Gravid, allergisk og livredd

[AnonymBruker]

Jeg er gravid i uke 17,  uplanlagt på prevensjon... Fant det nettopp ut, siden jeg har hatt vanlig mens hele tiden og ingen symptomer. 

Jeg og mannen min lever i et godt ekteskap men hadde i utgangspunktet bestemt oss for å ikke få barn. Vi har aldri hatt det store behovet og ville heller evt få et fosterbarn/krisehjem om noen år. Jeg er 36 år. 

Vi har flere husdyr som betyr alt for oss. Hundene er vår hobby, vår familie og det kjæreste vi har. Jeg er selv ganske allergisk mot hundene men regulerer dette greit med medisiner. Mannen var allergisk som barn.

Nå er jeg helt lammet av redsel for at barnet skal bli allergisk mot hundene.  Disse hundene er virkelig det kjæreste vi har, vår hobby, treningspartner osv. Et liv uten dem er virkelig et trist liv for oss. Dessuten egner ikke disse hundene seg for omplassering så det er utelukket.

Siden jeg er uke 17, snart 18 regner jeg ned at alle muligheter for abort er utelukket..? 

Noen tips og råd? 

Anonymkode: cbfb7...d66

[AnonymBruker]

Abort er utelukket. Jeg tenker at dette ikke er noe å bekymre seg over. Når babyen kommer, så er det svært uvanlig å være født allergisk. Det tar tid å utvikle. Det er jo ikke sikkert hen blir det heller. Og hvis ungen blir allergisk, så tar dere stilling til det da

Anonymkode: 5258a...d64

[Carrot]

Trekk pusten og slapp av, dette går helt fint!

Minstejenta vår var født alergisk, men det gikk ganske raskt å få diagnosen og medisinene hjalp omtrent fra dag en og hele livet har hun levd med hund og katt, hun elsker dyr og det går helt fint.. Det skal mye til å utvikle så alvorlig allergi at man ikke kan omgås dyr overhode.

 

[Liven_]

At dere "bremser" allergi med medisiner er veldig lite lurt da allergi forsvinner ikke av seg selv, skal heller utvikle seg til det ikke lenger går an å kjempe den med medisiner. Det første man må gjøre er i bli kvitt allergi kilde. 

 

Det er ikke sikkert barnet utvikler allergi. Men hvis det gjør det så blir det en del beslutninger å ta. Regner med dere ikje skal gi barnet allergi med. 

[Anciol]

Slapp av ts, jeg hadde 2 hunder og 2 katter og pollen allergi da ungene mine ble født, ingen av de fikk allergi , ennå de lå på skinnfellen  med kattene:) du kan ta det helt med ro. Nb når babyen kommer la hundene lukte på den skitne bleien for å venne seg til babyen;)

Endret 7. august 2017 av Anciol

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for mange fine svar og noen få idiotiske

En av de viktigste grunnene til at vi ikke vil ha barn er akkurat fordi vi er redd for at det ikke kan la seg kombinere med hundene.  Jeg jobber også med hund og hundene våre er virkelig livet vårt. Jeg har gått på sprøyte siden jeg var 18 og aldri vært gravid, itillegg har jeg kraftig endomitrose , så legen sa det var liten sannsynlighet for at vi kunne få barn

Ta fra meg hundene og jeg mister all form for glede i livet,  og livet mitt vil reduseres til å bli en gledesløs tilværelse. 

Så ja, jeg hadde definitivt tatt abort om jeg var uke 10 nå feks. Men uke 18 er for langt..  vi kan selvsagt vurdere adopsjon. 

Hundene kan ikke omplasseres fordi de er selv omplasseringshunder med div issues, ingen av dem er aggressjon. Blant annet har de kraftig separasjonsangst. Men å omplassere dem er ikke aktuelt overhode.

 

Anonymkode: cbfb7...d66

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Takk for mange fine svar og noen få idiotiske

En av de viktigste grunnene til at vi ikke vil ha barn er akkurat fordi vi er redd for at det ikke kan la seg kombinere med hundene.  Jeg jobber også med hund og hundene våre er virkelig livet vårt. Jeg har gått på sprøyte siden jeg var 18 og aldri vært gravid, itillegg har jeg kraftig endomitrose , så legen sa det var liten sannsynlighet for at vi kunne få barn

Ta fra meg hundene og jeg mister all form for glede i livet,  og livet mitt vil reduseres til å bli en gledesløs tilværelse. 

Så ja, jeg hadde definitivt tatt abort om jeg var uke 10 nå feks. Men uke 18 er for langt..  vi kan selvsagt vurdere adopsjon. 

Hundene kan ikke omplasseres fordi de er selv omplasseringshunder med div issues, ingen av dem er aggressjon. Blant annet har de kraftig separasjonsangst. Men å omplassere dem er ikke aktuelt overhode.

 

Anonymkode: cbfb7...d66

Oi. Sitter du virkelig med slike tanker??

Anonymkode: b74e8...c0e

[AnonymBruker]

Hei TS  

Du har sikkert lest katteallergi tråden her på forumet, som viser hvor hysteriske enkelte kan bli. Ville ikke ha stresset med dette, la hundene og barnet få glede av hverandre. Om barnet får allergi, går det som regel helt fint å regulere med medisiner, det er svært få som ikke kan bo med hund. Dersom barnet utvikler allergi, er det mye man kan gjøre for å bedre situasjonen,som å ikke la hundene være på soverommet til barnet, skikkelig renhold oftere, midler til hundens pels osv.

Dette går nok helt fint!

Anonymkode: a94b2...f02

[AnonymBruker]

Barn får bedre immunforsvar av å vokse opp med dyr. Så jeg ville tatt det helt med ro  Hvor mange barn fra gårder har du hørt om som har allergi? Det er oftest folk som ikke lever rundt dyr, som plutselig får hund i hus når barnet er noen få år hvor man hører om allergi. 

Jeg er selv kjempeallergisk (pelsdyr, mat, pollen), må gå på medisiner hele tiden, og har hund. Mitt barn er ikke allergisk : 

Anonymkode: e7247...d35

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi. Sitter du virkelig med slike tanker??

Anonymkode: b74e8...c0e

Ja? Har du lest hva jeg har skrevet?

Ts

Anonymkode: cbfb7...d66

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja? Har du lest hva jeg har skrevet?

Ts

Anonymkode: cbfb7...d66

Om barnet er såpass uønsket så er det kanskje det beste.

Anonymkode: b74e8...c0e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS  

Du har sikkert lest katteallergi tråden her på forumet, som viser hvor hysteriske enkelte kan bli. Ville ikke ha stresset med dette, la hundene og barnet få glede av hverandre. Om barnet får allergi, går det som regel helt fint å regulere med medisiner, det er svært få som ikke kan bo med hund. Dersom barnet utvikler allergi, er det mye man kan gjøre for å bedre situasjonen,som å ikke la hundene være på soverommet til barnet, skikkelig renhold oftere, midler til hundens pels osv.

Dette går nok helt fint!

Anonymkode: a94b2...f02

Tusen takk

Vi leser oss opp på alt fra petalcleanse til store luftrenser osv. Er mange tiltak vi skal ha på lur. 

Hundene skal heller ikke få tilgang til barnerommet så det blir fritt for allergener

Anonymkode: cbfb7...d66

[Carrot]

Hei TS - hvis du virkelig ikke vil ha barn og ikke kan se for deg at et barn kan passe inn i deres liv overhode syns jeg ikke du skal bruke hundene som en grunn for det er de virkelig ikke! Det er mange som driver med hund i ulik form som fint fikser på kombinere foreldrerollen med hundene. Så det første du bør gjøre er å sette deg ned med mannen og være dønn ærlige med dere selv i forhold til det å få barn.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Takk for mange fine svar og noen få idiotiske

En av de viktigste grunnene til at vi ikke vil ha barn er akkurat fordi vi er redd for at det ikke kan la seg kombinere med hundene.  Jeg jobber også med hund og hundene våre er virkelig livet vårt. Jeg har gått på sprøyte siden jeg var 18 og aldri vært gravid, itillegg har jeg kraftig endomitrose , så legen sa det var liten sannsynlighet for at vi kunne få barn

Ta fra meg hundene og jeg mister all form for glede i livet,  og livet mitt vil reduseres til å bli en gledesløs tilværelse. 

Så ja, jeg hadde definitivt tatt abort om jeg var uke 10 nå feks. Men uke 18 er for langt..  vi kan selvsagt vurdere adopsjon. 

Hundene kan ikke omplasseres fordi de er selv omplasseringshunder med div issues, ingen av dem er aggressjon. Blant annet har de kraftig separasjonsangst. Men å omplassere dem er ikke aktuelt overhode.

 

Anonymkode: cbfb7...d66

Du har enda ikke fått barnet. Det er den største glede i mitt liv. Aller største. Og det er min største frustrasjon. Fortvilelse. Bekymring. Men så er dette meg og min erfaring. Vårt barn var også planlagt, og det utgjør en stor forskjell her, har jeg forstått dine ord rett.

Adopsjon er selvfølgelig en mulighet. Kanskje til og med lurt i deres tilfelle. Det vil gi en annen mor og far anledning til å elske barnet som sitt største lyspunkt i livet. At noen vil sette barnet høyere enn sine dyr og hobbyer, sette barnet høyere enn å ikke være villig til å endre livsstil litt eller mye. Jeg skulle gjerne sagt dette til deg ansikt til ansikt, da jeg ikke mener det nedlatende eller fordømmende, så ikke misforstå meg.
Jeg mener dette er noe du bør reflektere over og virkelig kjenne på. Og det bør også din mann. Vil han beholde, er det en kanskje mulighet for at han vil ha barnet, selv om det betyr å ikke lenger ha deg i livet sitt. Jeg tenker sånn fordi det er det jeg ville valgt. Jeg ville valgt barnet fremfor mannen min i en lignende situasjon.

Anonymkode: ddaea...a17

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Carrot skrev:

Hei TS - hvis du virkelig ikke vil ha barn og ikke kan se for deg at et barn kan passe inn i deres liv overhode syns jeg ikke du skal bruke hundene som en grunn for det er de virkelig ikke! Det er mange som driver med hund i ulik form som fint fikser på kombinere foreldrerollen med hundene. Så det første du bør gjøre er å sette deg ned med mannen og være dønn ærlige med dere selv i forhold til det å få barn.

Akkurat nå er jeg fryktelig negativ fordi jeg er bekymret for allergien. Det overskygger alt føler jeg. Jeg er lammet av bekymringen. Hadde du fjernet sjangsen for allergi så tror jeg nok at vi hadde vendt oss til tanken. 

Vi lever jo i et stabilt forhold, har god økonomi og gode forutsetninger for å gi et barn en god oppvekst. Men som sagt, hundene har vært måten vi har valgt å leve livet på. 

 

Anonymkode: cbfb7...d66

[Vera Vinge]

Nå leser jeg at dette barnet er helt uplanlagt og du er sikkert fortsatt i en slags sjokktilstand (?), ettersom dere hadde sett for dere et liv uten barn. Og jeg ser at hundene er livet deres og utrolig viktig for dere. Nå er det ikke sikkert dere i det hele tatt trenger å tenke på dette når barnet kommer, siden det over hovet ikke er sikkert at barnet blir allergisk. Men når du skriver at du vurderer å adoptere bort barnet i tilfelle det får allergi og dere i så tilfelle kanskje ikke kan ha hundene, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at du skriver litt i affekt? For det høres litt ekstremt ut. Og så tror jeg dette med barnet fortsatt er litt uvirkelig for deg ennå? For dersom dere har livet for øvrig i orden og dere er friske og raske, sliter jeg veldig med å tro at du vil gi bort barnet ditt når du først har fått det i armene etter fødselen, pga. hundene og potensiell allergifare. Det er noe helt annet å veie barn opp mot dyr på et slags teoretisk grunnlag sammenlignet med når man først har fått barnet.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har enda ikke fått barnet. Det er den største glede i mitt liv. Aller største. Og det er min største frustrasjon. Fortvilelse. Bekymring. Men så er dette meg og min erfaring. Vårt barn var også planlagt, og det utgjør en stor forskjell her, har jeg forstått dine ord rett.

Adopsjon er selvfølgelig en mulighet. Kanskje til og med lurt i deres tilfelle. Det vil gi en annen mor og far anledning til å elske barnet som sitt største lyspunkt i livet. At noen vil sette barnet høyere enn sine dyr og hobbyer, sette barnet høyere enn å ikke være villig til å endre livsstil litt eller mye. Jeg skulle gjerne sagt dette til deg ansikt til ansikt, da jeg ikke mener det nedlatende eller fordømmende, så ikke misforstå meg.
Jeg mener dette er noe du bør reflektere over og virkelig kjenne på. Og det bør også din mann. Vil han beholde, er det en kanskje mulighet for at han vil ha barnet, selv om det betyr å ikke lenger ha deg i livet sitt. Jeg tenker sånn fordi det er det jeg ville valgt. Jeg ville valgt barnet fremfor mannen min i en lignende situasjon.

Anonymkode: ddaea...a17

Mannen min har samme oppfatning som meg. Han er ikke villig til å droppe hele livet sitt, hobbien, jobben og kona si og bli alenefar.

Anonymkode: cbfb7...d66

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Nå leser jeg at dette barnet er helt uplanlagt og du er sikkert fortsatt i en slags sjokktilstand (?), ettersom dere hadde sett for dere et liv uten barn. Og jeg ser at hundene er livet deres og utrolig viktig for dere. Nå er det ikke sikkert dere i det hele tatt trenger å tenke på dette når barnet kommer, siden det over hovet ikke er sikkert at barnet blir allergisk. Men når du skriver at du vurderer å adoptere bort barnet i tilfelle det får allergi og dere i så tilfelle kanskje ikke kan ha hundene, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at du skriver litt i affekt? For det høres litt ekstremt ut. Og så tror jeg dette med barnet fortsatt er litt uvirkelig for deg ennå? For dersom dere har livet for øvrig i orden og dere er friske og raske, sliter jeg veldig med å tro at du vil gi bort barnet ditt når du først har fått det i armene etter fødselen, pga. hundene og potensiell allergifare. Det er noe helt annet å veie barn opp mot dyr på et slags teoretisk grunnlag sammenlignet med når man først har fått barnet.

Det stemmer at vi er i sjokk ja, bekymringene er helt overveldende. Jeg sover ikke om natten og føler meg som en zoombie akkurat nå. 

Tror jeg må gå og ta en prat med legen, men føler ikke det vil hjelpe heller da de fleste mennesker ikke forstår vårt levesett og verdisyn. Det ser man jo eksempler på i denne tråden også. Folk forstår ikke hvilke konsekvenser det kan ha for vårt liv. 

Ts

Anonymkode: cbfb7...d66

[Carrot]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat nå er jeg fryktelig negativ fordi jeg er bekymret for allergien. Det overskygger alt føler jeg. Jeg er lammet av bekymringen. Hadde du fjernet sjangsen for allergi så tror jeg nok at vi hadde vendt oss til tanken. 

Vi lever jo i et stabilt forhold, har god økonomi og gode forutsetninger for å gi et barn en god oppvekst. Men som sagt, hundene har vært måten vi har valgt å leve livet på. 

 

Anonymkode: cbfb7...d66

 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min har samme oppfatning som meg. Han er ikke villig til å droppe hele livet sitt, hobbien, jobben og kona si og bli alenefar.

Anonymkode: cbfb7...d66

 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer at vi er i sjokk ja, bekymringene er helt overveldende. Jeg sover ikke om natten og føler meg som en zoombie akkurat nå. 

Tror jeg må gå og ta en prat med legen, men føler ikke det vil hjelpe heller da de fleste mennesker ikke forstår vårt levesett og verdisyn. Det ser man jo eksempler på i denne tråden også. Folk forstår ikke hvilke konsekvenser det kan ha for vårt liv. 

Ts

Anonymkode: cbfb7...d66

Men TS - her sier du jo et sted at det eneste problemet er redselen for allergi, og så sier du at levesett er issuen, og plutselig er vi på at han ikke vil bli alenefar?

Sorter tankene dine og vær ærlig med deg selv. Det er første bud, allergi i så alvorlig grad som du skisserer er et ikketema slik jeg ser det. Ikke en gang om du drev med konkuransehunder og hadde 50 stykker ville det vært tema egentlig..

Og ikke minst, hundene har vært livet ditt - til nå! Å få barn endrer mye men ikke alt, faktisk endrer det egentlig veldig lite i et velordnet liv - og du sier dere har et velordnet liv.. Da inkluderer du barnet i livet ditt - det betyr IKKE at du ekskluderer hundene, det skjønner alle.

Endret 7. august 2017 av Carrot

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Carrot skrev:

 

 

Men TS - her sier du jo et sted at det eneste problemet er redselen for allergi, og så sier du at levesett er issuen, og plutselig er vi på at han ikke vil bli alenefar?

Sorter tankene dine og vær ærlig med deg selv. Det er første bud, allergi i så alvorlig grad som du skisserer er et ikketema slik jeg ser det. Ikke en gang om du drev med konkuransehunder og hadde 50 stykker ville det vært tema egentlig..

Og ikke minst, hundene har vært livet ditt - til nå! Å få barn endrer mye men ikke alt, faktisk endrer det egentlig veldig lite i et velordnet liv - og du sier dere har et velordnet liv.. Da inkluderer du barnet i livet ditt - det betyr IKKE at du ekskluderer hundene, det skjønner alle.

 jeg svartmaler og tenker nå alt i verst tenkelige scenario.  

Jeg er ikke bekymret for vårt levesett og et barn, det vil gå helt fint. Er overhode ikke bekymret for dette.

Jeg er kun bekymret for scenarioet hvis barnet blir så allergisk at vi ikke kan jobbe med hund og ha våre hunder.  At vi må gi opp vårt levesett, gi opp hundene og endre personlighet fordi vi får et sykt barn. Det er der belymringen ligger. 

Dette skjedde med et vannepar av oss. Der ble spedbarnet hyperallergisk og hunden måtte bort... Dette er min store skrekk.

Og den bekymringen har tatt over min hjerne totalt nå

 

Anonymkode: cbfb7...d66