Leger uten grenser gir opp utenfor Libya

[Blodets rett]

Kampen mot de kriminelle NGO'ene i Middelhavet utenfor kysten av Libya bærer frukter. 

Leger uten grenser innstiller sine aktiviteter i havet utenfor Libya. Arbeidsforholdene i havområdet er blitt altfor vanskelige, kunngjør organisasjonen, som presiserer at beslutningen er midlertidig.

Skipet «Vos Prudence», som Leger uten grenser benytter seg av, vil dermed ikke kunne plukke opp migranter fra havet i tiden fremover, men aktivister tilhørende Leger uten grenser vil fortsette å yte hjelp ombord på andre organisasjoners skip.

At Leger uten grenser slettes ikke er en humanitær organisasjon, som utelukkende ønsker å hjelpe mennesker i nød, blir helt åpenbart når man leser organisasjonens ledelse uttale seg om saken. Da fremstår det krystallklart at Leger uten grenser de facto er en politisk aktivistorganisasjon ikke verdig betegnelsen humanitær.

Leger uten grensers president Loris De Filippi sier at

«hvis de humanitære skipene fortrenges fra Middelhavet, vil det bli færre båter som er klare til å hjelpe folk før de drukner. Den som ikke drukner, vil bli avskåret og tatt med tilbake til Libya, hvor vi vet at det er lovløst og hvor innesperring og ekstrem vold forekommer».

Organisasjonens operasjonsleder Brice de le Vingne uttaler seg mer politisk, og enda mer virkelighetsfjernt:

«Vi ber italienske og europeiske myndigheter om å slutte å gjennomføre dødelige kontrollstrategier som holder folk fanget i land med krig, uten hensyn til deres behov for beskyttelse og assistanse. Det er presserende behov for at migranter og flyktninger får sikre og legale utveier for å redusere unødig lidelse og død.»

Er det ikke snart på høy tid den norske regjeringen tar norske skattebetaleres statsstøtte til Leger uten grenser opp til ny vurdering? Jeg er over hodet ikke interesser i å støtte slike kriminelle politiske aktivistorganisasjoner, hverken privat eller med mine skattepenger.

[AnonymBruker]

Hva har skjedd med Leger uten grenser de siste årene? 

Tidligere hadde jeg inntrykk av at de var en nøytral hjelpeorganisasjon med dyktig helsepersonell som bidro med helsehjelp i områder med krig og katastrofer. Det var stort sett Leger uten grenser og Røde kors jeg valgte å støtte økonomisk. De siste årene har jeg hatt inntrykk av at Leger uten grenser ikke bare driver med humanitært arbeid, men også støtter den parten som startet krigen, noe som bidrar til enda mer krig, sult, sykdom, skader og nød for landets befolkning. Derfor føles det ikke lenger rett å støtte Leger uten grenser. Røde kors får fortsatt min støtte.

Anonymkode: 8687d...46a

[Blodets rett]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva har skjedd med Leger uten grenser de siste årene? 

Anonymkode: 8687d...46a

De har åpenbart blitt tatt over av kulturmarxister.

[ajarRun]

6 minutter siden, Blodets rett skrev:

De har åpenbart blitt tatt over av kulturmarxister.

Hva er en kulturmarxist?

 

[Blodets rett]

38 minutter siden, amativeReflection skrev:

Hva er en kulturmarxist?

 

Det er noe Anders Behring Breivik kalte sine politiske motstandere. Hvilket har fungert som et politisk våpen for dem det gjelder å feie begrepet under teppet. I for eksempel store norske leksikons kulturmarxismeartikkel vil du også se at de argumenterer med at kulturmarxister selv ikke omtaler seg som kulturmarxister, og dermed insinuerer at begrepet bare er noe høyreekstreme har funnet opp – altså at det ikke har noen saklig verdi.

Men samlebegrepet kulturmarxisme er en tvers igjennom saklig betegnelse gitt tankerettningens historiske utviklingsforbindelse med Frankfurtskolen innen europeiske venstretenkning.

Under den kalde krigen, når den var på sitt mest intense, skrev den forhenværende FBI-agenten Willard Cleon Skousen boken «The Naked Communist». Boken kom i 1958 og ble en enorm salgssuksess med over en million solgte eksemplarer. I boken lister Skousen opp 45 kommunistiske delmål med dertilhørende hovedsakelige virkemidler for hvordan den frie verden skulle veltes eller på annet vis bringes til å klappe sammen.

Flere av punktene lød i manges ører vel konspiratoriske selv da boken kom ut; den diskusjonen gir jeg meg ikke inn i. Når man nå ser dem igjen, er det åpenbart at noen av Skousens advarende påpekninger er blitt foreldet, gjort inaktuelle av historiens utvikling siden utgivelsen, men samtidig fremstår andre som svært lite preget av tidens tann, faktisk skremmende aktuelle. I særdeleshet gjelder dette slike som ikke lett identifiseres som direkte kommunistiske i sitt utspring eller tilsnitt. Jeg tenker særlig på hvordan grunnleggende samfunnsinstitusjoner som skolen og kirken, mediene og kulturinstitusjonene, ja, endog selve familien og forholdet mellom mann og kvinne skal søkes omstøtt, endret til et nytt tenkesett for slik å muliggjøre det nye likhetssamfunnet som er marxistenes utopiske mål.

Alt dette er i samsvar med det Antonio Gramsci for hundre år siden kalte den lange marsjen gjennom institusjonene, en alternativ plan for sosialistisk maktovertagelse spesielt tilpasset de velutdannede og velutviklete samfunnene i Vesten. Her er det også viktig å bite seg merke i at Gramsci er en ideologisk helteskikkelse for den norske venstresiden. Han er stor i Norge, og det finnes ikke den norske raddis som ikke kjenner svært godt til Antonio Gramsci – som har påvirket politikken på den norske venstresiden svært mye.

Ikke minst da arvingene etter kommunistenes revolusjonære og andre verdenskrig-medierte seier i Øst-Europa og ellers mistet samfunnsmakten for et kvart århundre siden, skjedde i sosialistiske kretser et skred av nyttemotiverte omvendelser til troen på «borgerlig dekokrati,» altså det som de samme før foraktelig hadde kalt «kapitalistisk samfunnsorganisasjon.»

Dette tilnærmet tvungne oppgjøret med sosialistisk økonomisk politikk ble imidlertid ikke fulgt av et tilsvarende rettet mot de kulturelle sidene ved den forutgående sosialistiske samfunnsomdanningen. Disse forble intakte og fikk endog lov å videreutvikle seg i tiårene siden som integrert del av et globalt, liberalt samfunn ideologisk bygget opp og holdt sammen av dogmet om de universelle menneskerettighetene som vårt mest absolutte gode.

Så kulturmarxisme er absolutt et tvert igjennom saklig begrep. Selv om kulturmarxistene selv ikke omtaler seg som det, og ikke anerkjenner begrepets validitet.