Jeg bryter sammen

[AnonymBruker]

Bare det å skrive den overskriften får meg til å gråte. Jeg aner ikke hva som skjer med meg, men jeg er så lei meg.. Alt som skjer får meg til å gråte og føler at alt bare er dritt. Prøver å gjøre mitt aller beste på skolen, tar alle vakter jeg kan på begge jobbene mine(prøver å kombinere så godt det lar seg gjøre), 2-3 måneder siden eksen og meg slo opp og nå har jeg møtt en ny gutt, som jeg er litt betatt av men som snart reiser utenlands for å studere. Jeg vet ikke engang om jeg bare er med han for å komme over eksen som jeg elsket av hele mitt hjertet, men jeg vet innerst inne at det er best vi ikke er sammen mer. Jeg vil være en god og trygg rolle for lillesøstrene mine på syv, de er alt for meg.. men nå føler jeg verken at jeg er en god søster eller datter for den saken skyld. Jeg er blitt svak. Når jeg blir sint så begynner jeg å gråte, føler ikke sinnet lenger. Livet mitt er bare tårer. Har fått brev fra legen etter jeg var å tok noen blodprøver, har fått henvisning til overlege for blodsykdommer og det eneste jeg har fått vite er at jeg har dårlig med jern, det også stresser meg. Har dårlig selvfølelse og har sluttet å trene, og her sitter jeg å synes synd på meg selv for første gang i hele mitt liv. Gråter når jeg ser meg selv i speilet å ser ringene under øynene, den triste og umotiverte jenta jeg har blitt. Kan ikke forvente at noen venner eller familie medlemmer forstår meg, fordi jeg forstår ikke selv. Kjenner mye smerter i brystet på venstre side, får ikke puste ordentlig når de smertene kommer for de er så vonde. Det stikker langs hele brystet og bak i ryggen, og jeg må bare legge meg ned når de er på sitt verste. Hjelper å klemme hardt mot brystet, så går det over etter 15-20 minutter. 

 

Åh, det gjør så vondt. Jeg tror jeg er i ferd med å bryte helt sammen. Snart 18 år og ligger her å griner som et lite barn. Orker ikke mer

 

Anonymkode: b744a...61e

[Doge]

 

[AnonymBruker]

Du må komme deg til legen

Anonymkode: fb888...960

[AnonymBruker]

Vet du, det du sliter med kan forklares med jernmangelen. Det er mange som får kraftige symptomer når de mangler jern. Prøv derfor først å få opp jernverdiene og ta ting deretter.

Anonymkode: 9c44f...ba9

[AnonymBruker]

Skriv ut det du har skrevet her og ta med til fastlegen. Du har det tøft nå, men det blir bedre. Ta i mot den hjelpen du kan få. Smerter i brystet kan komme av stress. Kanskje du skal ta litt færre vakter fremover og tenke litt på deg selv?

Anonymkode: b5732...df8

[AnonymBruker]

Du bryter ikke sammen, ts. Du har en helt vanlig reaksjon på å ikke være i form.

Si dette til dine foreldre og dine venner. Len deg på dem. La dem ta din vekt for en stund. Ikke vær redd for å si "vet du, det klarer jeg ikke akkurat nå". Som de sier på fly: hjelp deg selv før du kan hjelpe andre. Nå er det tid for å hjelpe seg selv og å informere dem rundt deg om at du behøver hjelp. Å si det og føle det er ikke barnslig - å be om hjelp er den voksneste tingen en kan gjøre.

Anonymkode: 64a6e...7bb

[AnonymBruker]

Kan du være deprimert tro ? Kjempeklem uansett. Snakk med noen om dette. Foreldre eller om du har en venn. Det pleier hjelpe. Det føles ofte skremmende når en har det så vondt og så vet en egenlig ikke hva som er galt. Hva skal en si til folk, på en måte, når en ikke vet selv hva som er galt. Men syns du sier det fint her. Og det er jo lov å si at en har det veldig vondt, men at du ikke finner den logiske grunnen til det. Jeg syns iallefall alt blit litt lettere av å snakke med noen som jeg tenker vil lytte.

Ville også googlet dette med : flink pike. Du høres litt ut som du kan ha noe ut av det. Du høres ut som en som syns du ikke er bra nok som du er. Ingen kan klare alt. Du har vært gjennom ett brudd og det er vel naturlig at du sørger og ikke kan være helt på topp nå. Gi deg litt pause fra å prøve å være helt super. Gi det tid og lov til å være liten forvirra og lei deg. Å få lov til å føle det en faktisk føler og få det ut er aller beste måten å tøme seg på. Og da er det mye lettere å finne fotfeste igjen. Så bare gråt du. Masse. Det er naturlig.

Men om det varer og varer dette her ville jeg skjekka ut om du kan være deprimert.

Mer kjempeklem. Vær snille med deg. Det er bare det som hjelper.

Anonymkode: 5ac8c...27c

[AnonymBruker]

18 timer siden, Doge skrev:

 

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du, det du sliter med kan forklares med jernmangelen. Det er mange som får kraftige symptomer når de mangler jern. Prøv derfor først å få opp jernverdiene og ta ting deretter.

Anonymkode: 9c44f...ba9

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skriv ut det du har skrevet her og ta med til fastlegen. Du har det tøft nå, men det blir bedre. Ta i mot den hjelpen du kan få. Smerter i brystet kan komme av stress. Kanskje du skal ta litt færre vakter fremover og tenke litt på deg selv?

Anonymkode: b5732...df8

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du bryter ikke sammen, ts. Du har en helt vanlig reaksjon på å ikke være i form.

Si dette til dine foreldre og dine venner. Len deg på dem. La dem ta din vekt for en stund. Ikke vær redd for å si "vet du, det klarer jeg ikke akkurat nå". Som de sier på fly: hjelp deg selv før du kan hjelpe andre. Nå er det tid for å hjelpe seg selv og å informere dem rundt deg om at du behøver hjelp. Å si det og føle det er ikke barnslig - å be om hjelp er den voksneste tingen en kan gjøre.

Anonymkode: 64a6e...7bb

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du være deprimert tro ? Kjempeklem uansett. Snakk med noen om dette. Foreldre eller om du har en venn. Det pleier hjelpe. Det føles ofte skremmende når en har det så vondt og så vet en egenlig ikke hva som er galt. Hva skal en si til folk, på en måte, når en ikke vet selv hva som er galt. Men syns du sier det fint her. Og det er jo lov å si at en har det veldig vondt, men at du ikke finner den logiske grunnen til det. Jeg syns iallefall alt blit litt lettere av å snakke med noen som jeg tenker vil lytte.

Ville også googlet dette med : flink pike. Du høres litt ut som du kan ha noe ut av det. Du høres ut som en som syns du ikke er bra nok som du er. Ingen kan klare alt. Du har vært gjennom ett brudd og det er vel naturlig at du sørger og ikke kan være helt på topp nå. Gi deg litt pause fra å prøve å være helt super. Gi det tid og lov til å være liten forvirra og lei deg. Å få lov til å føle det en faktisk føler og få det ut er aller beste måten å tøme seg på. Og da er det mye lettere å finne fotfeste igjen. Så bare gråt du. Masse. Det er naturlig.

Men om det varer og varer dette her ville jeg skjekka ut om du kan være deprimert.

Mer kjempeklem. Vær snille med deg. Det er bare det som hjelper.

Anonymkode: 5ac8c...27c

Snille, snille mennesker. Jeg tror ikke jeg kan være deprimert, jeg føler ikke noe behov for å ikke leve mer i hvert fall. Jeg bare forstår ikke hvordan jeg som aldri kunne gråte foran andre, har blitt en så sårbar person. Det skal ingenting til for at jeg gråter, gråter kanskje 3-4 ganger om dagen nå.. jeg vil verken være sånn, eller at andre skal se meg sånn. Jeg er redd for å snakke med en psykolog for jeg kan få diagnoser, for etter hva jeg har hørt setter de diagnoser som depresjon og angst uten å nøle. Jeg blir 18 år om 2 måneder så eventuelt blir jeg sendt til BUP eller noe, og det trives jeg ikke med..

-TS

Anonymkode: b744a...61e

[AnonymBruker]

Jeg synes denne artikkelen på helsenorge.no var bra, TS. Kanskje du kan kjenne deg igjen i noe av det? Det står en del tips til ting man kan gjøre selv for å føle seg bedre der også. Som du kan lese må man absolutt ikke ha selvmordstanker for å være deprimert.

https://helsenorge.no/psykisk-helse/deprimert-eller-trist

Anonymkode: b5732...df8

[AnonymBruker]

Tror hvem som helst hadde reagert som deg om de skulle gå på skole, lykkes med det, ha to jobber ved siden av, med kjærlighetssorg og jernmangel og samtidig prøve å være noe for andre. På tide og ta ned tempoet et par hakk ts, i alle fall til jernverdiene dine er normale igjen..

Anonymkode: e5da5...d6a

[Nattugle]

Hei! Jeg er snart 35 år, så er mye eldre og i en annen livssituasjon enn deg, som alenemor til to barn og i full jobb, og med en god del tilleggsbekymringer ved siden av. Jeg ble sykemeldt i vinter, med symptomer som høres ganske like ut som dine. Jeg har tidligere hatt depresjon, og trodde det var det jeg hadde denne gangen også. Men fikk denne gangen snakke med en psykiatrisk sykepleier som lyttet og forsto, og hun sa at jeg var utbrent. Hun ga meg gode forklaringer på hvorfor jeg føler som jeg gjør, hvorfor jeg lett tar til tårene og føler at alt er et ork, og hun ga meg mange gode råd om hvordan jeg skal lytte til kroppen og gjøre ting som gir meg energi og glede - og hjalp meg med å gi slipp på den dårlige samvittigheten jeg hadde for å være sykemeldt, for å ikke orke å treffe venner, og for å være så sliten at jeg ikke orket å gjøre husarbeid etter at barna var i seng.

Når man går helt tom for energi, og havner på "minussiden", vil man føle seg trist og lei fordi man er så tappet for krefter. Det eneste som hjelper, er å gi seg selv rom for hvile og til å hente energi ved å gjøre ting man føler man får energi av. For min del hjalp det i starten å gå små turer, sette meg alene på en plass i skogen og se på at snøen smeltet, og bare kjenne at våren var på vei. Etter hvert kunne jeg begynne å trene også. Jeg leste en bok eller lå på verandaen i sola og hørte på podcast - selvsagt kjentee jeg på at det føltes "feil" å gjøre dette i stedet for å være på jobb. Men det var det som måtte til for at jeg skulle føle meg bedre, og jeg hadde som sagt god hjelp i denne psykiatriske sykepleieren for å kunne akseptere at det var slik det måtte være akkurat i den perioden. Fremdeles er jeg ikke helt meg selv igjen, men jeg er tilbake i jobb og er flinkere til å lytte til kroppen og se når jeg trenger en "timeout".

Som noen har skrevet over her, kan plagene dine godt ha sammenheng med at du har jernmangel, og kanskje enda noen flere medisinske årsaker som du får svar på når du skal til den legetimen du nevner. Er det lenge til du skal dit? 

Det kan også godt ha sammenheng med at du stiller skyhøye krav til deg selv, ikke har tid til å slappe av nok, og har følelsesmessige utfordringer knyttet til eksen din og evt han nye du har møtt. Det er jo en helt enorm økning av ungdom med psykiske lidelser pga altfor høye krav og forventninger både fra venner/familie/samfunn og fra dem selv til seg selv. I såfall kan det hende du er utbrent.

Jeg håper du følger rådet fra noen over her, om å printe ut det du skrev i det første innlegget og ta det med til legen din. Eller til helsesøster på skolen din, eller på ungdommens helsestasjon. Du kan også sjekke på kommunens hjemmesider om de har et lavterskeltilbud innenfor psykisk helse, slik at du kan komme raskt inn og få noen å snakke med, som også evt kan veilede deg videre. Det er altfor lang ventetid på psykolog, du trenger noen nå!

Finn ut av hva du selv kan gjøre, i første omgang, for å stille litt lavere krav til deg selv. Er du avhengig av å jobbe så mye som du gjør? MÅ du ha toppkarakterer i alle fag, eller kan du prioritere noen? Trenger du å ta med søstrene dine ut på morsomme, energikrevende aktiviteter, eller har dere det like fint sammen hvis dere ser en film eller leser en bok hjemme? 

Finn ut hva som gir DEG energi - er det å gå en tur med en god venninne du kan snakke om alt med? Egentid i badekaret? Trening? Baking? Noe annet? og GJØR det!

Sov mye! Med god samvittighet!

Kanskje du trenger en lengre periode UTEN kjæreste/guttegreier? Det er ofte masse unødvendig og vondt stress knyttet til den biten, både for dere unge og for oss eldre...

HVis du bruker p-piller/hormonpreparater: Vær så snill og slutt med dem og se om det blir bedre! Jeg slet med det du beskriver i hele ungdomstiden og langt opp i 20-årene, og det er ikke før nå etter at jeg fikk barn, at jeg har forstått at det er hormonene jeg ikke tåler :/

Jeg ønsker deg lykke til! Ta det på alvor! NÅ! Ikke tenk at du skal se det an og vente litt til og håp at det ordner seg av seg selv! Kanskje det gjør det, men kanskje blir det også mye verre når du ikke tar ondet ved roten!