sykdomsløgner

[AnonymBruker]

Det gjelder generalisert angst og sosial angst. Har blitt diagnostisert tidligere, fikk behandling og ble visstnok frisk. Det var en tung prosess å få behandling, men jeg har et godt funksjonsnivå i dag. Jeg var den gang åpen med familie og arbeidsplass. Jobben min hadde vanskelig for å tilrettelegge, da hele jobben stor sett går ut på mye menneskelig kontakt. Jeg gikk derfor redusert stilling en stund. Dette var ingen ideell situasjon, ikke for kollegaer eller brukere. På hjemmebane følte jeg at jeg et forventningspress på at jeg skulle bli helt kvitt angsten. Jeg følte jeg fikk liten forståelse for alle situasjonene jeg daglig sto i som belastet meg såpass mye at jeg gikk med redusert kapasitet på fritiden. Jeg opplever at min tilstand ikke blir anerkjent, jeg blir møtt med "alle er slitne" for eksempel når jeg har sterk angst eller påfølgende utmattelse. Det har ført til at jeg i dag er blitt en sykdomsløgner. Jeg sier jeg har hodepine og omgangsssyke, for å få litt mer aksept for å beskytte meg. Jeg står på med utdanning og jobb og fungerer greit, men kjenner at jeg balanserer på line der jeg lett vippes av pinnen og opplever stressrelatert angst. I disse tilfellene er jeg avhengig at å beskytte med og ta hensyn for ikke å bli langvarig syk. Jeg lurer på om det finnes andre i lignende situasjon som vil dele noen tanker rundt hvordan man forholder seg til det. Eller andre som har innspill/synspunkter. Det føles så ensomt å bære på alene så jeg ville bare dele det med noen

Anonymkode: fda9a...38c

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig å "skylde på" fysiske ting når man egentlig har psykiske plager, så du er absolutt ikke alene om det! Min familie har også vanskelig med å forstå/anerkjenne mine psykiske plager, men jeg prøver å tenke at de er uvitende og prøver å fokusere på støtten jeg får hos psykologen. Man kan også ha med pårørende til time hos henne, for opplæring og hva du trenger.

Anonymkode: 987c9...b0b

[AnonymBruker]

Det var trist å lese, Ts.  

Jeg tror nok at det i mer opplyste deler av befolkningen er full aksept i dag rundt psykiske plager og slitenhet. Jeg fikk meg en knekk i vår, og etter å ha vært ærlig om det møtte jeg kun forståelse og aksept. Sjefen min minner meg fortsatt om at jeg ikke må anstrenge meg for mye, og at jeg må huske å si fra, for en ser jo ikke psykiske ting like lett som en bruket fot. Sånn har det vært med familie og til og med tilfeldige samarbeidspartnere på jobb.  

Og, Ts: det er sånn det egentlig skal være. Så ikke godta at det er på noe annet vis, for det finnes flere folk som forstår enn som ikke forstår i 2017.  Sett dem som er viktige for deg på plass og forklar til de blir opplyste mennesker og husk at det er helt ok å bytt dem som gjør deg dårligere ut med andre, bedre folk å omgås.

Anonymkode: af8d6...4bc