Hvorfor er det fordommer mot psykisk syke?

[AnonymBruker]

Synes det er så trist. Mange sier at det er verre å ha en fysisk sykdom, eller at de som sliter psykisk må skjerpe seg. Men det er sykdom, Okei? Og man velger ikke sykdom, enten den er fysisk eller psykisk. Det er på tide å likestille dem.

 

Anonymkode: 435d2...96f

[Bakepulver]

Manglende kunnskap og evne samt vilje til å forstå og skaffe seg kunnskap om psykisk sykdom er en av årsakene til at enkelte har fordommer. 

[TMB]

De som mener dette har aldri hatt en psykisk sykdom, eller hatt noen nært seg som sliter psykisk.

[Ruccula]

Jeg tror det har med mengden mennesker som plutselig har blitt psykisk syke de senere årene.  Før var skjelettsykdommer den store trenden, nå er "alle" psykisk syke. 

Det koster samfunnet en formue! 

Det har blitt så "in" å være psykisk syk at du knapt finner noen som ikke har angst i en eller annen form. Det virker som det har blitt en svær hvilepute for mange.  

[AnonymBruker]

5 timer siden, Ruccula skrev:

Jeg tror det har med mengden mennesker som plutselig har blitt psykisk syke de senere årene.  Før var skjelettsykdommer den store trenden, nå er "alle" psykisk syke. 

Det koster samfunnet en formue! 

Det har blitt så "in" å være psykisk syk at du knapt finner noen som ikke har angst i en eller annen form. Det virker som det har blitt en svær hvilepute for mange.  

Selvfølgelig, men helt ærlig så tror jeg ikke at folk finner på at de er syke. Har selv 2 diagnoser

Anonymkode: 435d2...96f

[Ruccula]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig, men helt ærlig så tror jeg ikke at folk finner på at de er syke. Har selv 2 diagnoser

Anonymkode: 435d2...96f

Du tror det er helt tilfeldig at antall med psykiske problemer har EKSPLODERT de siste årene? 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Ruccula skrev:

Du tror det er helt tilfeldig at antall med psykiske problemer har EKSPLODERT de siste årene? 

Nei. Men helt ærlig tror jeg ikke at det har eksplodert. Tror det er mer at det har blitt mer vanlig å snakke om disse tingene. Jeg har kompleks PTSD nå. Hadde hatt de samme plagene om jeg hadde vært utsatt for traumene for 50 år siden også. Jeg tror egt jeg hadde hatt det verre fordi jeg hadde ikke møtt forståelse og jeg hadde ikke fått hjelp. 

Mer åpenhet og aksept fører til at diagnoser blir oppdaget. Dermed virker det som om at flere er syke, men i realiteten er det ikke nødvendigvis slik. 

Anonymkode: 435d2...96f

[Ruccula]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Men helt ærlig tror jeg ikke at det har eksplodert. Tror det er mer at det har blitt mer vanlig å snakke om disse tingene. Jeg har kompleks PTSD nå. Hadde hatt de samme plagene om jeg hadde vært utsatt for traumene for 50 år siden også. Jeg tror egt jeg hadde hatt det verre fordi jeg hadde ikke møtt forståelse og jeg hadde ikke fått hjelp. 

Mer åpenhet og aksept fører til at diagnoser blir oppdaget. Dermed virker det som om at flere er syke, men i realiteten er det ikke nødvendigvis slik. 

Anonymkode: 435d2...96f

https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Statistikk/Pensjon+-+statistikk/Nyheter/1-av-3-uføre-har-psykiske-lidelser

1 av 3 uføre har psykiske lidelser....

Jeg tror ikke nødvendigvis det er utelukkende positivt at disse diagnosene nå har blitt så utrolig akseptert. Jeg leste at 40% av alle skoleklasse jenter på siste år på ungdomskolen har "angst". Før i tiden ville vi sett på det som en naturlig del av å være tenåring og vokse opp. Det kan ER tøft!

Men nå skal alle ha en diagnose og lene seg på...."nei du skjønner jeg har angst" isteden for å suck it in og deal with it. 

Det å få en unødvendig diagnose kan bidra til å sykliggjøre og passifisere. 

[AnonymBruker]

Så før skulle en leve med skam når det gjaldt psykisk sykdom, og nå skal en i tillegg få høre at en juger ? Glad jeg er blitt så voksen jeg gir faen hva folk tror om meg.

Det som er galt er ikke åpenheten rundt psykisk sykdom. Det som er galt er at vi har så forventninger til det perfekte i livet at vanlige følelser gjør oss redd og vi gir de navn som angst.  Noe som vanner ut begrepene og gjør verden ett enda vanskeligere fordi det ikke er lov å føle. Men jeg håper den fasen i dette landet går over med tiden. Når en går for åpenhet vel en på ett tidspunkt komme til punktet der folk er drittlei temaet. og så tror jeg det roer seg over tid. Sett det med forskjellige tabuer opp gjennom historien.

Men en må i utganspungte ta folk på sitt ord. Jeg vet det er lettere å godta ting en kan ta og føle på teste med kjemi.

 

Anonymkode: ed737...4fd

[AnonymBruker]

3 timer siden, Ruccula skrev:

https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Statistikk/Pensjon+-+statistikk/Nyheter/1-av-3-uføre-har-psykiske-lidelser

1 av 3 uføre har psykiske lidelser....

Jeg tror ikke nødvendigvis det er utelukkende positivt at disse diagnosene nå har blitt så utrolig akseptert. Jeg leste at 40% av alle skoleklasse jenter på siste år på ungdomskolen har "angst". Før i tiden ville vi sett på det som en naturlig del av å være tenåring og vokse opp. Det kan ER tøft!

Men nå skal alle ha en diagnose og lene seg på...."nei du skjønner jeg har angst" isteden for å suck it in og deal with it. 

Det å få en unødvendig diagnose kan bidra til å sykliggjøre og passifisere. 

Altså, det er mange tilstander som er normale. Det har du rett i. Og mye av statistikken er nok basert på mennesker som egt ikke vet hva f.eks angst innebærer, og sier at de har angst for ting som ikke ville blitt regnet som angst. På generell basis vil dette føre til mer sykeliggjøring. 

Jeg tar likevel med mitt eget eksempel. Jeg hadde en traumatisk start på livet (biologiske foreldre som ikke kunne ta vare på meg, ble akutt flyttet som 2 åring, og etter jeg fylte 6 (som er 13 år siden har jeg sett dem en gang hver og hatt et par telefonsamtaler). Jeg ble utsatt for kraftig omsorgssvikt og det var særdeles ustabilt rundt meg på den tida. Da jeg ble tatt ut fra hjemmet var jeg veldig ofte syk med feber nesten frem til 7 års alderen , noe som sikkert hadde en del psykiske komponenter.

Jeg hadde assistent i barnehagen, barneskolen og ungdomsskolen. Da jeg var 11 fikk jeg en annen diagnose. 12 år så ble jeg sendt til psykolog pga depresjon etter komplisert sorg. Resten av ungdomstida har vært preget av blant annet smerte, ustabilitet (søstera mi, når hun var 3, gikk rundt å sa til alle at jeg bare gråt hele tida), ekstrem skyldfølelse, elendig selvbilde (tanker om at jeg ikke er verdt noe, at alle burde hate meg, at jeg er til bry osv), søvnproblemer, oppkast (pga konstant utslitthet), selvskading, problemer med vekt pga ustabil psyke og ulykker i familien (en av bestefedrene mine havna blant annet i koma), sårbarhet, angst for avkledning, veldig mye tristhet, stress/nerver og redsel+ at jeg har vært livredd for å bli forlatt, avvist og kritisert. I itillegg har vi disse voldsomme humørsvingningene som en gang førte til til jeg prøvde å ta selvmord. Nå har jeg vært til utredning igjen og fått vite at problematikken min kan forklares som kompleks PTSD. Faren for oppkast, selvskading og ustabilitet fordi jeg er utslitt gjør at jeg ikke kan jobbe ved siden av studiene. Jeg er for ustabil, utslitt og trenger å holde hodet litt over vann. 

Ungdomstida mi har vært beintøff, og jeg gleder meg virkelig til å bli voksen. Nå høres det dog ut som at alt har vært vanskelig, noe som selvfølgelig ikke er sant. Jeg har opplevd masse godt i livet også, blitt kjent med en haug av gode/omsorgsfulle og stabile mennesker og fått gode venner jeg går mye sammen med. Jeg har fått nye foreldre som ser meg, som elsker meg og som passer på meg. Og jeg elsker dem av hele mitt hjerte tilbake. 

Anonymkode: 435d2...96f

[Hermine Grang]

Enig i at det er mange fordommer mot psykisk syke. Folk synes vel det er vanskeligere å forstå det de ikke kan se. Virker heldigvis som om samfunnet er i endring, men ting går sent. 

Senest i 2014 så sa Forsvaret at de ikke ønsket at soldater som fikk psykiske skader fra krigshandlinger skulle anerkjennes på lik linje med de med fysiske skader. Soldater med fysisk skade fikk medalje og ble hedret for sitt offer. Soldater som fikk posttraumatisk stresslidelse fikk ingenting.  Heldigvis er det endret i dag, tror første medaljen ble utdelt i år.   Det sier jo litt om samfunnets holdninger når selv staten bruker såpass lang tid på å sidestille fysisk og psykiske skader.  

 

Endret 30. august 2017 av Hermine Grang

[AnonymBruker]

Det er enkle årsaker til dette, og det er; 1. Det er mange diagnoser som er vanskelige eller umulige å bevise. Kombinert med at antallet plutselig har eksplodert, gjør mange mistenksomme. 2. Det er mange flere "gråsoner". Når blir sjenanse sosial angst? Når blir nedstemthet depresjon? Det er en ærlig sak at vi mennesker er ulike, og har ulike forutsetninger. Men nå er det blitt fullstendig forbudt å hinte til at de som sliter selv skal ta grep for å bli bedre, alt som ikke er en omfavnelse blir et angrep. 

Og det å si at alle som er kritiske "ikke har vært der selv", blir for lettvint. Jeg har vært alvorlig deprimert, der jeg gråt fra morgen til kveld og alt var et mørke. Folk som lever med det har all min sympati. Det endrer ikke det faktum at det er noe alvorlig galt med statistikken i landet. 

Anonymkode: 7b830...ff9

[AnonymBruker]

4 timer siden, Hermine Grang skrev:

Enig i at det er mange fordommer mot psykisk syke. Folk synes vel det er vanskeligere å forstå det de ikke kan se. Virker heldigvis som om samfunnet er i endring, men ting går sent. 

Senest i 2014 så sa Forsvaret at de ikke ønsket at soldater som fikk psykiske skader fra krigshandlinger skulle anerkjennes på lik linje med de med fysiske skader. Soldater med fysisk skade fikk medalje og ble hedret for sitt offer. Soldater som fikk posttraumatisk stresslidelse fikk ingenting.  Heldigvis er det endret i dag, tror første medaljen ble utdelt i år.   Det sier jo litt om samfunnets holdninger når selv staten bruker såpass lang tid på å sidestille fysisk og psykiske skader.  

 

Helt enig! Det sier veldig mye om samfunnet og dets fordommer. Sykt at bare de med fysiske skader ble annerkjent før, og ikke de med PTSD. Trist, bare trist. Er glad for at det er i endring

Anonymkode: 435d2...96f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er enkle årsaker til dette, og det er; 1. Det er mange diagnoser som er vanskelige eller umulige å bevise. Kombinert med at antallet plutselig har eksplodert, gjør mange mistenksomme. 2. Det er mange flere "gråsoner". Når blir sjenanse sosial angst? Når blir nedstemthet depresjon? Det er en ærlig sak at vi mennesker er ulike, og har ulike forutsetninger. Men nå er det blitt fullstendig forbudt å hinte til at de som sliter selv skal ta grep for å bli bedre, alt som ikke er en omfavnelse blir et angrep. 

Og det å si at alle som er kritiske "ikke har vært der selv", blir for lettvint. Jeg har vært alvorlig deprimert, der jeg gråt fra morgen til kveld og alt var et mørke. Folk som lever med det har all min sympati. Det endrer ikke det faktum at det er noe alvorlig galt med statistikken i landet. 

Anonymkode: 7b830...ff9

Ja, det er åpenbart noe galt med statistikkene. Det er jeg enig i. 

Depresjon er noe herk. Det er som å leve i et hull. Håper du har kommet deg ut av det nå❤️

Anonymkode: 435d2...96f

[AnonymBruker]

Har kanskje også noe med at vi som har slitt selv, jeg har f.eks. vært deppa, men tatt oss sammen, synes det er rart dere andre ikke gidder å gjøre det. 

Anonymkode: 854d1...794

[AnonymBruker]

Samme som med ME, det er en sykdom som ikke er målbar og diagnostiseres kun ut ifra pasientens egne utsagn. Det er relativt lett å jukse til seg papirer på at man ikke kan jobbe om man først går inn for det, og siden det plutselig er blitt så vanlig med psykiske sykdommer så vil det jo være naturlig å stille seg det spørsmålet om hvor mange av desse som egentlig bare er late og har vondt i viljen.

Anonymkode: d43fa...844

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har kanskje også noe med at vi som har slitt selv, jeg har f.eks. vært deppa, men tatt oss sammen, synes det er rart dere andre ikke gidder å gjøre det. 

Anonymkode: 854d1...794

Er du seriøs? Å være deppa er da ingen sykdom, ikke rart du klarte å ta deg sammen.

Anonymkode: d43fa...844

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme som med ME, det er en sykdom som ikke er målbar og diagnostiseres kun ut ifra pasientens egne utsagn. Det er relativt lett å jukse til seg papirer på at man ikke kan jobbe om man først går inn for det, og siden det plutselig er blitt så vanlig med psykiske sykdommer så vil det jo være naturlig å stille seg det spørsmålet om hvor mange av desse som egentlig bare er late og har vondt i viljen.

Anonymkode: d43fa...844

Det er klart at det finnes mennesker som må ta seg sammen. Men det finnes også de som virkelig sliter, og de trenger forståelse! 

Anonymkode: 435d2...96f

[AnonymBruker]

1 minute ago, AnonymBruker said:

Samme som med ME, det er en sykdom som ikke er målbar og diagnostiseres kun ut ifra pasientens egne utsagn. Det er relativt lett å jukse til seg papirer på at man ikke kan jobbe om man først går inn for det, og siden det plutselig er blitt så vanlig med psykiske sykdommer så vil det jo være naturlig å stille seg det spørsmålet om hvor mange av desse som egentlig bare er late og har vondt i viljen.

Anonymkode: d43fa...844

ME er ingen sykdom. Hver gang forskningen på området kommer med ett nytt gjennombrudd for hva som er årsaken så hører man aldri om det igjen og prosjektet legges ned.

Anonymkode: 8eb5a...054

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er klart at det finnes mennesker som må ta seg sammen. Men det finnes også de som virkelig sliter, og de trenger forståelse! 

Anonymkode: 435d2...96f

Men hvordan skiller man ut dem da? Om man først har fordommer og den skepsisen rundt hvor mange som er syke så har man jo ingen garanti på at personen man snakker med faktisk er en av dem. Ved mindre du er synlig vanskjøttet som ikke kan forveksles med latskap men faktisk sykdom. 

Anonymkode: d43fa...844