Hvorfor er det fordommer mot mennesker som har Aspergers?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja men det er forskjell på det og beregnende og utspekulert ondskap.

Anonymkode: 8ec53...13a

Selvsagt og det er derfor jeg , jeg liker ikke å bruke ordet synes synd på men jeg forstår og kan sympatisere med en asperger for hvordan han føler rundt sin diagnose og funksjon selv om jeg også forstår at han trolig aldri kan gjøre det samme for meg eller noen andre, sånn helt reelt selv om han er følsom og aldri er utspekulert. Men så har du også de aspergerne som er utspekulerte i tillegg samt driter i om de krenker andre og det er da det kan bli farlig og det kan gjøre mye skade på andre menneskers sinn. Men de fleste er selvsagt ikke slik. 

Anonymkode: 87dcb...c33

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror min mann har asperger. Og jeg setter stor pris på informasjon fra slike som deg som har erfart det selv. Er nesten som å lese om vår relasjon dette. Mannen må ha detaljert info om hvordan gjennomføre dagligdagse oppgaver. Jeg må spørre om alt for å få informasjon om vanlige ting som de fleste deler med partner på en naturlig måte. Han kommuniserer ikke om noe som helst uten at jeg spør. Intimitet har han ikke behov for, og dette fører til mange krangler. Frustrasjonen min er stor, og jeg føler meg så alene om å planlegge dagliglivet og fremtiden til vår familie. Hører gjerne mer fra deg om hvordan samlivet ditt var!

Anonymkode: c181e...db3

Hei, jeg har ikke tid nå, bare innom i lunsj for å lese, men lover å komme tilbake til deg! Klem

Anonymkode: 03cb7...d18

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du hatt Aspergers diagnosen lenge? Hvor gammel er du? Antar du er jente/kvinne...

Grunnen til at jeg spør, er at jeg lurer på om jeg selv har Aspergers (sikkert en mild form da, vel å merke), men aldri har tatt dette opp med legen eller andre "fagfolk" og dermed aldri blitt utredet. Jeg er en kvinne som nærmer med 40 år og fungerer greit i dag, men har hele livet slitt med det sosiale og sliter enda. Jeg har ingen helt nære venner, da jeg ikke klarer å slippe folk innpå meg, og heller ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg for å bli regnet som en nær venn av andre. Jeg har alltid vært en "outsider" og regner med det kommer til å være slik resten av livet, men jeg har en god jobb, barn, hus osv og klarer meg bra i det daglige. Etter å ha lest en del om Aspergers hos jenter, kjenner jeg meg igjen i mye annet enn at jeg sliter sosialt. Jeg har bl.a alltid reagert sterk på lukt, smak og sterkt lys/sol, enkelte klær (f.eks nylonstrømpebukser og truser med blonder), jeg sliter veldig med øyekontakt (aner ikke hvor lenge jeg skal holde blikket og synes det er utrolig ubehagelig å se noen inn i øynene), har alltid hatt dårlig motorikk og vært dårlig i ballspill, jeg skjønner ofte ikke vitser eller tar poenget leeenge etter alle andre, tar ofte ting bokstavelig, liker ikke så mye kroppskontakt (klemming osv), men jeg har aldri hatt noen sære interesser som togtabeller eller lignende (har lest at det er mer typisk for gutter). I løpet av livet har jeg utviklet strategier for å skjule mange av utfordringene mine, da jeg er smart (har nok IQ over snittet), så de rundt oppfatter det nok ikke så lett. Bl.a ler jeg av vitser jeg ikke skjønner (later som) , ser folk i øynene selv om det er ubehagelig, bruker nesten alltid solbriller utendørs, har lært meg "small talk" ved å observere andre, se på film osv.

Jeg har i det siste tenkt på at det kanskje hadde vært greit å bli utredet, men samtidig tør jeg ikke ta dette opp med legen, da jeg er redd han skal bagatellisere det og si at det ikke er noe poeng. Jeg fungerer jo greit i dag. Utad er jeg sikkert regnet som ganske vellykket, men jeg sliter med selvfølelsen og tenker ofte at jeg ikke er verdt noe og at ingen liker meg. Jeg tenker at for min del kunne jeg tenkt meg å vite det om jeg har Aspergers, da det ville forklart litt av hvorfor jeg er så rar og kanskje jeg kunne lært mer om hva jeg kan gjøre for å bli flinkere sosialt og takle andre av utfordringene jeg mener jeg har. Jeg lurer også på om et av barna mine kan ha samme diagnose (også en mild form), men har ikke luftet det med noen enda og ingen i bhg/skole har noen ganger nevnt det for meg heller. Tenker å snakke med læreren til dette barnet i høst for å se om hun ser noe av det samme som meg.

Anonymkode: 65da3...6c6

Ja, siden jeg var 11. Er 19 nå. 

Vanskelig å vite om du har det eller ikke, men jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Virker dog som du også evt hadde hatt en mild grad. 

Anonymkode: 55866...1ac

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, siden jeg var 11. Er 19 nå. 

Vanskelig å vite om du har det eller ikke, men jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Virker dog som du også evt hadde hatt en mild grad. 

Anonymkode: 55866...1ac

Nei, det er jo umulig for noen å diagnostisere meg over nettet, så det skjønner jeg. Og jeg fungerer jo godt, så mulig jeg bare er sær  

Du er ung, så for deg har det nok vært bra å få diagnosen og hjelp deretter. Jeg er jo godt voksen og etablert, så det er kanskje ikke noe poeng, men jeg hadde likt å visst det sikkert likevel. Også med tanke på om noen av barna eventuelt har arvet det. Har noen av dine foreldre også samme diagnose?

Anonymkode: 65da3...6c6

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er jo umulig for noen å diagnostisere meg over nettet, så det skjønner jeg. Og jeg fungerer jo godt, så mulig jeg bare er sær  

Du er ung, så for deg har det nok vært bra å få diagnosen og hjelp deretter. Jeg er jo godt voksen og etablert, så det er kanskje ikke noe poeng, men jeg hadde likt å visst det sikkert likevel. Også med tanke på om noen av barna eventuelt har arvet det. Har noen av dine foreldre også samme diagnose?

Anonymkode: 65da3...6c6

Det kan jo diskuteres. Det har vært veldig ødeleggende å hele tiden føle at jeg er unormal, at andre synes jeg er rar og generelt bli minnet på at ting jeg gjør er pga diagnosen. Jeg har veldig lavt selvbilde. 

Det siste er jeg ikke sikker på. Jeg har null kontakt med biologisk familie. Har sett dem 1 gang siden jeg var 6 år. Som nevnt tidligere i tråden ble jeg brutalt tatt derifra da jeg var 2 år etter massiv omsorgssvikt. Men ja, de biologiske er syke. Og sjansen er stor for at de har samme diagnose. 

Ettersom jeg er til utredning på DPS har det vært oppe at jeg kanskje ikke har diagnosen lenger. Jeg fungerer såpass godt at jeg muligens ikke har nok symptomer til å fylle den lenger. Så den skal utredes på nytt. Kan jeg, vil jeg helst bli kvitt dette stempelet. 

Anonymkode: 55866...1ac

[Blod]

 

22 timer siden, Maleficenta skrev:

Ja men er alle aspbergere helt empatiløse? Er det ikke variasjoner i dette? 

Det er ikke slik at de har mindre empati. De har annerledes empati. Noen kan nok ha mindre empati også, men det kan jo også vanlige mennesker ha. Det er mange med as som har mer empati enn folk flest.

[siwhel]

2 minutter siden, Blod skrev:

 

Det er ikke slik at de har mindre empati. De har annerledes empati. Noen kan nok ha mindre empati også, men det kan jo også vanlige mennesker ha. Det er mange med as som har mer empati enn folk flest.

😁

[Meltzer]

På 16.8.2017 den 23.56, AnonymBruker skrev:

Er det pga uvitenhet? Eller pga folk har konkrete eksempler på at noen de kjenner med diagnosen har oppført seg på en uforventet måte?

Synes det gjør vondt å lese hva enkelte skriver om denne diagnosen. Mange mennesker som har den er flotte mennesker. Det er viktig å ikke dømme, og også å vite at alle er forskjellige. Man kommer ingen vei med fordommer. Hva med å heller prøve å forstå hvorfor denne personen tenker og handler som den gjør? Det skrives så mye om at de ikke forstår hvordan andre tenker, men forstår de andre dem? Nei, ikke så veldig ofte. De trekker konklusjoner og sier f.eks at de med diagnosen ikke har empati. Men jo, noen med disse utfordringene har empati. Det finnes aldri noe fasitsvar på hvordan mennesker med en diagnose oppfører seg. Vi er alle forskjellig og burde godtas som vi er. 

Anonymkode: 55866...1ac

Det meste er pga. uvitenhet. Men det å ikke dømme er vanskelig.

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du hatt Aspergers diagnosen lenge? Hvor gammel er du? Antar du er jente/kvinne...

Grunnen til at jeg spør, er at jeg lurer på om jeg selv har Aspergers (sikkert en mild form da, vel å merke), men aldri har tatt dette opp med legen eller andre "fagfolk" og dermed aldri blitt utredet. Jeg er en kvinne som nærmer med 40 år og fungerer greit i dag, men har hele livet slitt med det sosiale og sliter enda. Jeg har ingen helt nære venner, da jeg ikke klarer å slippe folk innpå meg, og heller ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg for å bli regnet som en nær venn av andre. Jeg har alltid vært en "outsider" og regner med det kommer til å være slik resten av livet, men jeg har en god jobb, barn, hus osv og klarer meg bra i det daglige. Etter å ha lest en del om Aspergers hos jenter, kjenner jeg meg igjen i mye annet enn at jeg sliter sosialt. Jeg har bl.a alltid reagert sterk på lukt, smak og sterkt lys/sol, enkelte klær (f.eks nylonstrømpebukser og truser med blonder), jeg sliter veldig med øyekontakt (aner ikke hvor lenge jeg skal holde blikket og synes det er utrolig ubehagelig å se noen inn i øynene), har alltid hatt dårlig motorikk og vært dårlig i ballspill, jeg skjønner ofte ikke vitser eller tar poenget leeenge etter alle andre, tar ofte ting bokstavelig, liker ikke så mye kroppskontakt (klemming osv), men jeg har aldri hatt noen sære interesser som togtabeller eller lignende (har lest at det er mer typisk for gutter). I løpet av livet har jeg utviklet strategier for å skjule mange av utfordringene mine, da jeg er smart (har nok IQ over snittet), så de rundt oppfatter det nok ikke så lett. Bl.a ler jeg av vitser jeg ikke skjønner (later som) , ser folk i øynene selv om det er ubehagelig, bruker nesten alltid solbriller utendørs, har lært meg "small talk" ved å observere andre, se på film osv.

Jeg har i det siste tenkt på at det kanskje hadde vært greit å bli utredet, men samtidig tør jeg ikke ta dette opp med legen, da jeg er redd han skal bagatellisere det og si at det ikke er noe poeng. Jeg fungerer jo greit i dag. Utad er jeg sikkert regnet som ganske vellykket, men jeg sliter med selvfølelsen og tenker ofte at jeg ikke er verdt noe og at ingen liker meg. Jeg tenker at for min del kunne jeg tenkt meg å vite det om jeg har Aspergers, da det ville forklart litt av hvorfor jeg er så rar og kanskje jeg kunne lært mer om hva jeg kan gjøre for å bli flinkere sosialt og takle andre av utfordringene jeg mener jeg har. Jeg lurer også på om et av barna mine kan ha samme diagnose (også en mild form), men har ikke luftet det med noen enda og ingen i bhg/skole har noen ganger nevnt det for meg heller. Tenker å snakke med læreren til dette barnet i høst for å se om hun ser noe av det samme som meg.

Anonymkode: 65da3...6c6

Man går til legen for å få utredning og diagnose fordi man trenger hjelp for å fungere i hverdagen. Du er annerledes, men fungerer bra, og har utdannelse, jobb og familieliv. Da trenger du ikke hjelp, og heller ingen diagnose. Du vet selv at du skal ta på deg solbriller når du skal ut, og du lager selv verktøy for vansker du har. Du er høyt fungerende og way beyond! Sanseforstyrrelser er heller ikke en del av diagnosekriteriene, selv om det burde ha vært det. Hvis du trenger hjelp, så ber du om utredning. Hvis du kun vil ha bekreftelse på at du har autistiske trekk, så kan jeg allerede nå si at du ikke kommer til å få diagnose og at du bør droppe det for å ikke kaste bort hverken din egen og helsevesenet sin tid (og penger). Hvis ungene ikke har VANSKER trenger ikke de heller utredning. Men hvis de sliter på skolen pga at den ordinære undervisningen ikke fungerer for dem, så må det selvsagt tas ta i, og hvis du tenker at det kan være autistiske grunner til det, så er det verdt å sjekke ut. Men utredning for deg selv tror jeg er i seneste laget.

Anonymkode: afadb...aa9

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere med Asperger, og så lenge de ikke turer hensynsløst på, så er det jo ikke noe problem. Hvis de ikke klarer seg alene, så bør de ha hjelp. Jeg kjenner kun én som jeg har litt fordommer mot. Han har ADHD, men har så sterke tegn på Asperger at jeg inni hodet mitt har diagnosert han (barnet hans har Asperger). Han nekter å la seg utrede for Asperger, og han er frekk og hensynsløs mot f.eks. ansatte i restauranter og er helt perfekt og supergrei i egne øyne. Heldigvis er det mor som tar seg av barnet for det meste.

Anonymkode: afadb...aa9

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man går til legen for å få utredning og diagnose fordi man trenger hjelp for å fungere i hverdagen. Du er annerledes, men fungerer bra, og har utdannelse, jobb og familieliv. Da trenger du ikke hjelp, og heller ingen diagnose. Du vet selv at du skal ta på deg solbriller når du skal ut, og du lager selv verktøy for vansker du har. Du er høyt fungerende og way beyond! Sanseforstyrrelser er heller ikke en del av diagnosekriteriene, selv om det burde ha vært det. Hvis du trenger hjelp, så ber du om utredning. Hvis du kun vil ha bekreftelse på at du har autistiske trekk, så kan jeg allerede nå si at du ikke kommer til å få diagnose og at du bør droppe det for å ikke kaste bort hverken din egen og helsevesenet sin tid (og penger). Hvis ungene ikke har VANSKER trenger ikke de heller utredning. Men hvis de sliter på skolen pga at den ordinære undervisningen ikke fungerer for dem, så må det selvsagt tas ta i, og hvis du tenker at det kan være autistiske grunner til det, så er det verdt å sjekke ut. Men utredning for deg selv tror jeg er i seneste laget.

Anonymkode: afadb...aa9

Ja, det er jo litt dette jeg har tenkt selv også. Jeg trenger ingen diagnose, da jeg har klart meg greit tross utfordringene som har vært der hele livet. Jeg kommer nok ikke til å ta dette opp med fastlegen, om det ikke blir aktuelt i forbindelse med et av barna mine.

 

Anonymkode: 65da3...6c6

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner flere med Asperger, og så lenge de ikke turer hensynsløst på, så er det jo ikke noe problem. Hvis de ikke klarer seg alene, så bør de ha hjelp. Jeg kjenner kun én som jeg har litt fordommer mot. Han har ADHD, men har så sterke tegn på Asperger at jeg inni hodet mitt har diagnosert han (barnet hans har Asperger). Han nekter å la seg utrede for Asperger, og han er frekk og hensynsløs mot f.eks. ansatte i restauranter og er helt perfekt og supergrei i egne øyne. Heldigvis er det mor som tar seg av barnet for det meste.

Anonymkode: afadb...aa9

Er ikke rart aspergere har dårlig rykte når mennesker går rundt og setter diagnose på alle de ikke liker og mener at da er plustelig alle aspergere idioter

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man går til legen for å få utredning og diagnose fordi man trenger hjelp for å fungere i hverdagen. Du er annerledes, men fungerer bra, og har utdannelse, jobb og familieliv. Da trenger du ikke hjelp, og heller ingen diagnose. Du vet selv at du skal ta på deg solbriller når du skal ut, og du lager selv verktøy for vansker du har. Du er høyt fungerende og way beyond! Sanseforstyrrelser er heller ikke en del av diagnosekriteriene, selv om det burde ha vært det. Hvis du trenger hjelp, så ber du om utredning. Hvis du kun vil ha bekreftelse på at du har autistiske trekk, så kan jeg allerede nå si at du ikke kommer til å få diagnose og at du bør droppe det for å ikke kaste bort hverken din egen og helsevesenet sin tid (og penger). Hvis ungene ikke har VANSKER trenger ikke de heller utredning. Men hvis de sliter på skolen pga at den ordinære undervisningen ikke fungerer for dem, så må det selvsagt tas ta i, og hvis du tenker at det kan være autistiske grunner til det, så er det verdt å sjekke ut. Men utredning for deg selv tror jeg er i seneste laget.

Anonymkode: afadb...aa9

Man setter ikke diagnose ved å krysse av for de 5-10 symptomene du finner på wiki. Man går gjennom et skjema med mange spørsmål, og noen av de spørsmålene handler om sanseinntrykk. Det du sier her er feil

Anonymkode: 1014e...65f

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke rart aspergere har dårlig rykte når mennesker går rundt og setter diagnose på alle de ikke liker og mener at da er plustelig alle aspergere idioter

Man setter ikke diagnose ved å krysse av for de 5-10 symptomene du finner på wiki. Man går gjennom et skjema med mange spørsmål, og noen av de spørsmålene handler om sanseinntrykk. Det du sier her er feil

Anonymkode: 1014e...65f

Jeg går ikke rundt og tror at alle aspergere er idioter. Jeg har to sønner som har asperger og ADHD, og de er overhodet ikke idioter.

Jeg vet også hvordan en utredningsprosess er, da jeg har gått igjennom 3 stykker. Det med sanseforstyrrelser var det utreder som fortalte ikke var med i kriteriene. Og ingen av utrederne og teamene bak hentet lister fra wikipedia. Og det har jeg ikke skrevet heller.

Anonymkode: afadb...aa9

[AnonymBruker]

På 17.8.2017 den 6.31, AnonymBruker skrev:

Akkurat slik som mannfolka på KG som hele tiden klager over at kvinner er horer, egoistiske, dumme osv. Disse har også negative erfaringer med kvinner.

Anonymkode: 1014e...65f

Er det noe du vil frem til? Er du såret? 

Du forstår vel like godt som meg at hvis man blir fornærmet og hånliggjort hver eneste dag over lang lang tid at den personen dette går ut over mister respekt for den som holder å slik. I tillegg setter det spor og gjør at man ikke liker den som holder på slik noe særlig lenger. Dette er vel barneskolelærdom? Å såre en person hver eneste dag gjør ikke at den personen liker deg eller vil ha noe med deg å gjøre. Ville du likt det selv? Å bli hånliggjort for noe du ikke kunne noe for mange ganger om dagen? 

Anonymkode: 7116d...4b1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går ikke rundt og tror at alle aspergere er idioter. Jeg har to sønner som har asperger og ADHD, og de er overhodet ikke idioter.

Jeg vet også hvordan en utredningsprosess er, da jeg har gått igjennom 3 stykker. Det med sanseforstyrrelser var det utreder som fortalte ikke var med i kriteriene. Og ingen av utrederne og teamene bak hentet lister fra wikipedia. Og det har jeg ikke skrevet heller.

Anonymkode: afadb...aa9

Har selv en søster som nylig gikk gjennom utredning, og hun fikk spørsmål knyttet til hvordan hun opplevde lys og lyd. 

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noe du vil frem til? Er du såret? 

Du forstår vel like godt som meg at hvis man blir fornærmet og hånliggjort hver eneste dag over lang lang tid at den personen dette går ut over mister respekt for den som holder å slik. I tillegg setter det spor og gjør at man ikke liker den som holder på slik noe særlig lenger. Dette er vel barneskolelærdom? Å såre en person hver eneste dag gjør ikke at den personen liker deg eller vil ha noe med deg å gjøre. Ville du likt det selv? Å bli hånliggjort for noe du ikke kunne noe for mange ganger om dagen? 

Anonymkode: 7116d...4b1

Jeg husker ikke hvem du er, så vet ikke hva du sikter til. Det eksempelet du siterte viser at å basere stereotyper på egne dårlige erfaringer er en dårlig ide. Det illustrerer en dårlig logikk. 

Anonymkode: 1014e...65f

[AnonymBruker]

Selv tenker jeg på Sheldon Cooper når jeg hører aspergers, klart jeg får fordommer da. 

Anonymkode: d8976...110

[Gjest Stille leser]

Kjenner flere å hatt et par ansatte med aspergers. De setter ofte regler før menneskelige hensyn. Noen virker veldig omtenksomme, men du merker fort det er tillært å kommer ofte i feil setting som blir veldig kleint.

Ene jeg jobba med blei utnytta på mange måter og jeg hjalp han med alt mulig for å komme seg ut av det, men når vi endelig var kommet i mål dro han tilbake og det virket nesten så han trivdes med å bli utnyttet. Da han begynte klage over hvor fælt han hadde det igjen sa jeg at jeg ikke hadde mer hjelp til han, og da ble han veldig fornærmet å kunne ikke fatte hvorfor. Veldig enveiskjørt.

Ene jeg kjenner har veldig god jobb, men han jobber innen pengeinnkreving så han er en drømmeansatt for de da menneskelig hensyn ikke stopper han på noen felt. 

Jobba med en som nevnt over som har veldig mye gjeld og ikke får låne mer penger(lønnstrekk og hele pakka). Han skjønner ikke at han er frekk når han låner eller ihvertfall hele tiden prøver å låne penger av andre, men får selvfølgelig ingenting.

Ene i kompisgjengen har det(kjent ha 20 år) og han trenger vi bare se stygt på så skjønner han at han er ute å sykler. Men tok meg litt tid å tilvenne meg de med litt verre grad jeg møtte senere i livet, siden jeg trodde kompisen vår hadde "verste sort" noe han helt klart ikke har.

Endret 18. august 2017 av Stille leser

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Selv tenker jeg på Sheldon Cooper når jeg hører aspergers, klart jeg får fordommer da. 

Anonymkode: d8976...110

OMG! Alle med diagnosen er forskjellige. Du kan ikke basere fordommer på en eneste person. 

Anonymkode: 55866...1ac

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 25 som vurderer å utredes for dette. Jeg har fått kommentarer på at jeg ligner det. Og jeg er lei av denne tristhet som møter meg gele tiden. Jeg klarer bare ikke å bruke kroppsspråket. Jeg sliter med å få venner. Jeg kommer liksom ikke inn, hvis dere skjønner. Og jo, i den forrige jobben jeg hadde sa jeg alltid ja. Sikkert positivt, men jeg kunne sikkert blitt utnyttet på jobb uten å gidde å bry meg. 

Jeg klarer ikke å slippe meg løs blant folk og ta plass. Og jeg føler meg mindre verdt enn andre. Forelsker jeg meg, er gråten rundt hjørnet hver dag fordi jeg ikke føler meg bra nok. Herregud så flaut å være med ei som nesten ikke har venner, ikke kan noe eller er stille hele tiden. 

Og at jeg ikke føler jeg strekker til i arb livet. 

Vil jeg noen gang klare å være sammen med mennesker uten å bli sliten?  Jeg tør ikke tilbringe tid med folk fordi jeg er redd for å oppfattes som kjedelig. Da er det bedre å gjemme seg!:( 

Og dessverre er de fleste uinteressante. Men er jo intressert i folk også. 

Mulig jeg bare er skadet av mobbing, nedrskking fra lærere og slik. Men,  jeg vil finne ut om det er noen diagnose. 

Anonymkode: 53438...c82

[AnonymBruker]

På 8/16/2017 den 23.56, AnonymBruker skrev:

Er det pga uvitenhet? Eller pga folk har konkrete eksempler på at noen de kjenner med diagnosen har oppført seg på en uforventet måte?

Synes det gjør vondt å lese hva enkelte skriver om denne diagnosen. Mange mennesker som har den er flotte mennesker. Det er viktig å ikke dømme, og også å vite at alle er forskjellige. Man kommer ingen vei med fordommer. Hva med å heller prøve å forstå hvorfor denne personen tenker og handler som den gjør? Det skrives så mye om at de ikke forstår hvordan andre tenker, men forstår de andre dem? Nei, ikke så veldig ofte. De trekker konklusjoner og sier f.eks at de med diagnosen ikke har empati. Men jo, noen med disse utfordringene har empati. Det finnes aldri noe fasitsvar på hvordan mennesker med en diagnose oppfører seg. Vi er alle forskjellig og burde godtas som vi er. 

Anonymkode: 55866...1ac

Jeg jobber innenfor feltet og er helt enig i at vi skal akseptere at alle er forskjellige. 

Men en person med  asperger er forskjellig fra en annen person med diagnosen. Noen er godt fungerende andre trenger faktisk ganske mye hjelp for å fungere. 

Å ikke fungere sosialt kan by på mange utfordringer man ikke kan tenke seg på forhånd. Det gjelder ikke alle, men for noen. Eksempler kan være stalking, utfodringer rundt det å ikke forstæ  forskjell på venner/kjæreste, tvinge andre til sex osv. 

Alt for inkludering av alle og kjærlighet og slikt. Men litt på vakt har man lov til å være. 

 

Anonymkode: 86006...5f7