Er det helt greit å si nei av og til?

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med panikkangst og har blitt enig med familien at jeg står helt fritt til å komme på middager o.l (noe som vi har ca. månedlig fordi vi er i overkant sosiale), og jeg tar det helt på sparket samme dagen. Jeg har pleid å trosse angsten og presse meg til å komme hver gang, det er 2 av ca 10 ganger jeg ikke har klart å komme i løpet av ett helt år. Grunnen til at jeg alltid presser meg såpass mye som jeg gjør, er fordi jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke kommer, og så tenker jeg jo at eksponering er bra. Men nå tror jeg faktisk jeg like så godt kan øve meg på å si nei, for jeg presser meg som sagt i overkant mye noen ganger fordi jeg ikke klarer å si nei.. Er det helt greit å si nei når jeg føler meg veldig dårlig av hensyn til egen helse, så jeg ikke skal ødelegge meg helt bare for at alle skal bli glade når jeg også dukker opp i selskaper? Hva tenker du?

Mvh. kvinne (20)

Anonymkode: a69b3...af7

[Gjest Blondie65]

Jeg tenker at du må finne en balanse.

Vi alle sier nei til selskaper en gang i mellom, av mange forskjellige grunner. Jeg tenker at å trosse angsten er veldig bra, men ikke alle dager er like lett å presse seg. Likevel er det en fin balanse mellom å presse seg og å gi etter for angsten. Jeg tipper at det blir raskt tilbakefall til ikke å tørre å gå dersom du ikke passer på her.

[stan]

Det er helt greit å si nei. 

Særlig når du har så god grunn. 

Gjør det neste gang om det føles rett. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg sier nei hele tiden .

Anonymkode: 84a43...0a5

[Perle]

Jeg sier nei til alt ikke har lyst til, utom begravelser. 

[AnonymBruker]

Om de ikke har forståelse for angsten din så er det noe galt med dem -de skal være i livet ditt som støttespillere, ikke som noen som presser noen for "hyggens skyld".

Her høres det ut som om du bør tenke over hvor mye de egentlig er på din side og hvor mye de er på sin egen, om det er veeldig skeiv ubalanse så vil jeg anbefale deg å snakke med noen om akkurat dette så du får nye sunne holdninger til hvordan du skal ta vare på deg selv som menneske og ikke la deg overkjøre gang på gang.

 

Anonymkode: c0af8...35c

[AnonymBruker]

Altså, det er helt greit å si nei til selvskap uansett om du har angst eller bare ikke orker. Min og samboeren har sosiale familier hvor det er middag både to og tre ganger i måneden, jeg har sagt nei opptil flere ganger med begrunnelse i at jeg/vi ikke orker. Ingen som tar seg nær av det  

Anonymkode: c97ac...fa8

[Minlillesky]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter veldig med panikkangst og har blitt enig med familien at jeg står helt fritt til å komme på middager o.l (noe som vi har ca. månedlig fordi vi er i overkant sosiale), og jeg tar det helt på sparket samme dagen. Jeg har pleid å trosse angsten og presse meg til å komme hver gang, det er 2 av ca 10 ganger jeg ikke har klart å komme i løpet av ett helt år. Grunnen til at jeg alltid presser meg såpass mye som jeg gjør, er fordi jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke kommer, og så tenker jeg jo at eksponering er bra. Men nå tror jeg faktisk jeg like så godt kan øve meg på å si nei, for jeg presser meg som sagt i overkant mye noen ganger fordi jeg ikke klarer å si nei.. Er det helt greit å si nei når jeg føler meg veldig dårlig av hensyn til egen helse, så jeg ikke skal ødelegge meg helt bare for at alle skal bli glade når jeg også dukker opp i selskaper? Hva tenker du?

Mvh. kvinne (20)

Anonymkode: a69b3...af7

Finn en balanse som passer for deg tenker jeg Du må lære deg å si nei. Det er ikke sikkert middags treff månedlig er noe for deg. Hva med annenhver måned?  

[Gjest Lexie Grey]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om de ikke har forståelse for angsten din så er det noe galt med dem -de skal være i livet ditt som støttespillere, ikke som noen som presser noen for "hyggens skyld".

Her høres det ut som om du bør tenke over hvor mye de egentlig er på din side og hvor mye de er på sin egen, om det er veeldig skeiv ubalanse så vil jeg anbefale deg å snakke med noen om akkurat dette så du får nye sunne holdninger til hvordan du skal ta vare på deg selv som menneske og ikke la deg overkjøre gang på gang.

 

Anonymkode: c0af8...35c

Kan være jeg formulerte meg litt utydelig. De fleste i familien er veldig støttende og omsorgsfulle, og sier gang på gang at det er helt OK hvis jeg ikke kommer. Men så er det noen som ikke forstår det/ glemmer det og det skjønner jeg jo, men da er det dess vanskeligere å ta opp med dem.. vi er en liten familie heldigvis. Hovedproblemet er samvittigheten min og den ekstreme plikt-følelsen jeg har, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal jobbe med akkurat det. Derfor tenkte jeg kanskje det er en fin øvelse å faktisk bare si nei noen ganger. Eller?  At det også er en slags eksponering på en måte, siden det er veldig vanskelig for meg..

Jeg er TS forresten, flinke meg klarte å publisere kommentaren uten å trykke anonym og får ikke til å endre på det. Argh!!

Endret 3. september 2017 av 97'girl

[Gjest Catalina Culès]

Selvfølgelig, sier nei når det passer meg.

[AnonymBruker]

33 minutes ago, 97'girl said:

Kan være jeg formulerte meg litt utydelig. De fleste i familien er veldig støttende og omsorgsfulle, og sier gang på gang at det er helt OK hvis jeg ikke kommer. Men så er det noen som ikke forstår det/ glemmer det og det skjønner jeg jo, men da er det dess vanskeligere å ta opp med dem.. vi er en liten familie heldigvis. Hovedproblemet er samvittigheten min og den ekstreme plikt-følelsen jeg har, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal jobbe med akkurat det. Derfor tenkte jeg kanskje det er en fin øvelse å faktisk bare si nei noen ganger. Eller?  At det også er en slags eksponering på en måte, siden det er veldig vanskelig for meg..

Jeg er TS forresten, flinke meg klarte å publisere kommentaren uten å trykke anonym og får ikke til å endre på det. Argh!!

Men du skal ikke bruke opp din energi på å ha dårlig samvittighet eller føle plikt. Du skal finne ut hvem du er, hva som gjør deg glad og angst-fri. Om familien din overser problematikken din, så er jeg nesten tilbøyelig til å si at de er en del av problemet.. Frigjør deg selv!

Anonymkode: c0af8...35c

[AnonymBruker]

Og selv om de virker forståelsesfulle så gjenomfører de sine liv og middager uten å gå veien for å støtte deg. ...

Selv om dine foreldre stiller opp med middag, og f.eks med praktiske ting -så betyr det ikke at de er gode emosjonelle støttespillere. Sånn er det desverre for noen. 

Du bør sette deg ned foran et blankt ark og tegne/skrive ned hva du ser du ønsker for deg selv videre i livet, skriv også ned de tingene du vil bli kvitt. Bpde av følelser og fysiske/praktiske ting. Da ser du litt mer hva du er kontra hva familien din vil at du skal være. 

Du er den eneste som kan bestemme over ditt liv, du er den eneste som vet og kan bestemme hva som får deg til å føle deg vel, glad, lykkelig -og ulykkelig. 

Og husk -aldri unnskyld tankene dine! 

Anonymkode: c0af8...35c