Livredd. Angrer graviditeten

[AnonymBruker]

Jeg var overlykkelig og gledet meg veldig. Ble kjempedårlig i uke 8, men karret meg gjennom. 

I uke 10 våknet jeg en dag og følte meg litt som meg selv igjen. Mindre til ingen symptomer. Tenkte at jeg kan ha mistet, og var litt lettet.. Siden da har jeg kjent på masse angst. Jeg gruer meg. Gruer meg til å bli stor, til å få mage, til å ikke passe i klærne mine (jeg har et anstrengt forhold til kropp og har alltid vært litt stor. De siste årene har jeg endelig hatt det bra med meg selv og klærne mine), spesielt til dette rundt kropp. Til å få større pupper (seriøst, jeg kan ikke få enda større nå?!), til å hovne opp i bena, til å føde, til barselstiden. Jeg angrer, jeg gruer meg, og jeg tar meg selv i å håpe at jeg har mistet så jeg bare kan gå tilbake til livet mitt uten at noen plager meg..

Har forsøkt å lufte disse følelsene til mannen, men føler ikke at det ble tatt imot med forståelse. Han gleder seg vanvittig, og ble nesten litt irritert.. 

 

Hjelp.. Jeg er så fortvila.. Uke 12 rett rundt hjørnet..

Anonymkode: 87e4a...f19

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er omtrent like langt på vei som deg og kjenner meg litt igjen i tankene dine. Gleder meg heller ikke til å bli større, og barseltiden virker slitsom. Tror det er helt normalt å grue seg, med meg går det veldig opp og ned. Tenker at det blir veldig koselig og helt spesielt å få en liten baby, men også mye jobb og at livet ikke blir det samme igjen. Men nå har vi valgt å sette et lite menneske til verden, og da skal jeg gjøre alt jeg kan for lille babyen min. De fleste velger å få barn, og det er mange som sliter med å bli gravid og ønsker det så inderlig. Selv om det føles skremmende er vi jo utrolig heldige. Og tenk hvor heldige vi er som har menn som gleder seg, dere er sammen om dette. Det er mange som er alenemødre og må klare alt alene. Dette ordner seg. Klem fra meg. 

Anonymkode: 16ed9...a75

[AnonymBruker]

Jeg hadde en liten runde med angst selv. Bare sånn angst for å ikke ha kontroll på kroppen min. Selv har jeg jobbet mye med diverse angst og velger å se det positive i det. Syns det er mye fine klær når man er gravid. Kjoler med sløyfe over magen, behagelige gravidbukser osv 😊

Gleder meg ekstremt til etter graviditeten. Snakker om oppdragelse, barnets oppvekst osv. Liker tanken på å komme dit hen at jeg får mer matlyst (10+1, med kvalme og oppkast her.)  Så angsten for alt som vil skje med kroppen min som da blir utenfor min kontroll er greit. For resultatet blir jo bra ❤

Anonymkode: 26ca3...b95

[AnonymBruker]

Et tips er å snakke med jordmor/lege om disse følelsene da 😊

Og hva følte du før du ble gravid? Du visste vel da at man blir stor osv 😊

Anonymkode: 26ca3...b95

[Simbyxor]

Det er faktisk fullstendig normalt, og har mye med hormoner å gjøre. Det er en livsomveltning det å få barn. Selvsagt får man kalde føtter, det er derfor de fleste får det og det er derfor det er helt normalt. Man bekymrer seg. "Klarer jeg det?". 

Ja, du blir stor. Du hovner opp. Puppene dine blir alt for store, og melkesprengte. Du kommer ikke til å synes en fødsel er like deilig som å spise sjokolade og is foran en knallgod TV-serie en lørdags kveld, for å si det sånn. Tvert imot. Det er et smertehelvete for de fleste.

Det er slit og et ork med både svangerskap, fødsel og barn. Men samtidig gir det så mye glede at det veier opp for det - og vel så det. At mannen din ikke forstår det, er ikke noe nytt, mange menn forstår ikke det - snakk med jordmor istedet. Uten å overdrive. Hun har garantert hørt den historien før. Liker du ikke jordmoren, kan du snakke med noen andre (ikke alle jordmødre er like hyggelige...)

Men! Trøst deg med at de følelsene du kjenner på nå kommer av hormoner, også. De vil gå over, mest sannsynlig. Du vil venne deg til tanken, du vil kanskje få anfall og episoder med tankene "hva har jeg gjort? Ånei, hvorfor var jeg så dum?", men det går seg faktisk til. Det ordner seg

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et litt vanskelig forhold til kroppen min, men da gravidmagen kom så var det ikke ille. Den blir jo stram og kulerund. Var faktisk for første gang fornøyd med hvordan magen så ut! Puppene ble ikke spesielt store før melken kom, og da var jeg nok for opptatt med amming og baby til å tenke så mye på kroppen.

Anonymkode: 25eca...578

[AnonymBruker]

Alt du lister opp har med graviditeten å gjøre. Og den er over om noen måneder  Ja, du blir stor, og ja puppene dine blir større, og ja, det er mye ved å være gravid som er helt forjævlig. Men det går over. 

Hjelper det om du fokuserer på sluttresultatet? Er det ikke verdt noen kjipe måneder når du blir belønnet med et barn? 

Jeg er en som alltid har trent mye, 6-7 dager i uken med tung styrke, kampsport, løping, osv. Jeg kjenner at det er drittkjipt å miste fremgangen, og måtte begynne "på nytt" når jeg endelig får kroppen min for meg selv igjen. Men det er jo det: jeg kan begynne på nytt. Det er ikke som at nå må jeg ha dårlig form resten av livet. 

På samme måte får du også kroppen din igjen etter fødselen, og kan trene og spise sunt for å få kroppen din tilbake til et sted du trives igjen. 

Anonymkode: 9c02c...5bd

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid hatt et litt vanskelig forhold til kroppen min, men da gravidmagen kom så var det ikke ille. Den blir jo stram og kulerund. Var faktisk for første gang fornøyd med hvordan magen så ut! Puppene ble ikke spesielt store før melken kom, og da var jeg nok for opptatt med amming og baby til å tenke så mye på kroppen.

Anonymkode: 25eca...578

Jeg er så redd for den såkaldt B-magen, eller b belly.. Magen min har allerede litt heng, så jeg kan ikke se for meg at den blir rundt og fin.. 

Anonymkode: 87e4a...f19

[Jordbæra]

Jeg syns gravidmager er fine uansett form jeg da. Hørte et par fine kommentarer av venninner "alt kler den gravide" sa hun, hun ble gravid med twins og fortsatt fin 😍 hun andre kalte strekkmerkene for barnas første tegninger til henne ❤ 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så redd for den såkaldt B-magen, eller b belly.. Magen min har allerede litt heng, så jeg kan ikke se for meg at den blir rundt og fin.. 

Anonymkode: 87e4a...f19

Men gjør det noe, da? Det er snakk om noen få måneder av livet ditt! Mens barnet som graviditeten resulterer i har du resten av livet... Har du tenkt å være barnløs resten av livet kun for å unngå å være misfornøyd med ditt eget utseende i noen få måneder?

Anonymkode: 9c02c...5bd

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men gjør det noe, da? Det er snakk om noen få måneder av livet ditt! Mens barnet som graviditeten resulterer i har du resten av livet... Har du tenkt å være barnløs resten av livet kun for å unngå å være misfornøyd med ditt eget utseende i noen få måneder?

Anonymkode: 9c02c...5bd

Jeg har trent med personlig trener det siste året. Jeg gjør mitt beste. 
Videre har jeg ikke tenkt til å argumentere med deg. Det er klart at du ikke er i nærheten av å forstå

Anonymkode: 87e4a...f19

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har trent med personlig trener det siste året. Jeg gjør mitt beste. 
Videre har jeg ikke tenkt til å argumentere med deg. Det er klart at du ikke er i nærheten av å forstå

Anonymkode: 87e4a...f19

Det svaret skjønte jeg overhodet ikke. Hva har det med saken å gjøre at du trener med personlig trener og gjør ditt beste...? Jeg har da ikke beskyldt deg for ikke å trene..?

Jeg påpeker bare at det er litt irrasjonelt å være barnløs resten av livet fordi du er redd for å ha mageheng i 4-5 måneder av ditt liv. Du har helt rett i at akkurat det forstår jeg ikke. Jeg forstår utmerket godt at det er kjipt å føle seg støgg, og å føle at man forfaller, mens man er gravid, for det føler/følte jeg også. Men altså, de færreste føler seg vel kjempelekker når de er høygravide, uansett om de nå har D-form eller B-form på magen... 

Anonymkode: 9c02c...5bd

[*nordby*]

Jeg kan trøste deg med at jeg er kraftig - men ble aldri skikkelig stor under graviditeten! Puppa ble ikke større heller, men jeg har svære, hehe. Dette kommer til å gå bra, og prat med folk du stoler på

[AnonymBruker]

Mange av disse følelsene skyldes nok hormonene, hvis det er noen trøst. Jeg er gravid med nummer to nå, og hadde noen uker  (fra ca uke 10-12) hvor alt var helt beksvart! Jeg fikk panikk ved tanken på at det vokste et barn inni meg (det føltes som jeg var med i filmen "Aliens") og at jeg ikke har kontroll over kroppen i det hele tatt. Tanken på barseltiden med vonde pupper, jsøvnmangel og hormonhelvette fikk meg til å gråte i timevis hver kveld - jeg angret som en hund, enda det var planlagt. Jeg har jo også ett barn fra før - så jeg VET jo at det er verdt det og at de mindre positive sidene går over etterhvert, likevel var jeg utrøstelig. Heldigvis ble jeg mitt normale jeg da jeg nærmet meg 13 uker, og nå (uke 17) bare gleder jeg meg Mens det pågikk tok jeg det opp meg jordmor. Hun var helt fantastisk og satte meg opp på hyppige timer slik at jeg skulle kunne få prate ut og slik at hun kunne vurdere om jeg behøvde en henvisning til DPS. Forrige gang snakket jeg ikke med noen om problemene mine (som da stort sett var i barselperioden), noe jeg angrer på enda - så denne gangen hadde jeg lovt både meg selv og samboeren å ta eventuelle psykiske vansker på alvor. Jeg er glad det gikk over av seg selv, men det er betryggende å vite at jeg nå har en jordmor som kjenner meg og tar meg på alvor.

Så: Snakk med jordmor eller fastlege. HOLD UT, og vit at du ikke er alene, at du kommer til å elske barnet ditt (selv om det kan ta tid) og at alt det ekle, skumle og fæle går over. Garantert. <3

Anonymkode: 72ff6...6b0

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange av disse følelsene skyldes nok hormonene, hvis det er noen trøst. Jeg er gravid med nummer to nå, og hadde noen uker  (fra ca uke 10-12) hvor alt var helt beksvart! Jeg fikk panikk ved tanken på at det vokste et barn inni meg (det føltes som jeg var med i filmen "Aliens") og at jeg ikke har kontroll over kroppen i det hele tatt. Tanken på barseltiden med vonde pupper, jsøvnmangel og hormonhelvette fikk meg til å gråte i timevis hver kveld - jeg angret som en hund, enda det var planlagt. Jeg har jo også ett barn fra før - så jeg VET jo at det er verdt det og at de mindre positive sidene går over etterhvert, likevel var jeg utrøstelig. Heldigvis ble jeg mitt normale jeg da jeg nærmet meg 13 uker, og nå (uke 17) bare gleder jeg meg Mens det pågikk tok jeg det opp meg jordmor. Hun var helt fantastisk og satte meg opp på hyppige timer slik at jeg skulle kunne få prate ut og slik at hun kunne vurdere om jeg behøvde en henvisning til DPS. Forrige gang snakket jeg ikke med noen om problemene mine (som da stort sett var i barselperioden), noe jeg angrer på enda - så denne gangen hadde jeg lovt både meg selv og samboeren å ta eventuelle psykiske vansker på alvor. Jeg er glad det gikk over av seg selv, men det er betryggende å vite at jeg nå har en jordmor som kjenner meg og tar meg på alvor.

Så: Snakk med jordmor eller fastlege. HOLD UT, og vit at du ikke er alene, at du kommer til å elske barnet ditt (selv om det kan ta tid) og at alt det ekle, skumle og fæle går over. Garantert. <3

Anonymkode: 72ff6...6b0

Tusen takk!! Dette trengte jeg virkelig!

TS

Anonymkode: 87e4a...f19

[Gakkepus]

Jeg har det på samme måte.  Er 7+2 på vei, og jeg angrer. Angrer som en hund.  Det er mye lettere å skrive de sterke ordene, enn å si dem høyt, men jeg er så ulykkelig, og jeg hater det.  Hater det fordi det er mange som ikke kan få barn, mens det klaffet hos meg på første forsøk.... fordi jeg får dårlig samvittighet ovenfor mannen min, familien... meg selv.  Jeg aner ikke hva som skjer med meg, kanskje hele situasjonen, kanskje jeg er redd for at livet mitt skal endre seg, men så var jo barnet planlagt.  Jeg forstår det ikke, og jeg føler meg så alene med de tankene... Jeg kan ikke fortelle mannen min det.  En gang under en krangel sa jeg at jeg  noenganger angrer på at jeg ble gravid, og da klikka han i vinkel.  Føler meg så ensom og alene om dette.... følelsene mine blusser opp stading... godt  å vite at det er andre som har det mer eller mindre på samme måte som meg.

 

Samtidig - ønsker å legge til - har jeg dager hvor jeg oppriktig gleder meg, og er lykkelig...hva skyldes de følelsene?

Endret 9. august 2017 av Gakkepus