Solskinnshistorier - angst

[millennial]

Har noen her lyst til å dele noen gode historier om hvordan de har klart å overvinne/leve med angsten sin? 

 

[AnonymBruker]

Skulle gjerne lært å leve bedre med angsten for å være naken foran andre. Pga omsorgssvikt føler det jeg føler meg så sårbar generelt, og tanken på å være naken og ikke kunne gjemme meg gjør meg redd. Dermed unngår jeg alle slike situasjoner, inkludert legebesøk fordi jeg ikke klarer det. Har ingen mål om å dusje i fellesdusjen, skifte i en garderobe og slike ting, men vil gjerne slippe å dø av en sykdom pga angst for avkledning, og jeg ønsker å ha et seksuelt forhold og få biologiske barn.

Anonymkode: c0f2a...ab3

[millennial]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle gjerne lært å leve bedre med angsten for å være naken foran andre. Pga omsorgssvikt føler det jeg føler meg så sårbar generelt, og tanken på å være naken og ikke kunne gjemme meg gjør meg redd. Dermed unngår jeg alle slike situasjoner, inkludert legebesøk fordi jeg ikke klarer det. Har ingen mål om å dusje i fellesdusjen, skifte i en garderobe og slike ting, men vil gjerne slippe å dø av en sykdom pga angst for avkledning, og jeg ønsker å ha et seksuelt forhold og få biologiske barn.

Anonymkode: c0f2a...ab3

alt kan overvinnes, kjære deg  du må bare begynne et sted og ta små steg...

[AnonymBruker]

13 minutter siden, millennial skrev:

alt kan overvinnes, kjære deg  du må bare begynne et sted og ta små steg...

Takk! les gjerne tråden jeg nettopp startet i denne kategorien. du er snill

Anonymkode: c0f2a...ab3

[AnonymBruker]

Jeg gikk systematisk frem med eksponeringstrening etter å ha vært syk i lengre tid. Jeg hadde forsøkt å eksponere meg igjen og igjen tidligere men følte det ble verre i stedet for bedre, merket null framgang. Så fikk jeg hjelp, og forstod at måten man eksponerer seg er vel så viktig som å bare være i situasjonen. For eksempel var det ikke vits i at jeg gikk på butikken og hele tiden tenkte "nå er det snart over, dette er forferdelig, gleder meg til jeg er ferdig" osv. Jeg ville bli lettet over å bli ferdig, men jeg fikk jo ikke mer lyst til å gå i butikken neste gang av en slik opplevelse.

måten jeg ble bedre (og raskt!) var ved å trene på å være i situasjoner så lenge at angsten gikk over. Det motsatte av å skynde meg, altså. Samtidig som jeg forsøkte å observere situasjonen nøkternt i stedet for å bekymre meg for det verste. Jeg fikk situasjonen til å bli "hva skjer når en person går på butikken" i stedet for "JEG er i butikken, hjelp". Jeg forsøkte å være nysgjerrig i stedet for å være på vakt. Til slutt måtte jeg utfordre meg ytterligere, og spurte feks personalet om hvor noe var. I starten kunne jeg spørre om noe som faktisk var litt vanskelig å finne, men etter hvert (dette var egentlig den tyngste kneiken) skulle jeg spørre etter noe som feks var rett ved siden av meg- rett og slett dumme meg litt ut med vilje for å "se hva som skjer". Frykten får ingen makt når man stamper uti det selv, merket jeg fort. Så skulle jeg analysere hva som skjedde, og hva som var det verste som kunne skje. Hvis det feks var "butikkdamen synes jeg er dum",  ble neste spørsmål "hva så?"

 

Butikl var bare et eksempel, men dette kan brukes i så mange sammenhenger  

 

Og nå er jeg helt 100% fri for alt som heter sosial angst, og jeg har ingen problemer med å spørre om veien, hvordan noe virker eller hvor en ting befinner seg. Det er mulig!  

Anonymkode: 2281e...cb3

[Gjest Paranoid]

Jeg syns ofte folk bruker ordet angst, når de egentlig mener redsel eller nervøsitet. Særlig nervøse personer sier de har angst, når de egentlig er nervøse. 

Men altså...

Jeg har hatt angst siden jeg var en liten kid. Nå som voksen, går det i perioder. Bruker ingen medisiner. Har forskjellige former for angst, slik som dødsangst, angst for at de jeg kjenner skal dø, sykdomangst, sosialangst, bakterieangst (OCD.) Det går i perioder. Om dagen er jeg mest redd for at de jeg kjenner skal dø. Så jeg får helt panikk om jeg ikke ser eller hører noe fra de. Om jeg leser i avisene at det har vært en ulykke, de stedene i landet jeg kjenner folk. Da klarer jeg ikke å slappe av før jeg vet at det ikke var noen jeg kjenner, som var med i ulykken. Så hvis noen ikke er aktive på fb. for eksempel på en dag/flere dager, blir jeg skikkelig nervøs. Teit, javisst. Men slik er det. Har mistet så mange personer, at jeg vil for all del ikke miste noen flere. 

[millennial]

14 minutter siden, Paranoid skrev:

Jeg syns ofte folk bruker ordet angst, når de egentlig mener redsel eller nervøsitet. Særlig nervøse personer sier de har angst, når de egentlig er nervøse. 

Men altså...

Jeg har hatt angst siden jeg var en liten kid. Nå som voksen, går det i perioder. Bruker ingen medisiner. Har forskjellige former for angst, slik som dødsangst, angst for at de jeg kjenner skal dø, sykdomangst, sosialangst, bakterieangst (OCD.) Det går i perioder. Om dagen er jeg mest redd for at de jeg kjenner skal dø. Så jeg får helt panikk om jeg ikke ser eller hører noe fra de. Om jeg leser i avisene at det har vært en ulykke, de stedene i landet jeg kjenner folk. Da klarer jeg ikke å slappe av før jeg vet at det ikke var noen jeg kjenner, som var med i ulykken. Så hvis noen ikke er aktive på fb. for eksempel på en dag/flere dager, blir jeg skikkelig nervøs. Teit, javisst. Men slik er det. Har mistet så mange personer, at jeg vil for all del ikke miste noen flere. 

Nå sikter jeg mot personer med en alvorlig for for redsel, altså angst  Hørtes ut som du har GAD.

Hvordan fungerer du i hverdagen da?

[millennial]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk systematisk frem med eksponeringstrening etter å ha vært syk i lengre tid. Jeg hadde forsøkt å eksponere meg igjen og igjen tidligere men følte det ble verre i stedet for bedre, merket null framgang. Så fikk jeg hjelp, og forstod at måten man eksponerer seg er vel så viktig som å bare være i situasjonen. For eksempel var det ikke vits i at jeg gikk på butikken og hele tiden tenkte "nå er det snart over, dette er forferdelig, gleder meg til jeg er ferdig" osv. Jeg ville bli lettet over å bli ferdig, men jeg fikk jo ikke mer lyst til å gå i butikken neste gang av en slik opplevelse.

måten jeg ble bedre (og raskt!) var ved å trene på å være i situasjoner så lenge at angsten gikk over. Det motsatte av å skynde meg, altså. Samtidig som jeg forsøkte å observere situasjonen nøkternt i stedet for å bekymre meg for det verste. Jeg fikk situasjonen til å bli "hva skjer når en person går på butikken" i stedet for "JEG er i butikken, hjelp". Jeg forsøkte å være nysgjerrig i stedet for å være på vakt. Til slutt måtte jeg utfordre meg ytterligere, og spurte feks personalet om hvor noe var. I starten kunne jeg spørre om noe som faktisk var litt vanskelig å finne, men etter hvert (dette var egentlig den tyngste kneiken) skulle jeg spørre etter noe som feks var rett ved siden av meg- rett og slett dumme meg litt ut med vilje for å "se hva som skjer". Frykten får ingen makt når man stamper uti det selv, merket jeg fort. Så skulle jeg analysere hva som skjedde, og hva som var det verste som kunne skje. Hvis det feks var "butikkdamen synes jeg er dum",  ble neste spørsmål "hva så?"

 

Butikl var bare et eksempel, men dette kan brukes i så mange sammenhenger  

 

Og nå er jeg helt 100% fri for alt som heter sosial angst, og jeg har ingen problemer med å spørre om veien, hvordan noe virker eller hvor en ting befinner seg. Det er mulig!  

Anonymkode: 2281e...cb3

Kjempe bra!  Hvordan klarer du f.eks. med å snakke foran store mengder folk? 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Paranoid skrev:

Jeg syns ofte folk bruker ordet angst, når de egentlig mener redsel eller nervøsitet. Særlig nervøse personer sier de har angst, når de egentlig er nervøse. 

Men altså...

Jeg har hatt angst siden jeg var en liten kid. Nå som voksen, går det i perioder. Bruker ingen medisiner. Har forskjellige former for angst, slik som dødsangst, angst for at de jeg kjenner skal dø, sykdomangst, sosialangst, bakterieangst (OCD.) Det går i perioder. Om dagen er jeg mest redd for at de jeg kjenner skal dø. Så jeg får helt panikk om jeg ikke ser eller hører noe fra de. Om jeg leser i avisene at det har vært en ulykke, de stedene i landet jeg kjenner folk. Da klarer jeg ikke å slappe av før jeg vet at det ikke var noen jeg kjenner, som var med i ulykken. Så hvis noen ikke er aktive på fb. for eksempel på en dag/flere dager, blir jeg skikkelig nervøs. Teit, javisst. Men slik er det. Har mistet så mange personer, at jeg vil for all del ikke miste noen flere. 

Kjenner meg utrolig igjen i det med å være livredd for å miste noen jeg er glad i. Blir dårlig av å høre sirenen fra ambulansen fordi jeg alltid tror det er noen i familien om må på sykehuset, så skjønner deg så sykt godt.

Sender deg en klem. håper du får god hjelp til å bli kvitt all angsten 

 

Anonymkode: c0f2a...ab3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, millennial skrev:

Kjempe bra!  Hvordan klarer du f.eks. med å snakke foran store mengder folk? 

Jeg er ikke akkurat ofte i en slik situasjon, men klarer ikke å se at det skulle være noe stort problem, faktisk. Før hadde jeg nok blitt fysisk kvalm og på gråten av bare å få et slikt spørsmål. Nå er det ca tre år siden jeg avsluttet behandling, og innimellom når jeg har kjent litt på mild angst (dog litt sterkere enn bare vanlig nervøsitet) så har jeg minnet meg selv på hvor langt nede jeg har vært, og da er det lettere å komme seg gjennom det likevel. Nå kjenner jeg egentlig  så godt som aldri på en irrasjonelt stor angst i slike sammenhenger. Er veldig glad for det  

Anonymkode: 2281e...cb3

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Paranoid skrev:

Jeg syns ofte folk bruker ordet angst, når de egentlig mener redsel eller nervøsitet. Særlig nervøse personer sier de har angst, når de egentlig er nervøse. 

Men altså...

Jeg har hatt angst siden jeg var en liten kid. Nå som voksen, går det i perioder. Bruker ingen medisiner. Har forskjellige former for angst, slik som dødsangst, angst for at de jeg kjenner skal dø, sykdomangst, sosialangst, bakterieangst (OCD.) Det går i perioder. Om dagen er jeg mest redd for at de jeg kjenner skal dø. Så jeg får helt panikk om jeg ikke ser eller hører noe fra de. Om jeg leser i avisene at det har vært en ulykke, de stedene i landet jeg kjenner folk. Da klarer jeg ikke å slappe av før jeg vet at det ikke var noen jeg kjenner, som var med i ulykken. Så hvis noen ikke er aktive på fb. for eksempel på en dag/flere dager, blir jeg skikkelig nervøs. Teit, javisst. Men slik er det. Har mistet så mange personer, at jeg vil for all del ikke miste noen flere. 

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg utrolig igjen i det med å være livredd for å miste noen jeg er glad i. Blir dårlig av å høre sirenen fra ambulansen fordi jeg alltid tror det er noen i familien om må på sykehuset, så skjønner deg så sykt godt.

Sender deg en klem. håper du får god hjelp til å bli kvitt all angsten 

 

Anonymkode: c0f2a...ab3

❤️❤️❤️

Anonymkode: 2281e...cb3

[AnonymBruker]

Hadde alvorlig dødsangst, og var helt overbevist om at jeg kom til å dø av å gå ut døra. Og var vel sykemeldt i 1 år ca, og hadde omtrent ikke noe sosialt liv. 

Men jeg fikk hjelp! Hadde verdens beste psykolog, og er nå 98% angstfri! Jeg kjenner litt på det i visse situasjoner, men jeg har lært meg å takle det 😊

Nå lever jeg et tilnærmet angstfritt liv med jobb, mann og barn. 😊

Anonymkode: d8d45...c8e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, millennial skrev:

Nå sikter jeg mot personer med en alvorlig for for redsel, altså angst  Hørtes ut som du har GAD.

Hvordan fungerer du i hverdagen da?

50% jobb, studerer på UiO, har hunder og hester. Eier eget hus, bil, hytte og båter. Oppegående person. 

Anonymkode: d8817...815

[Gjest Paranoid]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg utrolig igjen i det med å være livredd for å miste noen jeg er glad i. Blir dårlig av å høre sirenen fra ambulansen fordi jeg alltid tror det er noen i familien om må på sykehuset, så skjønner deg så sykt godt.

Sender deg en klem. håper du får god hjelp til å bli kvitt all angsten 

 

Anonymkode: c0f2a...ab3

Takk, det var hyggelig sagt 🙂 🖤

[Gjest Paranoid]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

50% jobb, studerer på UiO, har hunder og hester. Eier eget hus, bil, hytte og båter. Oppegående person. 

Anonymkode: d8817...815

Ble visst anonymt...

[AnonymBruker]

Fra jeg var rundt 13 - 14 år og fram til rundt 17 år hadde jeg angst. Det begynte i det små, at jeg vegret meg mot å ta bussen til skolen. Angsten vokste, og tilslutt kunne jeg ikke ta bussen mer. Gikk derfor to timer til skolen og to timer hjem igjen bare for å slippe bussen.

Angsten ble verre og verre. Jeg kunne ikke gå i butikker eller andre plasser det det var folk. Blodet suste, jeg hyperventilerte og det endte som regel med at jeg besvimte, noe som forsterket angsten. 

Men den dagen jeg ikke turde gå i postkassen, skjønte jeg at noe måtte gjøres. Jeg hadde knapt nok noe liv, og jeg var så ung. Jeg ville ikke ha det sånn mer. 

Kort fortalt eksponerte jeg meg selv for alle situasjoner jeg tidligere hadde unngått. Samtidig forøkte jeg å bagatellisere angsten. Sa til meg selv at "hva er det verste som kan skje? Jeg besvimer ja, men hva så? Jeg dør ikke av det, og det går over". Sånn holdt jeg på, om og om igjen. Jeg begynte med postkassen, og så nærbutikken, det jeg hadde retrettmulighet. Så kunne jeg stå på busstoppet, før neste steg var å ta bussen ett stopp. 

I dag har jeg ikke angst, og tenker sjelden eller aldri på det. 

Anonymkode: 29a38...e07

[AnonymBruker]

Kan fortelle om min datter. Som bare satt hjemme, kom seg ikke på skolen, eller ut med venner. Dette var på ungdomskolen. Hun slet med sosial angst, og depresjon. Hun gikk til dyktig psykolog, og vi byttet til privatskole, med få elever.

Nå går hun på videregående, gjør det veldig bra, hun danser, er faktisk med i en gruppe med svært dyktige dansere. Så det er en del forestillinger. Hun var på festival med venner i sommer.

Hun er ikke 100% frisk, hun kan fortsatt få angst, blir det for mange fremmede, og ingen kjente. Men det hun klarer i dag, er jo ett mirakel, i forhold til hvordan det var for noen år siden. Men hun har hele tiden presset seg selv, i starten var det å gå ut med bare en venn, så 2, og gradvis øke, og bare presse seg, til å klare mer og mer.

Anonymkode: cd38b...633

[Grubbyftw]

Hei. første posten min på KG ever :), vært her lenge å lest.

Problemene og angsten begynte i 18 års alderen. Når eg begynte i arbeid. Ble mobbet masse der, en fyr som skrek på meg i åresvis fordi han hadde litt problemer sjøl tror eg. Så ble skreket på for hver minste ting eg gjorde. Dette satte sine spor og etterhvert ble eg sykere og sykere og tilslutt sluttet eg i jobben ca i 2004.

Isolerte meg foran pc i åresvis og drev veldig mye med selvmobbing og hatet meg sjøl og ville ta livet mitt men heldigvis tørte eg det aldri. Heldigvis tørte eg å si ifra til foreldrene mine etterhvert og eg begynte i terapi. Dette hjalp endel men det tok lang tid og mange års jobbing med eksponering + veldig mye trening, fysisk trening som jogging opp fjell hjalp mye. Helt vilt å tenke på at fra eg var 18 til eg var omtrent 35 var eg syk. Årene går crasy fort. No er eg 37.

Slet og veldig med sosial angst og var spesiellt veldig flau ovenfor jenter. Trente på alt fra å gå i butikker til å fly og reise åleine og jobbet veldig med å være snill med megsjøl og like meg sjøl igjen. Begynte å være mer sosial og trente på å gå på møter igjen siden eg e kristen.

Idag er eg nesten helt bra og er sosial og har datet endel og . Ikke mer flau i det hele tatt og digger meg sjøl. Det er så deilig å ha selvtillit tilbake og like meg sjøl. No håper eg bare på å finne meg en å dele livet mitt med etterhvert . Har ikke fast jobb enda men jobber med saken. Ser posetivt på fremtiden. Så det er alltid håp  Men det tar sykt mye jobbing, men må aldri gi opp! 

 

 

Endret 3. august 2017 av Grubbyftw

[millennial]

44 minutter siden, Grubbyftw skrev:

Hei. første posten min på KG ever :), vært her lenge å lest.

Problemene og angsten begynte i 18 års alderen. Når eg begynte i arbeid. Ble mobbet masse der, en fyr som skrek på meg i åresvis fordi han hadde litt problemer sjøl tror eg. Så ble skreket på for hver minste ting eg gjorde. Dette satte sine spor og etterhvert ble eg sykere og sykere og tilslutt sluttet eg i jobben ca i 2004.

Isolerte meg foran pc i åresvis og drev veldig mye med selvmobbing og hatet meg sjøl og ville ta livet mitt men heldigvis tørte eg det aldri. Heldigvis tørte eg å si ifra til foreldrene mine etterhvert og eg begynte i terapi. Dette hjalp endel men det tok lang tid og mange års jobbing med eksponering + veldig mye trening, fysisk trening som jogging opp fjell hjalp mye. Helt vilt å tenke på at fra eg var 18 til eg var omtrent 35 var eg syk. Årene går crasy fort. No er eg 37.

Slet og veldig med sosial angst og var spesiellt veldig flau ovenfor jenter. Trente på alt fra å gå i butikker til å fly og reise åleine og jobbet veldig med å være snill med megsjøl og like meg sjøl igjen. Begynte å være mer sosial og trente på å gå på møter igjen siden eg e kristen.

Idag er eg nesten helt bra og er sosial og har datet endel og . Ikke mer flau i det hele tatt og digger meg sjøl. Det er så deilig å ha selvtillit tilbake og like meg sjøl. No håper eg bare på å finne meg en å dele livet mitt med etterhvert . Har ikke fast jobb enda men jobber med saken. Ser posetivt på fremtiden. Så det er alltid håp  Men det tar sykt mye jobbing, men må aldri gi opp! 

 

 

Så inspirerende å lese  

Det er selvfølgelig trist at livet ditt var oppsluket av angst så lenge, men at du greide å gjøre en helomvending er utrolig bra. Stå på og lykke til

[millennial]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan fortelle om min datter. Som bare satt hjemme, kom seg ikke på skolen, eller ut med venner. Dette var på ungdomskolen. Hun slet med sosial angst, og depresjon. Hun gikk til dyktig psykolog, og vi byttet til privatskole, med få elever.

Nå går hun på videregående, gjør det veldig bra, hun danser, er faktisk med i en gruppe med svært dyktige dansere. Så det er en del forestillinger. Hun var på festival med venner i sommer.

Hun er ikke 100% frisk, hun kan fortsatt få angst, blir det for mange fremmede, og ingen kjente. Men det hun klarer i dag, er jo ett mirakel, i forhold til hvordan det var for noen år siden. Men hun har hele tiden presset seg selv, i starten var det å gå ut med bare en venn, så 2, og gradvis øke, og bare presse seg, til å klare mer og mer.

Anonymkode: cd38b...633

Det er kjempe bra at du tar tak i datterens problemer. Det er ikke mange foreldre som ser det, eller forstår hvor ødeleggende angst kan være hvis man ikke tar tak i det så tidlig som mulig. Jeg fikk aldri hjelp som barn og ungdom, selv om lærere og foreldre var veldig oppmerksom på lidelsen min.