Tenker du på hva de nærmeste vil si?

[Gjest Nathalie]

Tenker du noen gang på "oj, hva vil familien min si til dette?" når du gjør noen ganske store valg her i livet? Som f.eks. flytte sammen med typen, bli gravid osv?

Jeg tenker iallfall ofte sånn... Hva vil familien min si? Hvordan vil de reagere på dette her? osv...

Spennende å høre om dere også tenker slik, eller om det er bare jeg som er så opptatt av familien på den måten..

[Gjest Turi]

Nei, jeg har aldri tenkt sånn.

Hva slags ting er det du tenker på, som du er redd familien din skal reagere (negativt?) på?

[Mirabella]

Nei, sånn tenker jeg ALDRI. Jeg vet nemlig at mine foreldre/familie ALLTID respekterer de valgene jeg tar.

Mirabella

[waco]

Om jeg hadde forvunnet til sør-italia for å bli med i ei sjuk ufo-sekt håper jeg mine foreldre i motsetning til Mirabellas vil reagere...

[L@dy]

Jeg tenkte sånn når jeg og`samboeren flytta fra vestlandet til Oslo.

Jeg var ikke redd for at de skulle si noe negativt om det. Men det er jo litt trist å ikke kunne treffes når en vil.

Ting som angår mer meg og ikke familien så direkte, som når jeg ble samboer det tenkte jeg ikke noe på. Han flytta veldig raskt inn til meg, så det var ikke noe mer å si om det.

[Gjest Henna..]

Vel,det spørs jo litt hva det gjelder...

Jeg har den "uvanen" at jeg snakker først, også tenker jeg etterpå!

Da kommer ikke ting bestandig ut helt som det var ment, eller ting jeg tenker det er like greit å holde for meg selv plopper ut allikevel !

Tenker faktisk mer på hva utenforstående tenker om ting jeg gjør. Som hva naboene tenkte da jeg 19 år gammel gikk med DEN magen... eller hva studentene på skolen jeg begynner nå tenker om at jeg er 22 og har et barn. Selv om det ikke BETYR noe hva andre mener, men tenker iblandt på det for det...

Når det gjelder familien så er jeg ikke så opptatt av det. De kjenner meg, de vet jeg står for valgene mine og de er glad i meg uansett. Og så lenge jeg vet det så er jeg heller ikke redd for å fortelle noe. Som når jeg ble gravid, og stusset på hvordan skal jeg forklare dette da. Og holdt meg vel i 2 timer så "ploppet" det ut det også. Første reaksjonen var jo at jeg måtte bli ferdig med utdannelsen, er så ung osv. Men har aldri fått kritikk for valget mitt, så ser de da også hvor godt vi har det.

Hvis du selv tenker at familien din vil reagere på valgene du tar så kanskje de har en grunn for det?

Ta dine valg utifra dine ønsker, er familien din glad i deg vil de helt sikkert respektere disse etterhvert...

Henna

[Julie]

Jepps, jeg gjør nok det ja. Ikke om sånne "småting" selvfølgelig, men som du skrev, hvis jeg skulle flytta sammen med kjæresten, blitt gravid osv. Vet med meg selv at jeg har LITT for mye respekt for faren min, blir lett påvirka av det han sier og gjør...

Klems,

Julie

[Mirabella]

Waco: Det du beskriver er vel ikke noe særlig verre enn å bli med voksne menn på tur

Og de vet også at jeg ALDRI hadde blitt med på noe slikt..Før ble man ofte stoppet i Oslo av Scientologikirken, men jeg er da ikke så "lettlurt", selv om jeg kanskje ser slik ut.....

Jeg lar meg nemlig svært sjelden påvirkes....

Og det å respektere er ikke alltid det samme som å like/godta.

Mirabella

[Gjest Duchess]

Ja så absolutt.

[Gjest Nathalie]

Jeg har liksom alltid hatt det sånn, at jeg er nervøs for hvordan familien vil reagere hvis jeg plutselig gjør noen drastiske valg de ikke regner med. Jeg er ikke redd de skal bli sinte eller komme med masse kritikk, for jeg vet at de støtter meg uansett. Men jeg er litt nervøs for om hva de kanskje EGENTLIG tenker.

Som f.eks. en gang det ble slutt med en type jeg hadde vært sammen med lenge og som de likte godt, så var jeg nervøs for å fortelle det, var redd de skulle tenke "hvordan skal det gå med henne nå? Har hun gjort det rette?" Men det er jo flere år siden, så jeg var ganske ung da. Men hvis jeg plutselig en dag hadde kommet (helt hypotetisk!!) og fortalt at jeg skulle flytte fra typen min gjennom 4år... Da tenker jeg sånn.. Hvordan ville de reagere...? Men det var bare sånn helt tatt ut av lufta som et eksempel, altså.

Men småting bryr jeg meg rent lite om hva de ville si...

[waco]

Jeg lar meg nemlig svært sjelden påvirkes....

Jaha... akkurat ja, og hvordan er det du lærte deg språket ditt da?

Haha må le... sjelden påvirkes...hahaha...

[Mrs. H]

Jeg tenker vel også på hva familien min hvil mene om ulike valg jeg tar, men mest for å forberede meg på en reaksjon fra dem (positiv eller negativ), ikke for å la det påvirke mine valg.

Mener ikke å være frekk med noen her men jeg tror det å ta valg basert på egen dømmekraft er en del av det å bli/være voksen.

mvh

juni02

[Gjest Nathalie]

Jeg tar de valgene jeg selv vil og står for dem, det har ingenting med det å gjøre. Poenget var at jeg bare "bekymrer" meg for hva de vil tenke/tro om meg. Ikke at de noensinne vil kunne "bestemme" hva jeg velger ved at jeg ikke tør ta sjansen på hva de vil si. Jeg har min egen dømmekraft.

Det å ta egne valg basert på egen dømmekraft er selvsagt en del av å bli voksen, men jeg tror kanskje du trodde at jeg lar min familie bestemme pga at jeg er redd for negative reaksjoner. Men det gjør jeg ikke, altså. Jeg gjør sånn omtrent som du, altså forbereder meg på en reaksjon fra dem. Men ikke at de får påvirke mine valg!

Skjønner?

Vet ikke om jeg var en av dem du mente, men siden jeg startet innlegget så tok jeg sjansen på å svare på akkurat den.

[Gjest Duchess]

Klart alle har rett til å ytre sin mening om valgene man tar innad i familien, uten at det er noe andre kan bestemme.

Enhver må stå for sine egne valg.

[Gjest Hilde]

Jeg var fæl til å tenke "mon tro hva mor eller far mener om dette" - det medførte at jeg til stadighet måtte ringe dem for rådføring. Da jeg ble gravid som 22-åring (var ikke i noe forhold), så gikk det seks måneder før jeg turde si noe hjemme - selvom mine foreldre var både unge og ungdommelige.

Nå er mor død og far er slagpasient - så nå bryr jeg meg fint lite om hva andre mennesker mener om meg og mine avgjørelser i livet. Midt i sorgen over mor og far, så er det faktisk litt herlig å kunne gjøre som jeg vil - uten stadig å tenke på hva andre skulle mene. Det jeg savner mest nå er å kunne vise mor og far hvilke flotte barnebarn de har, hvor fint vi har fått det i nytt hus, hvor bra jobb jeg har og hvor lykkelig og fornøyd jeg er...

[Charmina]

Tenker helt klart sånn innimellom, men de får meg ikke til å forandre mening på ting jeg allerede har bestemt meg for!

Det er jo tross alt mitt liv og jeg er voksen. Men det er jo kjekt med familie som bryr seg ikke sant?

.Charmina

[Gjest Anonymous]

Waco; jeg lar meg "påvirke" av det jeg finner fornuftig og klokt..og selvsagt har jeg gått på skole og latt meg "påvirke" der..

Og jeg kunne ALDRI tenke meg å la meg "påvirke" av narkotika og andre stoffer!!

Vel, jeg kan kanskje moderere meg litt. Som de andre har skrevet; jeg tenker også på hva de mener om enkelte ting, men jeg skifter ikke mening for å tekkes de. Det verste jeg nok har gjort var å flytte til bygda....og DER burde jeg nok ha konferert mere med de...

Mirabella

[Gjest sandix]

Nei.

[Gjest eminel]

Tenkte mye på hva foreldrene mine ville si da jeg ble sammen med en muslim - de som har så mye i mot muslimer

Foreldrene mine er dominerende og jeg har mye respekt for dem pga alt de har gjort for meg oppigjennom (og alt de har fått gjennomgått av denne j###ungen). Men foreldrene mine respekterer mine valg, så lenge de slipper å bekymre seg!

[Gjest Duchess]

Slik har min familie det også....så lenge de ikke trenger å bekymre seg, så respekterer de mine valg.

Og joda, noen ekstra grå hår har de nok fått av denne lille jævelungen også.