Fra angst til jobb.... erfaring?

[AnonymBruker]

Noen som har gått fra å være hjemmeværende, låst til hjemmet og ikke hatt nå liv på grunn av angst. For så å klare seg i 100% stilling? 
Har gått i behandling, men det gir lite til ingen fremgang. Begynner å miste håpet. Vurderer sterkt å bare hoppe over behandling å gå rett til jobb. Drite i om jobb gjør meg sykere og gjør at jeg ikke får nå privatliv. Jeg orker ikke dette mer. Økonomien er på bånn. Ingen liv. Ingen håp. 
Vurderer å bare gi faen i meg selv og jobb for pengene sin skyld. Og fordi det er det som kreves av meg som mennesker. Drite i mine egne ønsker, behov og helse. 

 

Anonymkode: c0556...124

[AnonymBruker]

Det er jo fantastisk om du får deg jobb med en gang. Jeg sliter med å få jobb.

Anonymkode: 3dc16...9e2

[AnonymBruker]

Forsøk å finne deg en jobb som ikke vil stjele så mye energi!

Anonymkode: adef0...2b1

[AnonymBruker]

Dette er jo veldig enten eller tenkning. Du kan jobbe deltid, du trengre ikke hoppe rett i 100% jobb

Når det er sagt, så synes jeg du burde si til behandler at du ikke merker fremgang. Enten kan dere diskutere en ny strategi, eller du kan få en ny behandler som fungerer bedre for deg

Å hoppe i full jobb og mislykkes kan være mer farlig enn å ikke forsøke seg i jobb. Selvsagt er det mulig at du lykkes, men å mislykkes når man er langt nede kan i noen tilfeller bli den siste spiker i kista der man mister all lyst og motivasjon til å forsøke igjen senere.

Anonymkode: a1409...001

[AnonymBruker]

Jeg gikk ikke ut i 100 % jobb, men 100% studier. Det vil si at jeg måtte møte opp hver dag fra 8-16. Gradvis forsvant angsten mer og mer, og det var sånn en lettelse! Jeg tror også det at jeg flyttet til et helt nytt sted der jeg ikke kjente noen hjalp meg. Jeg ble tvunget til sosialisering på den nye plassen.

Året før jeg flyttet var jeg innelåst hjemme. Hver dag. Angsten holdt på å spise meg opp. Til slutt måtte jeg gjøre noe med livet mitt. Jeg kunne velge å være innelåst på en liten hybel og ha krig inni kroppen, eller møte frykten og utfordringene og kanskje komme meg ut av den onde sirkelen.

Angsten slipper aldri helt taket selv om det føles slik. Nylig har jeg fått en ny knekk, men jeg er sikker på at den ikke skal på knekke MEG. Jeg har både jobb og studier som jeg er innstilt på å ta vare på.

Anonymkode: 86856...513

[AnonymBruker]

Har kontaktet psykolog og NAV og krevd et møte. Nok er nok. Noe må gjøres. Praksis, deltidsjobb, kurs, jeg makter ikke dette mere. Å gå rundt syk uten å bli bedre. Vurderer å bytte psykolog. For hun er stadig vekke fra jobb. Sykt barn, sykdom hos seg selv, møter, fullbooket. Jeg har bedt om å få sette opp flere timer på en gang. Slik at vi unngår at hun plutselig ikke har tid neste uke. Men hun hører ikke "det er ikke nødvendig, vi setter opp time neste gang", og neste gang.. da er planen fullt og neste time blir om 3 uker. Det med sykdom er vell noe man bare må forvente. Til gjengjeld så har jeg ikke avlyst en eneste time. 

Føler NAV har tatt på meg med silkehansker fra dag 1. "Du må fokusere på helsen, gå til behandling". 2.år senere og jeg får fortsatt beskjed om å gå i behandling. Hva med de andre 6 dagene i uken? Det er til å bli sprø av. 
-ts

Anonymkode: c0556...124

[O-M]

Hei, syntes du bør bruke systemet for det det er verdt i din situasjon. Finne ut hva du kunne tenke deg å gjøre og kartlegge hvordan muligheter du har så du ikke ender i en kjip situsjon som igjen gjør deg hjemmeværende dersom du ikke ønsker å være det..  omskolering nettstudier og ting som på sikt kan gjøre at du får drømmejobben din.. HEIER på deg..