Jeg lengter

[AnonymBruker]

Jeg lengter etter psykiatrien, etter det å bli tatt vare på, passet på. All omsorg og alle de fantastiske menneskene som arbeider på forskjellige avdelinger  

Jeg lengter etter å kunne gjøre som tankene sier, ikke måtte spille normal, det å kunne ha det dårlig uten å møtte forklare hvorfor, uten å måtte unnskylde meg selv. 

Det er gått flere år siden forrige innleggelse, før det var jeg såkalt svingdørspasient. Etter jeg flytta sammen med mannen har ikke jeg hatt noe med psykiatrien å gjøre, han vet ikke hvor psyk jeg har vert (han tror jeg bare gikk noen ganger til psykolog). 

Barna og mannen trenger meg, men jeg kjenner på savner etter noen som tar vare på meg, som tar ansvar for livet mitt, på samme måte som jeg blei tatt vare på i psykiatrien. 

Anonymkode: 85003...adb

[Gjest JanHelge]

Du spøker nå, ikke sant?

Trodde de som var på slike avdelinger lengtet etter å komme derfra jeg...

Hvordan kan behandlerne i psykriatrien ta vare på deg på en måte du ikke kan selv mener du?

[heiheilillemei]

Man blir jo ganske omfattende ivaretatt spesielt hvis man er på institusjon, og med mange år med dette får man litt angst for det "vanlige" livet. Jeg ville faktisk oppsøkt legen min om dette. Genuint snakket med hen om det. Fortell dine problemer og hva de gjør med deg. Kanskje det finnes en overgangsbehandling du aldri fikk for å akklimatiseres til ditt nye liv. Jeg ville faktisk snakket med mannen din om det også.

[AnonymBruker]

Mannen din bør gi deg mer omsorg. Du bør ikke trenge å spille normal ovenfor han. For barnet må du nok... Vet godt hvor slitsomt det er å spille blandt andre... Klem

Anonymkode: 7e4a9...6d2

[AnonymBruker]

Du bør lære deg å elske deg selv og ta vare på deg selv. Vet selv hvordan det er. Var skikkelig avhengig av tryggheten og omsorgen mine behandlere ga meg, men etterhvert med effektiv behandling klarte jeg å ikke bli så avhengig av de. Lærte meg å stå på mine bein og innså at de ikke kunne være de som ga meg omsorg resten av livet. Jeg har verken mann eller barn, fordi jeg er bare 21 år.

Anonymkode: ddfcb...af8

[AnonymBruker]

Mannen din har litt av en overraskelse i vente, gitt. 

Anonymkode: fb014...d1e

[helledussen]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lengter etter psykiatrien, etter det å bli tatt vare på, passet på. All omsorg og alle de fantastiske menneskene som arbeider på forskjellige avdelinger  

Jeg lengter etter å kunne gjøre som tankene sier, ikke måtte spille normal, det å kunne ha det dårlig uten å møtte forklare hvorfor, uten å måtte unnskylde meg selv. 

Det er gått flere år siden forrige innleggelse, før det var jeg såkalt svingdørspasient. Etter jeg flytta sammen med mannen har ikke jeg hatt noe med psykiatrien å gjøre, han vet ikke hvor psyk jeg har vert (han tror jeg bare gikk noen ganger til psykolog). 

Barna og mannen trenger meg, men jeg kjenner på savner etter noen som tar vare på meg, som tar ansvar for livet mitt, på samme måte som jeg blei tatt vare på i psykiatrien. 

Anonymkode: 85003...adb

Det høres ut som det kan være lurt at du tar en prat med mannen din om hvordan du har det. Det at du lengter etter noen som kan ta vare på deg høres ut som du trenger hjelp. Kanskje du strekker deg for langt i å klare alt i livet ditt. Mannen din og barna dine trenger deg skriver du, men du kan ikke gi mye til andre om du ikke tar vare på deg selv. Jeg har selv vært innlagt og forstår det med at andre gir omsorg og tar vare på deg, men jobben deres er å hjelpe deg til å ta vare på deg selv. Ta styringen over ditt eget liv. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, JanHelge skrev:

Du spøker nå, ikke sant?

Trodde de som var på slike avdelinger lengtet etter å komme derfra jeg...

Hvordan kan behandlerne i psykriatrien ta vare på deg på en måte du ikke kan selv mener du?

Desverre er det ingen spøk. 

Anonymkode: 85003...adb

[AnonymBruker]

Kjenner meg så utrolig igjen i det du sier.... Men ikke la deg friste til å gjøre noe dumt.

Kanskje du skal ta deg selv på alvor slik at det ikke blir verre. Høres ut som du trenger noen å snakke med. Snakk med legen din <3 Klem 

Anonymkode: 14df4...7eb

[AnonymBruker]

Man blir fort institusjonalisert. Jeg forstår godt at du savner omsorgen, det å ikke spille/holde maska, forståelsen og å ha noen profesjonelle å prate med. 

Kan det være lurt å gå i terapi igjen? Så får du ihvertfall noen å prate med.

Anonymkode: db7dd...696

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Håpet var å aldri bli syk igjen, at det ikke skulle komme tilbake. Men nå lengter jeg altså, verden er blitt for stor for meg og jeg føler på savnet etter det lille og trygge som finnes inne på psyket. 

Er redd reaksjonen til de som ikke kjenner til historien ettersom jeg i dag er en annen person, jeg har til og med byttet navn. Den gamle meg er "død" , den syke og gærne. 

TS

Anonymkode: 85003...adb

[AnonymBruker]

På 8.8.2017 den 23.29, JanHelge skrev:

Du spøker nå, ikke sant?

Trodde de som var på slike avdelinger lengtet etter å komme derfra jeg...

Hvordan kan behandlerne i psykriatrien ta vare på deg på en måte du ikke kan selv mener du?

Jeg har vært innlagt i flere mnd. Alt jeg ville her på jord var å få dø. Klarte jo ikke å ta livet mitt engang før legen sto hjemme på døra.

Den omsorgen jeg fikk på dps var helt utrolig. Den hjalp meg til å komme meg videre i livet. Nå idag er jeg helt omvendt, nå er livet helt flott.

Jeg skjønner at ts kan savne den omsorgen, men håper det ikke feiler ts noe alvorlig.

Anonymkode: 81f52...3aa