Sliten av kritikk

[AnonymBruker]

Jeg er blitt så utrolig sliten av å bruke alt jeg har av krefter på å forsøke å holde humør og spiriten oppe. 

Akkurat nå har det vært veldig mye stygge kommentarer, sure miner, skriking og sårende karakteristikker. Det føles så overveldende mange ganger at jeg kjenner jeg har bare lyst å forsvinne slik at de kan bli fornøyde her hjemme. Det er både voksne og mindre barn, samt far. 

Jeg får veldig lett dårlig samvittighet og strekker meg langt for at alle skal ha det godt. Kan også bli sint og svare tilbake,men ville aldri sagt slike stygge ting som de sier til meg. "Få deg et liv" "Du sitter bare her" "du er grunnen til at jeg er lei meg, trist, sint, irritert..". Det er jeg som gjør alle arbeidsoppgaver som de andre ikke vil gjøre - f.eks vaske badet, vaske gulver, vindu, luke,lage mat,vaske klær bl.a. Om jeg sier imot eller ber om at de også er med på de verste oppgavene blir det høye stemmer og skriking om at "nå begynner hun igjen". 

Dersom jeg er glad og begynner å synge, danse litt eller lignende skriker de at jeg skal sluutte!! Stoppe!! med en gang for det plager. Det samme om jeg sier noe morsomt eller tøyser.  

Dersom jeg vil fortelle noe kjekt snur de ryggen til og sier at de ikke har tid. Hvis jeg skal fortelle om en eller annen hendelse kan mannen min stoppe meg å si irritert at han ikke er interessert selv før han vet hva jeg skal si. Han liker ikke småprat eller å kommunisere om hvordan dagen har vært f.eks. 

Nå har jeg sluttet å si så mye og henter det sosiale og kjekke utenfor - bare en tur i butikken kan være en energiinnsprøyting. Det å snakke normalt og bli møtt med vennlighet og en rolig stemme med et menneske er en befrielse. 

Det er utrolig vondt, jeg er så utrolig glad i alle sammen og forstår ikke hvorfor denne dynamikken har utviklet seg. Eller egentlig vet jeg at mannen min har vært et ganske godt forbilde med å latterliggjøre eller ignorere mine bestemmelser og regler ovenfor ungene. Han har ofte overstyrt og gjort meg til den stygge og seg selv som den "snille" som lar dem få lov til alt. Når han vet han må nødt å sette grenser sier han ikke fra selv, men bruker meg ved å si at "mamma vil ikke at dere skal" "mamma liker ikke".  Dette er mønster er jeg først nå blitt bevisst på.  

Det er ikke tvil om hva alle synes om meg muntlig nå i hvert fall (men jeg tror ikke hjertet er enig).  Jeg er veldig lite verdt i deres øyne, og bare en pest og plage. Det føles som om jeg ødelegger livet deres og er en helt grusom person. Livet hadde også vært helt fantastisk uten meg. Alt jeg gjør er visst negativt og dårlig. Dette er det særlig mannen min som forteller. DU har sagt ...  DU har gjort.... hvorfor gjorde DU..  dette gjelder alt som går litt skjevt og galt i denne verden. Jeg tror jammen meg jeg har skyld i regnet også - hver en minste ting. Jeg har mange ganger forsøkt å si at jeg trenger å høre noe positivt,men han klarer ikke å si noe annet enn "fine pupper".  

Vi har selvsagt gode stunder også - oftest når jeg gjør det som forventes, svarer rett, har middag klar og "oppfører meg". 

I det siste har det vært ekstra ille, med mye kritikk og fiendtlighet. Det føles som om jeg ødelegger alt for de, og gjør livet deres dårlig og miserabelt. Og siden alle mener dette så må det jo være meg som er problemet da sier mannen min, og jeg tenker stadig oftere at det kanskje er slik. Jeg tenker da at jeg bare vil forsvinne og har fantasier om at jeg ligger døende på sykehuset og kan si "nå blir dere kvitt problemet og kan endelig få et godt liv".  Jeg kommer aldri til å gjøre meg noe selv, men har virkelig kjent ønsket om å fordufte fra alt for å gjøre de fornøyd. 

Anonymkode: 13ab9...334

[Horten Market]

Hvordan var selvfølelsen din før du traff denne mannen?

Jeg er ute etter om du har blitt "totalt" forandret, eller om du hadde tendenser før til å tenke i disse baner som du forteller om.

Endret 6. august 2017 av Horten Market

[AnonymBruker]

Kom deg unna mannen din, iallfall. Han bryter deg ned, og det er ikke greit.

Anonymkode: f8824...479

[AnonymBruker]

Slutt å synes synd på deg selv og gjør noe med det!

Anonymkode: 52104...78a

[Gjest supernova_87]

Dette høres sykt ut. Altså ikke at du er syk, men at det er en syk dynamikk. Det er nærmest så det høres ut som en desillusjonert virkelighet det du her skriver om, altså at det er nesten så jeg teor det må være ren diktning så fjernt høres en verden der du får beskjed om å "SLUTTE!!" når du synger og er glad ut. En sånn virkelighet går det ikke an å leve i. 

Det finnes andre muligheter enn å ta livet sitt. Og det at du får slike tanker om at du vil unnslippe alt er et tydelig signal at du IKKE skal velge muligheten "gjøre ingenting". Å gjøre ingenting er definitivt en mulighet, men det virker som det er det du har gjort lenge nå. Latt omgivelsene dine utslette deg og ditt egenverd.  Og det funker ikke. Det ødelegger og bryter ned, deg selv,  men jeg tror heller ikke det er bra for barna dine. En slik dynamikk, selv om det går mest utover deg, er det ikke greit å vokse opp med. Hva lærer barna om kjønnsroller og likeverd og respekt mellom to partnere? 

Nå vet ikke jeg hva du har prøvd, men har du ikke prøvd må du selv ta et ansvar. Du må stå opp for deg slev for ingen andre gjør det. Du kan ikke fortsette å finne deg i å bli behandlet på denne måten. Du kan ikke fortsette å strekke og strekke deg når du blir behandlet som lort tilbake. Barn trenger grenser, krav og forventninger. Og de trenger også å vokse opp til voksne som har forventninger til hverandre og grenser for hvordan man tilater andre å behandle en. Mannen din er ikke noe godt forbilde i hvordan han ikke viser deg respekt og hvordan han avspiser deg, men du er ikke noe godt forbilde du heller når du aksepterer at det skjer med å bli mer og mer selvutslettende. 

Du er verdt SÅ mye mer enn det her! Men du må selv skape det. Du må selv jobbe. Selv ta ansvar. Og det greier du. Vær den personen du trenger at du er. Vær en støtte for deg selv. Vær god mot deg selv og behandle deg selv slik du skulle ønske de rundt behandlet seg. Som om du er verdifull,  god nok og et menneske man skal respektere og være glad i. Det innebærer å ikke la seg tråkke på, stå opp for seg selv og konfrontere de som behandler deg dårlig, selv om det innebærer vanskelige valg og handlinger. 

Gjør noe nå før tankene om å forsvinne går over til aktive tanker om å påføre seg selv skade. Gjør noe før det ødelegger barna dine mer. Og gjør noe nå fordi at du fortjener ikke å ha det sånn lenger. Heier på deg! 

[asterix]

Du er den som har ansvar for ditt eget liv. Er det ting i livet ditt du er misfornøyd med så må du enten endre situasjonen eller akseptere den. Uansett hva du velger er det ditt valg. Slutt å være selvoppnevnt martyr. Slutt å synes synd på deg selv. Gjør noe med det.

[AnonymBruker]

Andre som skriver at du må ta ansvar for deg selv har rett, men akkurat nå er du kanskje så nedbrutt at det er fryktelig vanskelig og virker umulig. Ta i så fall kontakt med krisesenter. Dette er faktisk mishandling, og det er faktisk alvorlig, og du har all rett til den støtten og hjelpen det kan gi deg.

Anonymkode: f8824...479