Slankeoperasjon - din mening?

[AnonymBruker]

Et sånt kirurgisk inngrep gjør noe med kroppen og hvordan den tar opp næringsstoffer. Pass på at når du snakker med kirurgen eller legen at du får utfyllende informasjon om hvilje livsvarige endringer du kommer til å måtte leve med som følge av dette. 

Du kan klare det på andre måter.  Jeg sier ikke at det er bare-bare men at du kan klare det. Selv er jeg mer overvektig enn deg, har en høyere BMI. Men jeg skal også klare det, og en operasjon er ikke en løsning for det vil gi mange konsekvenser. Og det er nok av konsekvenser av over ekte som det er om ikke jeg skal operere magesekken i tillegg. 

Jeg synes det er vanskelig. Jeg har slitt med trøstespising selv og andre psykiske lidelser. Da har det vært vanskelig å ta vare på den fysiske helsa si og kroppen sin. Men nå som jeg har fått det mer på plass er det på tide å ta tak i kroppen og det fysiske.  Jobbe med at JEG er verdt det. Jeg er verdt å jobbe for. Jeg er verdt innsatsen. For meg er det knyttet opp mot psykiske problem og negative følelser om egen verdi og lignende. Og også dårlige spisevaner. Når du i årevis spiser på en destruktiv måte er det ikke gjort i en håndvending å endre det.  Men det er mulig! 

Jeg har gått ned 20 kg. (Og har fremdeles høyere BMI enn deg.) Har minst 50 igjen å gå ned (tenker jeg). Og det er helt fælt å tenke på. Men jeg tenker på dagen i dag, uka som kommer, den neste kiloen og så den neste og den neste og den neste. Og jeg har bestemt meg for at dette er siste gangen jeg begynner på nytt. 

Anonymkode: 78631...865

[AnonymBruker]

Utifra de jeg kjenner som har tatt operasjonen virker det som det er ca. 50% sjanse for å lykkes etter operasjonen. Mange har gått opp igjen i vekt, magen utvider seg igjen om man begynner å spise større porsjoner.

De jeg kjenner som har lykkes har lagt om hele livsstilen og blitt mer aktive. Man må også jobbe med seg selv psykisk, en jeg kjenner fikk en veldig knekk når vektnedgangen gikk veldig raskt og hun plutselig ikke kjente seg selv igjen i speilet. Så det er ikke så enkelt som tynn=lykkelig. Tror også det er viktig at man har mennesker rundt seg som støtter en, vanskelig dersom andre i huset hele tiden spiser ting du ikke burde spise.

Det kan hende operasjon er en god løsning for deg, men det er fortsatt mye jobb. Sjekk hva slags oppfølging du får i ettertid og jeg ville fortsatt hos psykolog også etter en eventuell operasjon. 

 

Anonymkode: a7f2d...b68

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert at du trenger å gå ned til det du veide før; kanskje 35-40 kg er nok. Og det klarer du uten operasjon. Med en slankeoperasjon vil du gå ned de kiloene altfor raskt. Det er sjokkslanking som gir løs hud, mangelsykdommer og kan være utfordrende å deale med psykisk. Om du i stedet prøver på egenhånd, i rolig tempo, samtidig som du jobber med de psykiske årsakene til trøstespisingen, så vil det gi et sterkere og sunnere fundament til å vedlikeholde vekten etterpå. 

Anonymkode: caa67...b0e

[Gjest Blondie65]

Den ene jeg kjenner som har tatt operasjonen gikk ned veldig mange kilo forholdsvis raskt. Nå sliter vedkommende med løs hud og får ikke operasjon for å fjerne dette fordi vekten fortsatt er for høy og vedkommende klarer ikke gå ned de siste kiloene som er nødvendig. Dette er også noe å tenke på.

[vesledue]

Det er flere ting dere nevner som jeg ikke engang har tenkt over. Jeg kjenner en rekke mennesker som har tatt operasjon men ingen av disse har lagt på seg igjen og ingen har senskader pr. tid - enda det er opp mot 15 år siden operasjon. Det er nok også litt av årsaken til at jeg "tar så lett på det". Føler at alvorlige komplikasjoner virker så fremmed. 

Jeg skal ta med meg alle tips og råd når jeg skal på konsultasjon. Skal også til fastlegen min 7 august for å diskutere eventuelle andre alternativer for hjelp. Uansett hva jeg ender ut med så skal jeg klare det denne gangen! 

Da jeg ble truffet av lynet måtte jeg trene opp både armer og ben på nytt. Det tok meg 2 år å klare å samle nok styrke til å bruke en ostehøvel. Guri land å godt den ostebiten smakte!

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare meg! Jeg er så fokusert på hvor ille ting er nå at tanken på at en operasjon faktisk kan bringe med seg komplikasjoner og problemer har jeg ikke tatt så veldig inn over meg - før nå. 

Endret 30. juli 2017 av vesledue

[AnonymBruker]

Kan du si noe om vekt TS? Jeg synes BMI på 38 høres veldig lite ut til å gjennomføre en slik operasjon. Er det ikke mer vanlig med folk som har mye høyere BMI?

Anonymkode: 96832...239

[vesledue]

Jeg veier 108 kg. Den nedre grensen for operasjon dekket offentlig er 35 med følgesykdom. Jeg har PCOS som er en av de "godkjente" diagnosene. 

Synes også selv 38 er lavt for å gjennomføre en så drastisk ting som operasjon. Men jeg ønsker meg å bli friskere, kunne få et barn til, bli økonomisk uavhengig etc. Pr nå føler jeg vekten er så altoppslukende og hemmende at det er verdt å undersøke nærmere.

 

Jeg har endret innlegget i henhold til reglene om høyde og vekt. Les festet innlegg.

sofie777, mod

Endret 3. august 2017 av sofie777

[vesledue]

Jeg søker foresten ikke om å få dette dekket men vurderer å betale for det dersom jeg bestemmer meg for å ville ta operasjon. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en som ble veldig syk etter en slankeoperasjon. Det er jo en operasjon, med den risikoen det innbefatter. 

Anonymkode: f8e2b...910

[AnonymBruker]

Tenker det er noe mange alt for lett tyr til fordi de enten ikke vil, tør eller ser behovet for å finne og konfrontere grunnene til at de overspiser så ekstremt. Å gå ned i vekt er faktisk ikke vanskelig, den vanskelige biten er å for eksempel lære seg å takle følelser heller enn å spise dem.

Anonymkode: ea92c...134

[SPOCA]

Slankeoperasjon kan helt sikkert ha noe for seg, men for min del har det aldri vært et alternativ - rett og slett grunnet den inngripen det ville hatt i mitt liv.

Jeg har veid 167 kg, jeg er i dag over 70 kg lettere. Jeg har gått ned 70 kg uten slankeoperasjon på egenhånd. 

Så jeg forstår hvor tøft du har det med tanke på vekten. Du har jo en ekstra utfordring i tillegg til overvekten, hvilket jeg ikke har hatt. Som deg var jeg godt trent en gang i tiden - jeg var på juniorlandslaget og meget godt trent. For min del var det ikke sykdom som bidro til overvekten min, men årevis med mobbing, og det eskalerte virkelig da jeg var i et forhold med en voldelig og forferdelig mann. Jeg hadde nok med å overleve og puste, å ta vare på meg selv hadde jeg ikke mulighet til.

For meg ville ikke en slankeoperasjon fungert fordi det ikke hadde tatt tak i rotårsaken. De færreste ønsker å veie 167 kg, og jeg måtte rett og slett ta et skritt tilbake og finne ut: hva er det som forårsaker dette, og hva kan gjøres med enkle grep for å ta tak i dette? Du får hjelp med trøstespisingen, og det er kjempebra. Jeg gikk fra min voldelige eks, men det tok lang tid før vektendringen kom. 

Det var flere grunner til det:

* Jeg trengte tid til å bygge meg selv opp og faktisk anerkjenne at jeg fortjente å bli tatt vare på - både av meg selv og andre.

* Jeg trengte å få orden i eget kaos. 

Jeg valgte å skynde meg langsomt. Jeg begynte å stille meg spørsmålene: hva er det som gjør meg glad? Hva setter jeg pris på? Hva er det jeg liker å gjøre i hverdagen? Hva kan jeg gjøre for å få det bra med meg selv?

Jeg gikk bort fra tankegangen om at nå måtte jeg spise mindre, bli tynnere og så finere ut - jeg valgte å sette fokus på de tingene som gjør meg godt i hverdagen. Så jeg begynte med å gå i klær jeg liker og føler meg vel i. Jeg begynte å gjøre aktiviteter som gjør meg glad. Jeg valgte vekk alle aktivitene som jeg tidligere har følt har vært viktige og engasjerte meg, men som nå hadde blitt en slags byrde og derfor tyngende.

Derette begynte jeg, når både kropp og sin føltes klar for det, å se på hva som kunne gjøres for vektnedgang. Å gi seg tid har vært det aller viktigste. Å ikke skamme seg over seg selv eller egen kropp. Føle egenverd og stolthet. Ikke tenke for mye over hvor mye man veier og hvordan andre tenker på en.

Jeg stilte meg spørsmålet: hva kan gjøres for at jeg kan gå ned i vekt. Jeg fant ut at det var særlig to punkter som var viktige:

* Det måtte være målbart.

* Det måtte være gjennomførbart - så lavterskel at jeg kan gjennomføre det selv etter at jeg er sliten etter åtte timer på jobb.

For min del ble løsningen å telle kalorier hver eneste dag, året rundt, og gå 10 000 skritt. Ingen andre mål. Ingen mål om å jogge så og så mye, ingen mål om å trene x-antall timer hver uke. Jeg valgte 10 000 skritt fordi det er enkelt og oppnåelig for meg, jeg har ikke bil, og bare ved å øke skrittmengden litt hver dag ville jeg kunne gå målet mitt svært enkelt. Jeg har kun gått under 10 000 skritt to ganger siden april 2016. 

I tillegg teller jeg kalorier. Og det er kun fordi jeg elsker system. System og planlegging, og det å telle kalorier er veldig gøy for mitt vedkommende, det er noe jeg liker.

MEN, det er ingen diett. Eneste målet mitt er at jeg nå skal ligge mellom 500-1000 kalorier i underskudd hver dag, men kan ligge opp mot 250 kalorier i underskudd. Jeg nekter meg aldri noe, det har vært viktig. Jeg spiser sjokolade, jeg spise grandis om jeg vil ha det. Jeg spiser meg alltid mett. 

Allikevel har dette ført til naturlig utvikling og omstilling. Jeg trener når jeg føler for det. Jeg ligger, nesten ubevisst på mellom 15-20 000 skritt om dagen. Jeg spør meg selv ofte om jeg ønsker en kakebit, for jeg liker å evt. spare kaloriene til senere.

Poenget mitt er at du må finne din vei. Min vei er ikke nødvendigvis din, men at man må jobbe med rotårsaken er jeg helt overbevist om. Lykke til!

Endret 3. august 2017 av SPOCA

[Gjest Epiphany]

Hadde ikke gått med på en slankeoperasjon med mindre det var høyest nødvendig. Tell kalorier. Så lenge du ligger i et underskudd, vil du gå ned i vekt, selv på dine mer inaktive dager. Med så høy bmi vil du gå drastisk ned i tillegg, i hvert fall i starten, og det kan for mange være avgjørende når det kommer til motivasjonen. Det krever mye selvkontroll, og det er noe selv jeg må øve på hver dag - men det er absolutt verdt det. Jeg trener ikke for å gå ned i vekt, gjør det fordi det gir meg glede i hverdagen. Mister kiloene fordi jeg passer på matinntaket mitt. 

[Knaggrekke]

@SPOCA For et fantastisk innlegg! Takk for at du deler! Inspirerende og sterkt. Godt jobba på alle måter!

[SPOCA]

19 minutter siden, Knaggrekke skrev:

@SPOCA For et fantastisk innlegg! Takk for at du deler! Inspirerende og sterkt. Godt jobba på alle måter!

Takk!

Jeg har fremdeles noen kilo igjen før jeg er normalvektig, men det tar jeg med knusende ro. Det kommer seg, for meg har det vært viktig å ikke gå for fort ned i vekt heller. Å rett og slett rekke å vende meg til vektnedgangen, selv om jeg helt ærlig ikke har det helt heller (jeg må innrømme at jeg virkelig hadde problemer med å tro mine egne øyne da jeg fikk på meg en kjole i størrelse 44 i forrige uke da vi var å ferie. Det er mange år siden sist!). Helt ærlig skulle jeg ønske jeg fant løsningen tidligere, dette hadde gjort ting enklere, men man lærer så lenge man lever.  

Endret 4. august 2017 av SPOCA

[AnonymBruker]

@SPOCA, veldig inspirerende! Takk for at du deler dette 

Anonymkode: caa67...b0e

[SPOCA]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

@SPOCA, veldig inspirerende! Takk for at du deler dette 

Anonymkode: caa67...b0e

Bare hyggelig.  

TS: Hvis du trenger noen å sparre med eller har spørsmål, send meg gjerne pm om du ikke ønsker å ta det her. Jeg føler veldig sterkt for situasjonen din, men du er ikke alene.  

[T-Rex]

Før jeg hadde gått til det drastiske skrittet med operasjon, ville jeg forsøkt Selincro (medikament).

Jeg prøvde dette, i forbindelse med alkoholavhengighet, men reagerte allergisk (smått dramatisk).

Jeg registrerte dagen etter første (og siste) pille at det sedvanlige suget etter snacks ikke var der. Det er ikke helt usannsynlig at det som kan hindre et sug mot alkohol, også kan hindre et sug mot mat.

Jeg vet ikke. Men jeg ville prøvd, om jeg var deg. Selv om det er en lang rekke bivirkninger, er det tross alt bedre enn irreversibel kirurgi.

Edit: snakk med legen din. Dette er eksperimentell behandling, i så fall. Men jeg ville anbefalt en nær slektning i din situasjon å forsøke det.

 

Endret 4. august 2017 av T-Rex

[Gjest Coolaid]

På 28.7.2017 den 22.07, vesledue skrev:

Jeg var i en ulykke i 2009 hvor jeg hadde hellet med meg og overlevde. Jeg var nesten 100% sengeliggende i de påfølgende årene. Har kommet meg på beina med hjelp av ukentlig behandlinger, fått en nydelig datter og kommet meg tilbake i 20% jobb.

Fra ulykken til nå har jeg lagt på meg svimlende 50 kg. Endel pga medisiner og endel pga trøstespising. Har BMI på rundt 38.

Tradisjonell trening og slanking har feilet om og om igjen da jeg ofte er sengeliggende i lange perioder fremdeles.

Legen har nå rådet meg til å ta en slankeoperasjon, gastric sleeve, da han mener det er løsninger for å lykkes, også i sengeliggende perioder. Skal på time for vurdering hos kirurg 4 august.

Jeg sitter veldig i tenkeboksen. Dette er jo et enormt drastisk skritt å ta.. Men samtidig vil det kunne føre til at jeg kommer meg ut i mer jobb, har mye mere overskudd til datteren min og ikke minst få en bedre selvfølelse. Det sier seg kanskje litt selv at de fleste mister den etter 50kg opp. 

Jeg har ikke snakket med noen jeg kjenner om dette. Jeg ønsker at dette skal være mitt valg - uavhengig - av hva venner/familie føler og mener. 

Men samtidig vil jeg gjerne høre andres tanker.. Litt Ole Brumm rett og slett.

Så om noen har noe å dele, positivt eller negativt. Vil jeg veldig gjerne høre! 😊

Jeg skal være 100% ærlig. 

Du kan oppnå akkurat det samme ved å gå ned i vekt på en naturlig måte (livsstilsendring/spise mindre).

Du kan oppnå veldig gode resultater av en slankeoperasjon men det er knalltøft fysisk og psykisk - du tar også et valg for resten av livet med tanke på mengde mat. En operasjon er like krevende måte å gå ned i vekt på som for andre som velger livsstilsendring. Gjør du ikke jobben resten av livet så går du opp i vekt igjen - du har ingen garantier. Matglede er det mange som mener at du kan se langt etter. 

Det florerer med fordommer mot de som overvektige. Det florerer også med fordommer mot de som velger slankeoperasjon. Vær forberedt, både her inne og blant folk ute, at du kan bli hetset, mobbet, snakket om, baksnakket osv. 

Flott at du tenker på helsen din, jeg ønsker deg lykke til med valget ditt. Uansett hva du velger så kan du få samme gode resultat, altså en sunn og frisk kropp. 

Stå på ! 

[SPOCA]

5 minutter siden, Coolaid skrev:

Jeg skal være 100% ærlig. 

Du kan oppnå akkurat det samme ved å gå ned i vekt på en naturlig måte (livsstilsendring/spise mindre).

Du kan oppnå veldig gode resultater av en slankeoperasjon men det er knalltøft fysisk og psykisk - du tar også et valg for resten av livet med tanke på mengde mat. En operasjon er like krevende måte å gå ned i vekt på som for andre som velger livsstilsendring. Gjør du ikke jobben resten av livet så går du opp i vekt igjen - du har ingen garantier. Matglede er det mange som mener at du kan se langt etter. 

Det florerer med fordommer mot de som overvektige. Det florerer også med fordommer mot de som velger slankeoperasjon. Vær forberedt, både her inne og blant folk ute, at du kan bli hetset, mobbet, snakket om, baksnakket osv. 

Flott at du tenker på helsen din, jeg ønsker deg lykke til med valget ditt. Uansett hva du velger så kan du få samme gode resultat, altså en sunn og frisk kropp. 

Stå på ! 

Enig.

Det som føles enklere nå som jeg har blitt tynnere er at jeg føler meg "normal" (hva nå det er). Jeg blir ikke spesielt lagt merke til - og for en som har følt seg veldig stor (og har vært fysisk veldig stor) er det en lettelse å "gli inn i mengden". Eller, det blir riktigere å si: jeg blir lagt merke til når jeg selv ønsker det, f.eks hvis jeg tar på meg en fin kjole eller lignende, ikke fordi kroppen kanskje ser stor ut i den kjolen. Det er synd å si det, men det beste med å ha gått ned så mye, foruten at jeg selv føler meg bedre generelt sett fysisk og psykisk, er at jeg nå opplever å bli sett mer som mennesket jeg er, og ikke bare for kroppen min. Greit, jeg er ingen sylfide, jeg regnes fremdeles som overvektig, men det er enorm forskjell. Det har vært tøft, å innse at kropp har hatt så mye å si. Folk kan nekte så mye de bare vil, for meg som har vært i begge ender av skalaen ER det en forskjell.

Det var ganske tydelig at enkelte mente jeg var en idiot og mindre verdt enn andre. Blikkene og fornedrelsen. Heldigvis, kan man nesten si, ble jeg mobbet i mange år, slik at jeg på den måten klarte å takle det relativt greit (jeg skriver relativt, for det er jo ikke kult å oppleve at du blir oversett eller sett ned på) - i den forstand at stygge kommentarer og den slags hadde jeg vært gjennom før i større omfang. Da var det liksom bare å lukke ørene og late som man ikke hørte. Men det skal sies: det er ikke morsomt å få høre på butikken at man er "stygg", eller "sånne som deg fortjener ikke å leve". Det er ganske grovt, og vondt. Det håper jeg du aldri opplever ts.

Men ja. Fordommer vil man møte uansett, og jeg gjør det fremdeles. Folk som prøver seg med: men hvorfor tok du ikke tak i det før? Hvorfor lot du deg selv bli så stor? Vel, gjort er gjort. Spist er spist (bokstavelig talt). Ting ble som det ble. Man må videre, jeg gidder ikke å fokusere på fortiden. Og man er litt sånn: damned if you do, damned if you don't. Så ts, det er viktig å lytte til gode råd, men fordommer den ene eller andre veien vil man møte uavhengig av hva man velger - og de må du etter beste evne overse. 

[Myrthel]

Jeg kjenner en god del som har tatt slankeoperasjon. Alle raste jo selvsagt ned i vekt, men det var mange som ikke ble så fornøyde som de hadde trodd. Det var "moro" å bli tynn, men all den slappe huden gjorde at klær ikke satt fint i det hele tatt og flere ble "eldgamle" i ansiktet. Det tror jeg ødela gleden for flere, slik at de ikke ble så motiverte til å være flink med kostholdet videre.

Jeg tror vel alle har gått endel opp igjen i vekt. Ikke noe jeg spør om, men det ser slik ut. Nå er det også flere som klager over at de må spise barneposjoner på restauranter, aldri kan drikke brus mer (de kaster opp av kullsyre), og flere og flere klager over ettersykdommer.

Ei fortalte at hun hadde vært strålende fornøyd i 3-4 år etter operasjonen, men nå hadde hun fått så mange bivirkninger at livet var bare grusomt. Hun ville mye heller byttet tilbake til å være tykk og uten operasjon, hvis det hadde vært en mulighet.

Viljen til slanking sitter i hodet. Hvis man ikke har den viljen, hvordan tenker noen at den plutselig skal dukke opp etter en operasjon? For har du ikke viljen til å spise mindre, vil du legge på deg igjen.

TS: Tenk deg godt om. Jeg tror at du har viljen til å slanke deg inni deg. Du skriver at du var spinningsinstruktør. Det sier litt om at du klarte å presse kroppen din før. Jeg har full forståelse for at ting ikke er lett nå, men hent frem den gamle styrken i deg og begynn med små grep allerede i dag - så slipper du operasjon. Sett deg delmål, og godta at det tar lang tid. Da vil du unngå masse slapp hud og en kropp som du ikke har kontroll over. Lykke til.