Blir gal av å slite psykisk

[AnonymBruker]

Hei! Det jeg lurer på er om dere får inntrykk av at jeg trenger hjelp?....

I flere år har jeg levd med noe som jeg tror er en naturlig del av meg selv, men som jeg stadig får påminnelse av min bedre halvdel at er et problem som jeg sliter med daglig og bør få utredet. Kort oppsummert:

Da jeg gikk på vgs ble jeg kalt inn til time med rådgiver da jeg slet med noen fag. Rådgiveren endte med å grave svært dypt, og konkluderte med at jeg skulle utredes videre ved bup. Etter timen med rådgiveren hørte jeg aldri noe mer.

Nå er jeg i arbeidslivet, og bærer de problemene jeg har hatt veldig lenge. Jeg engster meg hver dag, og det over ting som ikke har hendt, som kan hende, og engstelse over ting jeg ikke veit hva er. Mer eller mindre peker det mot generalisert angstlidelse, da alt jeg engster meg for er generert av meg selv. Jeg har problemer med å være sosial, tenker mye over hva jeg sier, om jeg sa noe galt, og sykelig opptatt over at folk ikke skal tenke vondt om meg. 

Jeg sliter og med tunge perioder, som blir utløst av ugrunnelige ting. Disse periodene varer gjerne i noen måneder, med depresjon, selvmordstanker, mye søvn, gjerne våkner opp flere ganger med hjertebank og fæl følelse. Ikke møter jeg venner, og vil bare være alene... Disse tunge periodene kan bli utløst av f.eks jeg mister bussen en dag, som da gir meg en dyp, tung følelse, der jeg kjenner at jeg er på vei ned i kjelleren over et par dager.. Og der sitter jeg de månedene av en grunn jeg selv ikke veit, for den bussen, eller de andre tingene som utløser dette betyr jo ingenting egentlig?... 

Da jeg er på topp, gjør jeg gjerne ting jeg ikke er stolt av. Impulsivt, og tankeløst. Noe som er helt det motsatte av mine depressive måneder. Humørmessig er jeg fryktelig svingende, noe som mine partnere har slitt endel med. Jeg kan gjerne svinge endel daglig, fra å våkne munter, til å bli småirritert, plaget (gjerne der  jeg tenker, og bekymrer meg over ting) til å plutselig være glad og ikke tenke på noen bekymringer.

Jeg er sliten av dette, og jeg har prøvd å snakke med min lege om det. Men jeg blir ikke tatt seriøst. Jeg sitter gjerne å gråter, sliter med å fortelle alt til en jeg ikke kjenner for så å bli møtt med at "du er flink, du må bare slappe av". Jeg bare orker ikke dette lenger(!) og det er veldig sårt for meg å fortelle dette til folk, for så at det blir glemt. Jeg skulle så gjerne ha fått en utredning   men i morgen så tenker jeg "æsjda, det er ikke så farlig!".... For nettopp tanker, og meninger samt humør svinger like mye! og hittil har jeg bare hatt en person som ville sende meg til bup, men gjorde det aldri, så jeg sitter der i mitt lille skall og lurer på hvor ille det her er.. 

 

Mvh Frustrerte meg

Anonymkode: 2b374...c93

[vannbjørn]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sliten av dette, og jeg har prøvd å snakke med min lege om det. Men jeg blir ikke tatt seriøst.

Da bytter du lege.

[Solivagant]

Bytt lege om du ikke blir tatt seriøst. Så får du deg en henvisning til psykolog. 

[AnonymBruker]

Du beskriver akkurat sånn som jeg har det.

Jeg fungerer i dagliglivet og virker som folk flest utad, inni hodet mitt er det langt fra bra. Jeg fant ut (ved en tilfeldighet, var ment som en engangstilfelle) at å ruse seg fungerte bra. Da slapp jeg disse ubehagelige følelsene og angsten. Men det var jo ikke særlig lurt da, ikke akkurat noe varig. Så fikk jeg hjelp til avrusing og terapi rundt det. Men der også føler jeg at jeg ikke blir tatt på alvor. Og det er ikke noe greit. 

Mitt råd er at du må ta det alvorlig. Hvis ikke legen din tar deg alvorlig så ville jeg seriøst ha byttet lege. I mitt hodet så er ikke det lett, vet ikke hvordan det er for deg. Men nå må du tenke på deg selv. 

Jeg synes bør fortelle mannen/kjæresten din hvordan du har det. Her fikk mannen min sjokk når jeg fortalte hvordan jeg egentlig hadde det. For det synes jo ikke på utsiden. Det er utrolig hvor flink man blir på å virke "normal" på utsiden. Fake it until you make it, liksom. 

Anonymkode: d24a4...2e3

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg!

Graver meg ned i mørke tanker og sier til meg selv at "nå må du skjerpe deg" og "du er så teit" selv om jeg egentlig ikke har gjort noe veldig ille. Men alt blir liksom så utrolig intenst når jeg føler jeg har dummet meg ut. Skammer meg over at jeg stivner til og sier teite ting til folk, redd de skal tenke at jeg er fæl og dum. At folk ikke vil være rundt meg, og ikke vil at ungene deres skal leke med sønnen min. Etter at jeg har vært sosial og har snakket med mange og sagt noe jeg føler jeg dummet meg ut på, kan jeg gå dagevis å angre.

har ikke noen å snakke med om det, før kunne jeg snakke med moren min men hun er død. JEg ble skikkelig ille når hun døde. Føler jeg liksom ble skrullete og rar etter at jeg mistet henne. Redd alle tenker at jeg er hun følsomme skrullete dama.

Med meg så er blodsukkeret veldig tellende. Er det lavt, så er jeg i kjelleren. Spiser jeg jevnt og tar vitaminer går det bra. JEg må slappe av når jeg stresser, slik at jeg ikke går i veggen. Tar jeg det rolig noen dager, så merker jeg at jeg har det bedre, men det er ikke lett når man er småbarnsmor heller. 

god klem ts. 

Anonymkode: 4f029...240

[helledussen]

På 8/6/2017 den 22.24, AnonymBruker skrev:

Hei! Det jeg lurer på er om dere får inntrykk av at jeg trenger hjelp?....

I flere år har jeg levd med noe som jeg tror er en naturlig del av meg selv, men som jeg stadig får påminnelse av min bedre halvdel at er et problem som jeg sliter med daglig og bør få utredet. Kort oppsummert:

Da jeg gikk på vgs ble jeg kalt inn til time med rådgiver da jeg slet med noen fag. Rådgiveren endte med å grave svært dypt, og konkluderte med at jeg skulle utredes videre ved bup. Etter timen med rådgiveren hørte jeg aldri noe mer.

Nå er jeg i arbeidslivet, og bærer de problemene jeg har hatt veldig lenge. Jeg engster meg hver dag, og det over ting som ikke har hendt, som kan hende, og engstelse over ting jeg ikke veit hva er. Mer eller mindre peker det mot generalisert angstlidelse, da alt jeg engster meg for er generert av meg selv. Jeg har problemer med å være sosial, tenker mye over hva jeg sier, om jeg sa noe galt, og sykelig opptatt over at folk ikke skal tenke vondt om meg. 

Jeg sliter og med tunge perioder, som blir utløst av ugrunnelige ting. Disse periodene varer gjerne i noen måneder, med depresjon, selvmordstanker, mye søvn, gjerne våkner opp flere ganger med hjertebank og fæl følelse. Ikke møter jeg venner, og vil bare være alene... Disse tunge periodene kan bli utløst av f.eks jeg mister bussen en dag, som da gir meg en dyp, tung følelse, der jeg kjenner at jeg er på vei ned i kjelleren over et par dager.. Og der sitter jeg de månedene av en grunn jeg selv ikke veit, for den bussen, eller de andre tingene som utløser dette betyr jo ingenting egentlig?... 

Da jeg er på topp, gjør jeg gjerne ting jeg ikke er stolt av. Impulsivt, og tankeløst. Noe som er helt det motsatte av mine depressive måneder. Humørmessig er jeg fryktelig svingende, noe som mine partnere har slitt endel med. Jeg kan gjerne svinge endel daglig, fra å våkne munter, til å bli småirritert, plaget (gjerne der  jeg tenker, og bekymrer meg over ting) til å plutselig være glad og ikke tenke på noen bekymringer.

Jeg er sliten av dette, og jeg har prøvd å snakke med min lege om det. Men jeg blir ikke tatt seriøst. Jeg sitter gjerne å gråter, sliter med å fortelle alt til en jeg ikke kjenner for så å bli møtt med at "du er flink, du må bare slappe av". Jeg bare orker ikke dette lenger(!) og det er veldig sårt for meg å fortelle dette til folk, for så at det blir glemt. Jeg skulle så gjerne ha fått en utredning   men i morgen så tenker jeg "æsjda, det er ikke så farlig!".... For nettopp tanker, og meninger samt humør svinger like mye! og hittil har jeg bare hatt en person som ville sende meg til bup, men gjorde det aldri, så jeg sitter der i mitt lille skall og lurer på hvor ille det her er.. 

 

Mvh Frustrerte meg

Anonymkode: 2b374...c93

Bytt lege. Plagene dine høres ikke bra ut og dette virker for mye inn på livet ditt. Få en lege til å lytte skikkelig til deg og gi deg råd.