Folk med selvtillit

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan folk med selvtillit har det. Selv har jeg slitt med sosial angst, men er på bedringens vei. Likevel føler jeg at alt rundt meg er så usikkert. Siden jeg var liten husker jeg at jeg har vært usikker på mine nære relasjoner. Har ikke følt meg "likt". Følte meg som en byrde for min mor(som var alenemamma). 

Jeg lurer på, og har lurt på i flere år, om barndommen min var roten til mine problemer i dag. At jeg har dårlig selvtillit, liten tillit til folk, er veldig introvert og sjenert. Misforstå meg rett, jeg er sosial og deltar på alt som burde deltas på(foreldremøter, idrett, o.l). Men så møter jeg på disse foreldremøtene og ser skravlende foreldre som virker så selvsikre og usjenerte. Er det fordi jeg er så mye yngre enn dem? Jeg ser for meg at de har gode nettverk, har "gjort alt riktig" i livet og fikk barn samtidig som venninene sine. Jeg blir med på møtene og melder meg på frivillige ting for å være sosial og å bli kjent med folk, og for barnas skyld. 

Hva er tankene deres rundt selvsikre folk? De som framtrer så lite usikre og bare stråler av glede? Jeg antar at 20 foreldre av 400 på en skole ikke er akkurat representativt for hvordan "alle andre" er, men likevel. 

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg mener med alt dette, jeg har bare hatt så mange tanker i hodet de siste dagene. Hvorfor jeg er så sjenert(inni meg), alltid tenker det verste og tror at andre ikke liker meg og sånne ting. Jeg skulle ønske jeg følte meg sikrere på min egen familie, og turde å være meg selv. For jeg liker jo meg selv; nerdete, litt teit, morsom og snill. Kanskje jeg er for snill, tenker jeg noen ganger. For jeg ytrer ikke mine egne meninger og vil ikke såre andre. Hvorfor er det sånn at noen er så jævla bastante og selvsikre og andre ikke sier et pip? Hvorfor bryr noen seg, og andre ikke?

Anonymkode: 287b0...140

[AnonymBruker]

For å få bedre selvtillit og kjenne hvordan det føles. Må du slutte med alle de tankene dine som jeg ser du har. Her analyserer du og grubler i alle retninger.

Du lever bare en gang, og da har du ikke tid til å tenke så mye på dette og gruble. Du må som alle andre ta din plass og leve ditt liv. 
Ikke ta deg selv så seriøst og ikke prøv å analysere hva alle andre tenker om deg. Det kan være akkurat det samme. De er så ondskapsfulle at de vil bruke din usikkerhet til å overkjøre deg for å hevde seg selv. 
Slik vil du ikke ha det. Så dette bør du ikke være med på. Du må rett og slett gi mer Faen, og bruke tankene dine på andre ting. 

Anonymkode: 3eca9...fa5

[AnonymBruker]

Verden går ikke i stykker selv om man er uenig med noen eller hvis man tar valg som ikke samsvarer med deres ønsker. Det er ditt liv og din rett å kunne være den du er.

De fleste av oss har en liten kritiker på skulda som sier at vi ikke er gode nok eller at det vi bidrar med er ubetydelig. Kanskje litt av kunsten er å tørre å fortsette å tørre å prøve, fortsette å jobbe mot det man ønsker for seg selv og si det man mener selv om det føles vanskelig der og da.

Tror mange av de som virker som de mest selvsikre eller på grensen til det arrogante er de som har den strengeste kritikeren innvendig og de må dekke over mindreverdighetsfølelsen med et selvsikkert ytre. Fake it until you make it er muligens en god strategi, men ikke hvis den blir evigvarenede. Å forsøke å please andre hele tiden for ikke å såre noen er fryktelig slitsomt og man kan fort bli litt utydelig. De beskjedene man fikk enten klart og tydelig eller i mer utydelige former som barn eller det man nesten instinktivt forsto er ikke nødvendigvis det som er sant som voksen.

 

Anonymkode: f7be7...13b

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en litt utfordrende oppvekst, men klarte meg veldig bra og hadde god selvtillit fram til noen få år siden. Da fikk jeg alvorlig depresjon og sosial angst på kjøpet. Så jeg har endret meg totalt. Før hadde jeg ingen problemer med å ta ordet i forsamlinger, jeg var trygg på det jeg hadde å si/mente, og dersom jeg tok feil eller kom i situasjoner som i dag hadde gjort meg veldig flau og skamfull, tok jeg det med et smil og kunne le av meg selv uten blygsel. Og uten at negative tanker kvernet i etterkant. Jeg følte meg sprudlende og jeg smilte, pratet og lo helt uanstrengt. Jeg syns det var gøy å prate med andre mennesker og følte meg aldri mindre vellykket enn dem. Jeg var liksom en stolt og glad kvinne. Jeg håper jeg finner tilbake til henne en dag...

Anonymkode: b3faa...e95

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å få bedre selvtillit og kjenne hvordan det føles. Må du slutte med alle de tankene dine som jeg ser du har. Her analyserer du og grubler i alle retninger.

Du lever bare en gang, og da har du ikke tid til å tenke så mye på dette og gruble. Du må som alle andre ta din plass og leve ditt liv. 
Ikke ta deg selv så seriøst og ikke prøv å analysere hva alle andre tenker om deg. Det kan være akkurat det samme. De er så ondskapsfulle at de vil bruke din usikkerhet til å overkjøre deg for å hevde seg selv. 
Slik vil du ikke ha det. Så dette bør du ikke være med på. Du må rett og slett gi mer Faen, og bruke tankene dine på andre ting. 

Anonymkode: 3eca9...fa5

Jeg vet at jeg analyserer ALT for mye. Hele dagen, hver dag. Analyserer hvert blikk og samtale, vurderer ethvert møte og lurer på om folk liker meg. Når jeg sier det nå hører jeg at jeg kan trøste meg med at livet forandrer seg. Kanskje jeg bare er i en sårbar fase i livet. Skulle gjerne ha lært meg å like å være med folk, stole på dem, stole på meg selv og være meg selv. 

I usa kan man være den man vil være, føler jeg. Jeg føler meg så kontrollert av mammapolitiet her. Eller synsing fra "folket". Jeg føler jeg er ekstremt opptatt av å rettferdiggjøre det jeg gjør, og er veldig opptatt av rett og galt. På alle nivå og alle arenaer i livet. Jeg er generelt redd for å gjøre noe som kanskje kan få folk til å kritisere meg. Noen ting har jeg lært at er OK, mens andre ting er jeg fortsatt i ferd med å lære meg. Jeg vet ikke hvorfor men jeg er så opptatt av at jeg skal gjøre det perfekte hele tiden. Som for eksempel at man ikke skal drikke rundt barna. Den er jo forsåvidt OK, for jeg føler ikke for å drikke sånn generelt sett. Men så møtte jeg svigers og der er det tydeligvis veldig normalt å drikke med barna rundt seg(De er en ganske ressurssterk familie, og STOR familie, med status og penger.... og selvtillit). Det utfordret liksom den tankegangen jeg hadde. Nå skal det sies at jeg alltid har vært ganske liberal, og at jeg ikke er imot å ta et glass vin eller to i et selskap - men jeg har liksom holdt meg på nei-siden(til alkohol rundt barn) fordi jeg har liksom oppfattet at det er det riktige. 

Dette var kanskje et dårlig eksempel, men det er veldig overførbart til andre situasjoner. Det jeg tenker på er hvordan noen "kulturer" synes f.eks. drikking rundt barn er helt okei, mens andre synes det er helt forkastelig. Norge er veldig synsende føler jeg, og alle skal være like. Det er kanskje en medvirkende faktor til hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt - En moralist overfor meg selv.

Så, ok. Jeg kan prøve å overføre denne tanken til noe annet. Som for eksempel kosthold. At unger drikker energidrikk er jo egentlig ikke bra, men jeg blir så oppgitt når mammapolitiet peker med fingeren på facebook og regelrett trykker ned foreldrene til disse barna som har drukket disse energidrikkene og blitt dårlige. Jeg tenker, "takk gud for at jeg ikke var den forelderen som gikk på den blemma". (Nå får ikke mine barn energidrikk altså, og skal ikke få det heller). Kanskje et dårlig eksempel dette også. Men så er det de foreldrene som ikke har det perfekte kostholdet og de synes ikke det er noe farlig. Jeg digget sånn da jeg så en bloggpost om en mor som vokste opp med fete koteletter og saus til maten, og hvordan det er et for stort helsefokus i dag hvor en skal gjøre alt perfekt.  

Vel, jeg vokste opp med den tilsynelatende "perfekte" stemor(og hele den siden av familien) som gjorde alt riktig. Så der vokste jeg opp med at småsøskene mine alltid ble lest for. Hver kveld. Hun var veldig pedagogisk og var en typisk "bok-forelder". De var veldig nøye med et sunt kosthold og å være aktive, og de er generelt dømmende overfor folk som er annerledes. F.eks. folk med crazy hårfarger. De er folk med en kjepp i ræva og et dømmende blikk, med andre ord. Jeg har alltid følt meg veldig annerledes, og har vært stående midt imellom to vidt forskjellige verdener som skilsmissebarn. Har aldri følt at denne siden av familien har likt meg. 

Dette kan høres litt rart ut, men siden jeg vokste opp med den siden av familien, har jeg alltid tenkt at barna skal jo leses for og man må forsøke å gjøre ting mest mulig perfekt. Derfor ble jeg så forfjamset da jeg kom i prat med og ble kjent med en av foreldrene på skolen, hvor denne forelderen tydeligvis ikke hadde noen tradisjon for å lese for barnet. Barnet kan også sitte og spille i timesvis, eller se på TV, og forelderen føler ikke for å "presse" barnet til å være med på aktiviteter. Moren virker som en veldig god mamma på tross av disse tingene, som jeg i utgangspunktet hadde oppfattet som kjerneverdier og viktige ting for å være en god forelder. Og jeg synes det er helt OK at hun tenker sånn! For jeg har alltid vært veldig lite dømmende, aksepterer alle og synes ikke det er min sak om andre gjør ting på sin egen måte. Likevel ble jeg så tankefull av dette, fordi jeg hadde ikke turt å si det på den måten selv. Jeg prøver liksom å vise at jeg er en god mamma for omverdenen, og prøver så godt jeg kan - for de norske verdiene sier jo at barnet skal ikke være inaktiv, og de skal bli lest for. Og ha sunne matvaner. Dette ble veldig rotete, men skjønner dere hva jeg mener?

For å "oppsummere" kan jeg si at jeg blir nesten, vel, imponert av de som tør å stå fram sånn som de er - uperfekte og vanlige. Det mener jeg er frihet, å tørre å være seg selv. Å tørre å være sårbar. Å tørre å være åpen. Ha selvironi(som jeg mener jeg også har, men jeg blir vel veldig fort flau tror jeg). Jeg skulle ønske jeg var like "bråkete" og synlige som svigerfamilien. At jeg kunne tørre å være like uperfekt. Jeg leste forøvrig en artikkel tidligere i dag, og den er ganske aktuell for dette temaet. Mødre som tør å be om å være seg selv, å be om litt voksentid og tør å innrømme at de ikke vil dulle med babyen døgnet rundt med kun to timers søvn - de blir hakket ned av mammapolitiet. Jeg har aldri likt den mammakulturen. Den slo meg virkelig i trynet da jeg først ble mor. Kan også nevne at jeg ikke slet med dårlig selvtillit eller angst før jeg ble mor. Da skjedde en helomvending av livet mitt og det var ganske naturlig at det førte med seg en knekk. 
 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt en litt utfordrende oppvekst, men klarte meg veldig bra og hadde god selvtillit fram til noen få år siden. Da fikk jeg alvorlig depresjon og sosial angst på kjøpet. Så jeg har endret meg totalt. Før hadde jeg ingen problemer med å ta ordet i forsamlinger, jeg var trygg på det jeg hadde å si/mente, og dersom jeg tok feil eller kom i situasjoner som i dag hadde gjort meg veldig flau og skamfull, tok jeg det med et smil og kunne le av meg selv uten blygsel. Og uten at negative tanker kvernet i etterkant. Jeg følte meg sprudlende og jeg smilte, pratet og lo helt uanstrengt. Jeg syns det var gøy å prate med andre mennesker og følte meg aldri mindre vellykket enn dem. Jeg var liksom en stolt og glad kvinne. Jeg håper jeg finner tilbake til henne en dag...

Anonymkode: b3faa...e95

Jeg vet jeg kanskje ikke ser ut som den beste til å svare deg på dette, når jeg skrev det jeg skrev i hovedinnlegget. Likevel vil jeg si at du kommer til å klare det. Jeg har vært så langt nede selv, har vært strippet for alt av selvrespekt og selvtillit, og var redusert til en klump av angst for noen år siden. Jeg pushet meg selv og kom meg over kneiken. Jeg fant tilbake til meg selv og fant tilbake til røttene mine. Jeg trenger bare den siste lille delen, den selvtilliten og det motet til å VIRKELIG være meg selv. Å virkelig tørre å ta plass. Det kommer nok til å ta litt tid det også. Jeg tror nok at enkelte i familien min gjør det vanskelig for meg i og med at de er imot noe av det jeg er. Men det får så være. Jeg er stolt av at jeg har klart å bli så sterk som jeg er. Jeg føler meg faktisk sterk når jeg tenker meg om, selv om jeg føler meg sjenert og utilpass. Jeg føler meg sterk fordi jeg klarer å stå i det. 

Anonymkode: 287b0...140

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at jeg analyserer ALT for mye. Hele dagen, hver dag. Analyserer hvert blikk og samtale, vurderer ethvert møte og lurer på om folk liker meg. Når jeg sier det nå hører jeg at jeg kan trøste meg med at livet forandrer seg. Kanskje jeg bare er i en sårbar fase i livet. Skulle gjerne ha lært meg å like å være med folk, stole på dem, stole på meg selv og være meg selv. 

I usa kan man være den man vil være, føler jeg. Jeg føler meg så kontrollert av mammapolitiet her. Eller synsing fra "folket". Jeg føler jeg er ekstremt opptatt av å rettferdiggjøre det jeg gjør, og er veldig opptatt av rett og galt. På alle nivå og alle arenaer i livet. Jeg er generelt redd for å gjøre noe som kanskje kan få folk til å kritisere meg. Noen ting har jeg lært at er OK, mens andre ting er jeg fortsatt i ferd med å lære meg. Jeg vet ikke hvorfor men jeg er så opptatt av at jeg skal gjøre det perfekte hele tiden. Som for eksempel at man ikke skal drikke rundt barna. Den er jo forsåvidt OK, for jeg føler ikke for å drikke sånn generelt sett. Men så møtte jeg svigers og der er det tydeligvis veldig normalt å drikke med barna rundt seg(De er en ganske ressurssterk familie, og STOR familie, med status og penger.... og selvtillit). Det utfordret liksom den tankegangen jeg hadde. Nå skal det sies at jeg alltid har vært ganske liberal, og at jeg ikke er imot å ta et glass vin eller to i et selskap - men jeg har liksom holdt meg på nei-siden(til alkohol rundt barn) fordi jeg har liksom oppfattet at det er det riktige. 

Dette var kanskje et dårlig eksempel, men det er veldig overførbart til andre situasjoner. Det jeg tenker på er hvordan noen "kulturer" synes f.eks. drikking rundt barn er helt okei, mens andre synes det er helt forkastelig. Norge er veldig synsende føler jeg, og alle skal være like. Det er kanskje en medvirkende faktor til hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt - En moralist overfor meg selv.

Så, ok. Jeg kan prøve å overføre denne tanken til noe annet. Som for eksempel kosthold. At unger drikker energidrikk er jo egentlig ikke bra, men jeg blir så oppgitt når mammapolitiet peker med fingeren på facebook og regelrett trykker ned foreldrene til disse barna som har drukket disse energidrikkene og blitt dårlige. Jeg tenker, "takk gud for at jeg ikke var den forelderen som gikk på den blemma". (Nå får ikke mine barn energidrikk altså, og skal ikke få det heller). Kanskje et dårlig eksempel dette også. Men så er det de foreldrene som ikke har det perfekte kostholdet og de synes ikke det er noe farlig. Jeg digget sånn da jeg så en bloggpost om en mor som vokste opp med fete koteletter og saus til maten, og hvordan det er et for stort helsefokus i dag hvor en skal gjøre alt perfekt.  

Vel, jeg vokste opp med den tilsynelatende "perfekte" stemor(og hele den siden av familien) som gjorde alt riktig. Så der vokste jeg opp med at småsøskene mine alltid ble lest for. Hver kveld. Hun var veldig pedagogisk og var en typisk "bok-forelder". De var veldig nøye med et sunt kosthold og å være aktive, og de er generelt dømmende overfor folk som er annerledes. F.eks. folk med crazy hårfarger. De er folk med en kjepp i ræva og et dømmende blikk, med andre ord. Jeg har alltid følt meg veldig annerledes, og har vært stående midt imellom to vidt forskjellige verdener som skilsmissebarn. Har aldri følt at denne siden av familien har likt meg. 

Dette kan høres litt rart ut, men siden jeg vokste opp med den siden av familien, har jeg alltid tenkt at barna skal jo leses for og man må forsøke å gjøre ting mest mulig perfekt. Derfor ble jeg så forfjamset da jeg kom i prat med og ble kjent med en av foreldrene på skolen, hvor denne forelderen tydeligvis ikke hadde noen tradisjon for å lese for barnet. Barnet kan også sitte og spille i timesvis, eller se på TV, og forelderen føler ikke for å "presse" barnet til å være med på aktiviteter. Moren virker som en veldig god mamma på tross av disse tingene, som jeg i utgangspunktet hadde oppfattet som kjerneverdier og viktige ting for å være en god forelder. Og jeg synes det er helt OK at hun tenker sånn! For jeg har alltid vært veldig lite dømmende, aksepterer alle og synes ikke det er min sak om andre gjør ting på sin egen måte. Likevel ble jeg så tankefull av dette, fordi jeg hadde ikke turt å si det på den måten selv. Jeg prøver liksom å vise at jeg er en god mamma for omverdenen, og prøver så godt jeg kan - for de norske verdiene sier jo at barnet skal ikke være inaktiv, og de skal bli lest for. Og ha sunne matvaner. Dette ble veldig rotete, men skjønner dere hva jeg mener?

For å "oppsummere" kan jeg si at jeg blir nesten, vel, imponert av de som tør å stå fram sånn som de er - uperfekte og vanlige. Det mener jeg er frihet, å tørre å være seg selv. Å tørre å være sårbar. Å tørre å være åpen. Ha selvironi(som jeg mener jeg også har, men jeg blir vel veldig fort flau tror jeg). Jeg skulle ønske jeg var like "bråkete" og synlige som svigerfamilien. At jeg kunne tørre å være like uperfekt. Jeg leste forøvrig en artikkel tidligere i dag, og den er ganske aktuell for dette temaet. Mødre som tør å be om å være seg selv, å be om litt voksentid og tør å innrømme at de ikke vil dulle med babyen døgnet rundt med kun to timers søvn - de blir hakket ned av mammapolitiet. Jeg har aldri likt den mammakulturen. Den slo meg virkelig i trynet da jeg først ble mor. Kan også nevne at jeg ikke slet med dårlig selvtillit eller angst før jeg ble mor. Da skjedde en helomvending av livet mitt og det var ganske naturlig at det førte med seg en knekk. 
 

Jeg vet jeg kanskje ikke ser ut som den beste til å svare deg på dette, når jeg skrev det jeg skrev i hovedinnlegget. Likevel vil jeg si at du kommer til å klare det. Jeg har vært så langt nede selv, har vært strippet for alt av selvrespekt og selvtillit, og var redusert til en klump av angst for noen år siden. Jeg pushet meg selv og kom meg over kneiken. Jeg fant tilbake til meg selv og fant tilbake til røttene mine. Jeg trenger bare den siste lille delen, den selvtilliten og det motet til å VIRKELIG være meg selv. Å virkelig tørre å ta plass. Det kommer nok til å ta litt tid det også. Jeg tror nok at enkelte i familien min gjør det vanskelig for meg i og med at de er imot noe av det jeg er. Men det får så være. Jeg er stolt av at jeg har klart å bli så sterk som jeg er. Jeg føler meg faktisk sterk når jeg tenker meg om, selv om jeg føler meg sjenert og utilpass. Jeg føler meg sterk fordi jeg klarer å stå i det. 

Anonymkode: 287b0...140

Tusen takk for at du skriver dette siste til meg, det gir håp. Kan jo si at min knekk også kom da jeg fikk barn. Da kom liksom alt! Angst, depresjon og PTSD. Og jeg ble en annen.

Anonymkode: b3faa...e95

[AnonymBruker]

Ja, du må komme deg ut av ditt eget hode. Det som er helt sikkert er at ingen er så opptatt av hvordan du fremstår som det du selv er. Slutt å være så selvopptatt, engasjer deg i samtaler og menneskene rundt deg. Det å lytte og stille spørsmål er mye mer sjarmerende og fint enn å hele tiden skulle være selvhevdende og bastant. Så om du er mer introvert og forsiktig av natur: greit! Du kan likevel tilføre sosiale relasjoner noe fint og verdifullt med å være interessert og tilstede.

Anonymkode: 0a9f6...cac

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du må komme deg ut av ditt eget hode. Det som er helt sikkert er at ingen er så opptatt av hvordan du fremstår som det du selv er. Slutt å være så selvopptatt, engasjer deg i samtaler og menneskene rundt deg. Det å lytte og stille spørsmål er mye mer sjarmerende og fint enn å hele tiden skulle være selvhevdende og bastant. Så om du er mer introvert og forsiktig av natur: greit! Du kan likevel tilføre sosiale relasjoner noe fint og verdifullt med å være interessert og tilstede.

Anonymkode: 0a9f6...cac

Jeg skjønner hva du mener, men jeg føler at jeg er ganske "tilstede". Til tross for at jeg har hatt en sterk angst i sosiale settinger, har jeg alltid vært en god skuespiller og har alltid vært en veldig blid og trivelig person - fordi jeg følte jeg måtte være perfekt og imøtekommende og ja, alt det der. Men likevel er jeg veldig forsiktig med å ytre mine meninger og komme med utsagn, i frykt for å støte noen eller høres dum og påståelig ut. Eller, bastant. Så, med andre ord har jeg en uheldig og usunn trang til å fremstå som en snill og god person, fordi jeg vil at folk skal like meg. Nok en gang tror jeg at dette kan ha noe med min usikkerhet til mine nære relasjoner i familie og med venner. 

Men ja, jeg er nok forsiktig av natur, ikke bare fordi jeg har blitt trykt ned i barndommen. Og folk skal jo være forskjellige da :-) 

TS

Anonymkode: 287b0...140

[O-M]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hvordan folk med selvtillit har det. Selv har jeg slitt med sosial angst, men er på bedringens vei. Likevel føler jeg at alt rundt meg er så usikkert. Siden jeg var liten husker jeg at jeg har vært usikker på mine nære relasjoner. Har ikke følt meg "likt". Følte meg som en byrde for min mor(som var alenemamma). 

Jeg lurer på, og har lurt på i flere år, om barndommen min var roten til mine problemer i dag. At jeg har dårlig selvtillit, liten tillit til folk, er veldig introvert og sjenert. Misforstå meg rett, jeg er sosial og deltar på alt som burde deltas på(foreldremøter, idrett, o.l). Men så møter jeg på disse foreldremøtene og ser skravlende foreldre som virker så selvsikre og usjenerte. Er det fordi jeg er så mye yngre enn dem? Jeg ser for meg at de har gode nettverk, har "gjort alt riktig" i livet og fikk barn samtidig som venninene sine. Jeg blir med på møtene og melder meg på frivillige ting for å være sosial og å bli kjent med folk, og for barnas skyld. 

Hva er tankene deres rundt selvsikre folk? De som framtrer så lite usikre og bare stråler av glede? Jeg antar at 20 foreldre av 400 på en skole ikke er akkurat representativt for hvordan "alle andre" er, men likevel. 

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg mener med alt dette, jeg har bare hatt så mange tanker i hodet de siste dagene. Hvorfor jeg er så sjenert(inni meg), alltid tenker det verste og tror at andre ikke liker meg og sånne ting. Jeg skulle ønske jeg følte meg sikrere på min egen familie, og turde å være meg selv. For jeg liker jo meg selv; nerdete, litt teit, morsom og snill. Kanskje jeg er for snill, tenker jeg noen ganger. For jeg ytrer ikke mine egne meninger og vil ikke såre andre. Hvorfor er det sånn at noen er så jævla bastante og selvsikre og andre ikke sier et pip? Hvorfor bryr noen seg, og andre ikke?

Anonymkode: 287b0...140

Kan virke som du snakker om selvfølelse og ikke selvtillit.. altså man kan ha god selvtillit fordi man er værdens raskeste mann men man kan også ha god selvtillit selv om man sitter hjemme i sofaen å ser på værdens raskeste mann løpe på TV. Men skritt til bedre selvtillit 1. Rems og skriv ned dine beste kvaliteter.. og fokuser på de.. 2. Sett deg mål , store mål og Finn ut hva det første lille skrittet mot det store målet er å begynn å jobbe med det lille målet.. baby steps. 3 rems opp 10 store begivenheter i livet ditt som du har oppnådd noe, (jada) scoret mål i knøttelag kampen teller faktisk.. så finner du nok resten av svarene på dette via Google altså  

[AnonymBruker]

7 minutter siden, O-M skrev:

Kan virke som du snakker om selvfølelse og ikke selvtillit.. altså man kan ha god selvtillit fordi man er værdens raskeste mann men man kan også ha god selvtillit selv om man sitter hjemme i sofaen å ser på værdens raskeste mann løpe på TV. Men skritt til bedre selvtillit 1. Rems og skriv ned dine beste kvaliteter.. og fokuser på de.. 2. Sett deg mål , store mål og Finn ut hva det første lille skrittet mot det store målet er å begynn å jobbe med det lille målet.. baby steps. 3 rems opp 10 store begivenheter i livet ditt som du har oppnådd noe, (jada) scoret mål i knøttelag kampen teller faktisk.. så finner du nok resten av svarene på dette via Google altså  

Takk for svar!
Når du sier det er jeg jo egentlig klar over at det er forskjell på selvfølelse og selvtillit. Kanskje det er dårlig selvfølelse jeg har. Jeg liker jo at jeg er smart, at jeg er en nerd og at jeg er en god forelder og en snill person. Jeg har mange kvaliteter jeg liker. Likevel føler jeg meg så dritt. 

Hva legger du i selvfølelse?

TS

Anonymkode: 287b0...140

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg helt utrolig igjen i dette du skriver her! Det er nærmest så jeg kan føle at jeg tenker meg i hel! Tenker og tenker! Blir fanget av tanker, og det gjør meg delvis gal. 

Jeg prøver å jobbe med selvfølelsen min. 

For meg bunner det i barndommen. 

Anonymkode: 50c5a...568

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du skriver dette siste til meg, det gir håp. Kan jo si at min knekk også kom da jeg fikk barn. Da kom liksom alt! Angst, depresjon og PTSD. Og jeg ble en annen.

Anonymkode: b3faa...e95

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg helt utrolig igjen i dette du skriver her! Det er nærmest så jeg kan føle at jeg tenker meg i hel! Tenker og tenker! Blir fanget av tanker, og det gjør meg delvis gal. 

Jeg prøver å jobbe med selvfølelsen min. 

For meg bunner det i barndommen. 

Anonymkode: 50c5a...568

Sender dere begge klemmer. Jeg er en sånn en som tror sterkt på at man kan bli hva man vil. Hvor lang tid og hvor hardt en må jobbe er veldig individuelt, men jeg tror på at alle kan klare det. Jeg vil ikke høre sånn "det blir aldri helt bra men det blir bedre å leve med"-dritt. Jeg ser for meg suksess :-) 

Anonymkode: 287b0...140

[O-M]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar!
Når du sier det er jeg jo egentlig klar over at det er forskjell på selvfølelse og selvtillit. Kanskje det er dårlig selvfølelse jeg har. Jeg liker jo at jeg er smart, at jeg er en nerd og at jeg er en god forelder og en snill person. Jeg har mange kvaliteter jeg liker. Likevel føler jeg meg så dritt. 

Hva legger du i selvfølelse?

TS

Anonymkode: 287b0...140

Ja hva legger man i self esteam  godt spørsmål..  for å fokusere på det positive , kan vi jo si at det er lurt å ta vare på selvtilliten og selvfølelsen som et lite skjørt barn, å siden du er en god forelder tenker jeg at du finner en løsning på det:)   over til spørsmålet.. så kommer vel både selvfølelse og selvtillit med mestring og Feedback fra deg selv og omgivelsene. . Syns du klarer deg fint jeg