Mennesker som er uvenner med "alle"

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

PS! Jeg snakker ikke stygt om andre. 

Hilsen meg over her 

Anonymkode: b3f72...a6b

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det beste for sjelsfreden er å ikke si et eneste vondt ord om noen. Da kan ingen ta deg på noe.

Anonymkode: 7a139...6db

 

Anonymkode: b3f72...a6b

[AnonymBruker]

Uff, jeg er også en slik med få venner som misliker ca 90% av alle jeg møter på. Lager ikke drama da. Bare unngår folk jeg ikke liker.

For min del føler jeg at livet har vist meg at det er mye drittfolk rundt omkring. Det er bare å lese avisa liksom.. Medmenneskelighet og intelligens er heller unntaket enn regelen, opplever jeg.

Anonymkode: d10ae...9dc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Uff, jeg er også en slik med få venner som misliker ca 90% av alle jeg møter på. Lager ikke drama da. Bare unngår folk jeg ikke liker.

For min del føler jeg at livet har vist meg at det er mye drittfolk rundt omkring. Det er bare å lese avisa liksom.. Medmenneskelighet og intelligens er heller unntaket enn regelen, opplever jeg.

Anonymkode: d10ae...9dc

Opplever det samme jeg også. Men snakker ikke mye om det, tror bare jeg har følelsene mine veldig utapå meg. 

Anonymkode: b3f72...a6b

[Supernova17]

Noen gjør slik for de føler de får seg selv opp av å snakke andre ned.

Mens andre elsker bare å diskutere og da må man jo snakke imot.
Det er så mange grunner til baksnakking.

[Trolltunge]

36 minutter siden, canacas skrev:

Vi omgås ikke så mye lenger. Jeg orker ikke. 

Antagelig det beste. Livet er for kort til å bruke tid og energi på mennesker som dyrker drama og negativitet. 

[Horten Market]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, jeg er en person som kan gå under denne beskrivelsen. Dette skriver jeg som dere sikkert skjønner ikke for å få slengt masse dritt etter meg, jeg bare velger å være åpen og ærlig. Jeg har alltid vært veldig underdanig etter oppveksten min og attpåtil svært sensitiv og følsom, og misforstår ofte det som blir sagt på grunn av at jeg også innimellom sliter med å forstå sosiale sammenhenger, kontekster og får ikke med meg vesentlig informasjon.

Akkurat en slik person jeg forestilte meg da jeg leste tråden. En som misforstår og feiltolker andre, da gjerne negativt for seg selv. Ikke rart da at piggene settes ut. Mekanismen er enkel: Negative erfaringer eller forestillinger om seg selv legger føringer for hvordan man tolker andre. Den negative oppfatningen er så sterk at den egentlige meningen til andre overskygges. Du går forbi en gjeng, og i det du passerer bryter latteren ut. Din umiddelbare tanke er at det er deg de ler av. I virkeligheten har noen fortalt en vits, som alle var så opptatt av at de ikke engang la merke til deg. En slik tanke kan ramme alle i visse situasjoner, men hos noen er den så utpreget at man kan tenke i retning av en asperger-diagnose, eller trekk i den retning.

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Horten Market skrev:

Akkurat en slik person jeg forestilte meg da jeg leste tråden. En som misforstår og feiltolker andre, da gjerne negativt for seg selv. Ikke rart da at piggene settes ut. Mekanismen er enkel: Negative erfaringer eller forestillinger om seg selv legger føringer for hvordan man tolker andre. Den negative oppfatningen er så sterk at den egentlige meningen til andre overskygges. Du går forbi en gjeng, og i det du passerer bryter latteren ut. Din umiddelbare tanke er at det er deg de ler av. I virkeligheten har noen fortalt en vits, som alle var så opptatt av at de ikke engang la merke til deg. En slik tanke kan ramme alle i visse situasjoner, men hos noen er den så utpreget at man kan tenke i retning av en asperger-diagnose, eller trekk i den retning.

SÅ alvorlig er det ikke hos meg, og har heller ikke noe asperger-diagnose. Mener man må være svært forsiktig med å ymte frempå om slike diagnoser. Men jeg har noen sosiale utfordringer som jeg prøver å lære meg å leve med. 

Anonymkode: b3f72...a6b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, jeg er en person som kan gå under denne beskrivelsen. Dette skriver jeg som dere sikkert skjønner ikke for å få slengt masse dritt etter meg, jeg bare velger å være åpen og ærlig. Jeg har alltid vært veldig underdanig etter oppveksten min og attpåtil svært sensitiv og følsom, og misforstår ofte det som blir sagt på grunn av at jeg også innimellom sliter med å forstå sosiale sammenhenger, kontekster og får ikke med meg vesentlig informasjon. Så jeg har ofte endt opp med å bli lei meg, såret og sende feil signaler til andre. Ikke fordi jeg velger det selv, for det er ikke noe annet jeg heller vil enn at folk skal like meg og at jeg skal ha venner rundt meg. Men jeg har liksom aldri fått det helt til. Folk opplever meg blant annet som krass når jeg overhodet ikke har ment å være det, og så videre. Noen mennesker ser også svakhetene mine og utnytter seg av det, særlig jenter (er jente selv). På bachelorutdanningen var det veldig dårlig miljø i klassen vår, og noen av jentene brukte slike hersketeknikker med baksnakking og latterliggjøring så jeg ble upopulær fordi jeg reagerte etter mine perspeptoriske evner. Mange klarer å skille ting fra hverandre og være rasjonelle når de opplever dette, men ikke jeg. 

Så da har jeg noen få gode venner, men er nok ikke den som alle liker. Jeg er fryktelig lei meg for at jeg må være en person som andre kan definere som vanskelig og tverr, når det eneste jeg prøver på er å bli oppfattet som det motsatte. 

Og vær så snill, ikke overfortolk det jeg skriver det er så mye mer enn bare det lille jeg skriver her... 

Anonymkode: b3f72...a6b

Kjære deg, du er da ikke som det beskrives i HI! 

Er helt sikkert folk som synes du er slitsom, men jeg har inntrykk av at folk virkelig merker de som prøver å skape drama, har null selvinnsikt og snakker stygt om folk bak deres rygg. Det gjør jo ikke du! Det er ikke alltid noe bra å være en sånn person som alltid skal please og snakke folk etter munnen heller. Det beste er å finne en middelvei, og å være trygg på seg selv og glad i seg selv, og så finne noen venner man passer godt med. Jeg kan synes det er like plagsomt med de som liker ALLE som de som misliker ALLE. 

Men altså ja, når du ikke snakker stygt om folk, så tror jeg nok ikke folk tenker på deg som slik som er beskrevet i HI.  

Anonymkode: 88417...c3b

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg har en kusine som er slik. Det vil si at hun gjerne kan være begeistret for noen en stund, men sliter dem ut med drama og å alltid være i konflikt med så mange. Når de da trekker seg unna blir de også stemplet som at de har problemer, svikter og er drittsekker. 

Hun er vokst opp med en mor som var ustabil og laget drama med alle. Hun tror vel at det er normalt, tenker jeg. Har aldri lært hva som burde være normalt. Har nok også en dårlig selvfølelse, og "håndterer" det ved å finne feil ved andre.  

Har en venninne som er nøyaktig slik du beskriver, men hun er bipolar og har hatt ustabile foreldre. Hun er tidvis veldig intens og det lønner seg å holde henne på en armlengdes avstand hvis det blir for mye, hvis ikke invaderer hun livet mitt. 

Anonymkode: bc008...d30

[AnonymBruker]

Tenker ikke på mennesker som "bare" er åpne og direkte, eller det motsatte, reserverte så de kan virke uvennlige ved første øyekast. Når sant skal si er jeg også ganske misantropisk, og liker ikke alle jeg heller...

Mente mennesker som aktivt skaper drama/konflikt/intriger, som har noe negativt å si om alle, og gjerne distanseløst. "De ER drittsekker!" i stedet for "Jeg liker meg ikke så godt der," hvis dere skjønner. Til gjengjeld får man også høre klager på dem fra andre...

 

-TS

Anonymkode: 2245b...aad

[AnonymBruker]

Jeg var sammen tidligere med en som var sånn. Det var alltid alle andres feil, og han kunne legge noen for "hat" i årevis. Tror dette må ha vært noe familiært, for familien hadde kuttet kontakt med flere familiemedlemmer på begge foreldres sider. Ved et av tilfellene vet jeg at det IKKE var noe alvorlig, men de bestemte sammen at de aldri mer skulle snakke til denne personen. Litt kleint å møte på denne personen på butikken og kjæresten min snudde seg demonstrativt bort når personen kom bort for å hilse. 

Ellers var det selvsagt alle andres feil at han gjorde feil, og han var en mester på å gi alle rundt seg dårlig samvittighet. Dette resulterte i at mange venner trakk seg bort, og han har (ut fra det jeg vet) lite kontakt med folk. Ved flere anledninger eksploderte han for små bagateller, og brydde seg ikke om han var midt på et kjøpesenter eller på fest. 

Kjenner jeg er veldig glad for vi ikke er kjærester lengre....

Anonymkode: f58e0...bfd

[AnonymBruker]

Jeg har ei slik i slekta. Hun sliter med at hun blir vldig sjalu om noen hun har nør seg får godt forhold med andre. Hun har også baksnakket meg, har jeg fått med meg av felles bekjent, som også har vært utsatt for baksnakking av henne. Jeg tror nok det er fordi hun opplevde et stort tap i barndommen. At det ligger noen såre følelser inni henne. Hun er veldig hyggelig face to face. Lurer noen ganger på om hun kanskje kan være en form for psykopat, siden hun er så flink til å være hyggelig. Men øikevel virker det som folk er veldig skeptisk til henne, og det ernjo ikke rart. Hun har jo imot noen hele tiden.

Gikk i klasse med ei en gang som var velsig ekstrem. Etter å ha blitt mobbet selv så kan jeg nesten skjønne hva hun føler. Jeg har selv hatt en periode der jeg var veldig aggressiv i hodet mitt, hadde mistillit til alle og var alltid i forsvarsmodus. Slitsomt. Men det betyr ikke at jeg tilgir det hun har gjort. Hun har vært stygg mot folk, fysisk og psykisk. 

Så har vi meg selv. Jeg har måttet se nøye på meg selv for å sjønne hvorfor folk fikk i ot meg. Jeg skjlnner jo at folk kanskje kan ha reagert på at jeg var stille mye. Dette syntes jeg var flaut, så det var bedre å sette opp en overlegen maske. Da ble jeg jo arrogant. Ble veldig skummelt å være imøtekommende mot folk, fordi da trodde jeg at jeg ble et offer for dem. Nå stoler jeg mer på meg selv og har flyttet langt vekk fra der jeg opplevde det vonde, møtt nye mennesker. Og ser at det finnes godhet også. 

Anonymkode: 91938...f02

[Virrevirrevapp]

Jeg kjente et slikt menneske. Hun ble uvenner med andre på en femøring, til tider meg inkludert. Men så tenkte jeg ok. Jeg er sikkert ikke perfekt jeg heller. Så hvis hun sa noe, ble jeg ikke teit tilbake, men tok til meg rettmessig kritikk, og holdt min sti ren. 

Senere fikk vi litt andre roller overfor hverandre (jeg ble i en viss forstand sjefen hennes om man kan si det), og da merket jeg at hun:

Hadde omgang med andre som var drama queens 

Var usikker på seg selv og gjerne bad om råd 

Var sulten på komplimenter og ros (jeg sa bare ting som var reelt sant, feks at hun kledde seg fint, eller at det var lurt å trekke seg unna fastlåst drama). 

Og jeg fant etterhvert ut at hun er vokst opp med en haug søsken, i en sekt... Av den typen som kutter kontakten når du går ut. Hun har sånn sett måttet oppdra seg selv som voksen. 

Og ja, hun er fortsatt litt drama queen, men jeg er glad for at jeg ble bedre kjent med henne og nå ser jeg mer menneskeligheten i det hele. Og merker jo at hun bremser sin indre dramadronning når andre er rolige

[Simbyxor]

På 27.8.2017 den 22.00, AnonymBruker skrev:

For det første, det er helt normalt å ha hatt en eller annen uvenn gjennom livet, det er ikke det jeg snakker om her. Mener mennesker som snakker stygt om og henger ut omtrent alle de møter, og klarer å være i feider med noen overalt de ferdes. Kort sagt, mennesker som ikke har noe godt å si om noen, og få har noe godt å si om dem. Hva er det som driver dem? 

Anonymkode: 2245b...aad

Jeg tror ikke at alle som "ikke har noen venner" er på den måten du beskriver her. Mange kan f.eks ha en psykisk lidelse og lett bli misforstått i måten de uttrykker seg på. Kanskje fremstå rare. Og når du først fremstår som rar, liker ingen deg. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Simbyxor skrev:

Jeg tror ikke at alle som "ikke har noen venner" er på den måten du beskriver her. Mange kan f.eks ha en psykisk lidelse og lett bli misforstått i måten de uttrykker seg på. Kanskje fremstå rare. Og når du først fremstår som rar, liker ingen deg. 

Min bror har Asperger, har lltid vært "rar", men han fikk ikke diagnosen før han var sent i 20-årene. Hans sosiale liv før og etter diagnosen er som natt og dag. Han har nå flere venner enn mange "normale". Han fungerer mye bedre i jobb etter å ha fått diagnosen. Han har deltatt på et mestringskurs for aspergere. 

Hvis man har en psykisk lidelse, finnes det i dag mye hjelp å få. Ikke minst lure ordninger, som mestring over nett for de som har angst. 

Anonymkode: f133e...fb2

[Simbyxor]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min bror har Asperger, har lltid vært "rar", men han fikk ikke diagnosen før han var sent i 20-årene. Hans sosiale liv før og etter diagnosen er som natt og dag. Han har nå flere venner enn mange "normale". Han fungerer mye bedre i jobb etter å ha fått diagnosen. Han har deltatt på et mestringskurs for aspergere. 

Hvis man har en psykisk lidelse, finnes det i dag mye hjelp å få. Ikke minst lure ordninger, som mestring over nett for de som har angst. 

Anonymkode: f133e...fb2

Mestring over nett.. hehe.. da skal du være passe lite berørt av angsten, for å si det sånn, for at det skal funke. Bra at broren din har fått venner Det er jo veldig sunt og bra for ham. 

En stor andel av de som har en psykisk lidelse får hjelp for det, det vil si at de går til psykolog og mottar behandling der. De som har lidd av alvorlig og sterk angst vet at det tar tid å bli frisk, om man noensinne blir frisk. Et nettkurs vil ikke funke for dem. Kanskje ikke 10 år hos psykolog, heller. 

[Christy89]

Har en "venninne" som ofte er uvenner med folk. Hun ser aldri sine egne feil og hun gjør ikke noe galt hun. Det er alle andre som er problemet. Hun ber aldri om unnskyldning og kan være veldig vanskelig. En slik holding "Jeg gjør aldri noe galt og alle andre er problemet" er det få som orker. Hun er også veldig til å baksnakke andre.

Vet ikke hva som feiler henne, men hun har i alle fall ikke mange venner igjen. Går ikke så mye sammen med henne mer. Orker ikke. Fikk litt nok da hun flørtet med kjæresten min på byen og mente på hun ikke hadde gått over noen grense. Bare jeg som var hårsår

Endret 31. august 2017 av Christy89

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Christy89 skrev:

Har en "venninne" som ofte er uvenner med folk. Hun ser aldri sine egne feil og hun gjør ikke noe galt hun. Det er alle andre som er problemet. Hun ber aldri om unnskyldning og kan være veldig vanskelig. En slik holding "Jeg gjør aldri noe galt og alle andre er problemet" er det få som orker. Hun er også veldig til å baksnakke andre.

Vet ikke hva som feiler henne, men hun har i alle fall ikke mange venner igjen. Går ikke så mye sammen med henne mer. Orker ikke. Fikk litt nok da hun flørtet med kjæresten min på byen og mente på hun ikke hadde gått over noen grense. Bare jeg som var hårsår

Jeg er motsatt jeg: "Jeg gjør alltid noe galt og er en byrde, alle andre er bare gode" ikke så positivt å alltid skylde på seg selv heller... 

Anonymkode: 279bc...fc6

[Christy89]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er motsatt jeg: "Jeg gjør alltid noe galt og er en byrde, alle andre er bare gode" ikke så positivt å alltid skylde på seg selv heller... 

Anonymkode: 279bc...fc6

Hvorfor skylder du alltid på deg selv da?

[Gjest JesusElskerAlle]

58 minutter siden, Christy89 skrev:

Hvorfor skylder du alltid på deg selv da?

Jeg er plaget med særdeles kraftig skyldfølelse. Det handler nok om at jeg ble utsatt for omsorgssvikt og på en måte ble forlatt når jeg var baby/et lite barn. Usikkerheten, redselen for å være til bry og sårbarheten har fulgt meg sååå lenge. Går ikke en eneste dag uten dårlig samvittighet nå.