Ptsd og skam

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen ptsd og depresjon. Sliter med å føle at det jeg var utsatt for er så lite, og at jeg reagerer for mye på det. At det er ting andre kan oppleve uten å få slike reaksjoner. Merker jeg blir litt flau etter å ha vært hos psykologen. Han bagatelliserer det absolutt ikke, men jeg føler han leter litt etter flere traumer hos meg, men jeg tror ikke det er flere. Føler meg så dum og svak. Flere som føler det sånn?

Lurer også på om man noengang vil føle at livet liksom er verdt å leve? Om man kan bli tilfreds, glad og avslappet igjen?

Anonymkode: 6233f...faf

[AngelOfHope]

Alle blir påvirket av ting på forskjellige måter. Noen opplever lite og andre mer. Noen tåler mindre og noen mer. Noen lever med helvete i mange år, noen opplever en ting og sliter. Vi er alle forskjellig. Og uansett så er det vondt for hver enkelt av oss med det vi har opplevd. Det er godt du søker hjelp om du trenger det. Og alle må ikke gå igjennom mye drit for å få hjelp. Psykologen ser ikke ned på deg av den grunn. Har selv PTSD og andre ting etter å ha vokst opp i grov omsorgsvikt og mishandling i alle år. 

Dagene går opp og ned. Og selv om man smiler til andre så skjuler man mange sår.

Nesten lettere å gå med knekt fot enn med psykiske sykdommer. Det kan man se og lettere forstå.

Er ung ufør , og skam ja det føler jeg virkelig. Men jeg er her 100% for barna mine som betyr alt for meg. De gir meg lyst å leve. For meg er de lyspunktet i livet. 

Om du føler du ikke har noe å leve for så si det til psykologen, få hjelp til å sette ting mer i perspektiv og finne glede i livet.

Det du føler no er kanskje bedre om en stund.

Ikke sammenligne deg med andre, få hjelp til det du sliter med. Og få det bedre.

Har du det ondt så har du det ondt.

Om det er lite el mye spiller ingen rolle. 

Du betyr like mye som alle oss andre.

Lykke til og håper du får det bedre 😊 

Klem

[AnonymBruker]

Tror absolutt det er mulig å få et godt liv, men det krever innsats, mot til å ta i mot hjelp og å være vennlig mot seg selv. Kjenner absolutt igjen bagataliseringen av egne opplevelser. Tenker litt på det som om at man overtar der mobberne (eller den/de voldelige) sluttet og fullfører prosjektet den/de hadde. At tankegangen og nedvurderingen av en selv er et resultat av lav selvfølelse og at man ser seg selv med den voldelige personen sitt blikk. Eller at man skammer seg for å si det med andre ord.

 

 

Anonymkode: 27f10...02b