Stina Bakken

[Hammerhai]

Orly skrev (18 minutter siden):

Enig med deg , man får vel bsrn fordi man ønsker barn ikke fordi man  ønsker et visst kjønn. Å gråte  lenge over feil kjønn Skjlnner jeg bare ikke, men får være glad det er ukjent verden for meg og at jeg ønsker meg barn uavhengig av kjønn.

Som sagt det gikk helt fint 😂 Jeg også ville ha barn og ikke et kjønn. Reaksjonen kom faktisk ganske brått og uventet 🤷🏼‍♀️ Hadde ikke noe av det samme på gutt nr. 1 🥰

Men slutt å undertrykk andres følelser æ. Lov å ikke forstå det, men man kan være hyggelige mot hverandre uansett ☺️

For meg så kom virkeligheten med å aldri få brukt jentenavnet som jeg drømte om siden jeg var yngre, og i tillegg til at samboer satte veto på guttenavnet jeg drømte om. Akkurat dette ble veldig sårt for meg og kan være mye av grunnen til den sterke reaksjonen ☺️

Endret 12. juni av Hammerhai

[Orly]

Spennende med gutt🙂

[K_mb]

Hammerhai skrev (21 minutter siden):

Som sagt det gikk helt fint 😂 Jeg også ville ha barn og ikke et kjønn. Reaksjonen kom faktisk ganske brått og uventet 🤷🏼‍♀️ Hadde ikke noe av det samme på gutt nr. 1 🥰

Men slutt å undertrykk andres følelser æ. Lov å ikke forstå det, men man kan være hyggelige mot hverandre uansett ☺️

For meg så kom virkeligheten med å aldri få brukt jentenavnet som jeg drømte om siden jeg var yngre, og i tillegg til at samboer satte veto på guttenavnet jeg drømte om. Akkurat dette ble veldig sårt for meg og kan være mye av grunnen til den sterke reaksjonen ☺️

Jeg undertrykker ikke dine følelser, men jeg synes det er veldig spesielt å være så skuffet over kjønn at du gråter over tid. Jeg gråt av sjokk etter ultralyden fordi jeg måtte ta et umenneskelig valg hvor ulike hensyn måtte taes, og det var hensynet til eksisterende barn, barnet i magen og meg selv. Kjønnet visste jeg ikke før neste oppfølging-ultralyd hvor jeg ba om å få vite kjønn, og det var rett og slett for å menneskliggjøre barnet jeg mest sannsynlig skulle miste.  Jeg vil gjerne legge til at det var et friskt barn i magen, men pga avvik i livmoren så hadde det medført et sykt barn på utsiden. 

Endret 12. juni av K_mb

[Hammerhai]

K_mb skrev (17 minutter siden):

Jeg undertrykker ikke dine følelser, men jeg synes det er veldig spesielt å være så skuffet over kjønn at du gråter over tid. Jeg gråt av sjokk etter ultralyden fordi jeg måtte ta et umenneskelig valg hvor ulike hensyn måtte taes, og det var hensynet til eksisterende barn, barnet i magen og meg selv. Kjønnet visste jeg ikke før neste oppfølging-ultralyd hvor jeg ba om å få vite kjønn, og det var rett og slett for å menneskliggjøre barnet jeg mest sannsynlig skulle miste.  Jeg vil gjerne legge til at det var et friskt barn i magen, men pga avvik i livmoren så hadde det medført et sykt barn på utsiden. 

Det er greit det. Det skal du få lov til å syntes også. Men jeg selv føler «gender dissapointment» fort blir misforstått og vi som opplever det blir nærmest halshugd om vi deler det. De fleste tror alltid det handler om «kjoler, rosa og glitter». Det gjør det faktisk ikke. Jeg drømte i mange mange år om en datter fordi jeg ville hedre min bestemor i navnvalget. Og ja, jeg ble oppriktig lei meg over å ikke få muligheten. 
 

Men jeg er egentlig ferdig med denne avsporingen. Syntes bare enkelte er ufine når det gjelder ønske om kjønn og skuffelse etter. 

Endret 12. juni av Hammerhai

[snurk]

Hammerhai skrev (47 minutter siden):

Det er greit det. Det skal du få lov til å syntes også. Men jeg selv føler «gender dissapointment» fort blir misforstått og vi som opplever det blir nærmest halshugd om vi deler det. De fleste tror alltid det handler om «kjoler, rosa og glitter». Det gjør det faktisk ikke. Jeg drømte i mange mange år om en datter fordi jeg ville hedre min bestemor i navnvalget. Og ja, jeg ble oppriktig lei meg over å ikke få muligheten. 
 

Men jeg er egentlig ferdig med denne avsporingen. Syntes bare enkelte er ufine når det gjelder ønske om kjønn og skuffelse etter. 

Jeg skjønner at man kan bli skuffet over kjønn, men må man si alt høyt? Noen tanker er greit å holde for seg selv. Jeg synes det blir litt i samme kategori som å si at man angrer på at man har fått barn. Man må gjerne tenke det, men hold det for deg selv. Ikke alt må ropes ut og deles med verden. 

[esk]

K_mb skrev (3 timer siden):

Så pinlig! Gråte lenge over "feil" kjønn?

Vær glad du ikke kom på ultralyd og fikk vite at noe var galt med fosteret eller avvikende tilstand inni livmoren, det er til å gråte over!

Jepp! Nå får folk faen ta seg sammen. Hilsen ei som fikk beskjed på ordinær ultralyd om at barnet kanskje ikke kom til å overleve (men så gikk det heldigvis bra!). Skulle ønske jeg heller kunne være litt skuffa over noe så jævla banalt som "feil" kjønn den romjula der.

[Enkelt&Komplisert]

Hahahah jeg døøør av storyen til PK:

"Filmet med Stina sin telefon, derfor ser jeg annerledes ut". Det var vel bekreftelse nok på ekstrem filterbruk? 😂

Endret 12. juni av Enkelt&Komplisert

[Linn 1234]

Enkelt&Komplisert skrev (8 minutter siden):

Hahahah jeg døøør av storyen til PK:

"Filmet med Stina sin telefon, derfor ser jeg annerledes ut". Det var vel bekreftelse nok på ekstrem filterbruk? 😂

Mmm… skulle akkurat til og skrive det..🙈 Synes faktiskt det var mye forskjell. Ser jo mest ut som en figur på det filteret😄 Har sett hans snapper og da syns jeg det var litt forskjell. 
men ikke værst han inrømte det da👌🏽

Men igjen så har mann ulikt syn. I mine øyner syns jeg det var litt komisk med tanke på filterbruke😅

 

[Pidla]

silje1989 skrev (4 timer siden):

Men kunne dem ikke kjøpt det etter ultralyden når dem vet kjønnet 😆 istedet for å kjøpe til jente og gutt

Ja, Gud forby hvis en gutt skal gå med ROSA!! 

Går jo også an å bytte den med "feil" farge om det er krise...

[Pidla]

Enkelt&Komplisert skrev (27 minutter siden):

Hahahah jeg døøør av storyen til PK:

"Filmet med Stina sin telefon, derfor ser jeg annerledes ut". Det var vel bekreftelse nok på ekstrem filterbruk? 😂

Hahaha! Busted 🤣

Blir jo helt glatt i huden, særlig i panna og under øynene.

Endret 12. juni av Pidla

[Marihone]

Jeg liker PF jeg. ☺️ Jeg har alltid hatt sansen for de litt sære guttene, sammenlignet med party boys (Dennis Poppe). Bra vi får flere gutter som PF her i verden. Han har empati og er en fantastisk kjæreste. 

[MariaIsabel]

K_mb skrev (4 timer siden):

Beklager. 

Kjønn blir bare så bagatellmessig når man selv har opplevd det utenkelige på UL, hvor da kjønnet er det siste man bryr seg om. Hele prosessen fra ultralyden til barnet er ute, er et helvete å stå i. Har da tre friske barn og er veldig glad for det, hvor to av de er født etter tapet av barnet.  Men jeg kjenner det koker litt innvendig over at man gråter lenge over et kjønn, istedenfor å glede seg over et friskt barn. Det er ene og alene pga min personlige erfaring over ultralyden som istedenfor å bli en glede, ble et mareritt. 

Jeg kan til en viss grad forstå at det føles litt bittert - det blir litt det samme som at jeg følte det litt bittert å høre folk klage over at det er slitsomt å være gravid, når jeg selv hadde prøvd i nesten 2 år (og planlagt mye lenger), og mistet 7 ganger. Likevel, så er det noe jeg måtte bite i meg, for det er så utrolig mye som noen kan bli krenket av, at dersom man skal lage greier ut av det, så kan ingen si noe som helst. Og det kan faktisk være slitsomt å være gravid, uansett hvor vanskelig det var for meg å bli gravid. Kjønn er ikke det viktigste - det viktigste er et friskt, levende barn. Likevel kan det være en liten sorg, spesielt hvis det er siste barnet man skal ha, og man da vet at man aldri får oppleve noe som man hadde sett for seg kanskje hele livet. 

[Curlyme]

Hun trenger den gutten,glemmer aldri det hun sa da hun sist var gravid.

[Marihone]

7 minutter siden, Curlyme said:

Hun trenger den gutten,glemmer aldri det hun sa da hun sist var gravid.

Hva sa hun? 

[K_mb]

MariaIsabel skrev (34 minutter siden):

Jeg kan til en viss grad forstå at det føles litt bittert - det blir litt det samme som at jeg følte det litt bittert å høre folk klage over at det er slitsomt å være gravid, når jeg selv hadde prøvd i nesten 2 år (og planlagt mye lenger), og mistet 7 ganger. Likevel, så er det noe jeg måtte bite i meg, for det er så utrolig mye som noen kan bli krenket av, at dersom man skal lage greier ut av det, så kan ingen si noe som helst. Og det kan faktisk være slitsomt å være gravid, uansett hvor vanskelig det var for meg å bli gravid. Kjønn er ikke det viktigste - det viktigste er et friskt, levende barn. Likevel kan det være en liten sorg, spesielt hvis det er siste barnet man skal ha, og man da vet at man aldri får oppleve noe som man hadde sett for seg kanskje hele livet. 

Joda kanskje kan det sammenlignes, kanskje ikke. Men selv har jeg hatt det lett for å bli gravid og jeg har ikke opplevd spontanabort. Jeg fikk et nytt barn året etter jeg mistet, det legitimerer ikke tapet eller prosessen jeg var igjennom.

Det handler ikke om å bli krenket, det handler om at det helvete enkelte må stå i som handler om liv eller død, og konsekvensene av valget man må ta etter ultralyd vs å få vite om det er gutt eller jente og "sorgen" deretter hvis kjønnet ikke var helt ideelt, det kan ikke sammenlignes og det blir som bagatell å regne at kjønnet var "feil". 

[Hammerhai]

K_mb skrev (12 minutter siden):

Joda kanskje kan det sammenlignes, kanskje ikke. Men selv har jeg hatt det lett for å bli gravid og jeg har ikke opplevd spontanabort. Jeg fikk et nytt barn året etter jeg mistet, det legitimerer ikke tapet eller prosessen jeg var igjennom.

Det handler ikke om å bli krenket, det handler om at det helvete enkelte må stå i som handler om liv eller død, og konsekvensene av valget man må ta etter ultralyd vs å få vite om det er gutt eller jente og "sorgen" deretter hvis kjønnet ikke var helt ideelt, det kan ikke sammenlignes og det blir som bagatell å regne at kjønnet var "feil". 

Det er ingen som prøver å sammenligne å miste barnet sitt og ikke få et spesifikt kjønn. Bare du selv. 

[MariaIsabel]

K_mb skrev (22 minutter siden):

Joda kanskje kan det sammenlignes, kanskje ikke. Men selv har jeg hatt det lett for å bli gravid og jeg har ikke opplevd spontanabort. Jeg fikk et nytt barn året etter jeg mistet, det legitimerer ikke tapet eller prosessen jeg var igjennom.

Det handler ikke om å bli krenket, det handler om at det helvete enkelte må stå i som handler om liv eller død, og konsekvensene av valget man må ta etter ultralyd vs å få vite om det er gutt eller jente og "sorgen" deretter hvis kjønnet ikke var helt ideelt, det kan ikke sammenlignes og det blir som bagatell å regne at kjønnet var "feil". 

Men det blir jo idiotisk å si at noen ikke har lov til å føle på noe fordi andre har opplevd verre... Det er jo alltid noen som har opplevd verre. Hverken det du har opplevd eller det jeg har opplevd virker så voldsomt for 2 av mine venninner, som har opplevd at deres levendefødte barn har dødd - en som nyfødt, og en som var litt over 2 år, etter å ha vært inn og ut av sykehus hele livet. Men det blir jo helt feil hvis vi ikke skal få føle på det vi har opplevd likevel. Og folk som har brystkreft, fjerner et eller begge bryst, og blir frisk - skal ikke de få føle på tapet av brystet, fordi de tross alt var heldige og overlevde? 3-åringen som skrubba kneet - skal ikke hun få synes det gjør vondt, bare fordi en annen i barnehagen har brekt benet? Også har man så tåpelige ting som at jeg av og til klager på at mannen min ikke lukker skapdørene, selv om eksen min banket meg. Og at jeg oppriktig ble skikkelig lei meg da monstera-planta mi ble solbrent og jeg måtte fjerne mange av bladene, selv om naboen samme dag skulle i begravelse. Jeg er en smule bitter for et par småting som gikk galt med bryllupet (vi fikk feil kake, videografen filmet ikke hele dansen, og bryllupsplanleggeren glemte konfettikanonene etter vielsen), selv om dagen var virkelig fantastisk, og alt annet gikk helt perfekt. Mange opplever jo grusomme ting under bryllupet, som ødelegger hele greia. 

Joda, kjønn er en bagatell. Likevel er det slik at man kan ha drømt om å bli mamma i mange år, og sett for seg mange små situasjoner, bestemt navn, tenkt på hvordan barnerommet skal se ut, og hvordan de kommer til å bli som voksne. Noe av det er overfladisk, men det kan likevel føles som et tap om man har sett det for seg hele livet og ikke får det. Andre ting kan være dypere - som navn, og samtaler man ser for seg å ha med dem, og kanskje man drømmer om å være med datteren og kjøpe brudekjole, eller ønsker å lære dem en hobby man selv kan som er litt mer rettet mot et kjønn. Personlig har jeg alltid sett for meg å ha minst et barn av hvert kjønn. Jeg har en sønn, og en sønn til i magen. Det føles helt rett, men jeg håper neste blir en jente, for mannen ønsker ikke mer enn 3 barn. Om det blir en gutt til, så kommer nok det også til å føles helt rett likevel, men det er godt mulig jeg går igjennom en liten sorg først. Det er lov. 

Endret 12. juni av MariaIsabel

[K_mb]

MariaIsabel skrev (5 minutter siden):

Men det blir jo idiotisk å si at noen ikke har lov til å føle på noe fordi andre har opplevd verre... Det er jo alltid noen som har opplevd verre. Hverken det du har opplevd eller det jeg har opplevd virker så voldsomt for 2 av mine venninner, som har opplevd at deres levendefødte barn har dødd - en som nyfødt, og en som var litt over 2 år, etter å ha vært inn og ut av sykehus hele livet. Men det blir jo helt feil hvis vi ikke skal få føle på det vi har opplevd likevel. Og folk som har brystkreft, fjerner et eller begge bryst, og blir frisk - skal ikke de få føle på tapet av brystet, fordi de tross alt var heldige og overlevde? 3-åringen som skrubba kneet - skal ikke hun få synes det gjør vondt, bare fordi en annen i barnehagen har brekt benet? Også har man så tåpelige ting som at jeg av og til klager på at mannen min ikke lukker skapdørene, selv om eksen min banket meg. Og at jeg oppriktig ble skikkelig lei meg da monstera-planta mi ble solbrent og jeg måtte fjerne mange av bladene, selv om naboen samme dag skulle i begravelse. Jeg er en smule bitter for et par småting som gikk galt med bryllupet (vi fikk feil kake, videografen filmet ikke hele dansen, og bryllupsplanleggeren glemte konfettikanonene etter vielsen), selv om dagen var virkelig fantastisk, og alt annet gikk helt perfekt. Mange opplever jo grusomme ting under bryllupet, som ødelegger hele greia. 

Joda, kjønn er en bagatell. Likevel er det slik at man kan ha drømt om å bli mamma i mange år, og sett for seg mange små situasjoner, bestemt navn, tenkt på hvordan barnerommet skal se ut, og hvordan de kommer til å bli som voksne. Noe av det er overfladisk, men det kan likevel føles som et tap om man har sett det for seg hele livet og ikke får det. Andre ting kan være dypere - som navn, og samtaler man ser for seg å ha med dem, og kanskje man drømmer om å være med datteren og kjøpe brudekjole, eller ønsker å lære dem en hobby man selv kan som er litt mer rettet mot et kjønn. Personlig har jeg alltid sett for meg å ha minst et barn av hvert kjønn. Jeg har en sønn, og en sønn til i magen. Det føles helt rett, men jeg håper neste blir en jente, for mannen ønsker ikke mer enn 3 barn. Om det blir en gutt til, så kommer nok det også til å føles helt rett likevel, men det er godt mulig jeg går igjennom en liten sorg først. Det er lov. 

Man må gjerne føle hva man vil, men som du selv sier, kjønn er en bagatell. Alt det andre du drar inn er irrelevant, har selv hatt tre treåringer som har fått sine følelser legitimert da det er småbarn som skal møtes der de er. Har mistet flere i kreft, vi kjenner vel alle minst en som har hatt det. Kreft kan være en dødsdom, og har intet å gjøre med priviligeet det er å få et barn!

[MariaIsabel]

K_mb skrev (6 minutter siden):

Man må gjerne føle hva man vil, men som du selv sier, kjønn er en bagatell. Alt det andre du drar inn er irrelevant, har selv hatt tre treåringer som har fått sine følelser legitimert da det er småbarn som skal møtes der de er. Har mistet flere i kreft, vi kjenner vel alle minst en som har hatt det. Kreft kan være en dødsdom, og har intet å gjøre med priviligeet det er å få et barn!

Når sa jeg at kreft er det samme som å få barn? Jeg sammenlignet ikke det i det hele tatt. Jeg sammenlignet en som får kreft og blir frisk, men mister et bryst, med en som dør av kreft. Den som mister brystet men overlever, har fortsatt fullstendig rett til å sørge over brystet. 

Det er prinsippet jeg sammenligner, ikke situasjonene. 

Selv om kjønn er en bagatell sammenlignet med mye annet - kan du med handa på hjertet si at du aldri har blitt opprørt over noe som sammenlignet med liv og død, er en bagatell? 

Nå har vi forresten sporet ganske kraftig av, med tanke på at Stina slettes ikke virker deprimert over at det er en gutt, som mange mente hun kom til å bli. 

Endret 12. juni av MariaIsabel

[K_mb]

MariaIsabel skrev (12 minutter siden):

Når sa jeg at kreft er det samme som å få barn? Jeg sammenlignet ikke det i det hele tatt. Jeg sammenlignet en som får kreft og blir frisk, men mister et bryst, med en som dør av kreft. Den som mister brystet men overlever, har fortsatt fullstendig rett til å sørge over brystet. 

Det er prinsippet jeg sammenligner, ikke situasjonene. 

Selv om kjønn er en bagatell sammenlignet med mye annet - kan du med handa på hjertet si at du aldri har blitt opprørt over noe som sammenlignet med liv og død, er en bagatell? 

Jeg sammenlignet å komme på en ultralyd å få vite et kjønn, hvorpå man gråter sine modige tårer fordi dette var ikke det man følte eller ville ha vs komme på ultralyd å få vite at noe er alvorlig galt hvor man ikke vet utgangen og får presentert prosenter av overlevelsesjanser til barnet sitt og prosessen deretter!

Endret 12. juni av K_mb