.

[Gjest Anonymjente16]

.

Endret 18. august 2017 av Anonymjente16

[AnonymBruker]

Så leit at du har det så vondt, og har så mange bekymringer. Det må være veldig slitsomt. Selvom du ikke har lyst til å snakke med psykolog eller helsesøster (hvorfor det forresten?) tror jeg du bør revurdere det. De kan hjelpe deg og lære deg teknikker for å håndtere slike følelser og få det bedre med deg selv. 

Prøv å tenke igjennom hva du kan gjøre i de forskjellige situasjonene hvor du blir nervøs. På bussen kan du f.eks. lese, høre på musikk, late som om du sover, eller prøv å snakke med noen andre elever om f.eks. lekser. Tenk igjennom hva du skal gjøre i morgen hvis du merker at frykten tar overhånd, skal du gå på do og gråte eller skal du prøve å tenke på noe helt annet, kanskje konsentrere deg om å synge nasjonalsangen eller si et dikt inni deg. Øv deg på hvordan du skal presentere deg, øv også på hvordan du skal stå. Husk at alle de andre i klassen også er nervøse, men de er kanskje flinkere til å late som om de ikke er det. 

Prøv også å tenke gjennom hvorfor du gruer deg og hvorvidt det egentlig er noe å grue seg over. F.eks. dette med at du er redd for å sitte i midten eller foran i klasserommet, hvorfor det? Du får jo uansett ikke snakket med vennene dine iløpet av skoletimen. Hva er det verste som kan skje? 

Pakk sekken og finn frem klær om kvelden, og legg deg tidlig slik at du får nok søvn. Smør dobbel matpakke, og spis frokost på bussen så har du spart inn litt tid og kan sove noen minutter lenger. Hvis foreldrene dine ikke har råd til nok mat kan du snakke med NAV (eller helsesøster), så vil de hjelpe familien din. Det finnes også steder i byer hvor man kan få mat gratis. 

Neste år og studier er ennå en god stund til, så prøv å ikke grue deg til det allerede nå. Innen den tid kan mye ha endret seg for deg.

Hvorfor føler du at du ikke takler å ha jobb? Det kan være fint med en annen arena enn skolen, og det er nyttig med arbeidserfaring. 

Anonymkode: e90cf...9c8

[Gjest Anonymjente16]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så leit at du har det så vondt, og har så mange bekymringer. Det må være veldig slitsomt. Selvom du ikke har lyst til å snakke med psykolog eller helsesøster (hvorfor det forresten?) tror jeg du bør revurdere det. De kan hjelpe deg og lære deg teknikker for å håndtere slike følelser og få det bedre med deg selv. 

Prøv å tenke igjennom hva du kan gjøre i de forskjellige situasjonene hvor du blir nervøs. På bussen kan du f.eks. lese, høre på musikk, late som om du sover, eller prøv å snakke med noen andre elever om f.eks. lekser. Tenk igjennom hva du skal gjøre i morgen hvis du merker at frykten tar overhånd, skal du gå på do og gråte eller skal du prøve å tenke på noe helt annet, kanskje konsentrere deg om å synge nasjonalsangen eller si et dikt inni deg. Øv deg på hvordan du skal presentere deg, øv også på hvordan du skal stå. Husk at alle de andre i klassen også er nervøse, men de er kanskje flinkere til å late som om de ikke er det. 

Prøv også å tenke gjennom hvorfor du gruer deg og hvorvidt det egentlig er noe å grue seg over. F.eks. dette med at du er redd for å sitte i midten eller foran i klasserommet, hvorfor det? Du får jo uansett ikke snakket med vennene dine iløpet av skoletimen. Hva er det verste som kan skje? 

Pakk sekken og finn frem klær om kvelden, og legg deg tidlig slik at du får nok søvn. Smør dobbel matpakke, og spis frokost på bussen så har du spart inn litt tid og kan sove noen minutter lenger. Hvis foreldrene dine ikke har råd til nok mat kan du snakke med NAV (eller helsesøster), så vil de hjelpe familien din. Det finnes også steder i byer hvor man kan få mat gratis. 

Neste år og studier er ennå en god stund til, så prøv å ikke grue deg til det allerede nå. Innen den tid kan mye ha endret seg for deg.

Hvorfor føler du at du ikke takler å ha jobb? Det kan være fint med en annen arena enn skolen, og det er nyttig med arbeidserfaring. 

Anonymkode: e90cf...9c8

Tusen takk for svar :-)

[AnonymBruker]

Synes du burde gi psykolog en sjanse. Møt opp til en time og forklar litt om problemene og fortell hvorfor du føler du ikke burde gå til psykolog. Noen ganger har man et feil inntrykk av hva terapi er og hvem det skal være for, så mulig psykologen kan rette opp den feilinformasjonen

Anonymkode: bc80e...335

[AnonymBruker]

De tankene du har er helt vanlige bekymringer og stress tanker når man starter på ny studie osvosvosv. Ro ned, ikke lev opp til andres forventninger med sosiale ting og fest, ta bosituasjon (mat) som det kommer, andre studenter og pensjonister klarer fint å få pålegg på brødskiva så da klarer du også

Anonymkode: d03fd...bc9

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg er helt sikker på at jeg har sosial angst (aldri sjekket, jeg tør jo ikke). Jeg gruer meg helt vanvittig til absolutt alle sosiale situasjoner, og har heller ikke mange venner. Jeg gruer meg også til ting som ikke er vits å grue seg til. Jeg hater å kjøpe klær og når jeg først kjøper er de plutselig stygge når jeg kommer hjem. Så jeg kan kjenne meg litt igjen. Jeg fikk meg jobb sommeren til første vgs fordi mamma tvang meg (jeg tør ikke snakke med noen om hvordan jeg har det, så familien min ser på meg som lat og bare sjenert). Det var fantastisk. Jeg hadde absolutt ikke lyst, og det er IKKE fordi jeg ikke gadd, men fordi jeg ikke turte. Jeg holdt på å kaste opp av tanken på å bruke sommerferien til å ta bussen alene bort til en helt ny jobb. Men jobben ga meg så mye. Masse hyggelige kunder og kollegaer, og jeg ble (litt) mindre sjenert, flinkere til å snakke med andre (før svarte jeg ikke på hei fra fremmede som i feks butikker, og var livredd alt og alle, mens etterpå ble jeg mye bedre). Jeg er fortsatt veldig sjenert, men det ble hvertfall bedre. Ble kjent med flere og tjente penger i tillegg. Så jeg vil absolutt anbefale deg å prøve å skaffe jobb. Det viktigste er å gjøre noe du overhodet ikke vil, men gjøre det likevel. Du kommer til å føle deg fantastisk og vil gjøre det igjen. Det gjør hvertfall jeg. Jeg blir så utrolig glad og stolt over megselv av ting som å gå til butikken alene, hjelpe en kunde som blir fornøyd, gå på sosiale eventer der jeg ikke kjenner mange, ta bussen alene osv. Jeg gjør det ikke ofte, avlyser ofte og får vondt i magen og gruer meg lenge i forveien, men blir så stolt når jeg gjør det. 

 

Må bare tilføye at noen ganger så går ikke alt bra Såklart. En sur kunde på jobb, et sosialt møte som ikke gikk som planlagt, eller at noe flaut skjer slik at jeg nesten angrer. Men så kommer jeg på at jeg er menneskelig og at sånt skjer. Jeg gjorde det uansett og er vanvittig stolt

Anonymkode: 6f3f4...b2d

[AnonymBruker]

Husk at ting alltid blir bedre. Jeg har hatt mange håpløse perioder i livet mitt det alt er jævlig. Men det blir bedre. Og det viktigste er å prøve. Prøv å søk på en jobb. Prøv å snakk med noen du ikke kjenner så godt. Prøv å meld deg på noe der du kan bli kjent med andre. Jeg vil anbefale å snakke med nav og psykolog også. Det kan hjelpe situasjonen din, i tillegg til at du gjør noe du ikke vil, og går ut av komfortsonen din (viktig). Klem

Anonymkode: 6f3f4...b2d

[AnonymBruker]

Jeg kan virkelig kjenne meg igjen i det du skriver. 

Jeg hører at du ikke vil snakke med noen, men jeg håper du klarer å ta en prat med helsesøster =) Men du kan også søke opp en nettside som heter sidetmedord.no. Der kan man anonymt sende inn meldinger gratis, skrive litt fra seg og få litt tips. 

Sliter med sosial angst selv. Og det aller beste tipset jeg kan gi er å alltid være godt forberedt. Jo mer som er i boks, jo mindre å stresse over. Det viktigste vil jeg si er å være tidlig ute, det reduserer stress veldig for meg. 

Sånn som du har det er ikke så lett. Det blir bedre med alderen. Men jeg synes du skal skaffe deg litt hjelp. Det høres ut som du sliter med selvtilliten også. Men bare så du vet det, ydmyke mennesker er noe av det vakreste som finnes. Du høres ut som en flott jente. Ikke gi deg. Du kan få til hva du vil, bare bestem deg for at dette skal du klare! 

Stor klem =)

Anonymkode: 14797...d12

[AnonymBruker]

Skal selv begynne i vg3 i morgen og føler litt på det samme. Vil anbefale å oppsøke psykolog, har selv bl.a depresjon, og psykolog har hjulpet. Nektet selv i lang tid og fastlegen min brukte tid å krefter på å overtale meg. Men det er faktisk veldig fint å ha noen å snakke med om tunge følelser. Så jeg vil virkelig anbefale å gjøre det. Mine foreldre visste heller ingenting om at jeg gikk til psykolog, de vet det nå bare på grunn av innleggelse. 

Anonymkode: 00db8...5cf

[AnonymBruker]

Håper det gikk greit i dag.  

Anonymkode: e90cf...9c8