Når venner vil møtes for ofte

[AnonymBruker]

10 hours ago, artigsjokk said:

"Nei, jeg kan ikke møtes i morgen fordi jeg hadde planlagt å sitte og lese hjemme" tror jeg hun hadde tolket som en passiv-aggressiv haterklæring.  "Nei, jeg synes det blir litt mye å møtes flere dager på rad, jeg blir veldig sliten av det og trenger å hente meg inn" virker nok heller ikke som et hyggelig budskap i hennes ører. Men det er sannheten. Bortsett fra med samboer virker det overflødig for meg å henge med samme person flere dager på rad. Det er litt som å vaske gulvet på nytt rett etter at man har vasket det én gang. Fint å treffes og snakke etc, men det blir kjekkere når jeg rekker å få ladet batteriene litt og får oppriktig lyst til å treffes.

Skjønner problemet ditt, og det første du sier der tror jeg er det beste å si når du skal forklare hvorfor du ikke treffer folk hver dag. Hvis hun tolker dèt som en haterklæring skjønner jeg ikke hvordan dere kommuniserer i det hele tatt. Du må kunne forklare henne hvordan ting er, hvis ikke har dere ikke noe mere å snakke om.
Men å bruke et uttrykk som "lade opp", vil kanskje for henne høres ut som om hun suger energi av deg. JEG skjønner hva du mener, men ekstremt utadvendte personer gjør ikke det. 

Du er bare nødt til å øve deg på å klare å ta den egentiden, hvis ikke kommer du til å slite med dette helt til du klarer å si nei, og det er en stor fare for at du brenner deg ut også.

Anonymkode: e924e...e26

[Gjest O.G.]

4 timer siden, artigsjokk skrev:

Nei, jeg er ikke så sikker på det. Før vi ble sammen var jeg alene mange kvelder i uka og koste meg stort med det. Leiligheten min var mitt tempel. Det er nok engang sånn at folk har ulik personlighet. Problemet mitt er bare hvordan formidle det på en måte som gjør at den andre ikke tar det personlig. 

(Dessuten tror jeg helt oppriktig at selv single voksne folk ikke presser på å treffes med samme person dag etter dag til vanlig, og selv om jeg sier jeg har opplevd det flere ganger med folk i ulike aldre har jeg ikke inntrykk av at det er normen. Det er også det med at jeg kun er én av flere venner som hun treffer mye...)

Men jeg tror jeg bare må bli mer ærlig og si at i morra hadde jeg gledet meg til å være hjemme, men hva med neste uke etc. 

Nei vi gjør ikke det, viktig å ikke renne ned dørene til hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til problemet... Jeg er veldig introvert, og er helt avhengig av ladetid, for meg selv, hjemme med bare mann og barn. Jeg takler ikke å være sosial mer enn max en gang i uken. 

Jeg har mistet venner fordi de ikke har tatt til seg dette. Blant annet bestevenninnen min fra ungdomstiden. Hun bare presset på og på, og selv om jeg prøvde si at jeg er sliten og trenger alenetid, så var det "hvorfor deeeet, vi trenger jo ikke gjøre noe, vi kan bare sitte og skravle". NEI!! Så henne måtte jeg rett og slett fade ut. Si nei om og om igjen, til hun ble så fornærmet og sur at hun kuttet meg ut. 

Andre har vært mer forståelsesfulle, så jeg kan ærlig si at jeg trenger alenetid, og så er det helt greit uten sure miner. 

 

Anonymkode: aecef...8b5

[AnonymBruker]

Jeg ser i ettertid at jeg i en periode var nettopp som hun venninnen din. Jeg var singel, bodde alene og ensom. Det endte med at jeg trengte venninnen min mer enn hun hadde tid til. Jeg skjønner det nå, at jeg var for intens og ønsket mer enn min venninne hadde tid og lyst til. 

Det er jo litt vanskelig når man har ulike behov, men du må selvsagt tenke først og fremst på deg selv. Det er helt greit at en gang i uka er det du har lyst til!

Prøver å tenke hva jeg hadde foretrukket da jeg var i din vennines situasjon...

Først og fremst. Si det som et er og snakk med henne om det. Forklar at dere er ulike, uten at du legger det fram som det er noe feil med henne. Det er mye bedre å snakke om det, en å avvise med ulne unnskyldninger, synes jeg. Avvisningen er tøff for en som er ensom. Da er det bedre å snakke åpent om det. 

Jeg hadde satt pris på om min venninne da kunne si "nei, jeg kan ikke i dag, og heller ikke resten av uka, men vi kan møtes på tirsdag neste uke. Jeg ringer og avtaler nærmere". Da hadde jeg hatt noe konkret å se fram til, og visst at jeg ikke skulle mase før det. Samtidig hadde hun da tatt initiativ til neste møte, slik at jeg slapp å føle at det bare gikk en veg, som jeg noen ganger gjorde. 

Anonymkode: 9b1ac...c11

[SPOCA]

Jeg tenker at du bør sette deg ned og prate med henne om det. At det ikke er hennes feil, men at du er introvert, kanskje forklare henne hva det betyr hvis hun ikke forstår eller vet hva begrepet innebærer.

Jeg er selv ekstremt introvert. Jeg orker knapt å treffe venner hver uke. Etter åtte timer på jobb er jeg utslitt etter all den sosiale interaksjonen. Jeg trenger mye tid for meg selv, og er sjeleglad for at jeg har en samboer og venner som forstår mine behov, eller som er ganske like som meg.

Det handler jo ikke om at du ikke liker å være sosial, men at sosial interaksjon tapper deg for energi. Min samboer, som er ekstrovert, får energi av andre, han elsker å være sosial. Heldigvis for meg har han massevis av venner, og egne prosjekter, så det kræsjer aldri oss i mellom. Jeg derimot er helt motsatt, og blir sliten av å være sosial. Det er gøy å være sosial, men så sier det stopp.

Vi er mange som har det sånn, og jeg forstår deg veldig godt!

Si at du synes det er kjempekoselig at dere møtes, men at du rett og slett behøver alenetid. Jeg mener at det må kunne snakkes om og ikke feies under teppet. 

Endret 4. september 2017 av SPOCA

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser i ettertid at jeg i en periode var nettopp som hun venninnen din. Jeg var singel, bodde alene og ensom. Det endte med at jeg trengte venninnen min mer enn hun hadde tid til. Jeg skjønner det nå, at jeg var for intens og ønsket mer enn min venninne hadde tid og lyst til. 

Det er jo litt vanskelig når man har ulike behov, men du må selvsagt tenke først og fremst på deg selv. Det er helt greit at en gang i uka er det du har lyst til!

Prøver å tenke hva jeg hadde foretrukket da jeg var i din vennines situasjon...

Først og fremst. Si det som et er og snakk med henne om det. Forklar at dere er ulike, uten at du legger det fram som det er noe feil med henne. Det er mye bedre å snakke om det, en å avvise med ulne unnskyldninger, synes jeg. Avvisningen er tøff for en som er ensom. Da er det bedre å snakke åpent om det. 

Jeg hadde satt pris på om min venninne da kunne si "nei, jeg kan ikke i dag, og heller ikke resten av uka, men vi kan møtes på tirsdag neste uke. Jeg ringer og avtaler nærmere". Da hadde jeg hatt noe konkret å se fram til, og visst at jeg ikke skulle mase før det. Samtidig hadde hun da tatt initiativ til neste møte, slik at jeg slapp å føle at det bare gikk en veg, som jeg noen ganger gjorde. 

Anonymkode: 9b1ac...c11

Problemet er at om man har familie, kan det være vanskelig å vite lang tid på forhånd om det passer. Om man i tillegg er sånn som blir kjempesliten innimellom, er det heller ikke lett å vite om man faktisk orker den dagen. Det er ikke noe kjekt å "måtte" være sosial når man er helt utslitt, gjerne sur og lei, og bare vil være i fred. 

Anonymkode: aecef...8b5

[AnonymBruker]

14 timer siden, artigsjokk skrev:

Nei, jeg er ikke så sikker på det. Før vi ble sammen var jeg alene mange kvelder i uka og koste meg stort med det. Leiligheten min var mitt tempel. Det er nok engang sånn at folk har ulik personlighet. Problemet mitt er bare hvordan formidle det på en måte som gjør at den andre ikke tar det personlig. 

(Dessuten tror jeg helt oppriktig at selv single voksne folk ikke presser på å treffes med samme person dag etter dag til vanlig, og selv om jeg sier jeg har opplevd det flere ganger med folk i ulike aldre har jeg ikke inntrykk av at det er normen. Det er også det med at jeg kun er én av flere venner som hun treffer mye...)

Men jeg tror jeg bare må bli mer ærlig og si at i morra hadde jeg gledet meg til å være hjemme, men hva med neste uke etc. 

Kan du ikke bare ta en samtale med henne utenom invitasjon - og bare si at du har tenkt litt på dette at kanskje noen reagerer på at du ofte takker nei uten spesiell grunn, du er introvert og blir sliten av sosialt samvær selv om du liker det. Og at du dermed typisk takker nei til å henge sammen med noen to dager på rad.

Så kan du jo si at du synes det er litt vanskelig å ta opp med folk fordi du er redd for at de skal misforstå, eller synes det er dumt at du bare "kan" et par ganger i uka.

Så må du jo presisere at du liker godt vennene dine og henne - men du synes det er vanskelig å balansere fordi du trenger mye alenetid. 

Jeg synes også det er en fin greie å droppe rent avslag, men foreslå en ny tid slik du har tenkt. Men jeg synes du skal være ærlig om grunnen da endel nok vil lure på om det ligger noe negativt med dem bak dette.

Anonymkode: 9b443...376