Stemmen min svikter meg..

[AnonymBruker]

Er en mann på 35år med et idiotisk problem som begynner å bli skikkelig plagsomt. Jeg har nok alltid hatt et snev av sosial angst, men at det var så ille som dette var jeg faktisk ikke klar over, sikkert pga. Jeg alltid har unngått slike situasjoner.

Problemet er at når jeg skal snakke i forsamlinger eller ta opp et vanskelig tema med noen på tomannshånd, så slutter stemmen min å fungere..

F.eks: tar videreutdanning å skulle holde et foredrag for klassen. Det knøyt seg skikkelig i brystet og stemmen min sluttet gradvis å virke 😂 ble helt skjelven og svett også, var sikker på at jeg skulle få hjerteinfarkt. Hadde grudd meg til dette på forhånd, men trodde det skulle gå greit.

Et annet eksempel; skulle si opp jobben min og skulle snakke med sjefen min på tomannshånd. Hadde grudd meg lenge til dette siden jeg viste det ville sette bedriften i en vanskelig situasjon. Ga sjefen en skriftelig oppsigelse og skulle snakke med han, men nå virket ikke stemmen i det hele tatt og jeg ble igjen helt skjelven. Stemmen begynte gradvis å virke etter 3-4-5 minutter. Måtte ha sett ut som tidenes idiot der jeg sto å skalv.

Jeg skjønner jo selv at dette må være en form for angst. Prøver å utfordre meg selv med å delta i situasjoner jeg vanligvis ville unngått. Men det ser ikke ut til å kurere angsten, tvert i mot blir det bare værre å jeg tror jeg har fått angst for angsten..

Noen råd til hvordan jeg kan kurere dette problemet?

Anonymkode: c28f4...bf4

[AnonymBruker]

Det du beskriver her er vanlige tegn på angstannfall. Det er virkelig ubehagelig kan man si. Har du vurdert en psykolog? 

Anonymkode: 3a69e...ad3

[Catwoman96]

hei

tror ikke du kan direkte "kurere" angst, men heller jobbe med det. kjæresten min har også utrolig mye sosial angst, han gjør absolutt alt for å slippe å utsette seg i en situasjon der han må snakke med folk, og foredrag kan man bare glemme. Han kan finne på å sitte og grue seg til en situasjon flere dager på forhånd. 
Jeg har slitet og sliter litt med angst selv. jeg går til en terapaut, noe jeg anbefaler kjæresten om også, fordi dette har hjulpet meg en del. en annen ting som har hjulpet er å meditere eller simply puste øvelser, rett før du skal håndtere ubehagelig situasjon.
jeg synes det er tøft av deg å utfordre deg selv, det virker alltid vanskeligere på starten.

lykketil videre

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det du beskriver her er vanlige tegn på angstannfall. Det er virkelig ubehagelig kan man si. Har du vurdert en psykolog? 

Anonymkode: 3a69e...ad3

Ja kan skrive under på at det er skikkelig ubehaglig, men mest av alt er det irriterende å plagsomt da det begrenser meg som person noe enormt.

Har tenkt tanken om psykolog flere ganger men er usikker på hvordan jeg skal løse det rent praktisk. Må jo ta regelmessig fri fra jobben jeg nettopp har startet i for å gå dit, noe som blir vanskelig. I tillegg måtte jeg vel sagt med min nye sjef hvorfor jeg må ha fri.. frister lite.

Anonymkode: c28f4...bf4

[AnonymBruker]

43 minutter siden, Catwoman96 skrev:

hei

tror ikke du kan direkte "kurere" angst, men heller jobbe med det. kjæresten min har også utrolig mye sosial angst, han gjør absolutt alt for å slippe å utsette seg i en situasjon der han må snakke med folk, og foredrag kan man bare glemme. Han kan finne på å sitte og grue seg til en situasjon flere dager på forhånd. 
Jeg har slitet og sliter litt med angst selv. jeg går til en terapaut, noe jeg anbefaler kjæresten om også, fordi dette har hjulpet meg en del. en annen ting som har hjulpet er å meditere eller simply puste øvelser, rett før du skal håndtere ubehagelig situasjon.
jeg synes det er tøft av deg å utfordre deg selv, det virker alltid vanskeligere på starten.

lykketil videre

Trenger ikke kurere angsten helt da. At jeg har det jævlig inni meg kan jeg godta, men vil ikke at det ska synes på utsiden

Takk for tipsene, lykke til selv også

Anonymkode: c28f4...bf4

[AnonymBruker]

Oi. Dette er som å lese om meg selv. Jeg har slitt med akkurat det samme! Det er både lettende og vondt å lese om. En lettelse fordi det på en måte er godt å vite at man ikke er alene. Og vondt fordi jeg kjenner frykten inni meg av å lese innlegget, ditt, og jeg blir lei meg for at du også må gå gjennom det.

Jeg rekker ikke å skrive mer i dag, men skal komme tilbake til tråden med noen råd i morgen. For dette går an å jobbe med! Jeg har klart det og kontrollerer det helt fint i hverdagen ☺️

Anonymkode: 4833b...d70

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi. Dette er som å lese om meg selv. Jeg har slitt med akkurat det samme! Det er både lettende og vondt å lese om. En lettelse fordi det på en måte er godt å vite at man ikke er alene. Og vondt fordi jeg kjenner frykten inni meg av å lese innlegget, ditt, og jeg blir lei meg for at du også må gå gjennom det.

Jeg rekker ikke å skrive mer i dag, men skal komme tilbake til tråden med noen råd i morgen. For dette går an å jobbe med! Jeg har klart det og kontrollerer det helt fint i hverdagen ☺️

Anonymkode: 4833b...d70

Så det finnes flere av oss? Som du sier, det er både lettende å vondt å vite

Vil bli veldig takknemlig for tips å råd som kan hjelpe. Er nødt til å holde et nytt foredrag på skolen rundt juletider å er alleredet begynt å gru meg skikkelig..

Må bare legge til at det er kun i spesifike situasjoner denne angsten oppstår. Har ingen problemer med folkemengder eller folk generelt. Bare problemer med å ta ordet der hvor det er mye folk, eller i konfliktfylte situasjoner.

-ts

Anonymkode: c28f4...bf4

[AnonymBruker]

På 24.8.2017 den 21.26, AnonymBruker skrev:

 Så det finnes flere av oss? Som du sier, det er både lettende å vondt å vite

Vil bli veldig takknemlig for tips å råd som kan hjelpe. Er nødt til å holde et nytt foredrag på skolen rundt juletider å er alleredet begynt å gru meg skikkelig..

Må bare legge til at det er kun i spesifike situasjoner denne angsten oppstår. Har ingen problemer med folkemengder eller folk generelt. Bare problemer med å ta ordet der hvor det er mye folk, eller i konfliktfylte situasjoner.

-ts

Anonymkode: c28f4...bf4

Det er kun i spesifikke sosiale situasjoner jeg rammes av det også, nærmere bestemt i møter på jobb eller andre forsamlinger der mange sitter og hører på. Grunnen til at jeg må takle det i hverdagen er at jeg har en jobb der disse situasjonene oppstår ukentlig.

Jeg har alltid mislikt å snakke i klassen, under møter etc., men hadde aldri problemer med stemmen før jeg én dag opplevde det samme som deg. Da det skjedde, føltes det utrolig nedverdigende og jeg ble sint på meg selv og utrolig skamfull. For meg føltes det som en utrolig stor og viktig ting som jeg tenkte på i mange dager. Og da ble det bare verre ved de neste anledningene. Til slutt klarte jeg ikke - fysisk - å si noe under møter. Måtte bare nikke eller riste på hodet. Og jeg begynte å unngå situasjonene. Skulke møtene og så videre. Det var helt grusomt - både å sitte der og kjenne at halsen snøret seg sammen og alle følelsene av sinne/frustrasjon/skam som kom etterpå.

Å unngå disse situasjonene er klassisk unngåelsesteknikk, som lærer kroppen til å tro at situasjonene ER farlige. Da blir angsten bare enda sterkere. Det fortalte psykologen min meg, som jeg begynte å gå til da jeg forsto at jeg ikke kunne hanskes med det alene. En kombinasjon av terapi og bruk av selvhjelpsbøker med enkle øvelser hjalp meg gradvis opp og tilbake til der hvor jeg er nå. Jeg kan fortsatt kjenne på frykten for å "miste" stemmen, men jeg henter meg inn igjen. Dette er mine tips:

- Ikke grav deg ned i egne negative tanker og kjeft på deg selv for dette. Ikke prøv å være tankeleser overfor sjefen din. Du vet ikke hva han tenker om deg. Kanskje han bare tenkte at du hadde et rusk i halsen? Eller at du snakket om noe som engasjerte deg? Folk tenker sjelden de stygge tingene om oss som vi frykter. Og OM han skulle ha tenkt noe negativt; Hva så? Mister du jobben på grunn av dette? Nei. Er din verdi og kompetanse avhengig av hva denne ene personen måtte tro/mene om deg? Nei. Jeg merket også at jeg overdrev synligheten av problemet mitt. Hvis jeg måtte kremte eller svelge, eller stemmen skalv, føltes det som det gikk evigheter før jeg klarte å snakke igjen. I virkeligheten var det kanskje bare sekunder.

- Generelt er det en dårlig idé å unngå situasjonene, for da blir du bare reddere for dem. Men jeg skjønner godt hva du mener med angst for angsten. Så hvis du skal bli bedre, er det viktig at du går ut av situasjonene med en liten mestringsfølelse. Det du frykter nå er et foredrag? Da kan du kanskje øve deg i mindre grupper, ta ordet i et lite møte. Det gjorde jeg. Jeg øvde meg også ved å svare på quiz under fredagskaffen. Bare for å få trygghet på meg selv og stemmen min.

- Husk at dette er psykisk og ikke fysisk (mest sannsynlig, er vel ikke noe som skulle tilsi at du har noe galt med stemmebånd etc.). Stemmen din ER der, du må bare finne troen på den. Jeg har lært noen nyttige triks av psykologen. For eksempel øve meg hjemme på det jeg skal si og kjenne at stemmen er der. Fokusere på ting utenfor og rundt meg og ikke innover i meg selv når jeg får angst. Kjenne at jeg står stødig på begge føtter og flytte det psykiske tyngdepunktet til føttene fra hodet, hvor ALT er når angsten kommer.

Jeg har klart å komme meg videre og det kan du også. Hva med å starte å lese noen enkle selvhjelpsbøker, f.eks "Hvordan bekjempe angst og depresjon" (tror den heter det). Kan nesten garantere at du vil kjenne deg igjen og lære noen gode teknikker. Ellers kan det være nyttig med en psykolog som kan hjelpe deg videre. Du bør uansett være motivert til å jobbe med det! Hvis du har noen flere spørsmål, er det bare å spørre ☺️

Anonymkode: 4833b...d70

[AnonymBruker]

Du må nok jobbe med angsten. Jeg sliter med at jeg mister stemmen nå og da. Er litt som å ha halsbetennelse, blir ganske skurrete og svak. Det er et symptom på angst. For å fjerne symptomet så må du fjernet angsten. 

Anonymkode: d5714...a88