Noen tips når du har negative barn?

[AnonymBruker]

Jeg har har ei datter, herlig herlig jente som sprer mye glede rundt seg og virkelig tar livet til seg. Ting kan være dritt innimellom, men generelt sett så er hun en sterk positiv ressurs når det trengs. Hun bidrar i husholdningen uten en eneste klage fordi hun helt siden hun var barn har fått beskjed om at i en familie da hjelper vi hverandre. Hun vet hvor glad jeg blir og hvor mye hun får igjen miljømessig og at ting ikke tar så lang tid som man skulle være redd for. Hun får alle til å smile!

Vi var alene i ca 5 år frem til jeg fant drømmemannen. Helt i ekstase da mannen passer inn som hånd i en hanske, han bidrar virkelig godt til det positive miljøet vi har opparbeidet oss.. I tillegg løfter han oss siden han er like høysensitiv som det vi er og klarer å fange oss begge (meg spesielt) i vanskelige situasjoner. Ikke at det skjer så ofte, men det er uansett en god egenskap.

Problemet jeg og min datter sliter noe helt sinnsykt med er barna han har fra før.. De er så ufattelig negative til ALT, de "kan" ingenting (som de sier), de liker ikke annet enn burger, pizza og taco, starter 80% av samtaler med en negativ eller anklagende tone og blir furte og viser misnøye konstant. Det å ha barna annen hver helg går greit, det krever en del, men det går greit... Og det er så utrolig vondt i hjertet mitt at jeg skal grue meg til at de kommer pga noe så idiotisk som at de er negative. Jeg ser alle de positive og flotte kvalitetene de har, og det gjør vondt at de ikke viser disse like mye.

Nå i sommer hadde vi barna i en uke i strekk og etter 5 dager måtte jeg bare ta bilen min og dra, jeg kjente på hele kroppen at jeg slappet av med en gang jeg kom ut av innkjørselen. Plutselig kunne jeg puste igjen!
Det har også vært en krig mellom jentene, jenta mi er ett år eldre enn dattera til samboeren min. Fordi den negative og anklagende og belærende holdningen til jenta til slutt ikke kunne tollereres av dattera mi, så åpnet dattera mi munnen. Hun "bjeffer" alltid før hun "biter", men når hun "biter" så gjør hun det skikkelig også. I og med at datteren til samboeren min tydeligvis ikke er klar over at hun oppfattes som alt annet enn positiv så blir hun selvsagt lei seg! Og jeg skjønner henne godt og jeg har selvsagt tatt en prat med min datter.. Men hun tok ikke hintet og med jevne mellomrom så setter min datter henne på plass hvilket ikke faller i god jord hos datteren til samboeren min.
I mine 11 år med min datter har jeg ALDRI sett henne bjeffe urettmessig, hun er ikke feilfri men det skal ekstreme krefter til å utløse "bite"-vreden.

Jeg hater ikke mine "bonusbarn", når de ikke er negative 20% av tiden så koser vi oss mer enn max! Og det vil glede meg utrolig mye hvis vi hadde klart å riste bort den negative adferden! Alle kan være negative, men det skal intet til å utløse tunge pust, tårer, belæringer, respektløshet, juging og nedsettende kommentarer. Når alle er positive så ser man virkelig hvilken styrke og samhold vi har, man ser hvor godt alle går overens. Så jeg vet at det går an, jeg vet hva potensialet er! Jeg prøver å inkludere alle barna i ALT, lærer dem nye ting, oppmuntrer og setter grenser. Jeg passer på å ikke klage selv, men etter 3 dager er jeg tynnslitt. Mitt håp er at de kan se på livet med en positiv innstilling og virkelig leve med alt det gode verden tilbyr!

Og sist ønsker jeg å si at jeg vet at barna ser opp til meg og at jeg er godt likt. Det beviser de hvertfall 1 gang hver gang jeg ser dem, så jeg er ikke hurpa som ble sammen med pappa. De er sjeleglade for at jeg er i livet deres og viser meg stolt frem. Og de er veldig glad i og ser opp til min datter også.

 

Så jeg spør dere.. Har dere noen geniale tips til hva jeg kan gjøre? Noen oppmuntrende ord?

Anonymkode: 747d2...750

[AnonymBruker]

Du tar den praten med din samboer som du burde ha tatt før han flyttet inn.

Om barneoppdragelse.

Jeg ville ikke ha blandet meg i at et barn på 11 setter et barn på 10 rettmessig på plass. Slik adferdskorrigering er en viktig del av oppveksten. Problemet her er ikke at din datter tar den jobben, men at barnets mor og far ikke har hatt tiltak til å ta den på 10(!) år.

Jeg ville heller ikke ha tilrettelagt med junk til barnet på 10. Spiser det ikke grønt og vanlig middag så kan det gå sultent til grønt og vanlig middag frister. Å gi barn junk på daglig basis skader vekst og helse i et slikt omfang at det regnes inn under mishandling. Igjen: dette må foreldrene ta på alvor og ta tak i. Din mann kan være så høysensitiv han bare vil, men han må ta seg på tak og oppdra ungene sine.

Anonymkode: dd215...262