Har hun aspergers?

[AnonymBruker]

Min søster er av typens om ikke snakker om seg selv, veldig hemmelighetsfull.. men har slitt en del psykisk opp gjennom livet, det har jeg forstått. Men hun nekter å snakke om det. Hun går til psykolog og får all hjelp hun trenger der.
Diagnoser har vi aldri fått vite, bortsatt fra ekstrem angst til tider. 
Hun har problemer med å holde på jobber, har prøvd div. tiltak fra NAV, men ingenting funke for henne pga angsten bl.a.

Men jeg lurer på om der er mer. For jeg har merket at hun er sosialt klønete. Møter vi noen når vi er ute - så med mindre dette er en av hennes få venner (hun har to, men de sees sjeldent) - så blir hun så rart. 
Om fremmede kommer bort og bare sier noe høflig, ser hun bare rar ut og vil vekk i full fart. 
Om hun må prate i sosiale settinger, virker hun ukomfortabel og det virker som hun "spiller" slik hun bør være, ikke seg selv... veldig sånn tilgjort, sikkert pga hun er så pass utilpass.

Men jeg kan jo liksom ikke spørre henne om det er aspergers, dette var bare noe jeg kom på nå pga jeg leste om noen andre og kjente henne veldig igjen i væremåten. Men det kan jo seff være angsten som gjør henne slik. Sterk sosialangst.

KAN man spørre om noen har aspergers? Det hadde hjulpet litt om hun var mer åpen, lettere å ta hensyn til henne da. 
Jeg vil jo gjerne hjelpe henne så hun skal ha det bra, men når hun ikke vil snakke med noen, andre enn psykologen, så er vi pårørende så hjelpesløse. Det er kanskje ikke så mye vi kan gjøre, men det handler mer om hva slags hensyn vi pårørende bør ta da... så hun ikke skal bli ukomfortabel. Hun ringer aldri og besøker aldri meg. Meste av kontakten er på facebookchat, men der svarer hun oftest kort, og om jeg spør om flere ting, svarer hun kun på det siste... 

 

Jeg tror ikke løsningen er å uføretrygde seg heller, da blir hun jo bare enda mer asosial. Jeg har selv et snev av sosialangst, men har fått god sosial trening på jobben og funker bra sosialt nå... var ekstremt sjenert som barn. Men merker at om jeg har vært vekke lenger fra jobb, så gruer jeg med. se bare nå etter ferien. Men jeg kommer fort inn i "spillet" igjen da. 

 

Anonymkode: 9a9b3...ac5

[AnonymBruker]

Om hun ikke vil snakke om det, så er det nok ike lurt å spørre. Du må nesten respektere grensene hennes. Hva ville du gjort annerledes om du visste hun hadde aspergers? Har det egentlig noe å si for hvordan du behandler henne?

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke løsningen er å uføretrygde seg heller, da blir hun jo bare enda mer asosial. Jeg har selv et snev av sosialangst, men har fått god sosial trening på jobben og funker bra sosialt nå... var ekstremt sjenert som barn. Men merker at om jeg har vært vekke lenger fra jobb, så gruer jeg med. se bare nå etter ferien. Men jeg kommer fort inn i "spillet" igjen da. 

 

Anonymkode: 9a9b3...ac5

Om hun ikke fungerer i arbeidslivet så er løsningen å gjøre hun ufør, jo. Bedre å være usosial og velfungerende ufør, enn å ta livet av seg fordi livet blir for vanskelig i jobb. Du kan heller ikke sammenligne din egen situasjon med andre og forvente at det som funket for deg skal gjelde andre. Det er psykologen og fastlegen som tar avgjørelsen om de mener arbeid er et mindre onde, ikke andre mennesker som ble bedre fra angsten etter å ha jobbet. For noen mennesker kan man aldri få et bra liv, man må lære seg å leve med et dårlig et

Anonymkode: 88f5b...7af

[AnonymBruker]

Jeg er generelt skeptisk , ja jeg kjenner jeg rygger litt når jeg hører om mennesker som prøver å sykeligjøre familimedlemmene sine.

Ts. Her vet vi alfor lite til å kunne si noe særlig eller anbefale deg hva du bør gjøre.

Som foreksempel hvordan dynamikken og kommunikasjonen i familien forøvrig er. Har din søster hatt en bra oppvekst?  Mener hun evt selv at hun har hatt det eller påtar du deg rollen som overformynder ved å si at ja det har hun hatt.

Det er ikke sikkert din søster føler seg så vel i ditt selskap.

Kanskje du er en slik som ikke tar signaler eller skjønner den sosiale konteksten.Noe må jo være riv ruskende galt hos deg når du ikke tar signalene hun sender deg.

Innpåsliten, intens og påtrengende. 

Kanskje lurt å se litt innover deg selv? Hvis du googler deg selv så føles det nok som om du feiler alt..

Med stor grad av sikkerhet iallefall en av diagnosene.

Og ja det tror jeg på.

Narcissistisk famile? Oh yes!

 

Anonymkode: cd7ab...eea

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er generelt skeptisk , ja jeg kjenner jeg rygger litt når jeg hører om mennesker som prøver å sykeligjøre familimedlemmene sine.

Ts. Her vet vi alfor lite til å kunne si noe særlig eller anbefale deg hva du bør gjøre.

Som foreksempel hvordan dynamikken og kommunikasjonen i familien forøvrig er. Har din søster hatt en bra oppvekst?  Mener hun evt selv at hun har hatt det eller påtar du deg rollen som overformynder ved å si at ja det har hun hatt.

Det er ikke sikkert din søster føler seg så vel i ditt selskap.

Kanskje du er en slik som ikke tar signaler eller skjønner den sosiale konteksten.Noe må jo være riv ruskende galt hos deg når du ikke tar signalene hun sender deg.

Innpåsliten, intens og påtrengende. 

Kanskje lurt å se litt innover deg selv? Hvis du googler deg selv så føles det nok som om du feiler alt..

Med stor grad av sikkerhet iallefall en av diagnosene.

Og ja det tror jeg på.

Narcissistisk famile? Oh yes!

 

Anonymkode: cd7ab...eea

Hæh jeg bryr meg om henne og vil henne vel. Maser aldri. Vi sees sjelden. Var bare at jeg kjente igjen en del i henne hos noen som beskrev aspergers. Men jeg kan jo ikke spør om hun har det. Selv hadde jeg nok blitt fornærmet over å få det spørsmålet.

Anonymkode: 9a9b3...ac5

[AnonymBruker]

Er det stor aldersforskjell mellom dere? Var dere ikke venninner i oppveksten?
Jeg har en selv en søster jeg står nær og for meg fremstår det kjemperart at man beskriver seg som "pårørende" og har et så distansert forhold til sin egen søster.

Det du beskriver høres for meg bare ut som en person som er usikker og sosialt utrent. Jeg kunne sagt det samme om flere jeg har møtt, uten at de har en diagnose av den grunn.

 

Anonymkode: 17e43...142

[AnonymBruker]

Du høres ut som en drømmesøster ja......

Anonymkode: e2403...eed

[AnonymBruker]

Vi hadde et godt forhold - da hun har få venner, så hang vi en del sammen da vi var yngre, men så flyttet hun til en annen by.
Da hun kom tilbake ble hun innesluttet - og det var da jeg fikk vite om angsten.

Men hun ville ikke snakke om det - og det kom jo så "brått" på...

jeg håper ikke hun har opplevd noe der hun bodde som hun ikke vil snakke om - som har gitt henne denne angsten.

Tenker både på voldtekt, rus osv... jeg vet hun drakk en del der hun bodde, flere ganger i uken festet hun - og da festet hun hardt. Jeg var med på et par fester med henne da jeg besøkte henne.

 

Anonymkode: 9a9b3...ac5

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi hadde et godt forhold - da hun har få venner, så hang vi en del sammen da vi var yngre, men så flyttet hun til en annen by.
Da hun kom tilbake ble hun innesluttet - og det var da jeg fikk vite om angsten.

Men hun ville ikke snakke om det - og det kom jo så "brått" på...

jeg håper ikke hun har opplevd noe der hun bodde som hun ikke vil snakke om - som har gitt henne denne angsten.

Tenker både på voldtekt, rus osv... jeg vet hun drakk en del der hun bodde, flere ganger i uken festet hun - og da festet hun hardt. Jeg var med på et par fester med henne da jeg besøkte henne.

 

Anonymkode: 9a9b3...ac5

Fortalte hun deg at hun led av angst ? 

Anonymkode: cd7ab...eea

[AnonymBruker]

Ja. Det var en gang hun fikk et kraftig anfall.

Anonymkode: 9a9b3...ac5

[AnonymBruker]

Kanskje ABUP kan hjelpe henne. Evt hjelpe henne med utdanningen om hun er droppet ut av skole.

Anonymkode: cd7ab...eea

[AnonymBruker]

Folk må slutte å leke hobbypsykologer, og diagnostisere andre. Det er en grunn til at vi har helsepersonell til å avdekke dette.

hvis du tok fram diagnosen, og leste på den, ville alle finne noe de falt inn under underveis. Men det betyr ikke at man har asperger. Man kan alle ha trekk av noe, uten å ha diagnosen.

Er selv diagnostisert med aspergers, og kjenner meg igjen i noen ting du nevner her, eller rettere sagt (kjenner igjen det jeg har fått tilsnakk for fra andre på). Men det betyr ikke at søsteren din har asperger. 

Hvis hun ikke vil snakke om det, synes jeg du skal la henne være i fred. Jeg vil ikke at folk rundt meg skal vite. Man føler seg bare satt i bås, og jeg har bedre erfaring med å tie, enn å være åpen, da folk blir så kleine etterpå.

Dessuten blir jeg veldig sliten av å være sosial, selv om aktiviteten er lystbetont. Må derfor ha min alenetid, når dårlige dager kommer opp. Skal love deg at jeg har null kontroll på når de dagene kommer.

Sier derfor konsekvent nei til innbydelser langt fram i tid, for å slippe å melde avbud. Lar også være å oppholde meg i store folkemengder. Blir uvel, og sliter av og til med å puste da.

Venner som stiller krav til å ses minst en gang i uka, klarer jeg ikke å være venn med. Da tenker jeg bare på hvordan jeg skal klare å få uka til å gå opp, og blir handlingslammet på alle andre områder.

For min del funker ting best når jeg ringer på en god dag selv. Har de tid der og da, er det flott. Hvis ikke, er det også helt greit. Men vil de planlegge noe fram i tid, kan de bare glemme det.

Det går ut over søvn, og matlyst, og jeg orker ikke å gjøre noenting annet, før avtalen er overstått. Derfor utsetter heg ikke meg selv for det. Med andre som har diagnosen, kan det være helt annerledes.

Anonymkode: f345e...732

[AnonymBruker]

På 6. august 2017 den 10.36, AnonymBruker skrev:

Min søster er av typens om ikke snakker om seg selv, veldig hemmelighetsfull.. men har slitt en del psykisk opp gjennom livet, det har jeg forstått. Men hun nekter å snakke om det. Hun går til psykolog og får all hjelp hun trenger der.
Diagnoser har vi aldri fått vite, bortsatt fra ekstrem angst til tider. 
Hun har problemer med å holde på jobber, har prøvd div. tiltak fra NAV, men ingenting funke for henne pga angsten bl.a.

 

 

 

 

Du sier det selv! Hun går til psykolog og får all hjelp hun trenger der! Ingenting funker sier du. Dine råd vil i hvertfall ikke funke da. 

 

 

 

 

På 6. august 2017 den 10.36, AnonymBruker skrev:

 

 

Men jeg lurer på om der er mer. For jeg har merket at hun er sosialt klønete. Møter vi noen når vi er ute - så med mindre dette er en av hennes få venner (hun har to, men de sees sjeldent) - så blir hun så rart. 
Om fremmede kommer bort og bare sier noe høflig, ser hun bare rar ut og vil vekk i full fart. 
Om hun må prate i sosiale settinger, virker hun ukomfortabel og det virker som hun "spiller" slik hun bør være, ikke seg selv... veldig sånn tilgjort, sikkert pga hun er så pass utilpass.

 

 

Kan være asperger, men hun har jo sosiale angst! Trenger dette forklaring!

 

 

På 6. august 2017 den 10.36, AnonymBruker skrev:

Men jeg kan jo liksom ikke spørre henne om det er aspergers, dette var bare noe jeg kom på nå pga jeg leste om noen andre og kjente henne veldig igjen i væremåten. Men det kan jo seff være angsten som gjør henne slik. Sterk sosialangst.

KAN man spørre om noen har aspergers? Det hadde hjulpet litt om hun var mer åpen, lettere å ta hensyn til henne da. 
Jeg vil jo gjerne hjelpe henne så hun skal ha det bra, men når hun ikke vil snakke med noen, andre enn psykologen, så er vi pårørende så hjelpesløse. Det er kanskje ikke så mye vi kan gjøre, men det handler mer om hva slags hensyn vi pårørende bør ta da... så hun ikke skal bli ukomfortabel. Hun ringer aldri og besøker aldri meg. Meste av kontakten er på facebookchat, men der svarer hun oftest kort, og om jeg spør om flere ting, svarer hun kun på det siste... 

 

Hvorfor spørre om hun er asperger når du selv ville blitt fornærmet av slikt et spørsmål!

 

Kanskje hun i tillegg til sosiale angst er introvert og foretrekker lite kontakt.

Kanskje hun har lite kontakt for hun blir stilt spørsmål slik du framstiller hun her! Er du psykolog?

 

Hvordan skal deres hensyn til hennes eventuelle asperger hjelpe hun? Blir hun ukomfortabel i sosiale settinger så la hun være i fred ikke tvinge hun.

 

 

På 6. august 2017 den 10.36, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke løsningen er å uføretrygde seg heller, da blir hun jo bare enda mer asosial. Jeg har selv et snev av sosialangst, men har fått god sosial trening på jobben og funker bra sosialt nå... var ekstremt sjenert som barn. Men merker at om jeg har vært vekke lenger fra jobb, så gruer jeg med. se bare nå etter ferien. Men jeg kommer fort inn i "spillet" igjen da. 

 

Anonymkode: 9a9b3...ac5

 

Du har et snev sosiale angst sier du, denne din søster har hatt kraftige anfall. Hvorfor skulle da det som hjelper deg hjelpe hun. Hun har psykolog og det er fantastisk da får hun all hjelp hun trenger derfra! Kvalifisert hjelp...

 

Ellers, mange bra svar her bortsett fra ts. 

Det er veldig frekt å diagnostisere andre mennesker. Man får håpe du ikke driver sprer rykter om denne person..

Enn om jeg skulle spørre min yngre bror som aldri hatt kjæreste om han er homo. Og så sagt til andre, garantert han er homo, alle tegn er der. 

 

Er hun asperger får hun hjelp av psykologen sin. Også sine andre problemer. Andre menneskers lidelser er ikke din business. 

 

Mvh 

Aspie 

 

 

Anonymkode: f9fd1...f6a