Folk skuffer meg

[AnonymBruker]

Dette blir nok litt usammenhengende og uforståelig, men jeg skriver rett fra hjertet. Jeg merker at jeg stadig blir skuffet over hvordan folk forandrer seg. Folk som jeg tidligere hadde god kontakt med og kunne prate uanstrengt med, har plutselig forandret seg til selvopptatte og selvgode mennesker som jeg ikke har noe til felles med lenger. De gir sjeldnere og sjeldnere lyd fra seg og får seg drøssevis av nye venner. Det skjer med alle, utenom meg. Jeg blir eldre, men får heller mindre sevtillit og færre venner. Jeg skjønner ikke hva det er alle andre har skjønt. Jeg passer ikke inn noe sted og har aldri gjort det. Det er kanskje ikke alle som skal ha folk rundt seg. Jeg har prøvd masse, men jeg finner ingen jeg passer sammen med som gode venner. Jeg synes ikke folk gir meg noe positivt lenger, der de sitter og skryter av seg selv og vet best om alt og snakker nedlatende om folk som ikke har lykkes like bra. Jeg synes de er falske og overfladiske. Skuffende er ordet. Hva om folk kunne vært litt mer ærlige om at livet ikke alltid er så lett, at det egentlig er veldig tøft. Kanskje man kunne vært der for hverandre på ordentlig. Det savner jeg.

Anonymkode: de55f...46d

[AnonymBruker]

Synes du høres ganske selvopptatt ut selv jeg altså. Også høres du veldig dømmende ut...kanskje du burde kikke litt nærmere på deg selv før du gir skylda på alle andre enn deg selv? Det er klisje, men det er faktisk ganske sjeldent alle andre som er problemet. 

Anonymkode: 52f05...482

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes du høres ganske selvopptatt ut selv jeg altså. Også høres du veldig dømmende ut...kanskje du burde kikke litt nærmere på deg selv før du gir skylda på alle andre enn deg selv? Det er klisje, men det er faktisk ganske sjeldent alle andre som er problemet. 

Anonymkode: 52f05...482

Anonymkode: 1134f...909

[AnonymBruker]

Det er faktum at folk forandrer seg og får andre prioriteringer i livet. Hus, hjem, familie, unger, venner, jobb, bil, ferie- mye å holde styr på etter hvert som folk blir ordentlig voksne. 

Hvis du henger etter på noen eller de fleste av disse områdene så er det kanskje ikke så rart at du føler som du gjør. I stedet for å forvente at alt skal være som før burde du heller prøve å innse hvor positivt det er at folk forandrer seg og kommer seg videre i livet. 

Anonymkode: 0383e...bc6

[AnonymBruker]

Jo takk for forståelsen.. Jeg henger ikke etter på noe, jeg har både høy utdannelse, jobb, familie og hus! Og jeg har alltid gjort mitt beste for å ta vare på gamle venner og skaffe meg nye. Problemet er at jeg ikke får det til. Jeg har alltid slitt med mindreverdighetskomplekser. Og jeg merker det blir verre ettersom jeg innser hvor lite jeg betyr for folk. Jeg skulle likt og visst hvorfor. Jeg er hyggelig og omtenksom og i motsetning til omtrent alle jeg kjenner, så lytter jeg og interesserer meg for andre. Men resultater er altså at jeg sitter her mer og mer ensom, mens alle andre får nye venner. Og når vi treffes merker jeg at den kontakten vi hadde før ikke er der lenger. Det gjør faktisk ganske vondt. Tenkte jeg kunne få råd eller høre om folk som har opplevd lignende, men her inne får man visst bare dritt!

Anonymkode: de55f...46d