Hvorfor er det fordommer mot mennesker som har Aspergers?

[Gjest Solstråletårer]

3 minutter siden, lurings skrev:

Nei.

Og det er mange med autisme som sliter med depresjon ved siden av . Og de må behandling før depresjon før de kan tilrettelegge for autisme. Livet må være ok  først . 

[lurings]

1 minutt siden, Solstråletårer skrev:

Og det er mange med autisme som sliter med depresjon ved siden av . Og de må behandling før depresjon før de kan tilrettelegge for autisme. Livet må være ok  først . 

Det har bare vært tilbud om piller (SSRI) og det er det. Ellers er det ikke kapasitet.

[AnonymBruker]

Kanskje litt avsporing, men... Jeg har Asperger, men det er ikke mange som vet det. for de som vet de behandler meg som et barn, de snakker til meg som jeg skulle vært ti år, (Jeg er 31 år) og de tror jeg må ha hjelp til alt, og at jeg ikke engang kan gå og handle på egenhånd. Men jeg går jo og handler alene hver gang jeg skal handle, og gjør alt husarbeid selv, så skjønner ikke hvorfor de mener jeg må ha hjelp til alt, og hvorfor kan de ikke behandle meg som en voksen person? Jeg er veldig oppegående så tviler på at de som ikke vet det merker at jeg har det. Husker jeg ble fortalt når jeg var tenåring at sånne som meg må kontrolleres, det såret. Det eneste jeg ønsker meg her i livet er å bli behandlet som en voksen. Ellers har jeg mange venner og bryr meg om andre mennesker, så kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i det som er vanlig for Asperger.

Anonymkode: 4b76e...080

[Gjest Solstråletårer]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje litt avsporing, men... Jeg har Asperger, men det er ikke mange som vet det. for de som vet de behandler meg som et barn, de snakker til meg som jeg skulle vært ti år, (Jeg er 31 år) og de tror jeg må ha hjelp til alt, og at jeg ikke engang kan gå og handle på egenhånd. Men jeg går jo og handler alene hver gang jeg skal handle, og gjør alt husarbeid selv, så skjønner ikke hvorfor de mener jeg må ha hjelp til alt, og hvorfor kan de ikke behandle meg som en voksen person? Jeg er veldig oppegående så tviler på at de som ikke vet det merker at jeg har det. Husker jeg ble fortalt når jeg var tenåring at sånne som meg må kontrolleres, det såret. Det eneste jeg ønsker meg her i livet er å bli behandlet som en voksen. Ellers har jeg mange venner og bryr meg om andre mennesker, så kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i det som er vanlig for Asperger.

Anonymkode: 4b76e...080

Ja desverre . Har sett at min datter blir behandlet som hun er dum av div folk rundt henne. Hun er råsmart og veldig selvstendig så skjønner ikke helt hvorfor folk behandlet henne sånn.

[AnonymBruker]

Fordi det er masse annerledes ved dem og fordi media framstiller dem slik og slik. Og så får vi kg da.

min far har mest sannsnylig diagnosen, det samme har nok jeg og min bror. Mamma sa at å være i et forhold med denne mannen ikke var noe greit. Han tok aldri del i det følelsesmessige og hun følte seg veldig alene om å ha oss. De hadde avstandsforhold pga jobben hans og det ble jo slutt, hun orket ikke. Han kom på besøk en gang og det er iver 12 år siden.. jeg som barn følte at noe manglet ved ham. Det var en kaldhet over han. Jeg visste ikke hvordan han kom til å reagere på ting. Så jeg har sldri følt at jeg kjenner han.

broren min på litt over 20, har vært arb.ledig siden siden vgs. Han eier ikke karisma og har alltid hatt en veldig umoden måte å snakke på. Han bryr seg ikke om å ha venner. Han bryr seg ikke om folk, bortsett fra oss i familien. Han har det konstant rotete rundt seg. Han skjønner seg ikke på eller eier interesse for hvordan samfunnet fungerer. Han ble mobbet på skolen, men brydde seg ikke om det heller. Vennene hans ble yngre og yngre med alderen hans. Nå er han for øyd når han har en pc å sitte foran og har døgnrytmen helt på hodet.

jeg, har alltid slitt sosialt. Ble også frosset ut på skolen. Jeg har sjelden noenå prate om. Jeg bærer mer og mer preg av tristhet jo eldre jeg blir, fordi keg vet st jeg kan se langt etter et vanlig liv. Jeg føler meg som et barn på mange måter. Trenger fremdeles mammas meninger om ting, noe som er veldig kjedelig. Jeg har dessverre evnen til å forelske meg, men har aldri vært lykkelig forelsket da jeg vet at mannen vil miste interessen etter å ha brukt en kveld med meg. Pga den stillheten som er over meg. Jeg har heller ikke karisma og klarer ikke helt å bruke kroppsspråket. Det er deprimerende å tenke på at folk ikke føler de kjenner meg selv om jeg føler jeg kjenner dem. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å oppleve kjærlighet eller et vanlig liv. Jeg har ikke klart å ta høyere utdannelse og har fått en del jobber som mange ikke vil ha. 

Anonymkode: 53438...c82

[Gjest Solstråletårer]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det er masse annerledes ved dem og fordi media framstiller dem slik og slik. Og så får vi kg da.

min far har mest sannsnylig diagnosen, det samme har nok jeg og min bror. Mamma sa at å være i et forhold med denne mannen ikke var noe greit. Han tok aldri del i det følelsesmessige og hun følte seg veldig alene om å ha oss. De hadde avstandsforhold pga jobben hans og det ble jo slutt, hun orket ikke. Han kom på besøk en gang og det er iver 12 år siden.. jeg som barn følte at noe manglet ved ham. Det var en kaldhet over han. Jeg visste ikke hvordan han kom til å reagere på ting. Så jeg har sldri følt at jeg kjenner han.

broren min på litt over 20, har vært arb.ledig siden siden vgs. Han eier ikke karisma og har alltid hatt en veldig umoden måte å snakke på. Han bryr seg ikke om å ha venner. Han bryr seg ikke om folk, bortsett fra oss i familien. Han har det konstant rotete rundt seg. Han skjønner seg ikke på eller eier interesse for hvordan samfunnet fungerer. Han ble mobbet på skolen, men brydde seg ikke om det heller. Vennene hans ble yngre og yngre med alderen hans. Nå er han for øyd når han har en pc å sitte foran og har døgnrytmen helt på hodet.

jeg, har alltid slitt sosialt. Ble også frosset ut på skolen. Jeg har sjelden noenå prate om. Jeg bærer mer og mer preg av tristhet jo eldre jeg blir, fordi keg vet st jeg kan se langt etter et vanlig liv. Jeg føler meg som et barn på mange måter. Trenger fremdeles mammas meninger om ting, noe som er veldig kjedelig. Jeg har dessverre evnen til å forelske meg, men har aldri vært lykkelig forelsket da jeg vet at mannen vil miste interessen etter å ha brukt en kveld med meg. Pga den stillheten som er over meg. Jeg har heller ikke karisma og klarer ikke helt å bruke kroppsspråket. Det er deprimerende å tenke på at folk ikke føler de kjenner meg selv om jeg føler jeg kjenner dem. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å oppleve kjærlighet eller et vanlig liv. Jeg har ikke klart å ta høyere utdannelse og har fått en del jobber som mange ikke vil ha. 

Anonymkode: 53438...c82

Har du og din bror fått diagnosen.  Det er arvelig men husk dere har ulik personlighet uansett diagnosen. Fikk dere oppfølging og hjelp til å lære det som folk flest lærer automatisk. Eller ble dere sett på som dere kan man ikke hjelpe eller gjøre noe med.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Solstråletårer skrev:

Har du og din bror fått diagnosen.  Det er arvelig men husk dere har ulik personlighet uansett diagnosen. Fikk dere oppfølging og hjelp til å lære det som folk flest lærer automatisk. Eller ble dere sett på som dere kan man ikke hjelpe eller gjøre noe med.

Fikk ikke noe spesial undervsining i skolen ihvertfal. Kom inn på spesielle vilkår på vgs, ihvertfal jeg for jeg har en annen diagnose , som ikke er så alvorlig som bare forteller at jeg kan være følelsesmessig forstyrret. Men den fikk jeg når jeg var barn og det er en barnediagnose. 

Og der har vi det og, som du skriver. Det folk lærer automatisk sliter vi med. Føler meg helt ubrukelig. Jeg lurer på hvordan det er å lære ting lett jeg, uten å føle seg utilstrekkelig svsolutt hele tiden. 

Anonymkode: 53438...c82

[Gjest Solstråletårer]

Har du noen du kjenner og du stoler på som du kan bruke som tolk. Jeg vet fler som bruker denne måten å lære seg ting.  En du stole på som du kan få forklart de ting du ikke skjønner.  Men  jeg skjønner  så godt frustrasjonen din. Og at du føler at du må ha arvet faren din kalde måte å være på. Men for mange er den kalde utsiden en måte å beskytte seg selv. 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Solstråletårer skrev:

Har du noen du kjenner og du stoler på som du kan bruke som tolk. Jeg vet fler som bruker denne måten å lære seg ting.  En du stole på som du kan få forklart de ting du ikke skjønner.  Men  jeg skjønner  så godt frustrasjonen din. Og at du føler at du må ha arvet faren din kalde måte å være på. Men for mange er den kalde utsiden en måte å beskytte seg selv. 

Jeg vet hvordan oppveksten til min far var. Han ble forlatt av moren sin fordi hun var mer opptatt av menn og festing. Han måtte vokse opp hos en alkoholisert slektning. Kanskje det kan være noe med den kaldheten.

jeg er oppvokst i hjemmet med mamma, men fraværende far. Stefar som var veldig manipulerende. Han mobbet jo meg og broren min for væremåten. 

Jeg har sterke tilknytningsproblemer selv. Savner særlig å ha en kjæreste. Jeg har fått interesse fra mange menn. Og han sistnevnte er jeg fsktisk forelsket i. Men jeg avviste han i stedet. Jeg vet at vennene hans vil kommenetere til han at han har funnet en rar dame. Og han vil dumpe meg. Han vil kjede seg med meg rett og slett. Jeg er vant med denne følelsen. Jeg missunner folk som tør å leve ut slike følelser. Å ha sex, nærvær, vise at de bryr seg og unner seg selv å motta kjærlighet. 

Det gjør ikke jeg. 

Anonymkode: 53438...c82

[AnonymBruker]

Som en med asperger så vil jeg si at jeg er ikke empatiløs. Jeg er jobber frivillig i diverse veldedige organisjoner, jeg er veganer, og jeg føler FOR mye. Jeg føler mer en alle andre så jeg prøver å stenge andre ute så de slipper å føle det jeg føler. Jeg kan virke kald og kynisk til tider for de jeg har de vanskelig - fordi jeg føler for mye. Jeg kan bli så lei meg når andre har prblemer at jeg graver meg ned i et svart hull. Men andre dager er jeg sprudlende og omsorgsfull, jeg bare føler for mye. Ok?

Anonymkode: ea0ab...558

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Som en med asperger så vil jeg si at jeg er ikke empatiløs. Jeg er jobber frivillig i diverse veldedige organisjoner, jeg er veganer, og jeg føler FOR mye. Jeg føler mer en alle andre så jeg prøver å stenge andre ute så de slipper å føle det jeg føler. Jeg kan virke kald og kynisk til tider for de jeg har de vanskelig - fordi jeg føler for mye. Jeg kan bli så lei meg når andre har prblemer at jeg graver meg ned i et svart hull. Men andre dager er jeg sprudlende og omsorgsfull, jeg bare føler for mye. Ok?

Anonymkode: ea0ab...558

Du må ikke tro at du er empatiløs. De som sier det har ikke peiling. Jeg har hørt at folk med aspergers føler mer empati enn andre, men at de ikke alltid kan kjenne igjen en følelse på andres ansiktsuttrykk. Men når man får vite at noen er lei seg eller har det vondt, så føler man det mye mer enn andre.

Anonymkode: 588af...880

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må ikke tro at du er empatiløs. De som sier det har ikke peiling. Jeg har hørt at folk med aspergers føler mer empati enn andre, men at de ikke alltid kan kjenne igjen en følelse på andres ansiktsuttrykk. Men når man får vite at noen er lei seg eller har det vondt, så føler man det mye mer enn andre.

Anonymkode: 588af...880

Om de har empati eller ikke varierer jo fra person til person. Og han du siterte er jo (heldigvis) klar over at han har for mye empati, og ikke for lite. Mange med Asperger sliter med empati. Det er en av symptomer man KAN ha for å fylle kravene til en Aspergerdiagnose.

Anonymkode: afadb...aa9