DP/DR [HJELP!]

[luckystrikee]

• 
  Skrev ett innlegg her en tid tilbake om depersonalisering derealisering. Hatt d i 3 mnd etter periode med mye angst og prøvde mdma og hasj ett par ganger, så ingen missbruk altså. Siden ett angstanfall jeg fikk den 22mai har jeg ikke følt meg normal i det hele tatt, ting virket uvirkelig nummen ekkel følelse av omstendighetene meget lyssky etc, synkront med dette kom helt syke tanker om jeg eksisterer? Eksisterer dere? Eller er alt et produkt av min fantasi? Er jeg egentlig død? Osv ingen grenser for hvor syke tanker jeg har. "Uvirkelighetsfølelsen" føler jeg er delvis borte, men disse tankene går ikke vekk jeg tror halveis på det og har blitt et slags OCD mønster av det hele. Har gått til dps å fortelt alt, går der jevnlig i terapi pga dette. (Aldri vert borti psykiatri før dette). De er bastante på at det bare er angst, og at jeg ikke er psykotisk. Jeg selv mener dette er ekstreme tanker og grensepsykotisk, men det er vel kansje ikke så viktig med en merkelapp på det. Viktigeste er hvordan jeg skal komme meg utav dette her! Jeg føler meg helt alene, me against the world literally for jeg kan aldri bli 100% sikker på at alt ikke er fiksjon. Har masse gode venner og støttende familie, alt der er på plass. Vet noen mener det kan være bra refleksjoner osv, filosofisk. Men jeg er på ingen måte noen filosofisk type, så dette er på ingen måte noen sjelemessig berikelse. Dessutten normale folk kan tenke på det, å glemme det etter 10sek å forsette med live sitt, men jeg blir stiv av skrekk. Viss jeg f.eks får en melding akk når jeg plukker opp telefonen tenker jeg "det kan ikke være tilfeldig" bare fått helt urasjonell tankegang. Jeg fungerer 100% i d daglige, var sykemeldt en stund men er tilbake i jobb å det går bra. Men jeg har generelt veldig dårlig livskvalitet av dette når jeg skal stille spm til absolutt alt. Andre kan nyte en fin middag f.eks med gode venner, men jeg tenker hvordan sitter vi her på en kule som svever runt solen? Vi er bare dyr, vi ser rare ut blabla. Hvordan kan jeg være sikker på at dette faktisk skjer? Eller at det ikke er en drøm.

Grunnen til dette er så fælt, er at selve fundamentet det hele livet mitt er bygget på stiller jeg meg kritisk til. Det går ikke ann å leve sånn så dette, men jeg vil helst ikke dø heller for er like usikker på hva som skjer da. Det er som å våkne opp etter 24 år å "forstå" at jeg er blitt lurt at alt er en vits osv.

de som har DP/DR sliter merkelig nok med nesten identiske tanker å det skal visst gå over av seg selv. Problemet er at jeg stoler ikke på at filmene jeg ser på youtube om det faktisk er reelle, at dette er ekte erfaringer osv. Jeg føler meg FULLSTENDIG alene i universet? Husker når helvete startet alt var uvirkelig plutslig ble tankene om universet kastet inn i hode mitt mens jeg lå i senga. Aldri tenkt på det på denne måten. Det å være ett menneske skremmer meg, er akk som en robot i first person mode i ett spill.

Vet dette høres helt psykotisk ut for folk som ikke har opplevd det, men det er visst ganske vanlig når dette faenskape slår inn. Føler jeg er i Helvete bokstavlig talt? (Nå tenkte jeg kansje jeg er det?)

Det skal sies at det går bedre enn det gikk, kommer meg på jobb å fungerer i sosialt samvær. Men blir bombadert av disse sinnsyke tankene vert sekund

Jeg trenger sårt hjelp. Er satt på remeron s 30mg (Mirtazapine) ett antideppresiva, vet ikke hvor mye det hjelper.. går bedre men langt ifra optimalt. Dette kombinert med netopp oppstartet kognitiv terapi. Kan ikke si jeg har mye troen. Jeg prøver å spise sunt, å trener ver dag og tar vitaminer. Jeg er en fighter! Det vet jeg, men vil det skal gå over nå. Vil tenke på vanlige ting som hva jeg skal ha til middag osv, ikke hvorfor jeg er ett homosapiens som jeg aldri kommer til å finne ut alikevell, men jeg får det faen ikke til! Tar ingen rusmidler å alkohol i moderat bruk i sosiale sammenhenger. Sosial ver dag.
Føler jeg jør alt rett, men er redd jeg skal "klikke" dø eller det som verre er. Har i tillegg helseangst å tror jeg skal dø hvert øyeblikk (tror helt genuint at jeg skal dø i nermeste fremtid) vet ikke av hva men den tanker følger meg. Dette er jævlig trist kjøpte bolig rett før dette fikk fast jobb alt på stell 24 år ung og "lovende" nå klarer jeg ikke fokusere på noe som helst "vanlig"

JEG TRENGER ALLE TIPS DET MOTTAS MED UMÅTELIG TAKKNEMMLIGHET! noe som kan speede opp recoveryen evt, overbevise meg om at verden er ekte u name it

Takker på forhånd for evt svar..

Endret 2. september 2017 av luckystrikee

[luckystrikee]

.

Endret 2. september 2017 av luckystrikee

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg har skrevet til deg tidligere, og jeg står fortsatt ved at du har OCD, og burde behandles for dette. Jeg har hatt OCD i mange år, og også vært innom det temaet du skisserer her. Det er helt forferdelig, og jeg vet akkurat hvordan du har det!

Kjernen i OCD er behovet for å være 100 % sikker - på at jeg ikke skader barna mine, på at jeg ikke er pedofil, på at huset ikke brenner ned hvis jeg glemmer å skru av komfyren, på at jeg ikke er homofil - you name it. Du sier det selv så fint - du kan jo ikke være 100 % sikker på at du eksisterer! For en med OCD er denne usikkerheten uutholdelig. Ikke bare må man VITE at man selv og de rundt eksisterer, OCDen krever også at man skal kunne FØLE det til enhver tid. Men hvordan føler man egentlig noe sånt? Vanlige mennesker går jo ikke rundt og FØLER at de eksisterer eller føler at de ikke er pedofile osv. Det er helt implisitt hos de uten OCD, men for oss med OCD skal det være eksplisitt - det skal være noe man kan føle aktivt etter, og helst hele tiden. Man skal vite og føle med 100 % sikkerhet. 

Det går ikke. Man kan ikke være 100 % sikker på noe her i livet, annet enn døden. Tenk på før du fikk dette - du gikk jo ikke rundt og tenkte på eksistens, psykose osv - du tok det for gitt, det var implisitt, og du FØLTE kanskje at du var helt sikker på at du eksisterer, men du gjorde ikke det - du hadde bare ikke OCD akkurat da. 

Du må få spesifikk behandling rettet mot OCDen, altså eksponeringsterapi og undervisning i hvordan sykdommen "oppfører" seg. Målet med behandlingen er at du skal drite i om du er 100 % sikker på om du eksisterer eller ei - du skal ikke ha noe behov for å være sikker, slik normale mennesker er. De som ikke har OCD har ikke noe behov for å vite helt sikkert at ditt eller datt ikke er sant, de lever helt fint med usikkerheten, og det kommer du også til å gjøre med rett terapi. 

Jeg kan anbefale deg på det sterkeste å kjøpe boken "Freedom from OCD" av Jonathan Grayson, som er verdensledende ekspert på OCD. Der kan du designe ditt eget terapiprogram, samt at den forklarer alt om sykdommen - jeg følte den leste tankene mine, men det er fordi jeg hadde OCD den boken er gull!

Ser du skriver til sist at du ønsker at noen skal overbevise deg om at verden er ekte - dette er en tvangshandling som demper angsten din på kort sikt, men forsterket OCDen i det lange løp. Spør du ofte de rundt om slike bekreftelser? Jeg vil råde deg til å slutte med dette da det bare gjør ting verre. Du vil aldri bli overbevist - fordi du har OCD. Den vil fortsette å kreve mer og mer, helt til du er helt fanget. 

Tro og vit at det blir bedre! Krev rett behandling, evt gå privat. Dette varer ikke evig! Det er jeg levende bevis på. 

Klem fra hun som nå er fri, og aldri 100 % sikker - akkurat som det skal være

Anonymkode: a97a5...8d8

[AnonymBruker]

Det høres ikke veldig uvanlig ut dette her.

Anonymkode: 104b8...779

[luckystrikee]

Å?

[luckystrikee]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg. Jeg har skrevet til deg tidligere, og jeg står fortsatt ved at du har OCD, og burde behandles for dette. Jeg har hatt OCD i mange år, og også vært innom det temaet du skisserer her. Det er helt forferdelig, og jeg vet akkurat hvordan du har det!

Kjernen i OCD er behovet for å være 100 % sikker - på at jeg ikke skader barna mine, på at jeg ikke er pedofil, på at huset ikke brenner ned hvis jeg glemmer å skru av komfyren, på at jeg ikke er homofil - you name it. Du sier det selv så fint - du kan jo ikke være 100 % sikker på at du eksisterer! For en med OCD er denne usikkerheten uutholdelig. Ikke bare må man VITE at man selv og de rundt eksisterer, OCDen krever også at man skal kunne FØLE det til enhver tid. Men hvordan føler man egentlig noe sånt? Vanlige mennesker går jo ikke rundt og FØLER at de eksisterer eller føler at de ikke er pedofile osv. Det er helt implisitt hos de uten OCD, men for oss med OCD skal det være eksplisitt - det skal være noe man kan føle aktivt etter, og helst hele tiden. Man skal vite og føle med 100 % sikkerhet. 

Det går ikke. Man kan ikke være 100 % sikker på noe her i livet, annet enn døden. Tenk på før du fikk dette - du gikk jo ikke rundt og tenkte på eksistens, psykose osv - du tok det for gitt, det var implisitt, og du FØLTE kanskje at du var helt sikker på at du eksisterer, men du gjorde ikke det - du hadde bare ikke OCD akkurat da. 

Du må få spesifikk behandling rettet mot OCDen, altså eksponeringsterapi og undervisning i hvordan sykdommen "oppfører" seg. Målet med behandlingen er at du skal drite i om du er 100 % sikker på om du eksisterer eller ei - du skal ikke ha noe behov for å være sikker, slik normale mennesker er. De som ikke har OCD har ikke noe behov for å vite helt sikkert at ditt eller datt ikke er sant, de lever helt fint med usikkerheten, og det kommer du også til å gjøre med rett terapi. 

Jeg kan anbefale deg på det sterkeste å kjøpe boken "Freedom from OCD" av Jonathan Grayson, som er verdensledende ekspert på OCD. Der kan du designe ditt eget terapiprogram, samt at den forklarer alt om sykdommen - jeg følte den leste tankene mine, men det er fordi jeg hadde OCD den boken er gull!

Ser du skriver til sist at du ønsker at noen skal overbevise deg om at verden er ekte - dette er en tvangshandling som demper angsten din på kort sikt, men forsterket OCDen i det lange løp. Spør du ofte de rundt om slike bekreftelser? Jeg vil råde deg til å slutte med dette da det bare gjør ting verre. Du vil aldri bli overbevist - fordi du har OCD. Den vil fortsette å kreve mer og mer, helt til du er helt fanget. 

Tro og vit at det blir bedre! Krev rett behandling, evt gå privat. Dette varer ikke evig! Det er jeg levende bevis på. 

Klem fra hun som nå er fri, og aldri 100 % sikker - akkurat som det skal være

Anonymkode: a97a5...8d8

Takk igjen, ja ingenting av bekreftelser hjelper det har du helt rett i. Selv ikke folk med akk like opplevelser kan overbevise meg. Tingen er at  jeg ikke har fått ocd diagnose sier d kun er angst .. så vanskelig å jobbe med det da. Jeg er helt ekstrem alt må ver 100% viss det er ett korn på gulvet må jeg plukke d opp å hive det. Hjemmet ser ut som jeg skal ha visning hver dag, som tatt ut fra en katalog. Slitsomt å ha besøk for da tar di glass osv å da har jeg ikke kontroll på alt lengre. En flekk på bilen kan få meg til å miste nattesøvnen. Bestemte steder å måter å legge ting på osvosv. Må ha 100% kontroll på alt viss ikke får jeg angst. Etter mitt vet er det soleklare ocd tendenser, men di mente d var innslag men ikke nok til diagnose å måtte jobbe med kun angsten i form av kognitv terapi.

[luckystrikee]

Til og med jeg forstår at dette må tas med roten, nytter ikke gå etter symptomene og ikke fikse kjernen i problemet.

[AnonymBruker]

Jeg har også skrevet med deg i dine andre tråder. Leit å høre at det går litt dårligere igjennom. Jeg husker du skrev rett etter at du hadde vært i første time på DPS da virket du mer håpefull. Ting tar tid. Fortsett å gjøre det du gjør, følg opp behandlingen, prøv ut øvelsene/rådene du får.

Denne uken har jeg vært igjennom mye stress og kaostanker og for første gang på lenge fikk jeg det skikkelig over meg denne uvirkelighetsfølelsen. Det er forferdelig skremmende! Du er ikke alene med å ha hatt det sånn (selv om vi har ulike utgangspunkt). For meg var det veldig viktig å ta dette seriøst og ta fri fra jobb noen dager, fokusere på det helt basale, fordi for meg dyttet stresset meg nærmere uvirkelighetsfølelsen, og tanker om å dø og følelsen av å miste kontrollen. For andre igjen er det viktig å følge opp jobb og utdanning o.l. selv i slike perioder. Mem siden jobb var med på å skape nettopp stresset og tankekaoset måtte jeg bare trekke meg unna. Jeg vet ikke hvordan dette er i livet ditt? Føler du at belastningene rundt deg er for mye? Ville det hjulpet å jobbe litt mindre? Det er noe å tenke på. 

Ellers (dette tror jeg jeg har nevnt før) distraksjon! Jeg velger å fokusere på sansene mine. Jeg gjør noe så jeg kjenner jeg er tilstede, noe så jeg må fokusere på noe annet. Og selv om man tenker/føler "jeg må, må, må tenke på det nå/tenke det ferdig" så kan man ikke gi etter men prøve å gjøre distraksjonsaktiviteten likevel. 

Det blir bedre!

Anonymkode: d8258...6c7