Dette med å skylde på hva foreldrene sa i oppveksten.

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av 20 årene(kvinne)  og flyttet inn til mamma igjen for en liten periode for økonomien. Problemet er at jeg er kraftig nedstemt. Og dette fører til at vi kun snakker om alt jeg ikke er fornøyd med. Og det er det vi har gjort i alle år. Jeg forbinder henne rett og slett med å snakke om problemer. Hun er selv en slik person som snakker om livets utfordringer, andre folks problemer osv. Hun er ikke en sprudlende person som er på scenen. 

Hele tiden, når jeg var barn så sa hun at ditt og datt kunne være vanskelig. At sjansen for å klare ting er minimal fordi det er så mange konkurrenter, men at det ikke er umulig heller.

Og hun sier det i kveld. Jeg jobber mot et mål, men så sier hun at jeg også bør tenke på andre ting i tilfelle det ikke går. Men hvor langt kommer man om man skal tenke "i tilfelle det ikke går". Hva om plan B ikke går da??

Og jeg sier at dette kan være grunnen til at jeg ikke helt tør tro at jeg kan ting. Fordi hun indirekte har sagt at jeg ikke er god nok. Ikke det at hun mener jeg ikke er nok, men hun sier indirekte at jeg ikke er det når hun sier "det er mange konkurrenter", "det er et nåløye".  

Lurer på hvordan de klarer seg i sportsbransjen jeg. Har hørt at der tar de seg ikke tid til å tenke negativt im seg selv.

Men hva tror dere? Gjorde jeg riktig i å konfrontere henne om at hun hele tiden sier "hvis du ikke klarer"?  

Anonymkode: 9486c...3de

[AnonymBruker]

Hei, jeg syns du skal si til moren din at hun gjerne kan ha litt mer tro på at du greier det du vil, og at det er leit å stadig høre at du bør legge en plan B og C. Nå kjenner jeg ikke til hvilke ambisjoner det er snakk om fra din sine, så kanskje har hun litt rett, men de fleste selvkritiske jenter (jeg har inntrykk av at du er av disse) greier veldig fint å "second guess"'e seg selv og forberede seg på både reelle og mindre sannsynlige utfall av en situasjon.

Jeg tror dog at det kan være en god idé å forsøke å ha to tanker i hodet samtidig, og i tillegg til å si fra til moren din (noe hun kanskje vil sette pris på i det lange løp - for hennes utsagt gjenspeiler nok hennes verdensbilde, og er ikke noe hun bevisst gjør for å skade deg - men hun kan jo ikke lese tanker og vite at dette er leit for deg heller) forsøke å hente motivasjon og tro på prosjektene dine annensteds. Kanskje hos venner, eller ideelt sett i deg selv. Jeg har inntrykk av at problemet delvis er at du har havnet på en pessimistisk sti, og her kan kanskje en selvhjelpsbok eller to gi et dytt i riktig retning? Dersom du føler at dette ikke hjelper og at problemet stikker for dypt til å håndtere ved å omgi deg med positive mennesker og selv å forsøke aktivt å tenke positivt, kan nok en terapeut hjelpe deg på vei her

Lykke til!

Anonymkode: 4f325...89e

[Gjest supernova_87]

Hvordan foreldre forholder seg til livet kan påvirke hvordan vi selv forholder oss til livet. Nå som du reflekterer over dette og blir bevisst på at din manglende tro på deg selv kan komme fra at foreldrene dine (moren din) har lett for å tenke at det er greit å ikke satse for høyt så hjelper det ikke å skylde på henne, det er du som må ta ansvaret for å endre på det. Jeg synes det var greit at du sa det til henne jeg, kan jo være greit å snakke litt om hvordan familiedynamikk har påvirket i barndommen, og hvordan det fortsetter å påvirke nå som voksen. 

Jeg har også savnet noen som har heiet litt mer på meg, noen som liksom heier mest på meg. Og jeg ser andres foreldre som opphøyer barna sine så opp i skyene, og jeg kan faktisk kjenne meg litt misunnelig. Mine foreldre har definitivt stilt opp, møtt opp og interessert seg for mine hobbyer, og jeg er veldig privilegert sånn sett, men det ligger vel litt i familien å ikke skulle stikke seg frem, ikke skulle være best. Og da selv på ting jeg har vært best har jeg ikke fått den oppmerksomheten jeg gjerne skulle ønske meg. Ikke fordi jeg hadde et behov for å være best egentlig, men fordi jeg aldri følte meg god nok, aldri følte at det ble bra nok til at foreldrene mine var virkelig stolte over meg. Jeg husker Solveig Kloppen sa noe da hun vant Gullruten (??) at hver kveld når hun hadde fullført som programleder i Idol (??) så snakket hun med moren og hun sa "Men jeg synes DU var best jeg!" til datteren. Og det var en sånn flott ting som jeg tror veldig mange familier har, at de heier jo mest på barnet sitt selv om barnet kanskje ikke er best, men fordi at for forelderen er de best uansett liksom. Foreldre sier jo gjerne at "du er best i verden!" til barnet sitt, og barnet og forelderen vet at det ikke er sant, men det er likevel sant i relasjonen om du skjønner. Og da ble jeg litt sår, for det skulle jeg ønske jeg visste hvordan var. Mens jeg bare har blitt minnet på at ... jeg er dårlig på mange ting, og en stadig bekymring fra moren min om at det jeg prøver meg på kan feile. Dette har jo også innvirket på meg, slik du beskriver at det kanskje har innvirket på deg. For jeg ønsket meg jo bare noen som hadde troen på at jeg virkelig kan få ting til når jeg prøver. Noen som sier "Dette klarer du! Jeg kjenner deg, og jeg vet at dette klarer du!" Og selv om jeg er privilegert som har foreldre som nok støtter meg uansett hva jeg velger å gjøre, så er det likevel vondt å ha en forelder som tydelig viser en bekymring for nesten den minste utfordring jeg legger ut på. For ... ja, da støtter hun meg vel ikke da? 

Men nå er vi voksne, og da blir det opp til oss å endre dynamikken. Dynamikken inni oss, og prøve også å endre den i relasjonen til våre foreldre, selv om hvordan de ser på livet kan vi gjerne ikke påvirke. Men det er mulig at du faktisk kan påvirke din mor, jeg vet ikke hvor mye dette sitter i henne. Det er jo mulig det påvirker henne negativt også, at hun ikke har særlig tro på seg selv heller? 

Jeg tror det er riktig at i sportbransjen har de ikke råd til å tvile på seg selv, eller dvele i negative tanker om hva om hva om hva om det ikke går. Man må være litt arrogant, ha enorm selvfølelse, og det får man faktisk ikke når foreldrene dine som liksom skal være den største heiagjengen ikke har troa på at du klarer. 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hvordan foreldre forholder seg til livet kan påvirke hvordan vi selv forholder oss til livet. Nå som du reflekterer over dette og blir bevisst på at din manglende tro på deg selv kan komme fra at foreldrene dine (moren din) har lett for å tenke at det er greit å ikke satse for høyt så hjelper det ikke å skylde på henne, det er du som må ta ansvaret for å endre på det. Jeg synes det var greit at du sa det til henne jeg, kan jo være greit å snakke litt om hvordan familiedynamikk har påvirket i barndommen, og hvordan det fortsetter å påvirke nå som voksen. 

Jeg har også savnet noen som har heiet litt mer på meg, noen som liksom heier mest på meg. Og jeg ser andres foreldre som opphøyer barna sine så opp i skyene, og jeg kan faktisk kjenne meg litt misunnelig. Mine foreldre har definitivt stilt opp, møtt opp og interessert seg for mine hobbyer, og jeg er veldig privilegert sånn sett, men det ligger vel litt i familien å ikke skulle stikke seg frem, ikke skulle være best. Og da selv på ting jeg har vært best har jeg ikke fått den oppmerksomheten jeg gjerne skulle ønske meg. Ikke fordi jeg hadde et behov for å være best egentlig, men fordi jeg aldri følte meg god nok, aldri følte at det ble bra nok til at foreldrene mine var virkelig stolte over meg. Jeg husker Solveig Kloppen sa noe da hun vant Gullruten (??) at hver kveld når hun hadde fullført som programleder i Idol (??) så snakket hun med moren og hun sa "Men jeg synes DU var best jeg!" til datteren. Og det var en sånn flott ting som jeg tror veldig mange familier har, at de heier jo mest på barnet sitt selv om barnet kanskje ikke er best, men fordi at for forelderen er de best uansett liksom. Foreldre sier jo gjerne at "du er best i verden!" til barnet sitt, og barnet og forelderen vet at det ikke er sant, men det er likevel sant i relasjonen om du skjønner. Og da ble jeg litt sår, for det skulle jeg ønske jeg visste hvordan var. Mens jeg bare har blitt minnet på at ... jeg er dårlig på mange ting, og en stadig bekymring fra moren min om at det jeg prøver meg på kan feile. Dette har jo også innvirket på meg, slik du beskriver at det kanskje har innvirket på deg. For jeg ønsket meg jo bare noen som hadde troen på at jeg virkelig kan få ting til når jeg prøver. Noen som sier "Dette klarer du! Jeg kjenner deg, og jeg vet at dette klarer du!" Og selv om jeg er privilegert som har foreldre som nok støtter meg uansett hva jeg velger å gjøre, så er det likevel vondt å ha en forelder som tydelig viser en bekymring for nesten den minste utfordring jeg legger ut på. For ... ja, da støtter hun meg vel ikke da? 

Men nå er vi voksne, og da blir det opp til oss å endre dynamikken. Dynamikken inni oss, og prøve også å endre den i relasjonen til våre foreldre, selv om hvordan de ser på livet kan vi gjerne ikke påvirke. Men det er mulig at du faktisk kan påvirke din mor, jeg vet ikke hvor mye dette sitter i henne. Det er jo mulig det påvirker henne negativt også, at hun ikke har særlig tro på seg selv heller? 

Jeg tror det er riktig at i sportbransjen har de ikke råd til å tvile på seg selv, eller dvele i negative tanker om hva om hva om hva om det ikke går. Man må være litt arrogant, ha enorm selvfølelse, og det får man faktisk ikke når foreldrene dine som liksom skal være den største heiagjengen ikke har troa på at du klarer. 

Jeg kan se mammas frykt for at jeg skulle bli skuffet. Og at hun derfor sa at det er mange som er ute etter det samme som deg. Men det blir sagt liksom hele tiden. Hun har aldri sagt at jeg ikke klarer, men når hun har holdt på slik har hun sagt det inndirekte. Eller om det rett og slett er personlogheten. For det finnes jo folk som ikke lar seg knekke til og med om foreldre ikke løfter dem opp. 

Og jeg føler liksom hele denne dårlig selvtillitgreia har bremset hele veien min. Jeg har ikke fått til det jeg føler man skal når man er i midten av 20 åra. Jeg har hatt slike jobber som kan bli gjort av hvem som helst. Jeg vet HVA jeg vil som sagt, og jeg lever helt i tortur når jeg ikke vet om jeg faktisk vil klre det. Vi kan sammenligne det med en advokat eller psykolog utdannelse. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må gå om igjen første året for å komme videre. Hva om jeg blir student for resten av livet ? Når jeg er så sikker på at det er dette jeg kan. 

 

Anonymkode: 9486c...3de

[Gjest supernova_87]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan se mammas frykt for at jeg skulle bli skuffet. Og at hun derfor sa at det er mange som er ute etter det samme som deg. Men det blir sagt liksom hele tiden. Hun har aldri sagt at jeg ikke klarer, men når hun har holdt på slik har hun sagt det inndirekte. Eller om det rett og slett er personlogheten. For det finnes jo folk som ikke lar seg knekke til og med om foreldre ikke løfter dem opp. 

Og jeg føler liksom hele denne dårlig selvtillitgreia har bremset hele veien min. Jeg har ikke fått til det jeg føler man skal når man er i midten av 20 åra. Jeg har hatt slike jobber som kan bli gjort av hvem som helst. Jeg vet HVA jeg vil som sagt, og jeg lever helt i tortur når jeg ikke vet om jeg faktisk vil klre det. Vi kan sammenligne det med en advokat eller psykolog utdannelse. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må gå om igjen første året for å komme videre. Hva om jeg blir student for resten av livet ? Når jeg er så sikker på at det er dette jeg kan. 

Anonymkode: 9486c...3de

Min mor heller sier jo ikke ting som at "dette klarer du ikke", men denne bekymringen som du sier det får det jo til å virke som det er det hun tror. Dersom hun hele tiden skal påpeke at dette er så vanskelig så virker det som et forbehold, en parentes, en aksept for at det er greit om du feiler, som om feiling egentlig er det eneste mulige utfallet. Men noen ganger trenger man ikke aksept for at man feiler, man trenger at noen heier og pusher og tror på deg. Min mor virker litt som din, hun sier også disse tingene i beste mening, hun er redd for at jeg skal bli skuffet, at det skal bryte meg ned. Men det som faktisk bryter meg ned er at hun ikke har troen på at jeg skal mestre. Hadde jeg endt om med å feile hadde jeg jo taklet det! Jeg hadde taklet det bedre enn å gå rundt og ikke tørre. 

Du kommer ikke til å bli student for resten av livet. Dersom du ikke klarer det så finner du noe annet å gjøre, og det nederlaget kommer du til å takle det også. Den dagen du trenger en plan B så kommer du til å lage en plan B. Det hjelper ikke å tenke på det nå. Nå har du et mål! Og da fokuserer du på det! Da tror du på at du klarer det! Du har evner og egenskaper, og ressurser! Du er reflektert nok til å forstå at hvis du var så elendig at dette ville du aldri klare så hadde du gitt deg nå. En ting er å ha troen på seg selv, og en annen ting er å ha troen på magi. Er den eneste måten du vil klare målet ditt gjennom magi? Vel da avslutter du det nå. Dersom du kan klare det med dine evner, dedikasjon og innsats så sats. Ikke hold deg selv tilbake for hva om du blir skuffet? Du blir i alle fall skuffet dersom du ikke prøver, for da feiler du i alle fall. Og du, hva så om du blir skuffet? Du takler da det! 

Jobb med selvfølelsen din, og selvtilliten din. Med en god selvfølelse vil du skjønne at det er ikke så viktig lenger hvorvidt du får til dette, du duger uansett, og den friheten til å vite det at du er god nok uansett vil frigjøre potensiale til å mestre mer. Vær realistisk men ikke pessimistisk. Har du tenkt over om dette faktisk er mulig? Vet du at du ikke bare lever i en drøm? Hvis du vet at det er oppnåelig for deg, slutt å vurder om du kan klare det, hvis du vet at du kan det så handler det faktisk bare om å gjøre jobben. Heier på deg! 

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke at det er hwlt rettferdig at jeg sier at hun har vært en dårlig mor. Men jeg blir liksom litt negativ sammen med henne. Hun er ikke en sånn negativ person som snakker om alt negativt, men hun er veldig seriøs og opptatt av livet. Og det er vel ikke å akylde på andre, å si at dette har blitt smittet litt over på leg siden hun har vært slik hele tiden  problemer i livet har blitt en del av henne rett og slett. Det er slitsomt, å lære seg å tenke på en annen måte. 

Anonymkode: 9486c...3de

[Blodets rett]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva tror dere? Gjorde jeg riktig i å konfrontere henne om at hun hele tiden sier "hvis du ikke klarer"?  

Anonymkode: 9486c...3de

Jeg tror at det ikke er noe galt i det å være realistisk. Det er nemlig ikke sant at alle kan klare å nå sine mål bare de bestemmer seg for det. Eller at det bare er å satse og ha tro på seg selv. Bakkekontakt har aldri skadet noen.

De i sportsbransjen klarer seg fordi de har talent som ble oppdaget i veldig ung alder, og deretter blitt perfeksjonert gjennom intens trening over veldig lang tid. Det er ingen der som har begynt i tyveårene, for å si det sånn. Dessuten er det vel knapt den fotballelskende mann som ikke har drømt å bli stjerne i Champions League, men i virkeligheten er det jo knapt noen av dem som faktisk har fått det til. Så det å ha begge bena plantet på jorden er faktisk ikke så dumt. 

På den annen side må man være villig til å satse for å få til noe i det hele tatt. Dersom man tar utgangspunkt i at man ikke får til noe, så er det jo garantert at man ikke får til noe. Så det er klart at moren din er overdrevent kritisk på et nærmest fatalistisk nivå uten en egentlig reell basis.

Så ja, jeg tror rett i å konfrontere henne med at hun snakker deg urealistisk mye ned, for det er det hun gjør, og det er minst like galt som å snakke deg urealistisk mye opp. Realisme er altså stikkordet her. 

Endret 7. august 2017 av Blodets rett

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Blodets rett skrev:

Jeg tror at det ikke er noe galt i det å være realistisk. Det er nemlig ikke sant at alle kan klare å nå sine mål bare de bestemmer seg for det. Eller at det bare er å satse og ha tro på seg selv. Bakkekontakt har aldri skadet noen.

De i sportsbransjen klarer seg fordi de har talent som ble oppdaget i veldig ung alder, og deretter blitt perfeksjonert gjennom intens trening over veldig lang tid. Det er ingen der som har begynt i tyveårene, for å si det sånn. Dessuten er det vel knapt den fotballelskende mann som ikke har drømt å bli stjerne i Champions League, men i virkeligheten er det jo knapt noen av dem som faktisk har fått det til. Så det å ha begge bena plantet på jorden er faktisk ikke så dumt. 

På den annen side må man være villig til å satse for å få til noe i det hele tatt. Dersom man tar utgangspunkt i at man ikke får til noe, så er det jo garantert at man ikke får til noe. Så det er klart at moren din er overdrevent kritisk på et nærmest fatalistisk nivå uten en egentlig reell basis.

Så ja, jeg tror rett i å konfrontere henne med at hun snakker deg urealistisk mye ned, for det er det hun gjør, og det er minst like galt som å snakke deg urealistisk mye opp. Realisme er altså stikkordet her. 

Snakker meg urealistisk mye ned vet jeg ikke om hun gjør. Forjeg hatt typisk slike mål som å bli psyklolog, eller andre vanskelige ting. Og har etter hvert begynt å tenke at jeg ikke vil klare noe som krever noe av noen..

Jeg vil altså bare klare slike ting som alle kan klare. 

Anonymkode: 9486c...3de

[Blodets rett]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakker meg urealistisk mye ned vet jeg ikke om hun gjør.

Anonymkode: 9486c...3de

Nei, det er det egentlig ingen her som vet. Vi kjenner ikke deg og situasjonen din godt nok til å si noe fornuftig om det. Men inntrykket er at du og moren din er usunt negative. Selv om det skulle vise seg å være realistisk å tenke at du ikke klarer å bli psykolog, så har du likevel en usunn negativitet i forhold til det. 

[AnonymBruker]

Ja. Jeg har ikke prøvd andre foreldre, men føler at ligger mye mer selvtillit i mange andre i motsetning til min mor. I oppveksten er jo mor den som har mest rett. Tror vi... Men hun har alltid i bakhodet at ting kan gå galt og man noen ganger må tåle skuffelser. Men man må være forberedt på skuffelser hele tiden synes jeg.  

Anonymkode: 9486c...3de

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i midten av 20 årene(kvinne)  og flyttet inn til mamma igjen for en liten periode for økonomien. Problemet er at jeg er kraftig nedstemt. Og dette fører til at vi kun snakker om alt jeg ikke er fornøyd med. Og det er det vi har gjort i alle år. Jeg forbinder henne rett og slett med å snakke om problemer. Hun er selv en slik person som snakker om livets utfordringer, andre folks problemer osv. Hun er ikke en sprudlende person som er på scenen. 

Hele tiden, når jeg var barn så sa hun at ditt og datt kunne være vanskelig. At sjansen for å klare ting er minimal fordi det er så mange konkurrenter, men at det ikke er umulig heller.

Og hun sier det i kveld. Jeg jobber mot et mål, men så sier hun at jeg også bør tenke på andre ting i tilfelle det ikke går. Men hvor langt kommer man om man skal tenke "i tilfelle det ikke går". Hva om plan B ikke går da??

Og jeg sier at dette kan være grunnen til at jeg ikke helt tør tro at jeg kan ting. Fordi hun indirekte har sagt at jeg ikke er god nok. Ikke det at hun mener jeg ikke er nok, men hun sier indirekte at jeg ikke er det når hun sier "det er mange konkurrenter", "det er et nåløye".  

Lurer på hvordan de klarer seg i sportsbransjen jeg. Har hørt at der tar de seg ikke tid til å tenke negativt im seg selv.

Men hva tror dere? Gjorde jeg riktig i å konfrontere henne om at hun hele tiden sier "hvis du ikke klarer"?  

Anonymkode: 9486c...3de

Jeg har hatt det på samme måte som deg. Jeg sikrer meg alltid en A og en B plan. Men A planen pleier å gå i boks. Selv om jeg når det ene målet etter det andre så har ikke familien helt troa på meg. Det er ikke fordi de ikke tror jeg klarer ting, men de tenker at hvis det var de i situasjonen.

Moren min var helt sikker på at jeg aldri kom til å få orden på eg en økonomi (aldri slitt) fordi hun sliter med det. Faren min trodde ikke firmaet mitt kom til å gå bra, fordi han tenkte kun på hvahviss utfallet. Han syns selv det er vanskelig å huske på alle små regler så derfor hadde ikke han troa. Kun ei i familien min som mente at jeg rett og slett var for svak til å drive firma. Men jeg blir jo ikke sterkere om jeg ikke pusher meg.

Du må nesten slutte å prate med moren din om bare problemer, snu ting til positivitet. Fortell henne om en situasjonen etter du har mestret den i stedet for å legge ut om alle bekymringene dine før du prøver. For du vet jo ikke før du har prøvd. 

Anonymkode: d1ec9...c68

[AnonymBruker]

Ja det syntes jeg du gjorde riktig i . Man skal inspirere og heie på sine barn. Greit å tydeliggjøre at det er en mulighet for at ting ikke alltid går som man håper, men å alltid påpeke det blir jo bare demotiverende og nedtrykkende....

Anonymkode: 4b54c...487

[Elaine Marley]

Mine foreldre var heller ikke sånn som heiet på meg i oppveksten min. De sa aldri ting som at "du er flink" og sånne ting som hadde vært fint å få høre iblant. 

Jeg har opplevd det som at de har synes at jeg ikke kan ting, ikke er flink og ikke klarer ting. Det påvirket meg endel, men jeg tror ikke at det var det de egentlig mente. 

De er bare bekymret, ønsker at jeg skal gjøre gode valg og tenke meg om, men det var ikke sånn det virket for meg før. 

Jeg jobbet med å bli litt mer sikker på meg selv, og da betyr det ikke så mye om hva andre sier. Merker også at foreldrene mine har endret seg litt også. Nå kan de si "dette klarer du" osv. Litt dumt at de ikke gjorde det før, men jeg fikk et mye bedre forhold til mine foreldre etter at jeg begynte å jobbe med meg selv og tankegangen min. 

Ikke det at jeg har noen voldsom selvtillit nå heller, men jeg er blitt mer sikker på meg selv og mer bevisst på hvordan en negativ tankegang kan ødelegge for en. 

[AnonymBruker]

Generelt synes jeg det er viktig å ha en plan B når man trakter etter noe som er vanskelig å oppnå. Det har ikke noe med at man ikke kommer til å klare det, men da har man et sikkerhetsnett hvis det skulle ende galt. Det er selvsagt kjipt å ikke oppnå plan A, men da er ikke fallet så stort. Selv oppnår jeg som regel alltid plan A, men jeg lager meg alltid plan B, og kanskje også en plan C. 

Jeg forstår at det ikke er helt greit å ikke få noe oppmuntring, men samtidig synes jeg hun er flink til å begrense for høye krav (som ikke er et uvanlig fenomen i dag, særlig blant jenter) og å være realistisk. Det beste hadde vært en mellomting, men det er ikke uvanlig at foreldre går mer mot det ene. Jeg synes ikke moren din gjør noe spesielt galt som trenger konfrontering, men i din situasjon er det kanskje ikke det beste å bo sammen med henne. Hvis du ikke har noe annet valg ville jeg ha svelget en kamel og heller fokusert på å oppnå de målene du har satt deg. Det vil da være din egen personlige triumf. 

Anonymkode: 8a435...ea0