Slått opp, men bor ilag

[Lonelygirl]

Jeg og min samboer har vært ilag i fire og et halvt år, vi har bodd ilag i tre år, og har vært inne på temaet om å forlove oss og få barn. Han var min første kjærlighet og vi elsket hverandre høyt.

Vi hadde det fantastisk ilag, helt til jeg tok han i å være utro etter et års tid, han angret seg så mye og ville gjøre alt for å få meg tilbake. Etter mye om og men, tilga jeg han og vi fikk et bedre forhold enn noen sinne. Jeg har aldri hatt gode venner da jeg alltid har vært den som lukker meg inne, var ikke russ, var aldri med på mye fester osv, har egentlig ingen venner nå i den forstand heller, har noen, men ingen jeg kan snakke med. Så jeg ble veldig knyttet til han og elsket han høyere enn noe annet, og det var gjensidig fra hans side. Etterhvert begynte jeg å stole mindre og mindre på han, og ble litt sjefete, og maste litt mye på han, men han var flink å sa ifra når det ble for mye, og da ble vi enige om hvordan ting skulle være imellom oss. 

Vi har vært på mange turer, blandt annet til hjemlandet hvor foreldrene hans er fra, vi har bygd hus ilag og hadde planer om å stifte familie.. Ja jeg vet vi er unge, men vi var klare, og han var den eneste jeg ville ha, og tanken på å stifte familie med han, gjorde meg lykkelig. Samme sa han også, og vi hadde det bra ilag!

Sex-livet vårt har dabbet av, mye pga jeg har lagt på meg og har blitt veldig lite komfortabel i min egen kropp. Og vi har begynt å diskutere ting mer, og småkrangle oftere. Tok meg selv i å være ei "kjærring" iblandt, og trakk meg tilbake, for å ikke ødelegge noe. Trodde vi hadde det bra, og vi snakket sammen om å bygge opp forholdet igjen for å få det bedre ilag.

For omtrent en uke siden når vi hadde en diskusjon om livene våres generelt, slapp han bomba, han elsker ikke meg lenger. Jeg tok dette veldig tungt, da han er hele livet mitt, og jeg sliter veldig med meg selv nå. Han sier han er glad i meg, men at han ikke føler det samme for meg som han gjorde før, og mener at han ikke kommer til å få tilbake de samme følelsene, og han er ikke villig til å prøve mer for å prøve å fikse opp i ting og i forholdet. Jeg har sagt at jeg er villig til å gjøre alt for å forandre meg, og at han betyr alt for meg. Vi har så mye ilag, og vi taper så mye. Men han har "bestemt seg".

Da huset i all hovedsak er hans, og jeg "bare bor hos han", men betaler halvparten av alt, er det jeg som kjenner på det at jeg må flytte ut, selv om vi har bygd huset ilag. Han sier at han vil at jeg skal bo hos han, mest fordi jeg ikke har økonomien til å flytte, foreldrene mine er skilte og har ikke plass til meg, så jeg føler meg fortapt. Vi er fortsatt venner, men det er tungt, jeg elsker han, dette kom som et sjokk på meg. Vi ligger i samme seng enda, og "koser oss" når vi har lagt oss, hvor jeg då bare vil at tiden skal stoppe, for jeg har det så godt i armene hans.. Men han er helt kald og oppfører seg som en fremmed når dagen kommer, han ville ikke at jeg skal lage middag til oss. Han går ut til kompisene sine med engang han kommer fra jobb, og kommer hjem sent og bare ignorerer meg. Jeg gråter heletiden og føler meg tom. Trygler han om å gi oss en sjangse til, men han vil ikke. 

Har ingenting å gå til, og vet ikke hva jeg skal gjør med meg selv. Har ingen å snakke med, og er helt alene. Han gjør meg så lykkelig, men er egoistisk av meg å prøve når han ikke elsker meg lenger. Har noen noe råd? Jeg er helt tom.

 

hilsen jente 20, med samboer på 23 til info.

[AnonymBruker]

Du har gått i samboerfella. Så nå får du nesten se hva han er villig til å gi. Inngå en dialog med han om det er aktuelt å betale deg ut av huset om du har gjort åpenbar innsats der (snekret, betalt materialer, etc) og se deg så om etter en leilighet du har råd til å leige. Kanskje er det en ettroms i et kollektiv, men det er en helt ok bolig når man er 20. 

Du sier lite om du jobber, studerer eller er lærling, men uansett har du penger til en hybel, så start der. 

Lykke til, Ts.  Det er nå du kan vokse til den du er, helt på egne bein. Og det er positivt. Finn ut hva du vil. Hva du drømmer om. 

Og mitt råd: si til deg selv at dette er over. Vær streng med deg selv på dette punktet. Det er ikke håp, så ikke lur deg selv med å flykte inn i en fantasiverden der det er håp. Vi mennesker er veldig gode på selvbedrag, men ikke gå i fella.

Anonymkode: cb92b...6f7

[AnonymBruker]

Herregud for en type. 

Så han bruker deg fortsatt tilkos om kvelden, selv om han ikke elsket deg altså? At det går ann.

Slutt med de nattlige kosestundene. Det gjør deg bare mer trist. Sov på sofaen til du finber et eget sted. 

Har du betalt til han, eller inn på huset? 

Synd med kvinner som går i kvinnefelka som her. Dere skulle hatt en kontrakt ang hus og penger. 

Anonymkode: 341e6...ff4

[Lonelygirl]

Må si at det er også jeg som tar iniativ til å sove ilag med han osv, da jeg ikke klarer å gi slipp på han, og har det som best når han holder rundt meg, men jo, er utrolig dårlig gjort av han..

Jeg betaler regninger og for mat, vi deler på alt, så han "tar" ikke noe...