontakt igjen pga. barna etc. Nå overdrev hun veldig, og var liksom redd for meg når mannen var det. Om vi var alene kom den syrlige tonen fram igjen.

Nå har hun og jeg null kontakt, og jeg er fjern og høflig med henne. Det går bare ikke, men de gangene jeg føler at hun prøver bittelitt så viser veldig tydelig at jeg setter pris på det. Det er ikke sikkert at forholdet mellom hun og jeg er ødelagt for alltid, men jeg holder ikke pusten. Om ikke mannen min hadde turt å innrømme at han også mislikte væremåten hennes men istedet blitt med på latterliggjøringen av meg eller forsvart det så hadde det blitt skilsmisse. Du MÅ ha mannen din på lager! Felles front, eller går det aldri.

Når barna kommer blir sånt vanligvis vanskeligere, så dette må dere få til på et vis, selv om det evt. betyr en "pause" i forholdet til dem.

Stor klem fra en medsøster som forstår.

Anonymkode: 81572...b50

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Det er godt å få snakket om det, og å få noen råd. 

@BeautyBox: Det hadde vært den mest behagelige løsningen, men det er ikke sikkert han klarer det. De har uansett sendt mail til mailadressen han har i et firma der han bare er innleid, så de får tak i han uansett. 

@Raven.WritingDesk: Du har nok rett. Og tanken på at de skal være i livet mitt for alltid er helt forferdelig. Jeg vil prøve så godt jeg kan å ikke bidra til at han føler seg klemt mellom barken og veden, men det er som du sier innmari vanskelig. Det nytter liksom ikke å sette noen grenser, heller. For det første blir de svært krenket av det, for det andre er det akkurat som om de ikke forstår normale grenser og sperrer. De har ingen. Da må man liksom sette opp grenser for alle tenkelige scenarioer, ellers vil de finne et smutthull og invadere på nytt. Det er heller ingenting som tyder på at de faktisk er foreldrene i dette forholdet, de har til og med bedt han om penger siden han tjener greit og de sitter dypt i gjeld (selv om de jobbet fullt begge to før de ble pensjonister og har bodd i samme hus bestandig). Før de sluttet å snakke sammen måtte han også hjelpe dem med alt, absolutt alt mulig som voksne folk pleier å greie selv. Selv om de hadde all verdens av tid, og han hadde mye å gjøre. En gang måtte han dra fra middagsbordet for å skifte lyspære i et uthus! Og han gjorde jo alt. Ville ikke skuffe noen, ville gjøre alle til lags. 

@MassNeida, han har kjørt hardt mot hardt også, med rom for tenkepauser etterpå. Men da blir de om mulig enda mer gale, og det er disse eksemplene de trekker fram når de sender meldinger om hvor fæl han har vært mot dem. Hver gang han sier noe som helst, bruker de det bare som bensin på bålet i stedet for å gjøre noe med det. 

Til anonym: En sjalu kjæreste er et meget godt bilde på det. En sommer vi skulle besøke noen venner i Asia var det så synd på dem fordi de ikke fikk sett sønnen sin på lenge. På den tiden ville de helst at vi dro på ferie sammen. Jeg må si at det er leit å høre at du har hatt det sånn i 14 år, jeg kjenner at jeg blir kvalt av tanken. 

Nå har jeg i alle fall en jobbreise å se fram til i neste uke, da vil jeg få en pause. Samboeren min skal bort uka etter, men han får ingen pause likevel, stakkars. Med alt som foregår vet jeg ærlig talt ikke om jeg klarer å se for meg at vi en dag skal gifte oss og få barn. Da er jeg fanget for alltid. Samtidig vil jeg ikke la han være alene med dette dramaet, og jeg elsker han jo. Jeg har hatt lyst på barn lenge, men jeg klarer ikke før det blir slutt på dramaet. 

Ts

Anonymkode: bd334...31a

[Gjest Mass]

Huff, høres enormt slitsomt ut. Da hadde jeg vurdert om jeg bare hadde brutt kontakten med dem. Blokkert dem og prøvd å stenge dem ute. Jeg får helt klaustrofobi av slikt, jeg. Når folk på død og liv må mistolke alt som blir sagt og holde deg fast i jerngrep, så løper jeg som om jeg har fanden etter meg.