Skriker til datteren

[AnonymBruker]

Hvis man kjennner seg igjen i dette som far, og skammer seg.. Hvor får man hjelp? 

Spør for en venn... 

Anonymkode: 0ef79...0ae

[Sunstone]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man kjennner seg igjen i dette som far, og skammer seg.. Hvor får man hjelp? 

Spør for en venn... 

Anonymkode: 0ef79...0ae

Samme om du er far eller mor. Du kan følge de gode tipsene over her. Evt søke hjelp hos helsestasjon eller familievernkontoret  

[Vera Vinge]

Det er jo ikke lett å vite om ts bare hever stemmen litt, om hun roper helt ukontrollert, on hun kaller datteren stygge ting, om hun holder seg til saken, om det skjer i blant eller mange ganger om dagen. Å rope og skjelle for hver minste ting er åpenbart ikke bra, men at foreldrene mister besinnelsen innimellom etter å ha prøvd alt, men barnet bare ikke vil høre, tåler de fleste barn. Jeg syns det er drøyt å uten videre kalle dette omsorgssvikt og kreve at ts søker hjelp. Enten er saken sånn at ts må være litt mer romslig med seg selv og tenke at barn tåler litt irettesettelse, eller så er det så ille at ts må gjøre noen grep. Kan barnets far ta mer av ansvaret i det daglige, sånn at du ikke blir så sliten?

Og så tror jeg sjelden roping er løsningen, men at det skjer i blant, er da ingen krise. Barn er veldig forskjellige også, og noen tøyer strikken lengre enn andre. Mitt ene barn har jeg knapt hevet stemmen til, mens den andre er sta som få når han er i feil lune. Hadde jeg bare hatt det roligste barnet, ville jeg kanskje syns det var rart at noen foreldre i blant kan klikke i vinkel, men jeg mener man bør legge inn litt forståelse for at foreldre også kan bli slitne og upedagogiske i blant. Massiv utskjellIing kan jo være en form for omsorgssvikt, men man må jo skille litt her.

[Gjest NotNaomi]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har forandret meg mye, var veldig tålmodig før, men helt siden jeg ble gravid (er 5 måneder på vei gravid) har jeg mistet tålmodighet totalt. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Har ei 5 år gammel datter, føler jeg er sur på henne ofte. Hver gangsyn roter eller ikke hør på meg så blir jeg fort sur og skriker til henne. På morgen er det verste. Da hater jeg alle og alt. Hvorfor skriker jeg?😢Jeg klarer ikke kontrollere meg når jeg er sånn. Hormonene tar helt av. Jeg gråter hver kveld når datteren sover og ser på henne, fordi jeg har skriket på henne bare fordi hun ikke har hørt, har rotet osv. Og angrer. Føler jeg er verdens verste mor. 

Anonymkode: 64bc6...13d

Du klarer ikke å kontrollere deg? Det burde du når du har barn. Du er den voksne. Det vil si at du bør kunne kontrollere deg. Det er forskjell fra barn og voksen.

Sier bare at å skrike til barnet ditt kan oppleves som psykisk mishandling. Trekk pusten og skjerp deg 

[Nerine_]

Dere som sammenligner å skrike til barnet med omsorgssvikt, snakker vi heve stemmen eller brøle av full hals?

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Jeg har også i perioder tatt meg selv i å skrike til barna. Spesielt i perioder der det har vært mye stress og negativitet i livet mitt. Da hender det at det renner over og tålmodheten ikke strekker til når barna for hundrede gang ikke gjør som di skal. Jeg er nå begynt å gjøre som jeg gjør med minsten når hun får raserianfall, jeg tar meg selv ut av situasjonen og går inn på et annet rom, når jeg er rolig går jeg inn igjen. Du vet like godt som jeg at en skal ikke skrike til barna. Vi forventer også at barna sier unnskyld så pass på at du også gjør det, og forklar rolig hvorfor du ble sint. 

Anonymkode: 574cd...352

[Gjest GoldenLioness]

41 minutter siden, Nerine_ skrev:

Dere som sammenligner å skrike til barnet med omsorgssvikt, snakker vi heve stemmen eller brøle av full hals?

Vi snakker om å skrike og skjelle ut barnet jevnlig. Heve stemmen for å sette et poeng eller å miste besinnelsen en gang i blant er menneskelig. 

[Nerine_]

1 minutt siden, GoldenLioness skrev:

Vi snakker om å skrike og skjelle ut barnet jevnlig. Heve stemmen for å sette et poeng eller å miste besinnelsen en gang i blant er menneskelig. 

Ikke om man skal tro det man leser her inne.. 

[AnonymBruker]

For meg har det hjulpet mye å lære om trygghetssirkelen, noe jeg gjorde på http://www.folkom.no/a-vaere-forelder

Blant annet har jeg lært at barnets oppførsel alltid er et uttrykk for et behov. Det kan være vanskelig å se, men om datteren din oppfører seg trassig, hyler opp for alt, ikke hører etter osv så er det ikke fordi hun ønsker å oppføre seg dårlig - men fordi hun har følelser eller reaksjoner som hun ikke helt klarer å takle eller sette ord på selv.

Jeg er selv gravid i 4.mnd og har en sønn på tre år. Det kan være syyyykt utfordrende, men det å forsøke å hele tiden se barnet og forstå hans behov har hjulpet meg masse. Istedet for å reagere med kjefting, noe som bare vil eskalere hans vonde følelser og dårlige oppførsel, setter jeg meg ned og snakker med ham. For eksempel: "Vil du fortelle hva som ble så vanskelig nå?" Ofte klarer han ikke sette ord på det, så da må jeg hjelpe ham: "Jeg forstår godt at du ble lei deg da jeg sa du ikke fikk se mer på iPaden, det er jo så gøy! Men nå skal vi kle på oss yttertøyet fordi vi skal gjøre noe annet som også er gøy ute." osv. osv. Da føler han seg med en gang sett, forstått og respektert - samtidig som jeg fremdeles bestemmer over situasjonen. Det er nesten helt magisk hvor godt han responderer på dette, og han har blitt mye mer samarbeidsvillig bare på noen uker. I tillegg klarer han lettere å forklare hva som gjør han sint og lei seg.

Nå er jo jenta di en del eldre, så det kan jo være dere har andre problemstillinger som krever andre løsninger, men jeg tror altså at selvbeherskelse og kommunikasjon er nøkkelen. Og dette med selvbeherskelse kan jo være nesten kul umulig når kroppen raser av hormoner .... jeg har full forståelse der! Det jeg gjør når jeg kjenner at det er i ferd med å koke over for meg og all verdens trygghetssirkler ikke hjelper er å snu meg bort/gå ut av rommet og bite i ett eller annet. Hardt. Det være seg ei pute, dyne, en genser eller hva som helst. Så puster jeg dypt med magen, gjentar for meg selv "jeg er den voksne - han er bare et barn" også går jeg inn igjen og forklarer at "Sånn oppførsel synes ikke jeg er greit - så nå ble jeg sint og måtte gå ut litt".

Jeg er også enig med de som skriver at dette helt sikkert går bra så lenge det ikke skjer veldig ofte og du snakker med datteren din om det i etterkant. Skjer det derimot ofte, eller at hun ikke får mulighet til å snakke om det etterpå, ville jeg vært rask med å søke hjelp/sette i gang tiltak.

Anonymkode: 1d8ef...39c

[AnonymBruker]

Ts her

Leste alt dette her, må si at jeg føler meg enda dårligere nå. Vet ikke hva jeg skal si om "omsorgssvikt" engang..? Jeg kan dø for min datteren, så mye elsker jeg henne. Kanskje dere leste ikke nøye teksten min når dere sier omsorgssvikt? Jeg skrev at jeg var tålmodig før og har forandret meg siden jeg ble gravid. 

Når jeg sier "skriker til datteren min" er det ikke sånn at jegkaller stygge ting etter henne osvosv, men for eksempel: sier med veldig høyt stemme "JEG SA JO ST DU MÅ RYDDE ETTER DEGNÅR DU ER FERDIG MED Å LEKE" osv. Før jeg ble gravid så brydde ikke jeg meg engang når hun rotet, jeg ryddet selv. Må nå kan jeg skrike til henne når hun roter, ikke hører på meg. Jeg blir irritert veldig.

Ja jeg vet at dette er ikke riktig uansett, og det er akkurat derfor jeg har dårlig samvittighet (til dere som skriver at jeg må skjerpe meg) 

Barnet går ikke på barnehage nå, og hun er med meg hele tiden (mannen er på jobb, og jeg er sykemeldt) Tror jeg blir sliten rett og slett. 

Jeg bare håper dette går over snart, for jeg selv har det ikke bra med dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 64bc6...13d

[Vera Vinge]

Men kjære deg, ts, er det ingen andre muligheter enn at du som gravid og sykmeldt har datteren din hele dagen? Ikke rart du er sliten og tålmodigheten dermed settes på en kraftig prøve 

[AnonymBruker]

Ikke hør på trollene her!!! Du er ingen dårlig mamma. Du er sliten og hormonell.. det er greit! Og det er greit at barna ser det også! Jeg tror ikke barnet ditt tar skade av dette 😘😘

Anonymkode: 30bf3...85c

[SiMa]

Jeg tror løsningen er at datteren din begynner i barnehage. Kanskje halve uka? Du er sliten og trenger å slappe av. Hun trenger å aktiveres og være sammen med andre barn. Hvis hun er fem skal hun vel begynne på skolen neste år også? Det er fint å få med seg siste året i barnehagen før skolestart, her vi bor havner barn i klasse med noen de kjenner fra barnehagen, og det er jo en del aktiviteter spesielt for førskolebarna i barnehagen. Å være hjemme med en femåring er krevende, det høres ikke ut som det er egnet for en som er sykmeldt.

Hvis barnehage ikke er aktuelt kan du prøve å legge opp dagen på en roligere måte. Kan far ta seg av morgenstellet? Lage frokost og sette jenta i gang med noe stille lek, så du får sovet litt lenger? Bruk TV/ipad som "barnevakt" så du får tatt deg en hvil midt på dagen. Senk skuldrene, tål mer rot. Er det du som tar mesteparten av husarbeidet nå som du er hjemme? Det har lett for å bli sånn, men du er sykmeldt og tydelig sliten (du blir fort sint og irritert), så du bør slappe mer av der også. La mannen ta mer av husarbeidet. Senk kravene. Velg enkle middager. Lei inn vaskehjelp. Bestill matvarer levert på døra. Har dere en lekeplass i nærheten? Kle deg godt, ta med en bok og la jenta bli kvitt litt energi der. Barn blir urolige og grinete hvis de blir sittende for mye i ro.

[Mari Y]

Det er nok noe som kan skje iblant. Du er ikke et dårlig menneske, men dersom det skjer ofte bør du nok snakke med noen om dette. 

[AnonymBruker]

Er sliten...stress i livet mitt...negativitet i livet mitt...folk er svake.

Anonymkode: d4402...87c

[AnonymBruker]

Huff. Jeg forstår på en måte situasjonen. Jeg ble slik da jeg mistet min far. Hele sommeren var jeg et levende tordenvær. Stakkars barn (4 år), hun hadde jo mistet sin bestefar... Men jeg var veldig flink til å snakke med henne i ettertid - og det må du også gjøre! Jeg var ærlig med mine følelser for henne, vi snakket så om bestefar, mimret, gråt litt, smilte og gråt litt til. Snakk med henne, TS, bare snakk. Ta rolige og gode samtaler, minst èn, hver dag. 

Det er ikke noe galt i å irettesette henne om hun tøyer grensene. Ikke hører etter etc. Men du må ikke skrike til henne, du kan bedre, TS, og jeg vet at du vet det, innerst inne! 

Kan også anbefale å snakke med noen om følelsene dine. Jordmor, fastlege? Og så være åpen med din mann, og fortell at du ønsker å ta deg sammen, men trenger hjelp og støtte på veien.

 

Anonymkode: 9216a...3de

[AnonymBruker]

På 18.8.2017 den 23.32, AnonymBruker skrev:

Jeg har forandret meg mye, var veldig tålmodig før, men helt siden jeg ble gravid (er 5 måneder på vei gravid) har jeg mistet tålmodighet totalt. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Har ei 5 år gammel datter, føler jeg er sur på henne ofte. Hver gangsyn roter eller ikke hør på meg så blir jeg fort sur og skriker til henne. På morgen er det verste. Da hater jeg alle og alt. Hvorfor skriker jeg?😢Jeg klarer ikke kontrollere meg når jeg er sånn. Hormonene tar helt av. Jeg gråter hver kveld når datteren sover og ser på henne, fordi jeg har skriket på henne bare fordi hun ikke har hørt, har rotet osv. Og angrer. Føler jeg er verdens verste mor. 

Anonymkode: 64bc6...13d

Det heter å modnes og vokse fra "jeg"-et. Virker som dette er sterkt hos deg i underbevisstheten. Spesielt at du skal hate alt og alle. Dette er noe du må jobbe. Du kan faktisk kontrollere deg. Dessuten, noen mennesker må bare tilgi uansett og ikke brøle dem inn i en krok, deriblant barn.

Anonymkode: 9f30b...c33

[AnonymBruker]

På ‎19‎.‎08‎.‎2017 den 0.33, Mahmud Ghazni skrev:

Du høres ut som et utrivelig menneske, TS.

Du er enda mer utrivelig som svarer på denne måten. Synes du dette var konstruktivt og til god hjelp for TS?

Anonymkode: 8968e...772